The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Sherman Alexie

 Av og til sitter jeg med en bok og tenker denne, denne vil jeg at alle skal lese! Tidligere i år jeg hatt denne følelsen da jeg leste fantasyromanen Graceling og biografien Two Lives. 

The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian (puh!) av Sherman Alexie er historien om Arnold. Eller Junior som han blir kalt i indianerreservatet han bor i. Junior ble ikke født med en sølvskje i munnen. Født med vannhode, 42 tenner, og er nærsynt på det ene øyet og langsynt på det andre. Blant annet. Hans gode venn, ja eneste venn er Rowdy, som vokser opp i et alkoholisert hjem rett ved siden han. 

Sure I want to go outside. Every kid wants to go outside. But it's safer to stay at home. So I mostly hang out alone in my bedroom and read books and draw cartoons.

Livet til Junior endres når han skifter skole. Fra å gå på den lokale skolen i reservatet... 

--I knew that two or three if those Indians might not have eaten breakfast that morning. No food in the house. I knew that seven or eight of those Indians lived with drunken mothers and fathers. I knew that one of those Indians had a father who dealt crack and meth. I knew two of those Indians had fathers in prison. I knew that none of them were going to college. Not one of them.--

... til en hvit skole hvor han ikke kjenner noen, ei heller reglene for hvordan man skal oppføre seg. Junior faller utenfor der også, på skolen er han too Indian, hjemme i reservatet too white. 

I realized, sure, I was a Spokane Indian. I belonged to that tribe. But I also belonged to the tribe of American immigrants. And to the tribe of basketball players. And to the tribe of bookworms. And the tribe of cartoonists.

Stilen på boken minner meg litt om The Curious Incident of the Dog in the Night-Time - ærlig. Brutal ærlig. Boken er skrevet for ungdommer (young adults), men gode bøker fungerer for alle spør du meg. Den er lettlest og har mange flotte tegninger, som krydrer historien med detaljer. 

When the holidays rolled around, we didn't have any money for presents, so Dad did what he always does when we do not have enough money. He took what little money we had and ran away to get drunk. He left on Christmas Eve and came back on January 2. With epic hangover, he just lay on his bed for hours.

Men det er ingen det-er-veldig-synd-på-meg historie.  The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian er heller ingen sentimental historie. Det er en trist, feel-good historie, uten klisjeer. Den er velskrevet og bruker ikke store ord. Betraktningene som Arnold gjør seg om livet han lever, folkene rundt seg er utrolig reflekterte. Som han sier det selv... white girls from small towns weren't supposed to dream big, either.

Følgende setning oppsummerer boken for min del:

We were supposed to be happy with our limitations.