Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Helt på tampen av 2010 fikk jeg klemt inn en liten godsak av en roman. I 2009 debuterte Kjersti Annesdotter Skomsvold med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Jeg hadde hørt og lest mye om denne romanen før jeg fikk den i julegave og var spent på om den levde opp til forventningene.

Mathea er eldre dame bosatt på Haugerud. Epsilon, hennes mann, er død og selv venter også nå på døden. Mathea har brukt det meste av livet på å ikke synes, å være usynlig for naboer, butikkansatte eller andre. Men nå skal hun dø, og hun vil gjerne bli husket. 

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er en roman man ikke vet om man skal le eller gråte av. Derfor gjør man begge deler. Skildringene av Mathea sine "utflukter" er fantastiske, og tidvis hysteriske, tenk å ikke engang bli sett når man stjeler syltetøy? Samtidig stikker det litt når man leser om Mathea, fordi Skomsvold pirker borte kanskje et av de siste tabubelagte temaene i dagens samfunn. Ensomhet.

Skomsvold sin debut viser at det kan skrives vakkert om tragiske emner.

Anbefales, anbefales!

Mange andre bloggere har lest boka og nedenfor er det lenker og korte utdrag fra omtalene. Er du nysgjerrig på boka, så les alle omtalene.

Liv på Lesestua mi: Selv om innholdet i boka er trist, er slett ikke boka det. Jeg humra og lo og hadde en fornøyelig stund på sofaen. Skomsvold er debutant (2009), det lover godt. Jeg venter spent på neste bok. I mellomtida anbefaler jeg denne varmt!

Janke på Jeg leser: Boken er fin den, men den er for trist etter min smak. Den er godt skrevet og handlingen er troverdig. Det er fryktelig hvis mange har det på denne måten - og det er det antageligvis. Ensomhet, frykt og angst for å dø.

Bai på Boklesebloggen min: Boka har eit leikande og humoristisk språk, noko som gjer Mathea Martinsen sine refleksjonar om kvardagen og livet og døden til noko unikt, sjølv om tematikken gammal, einsam dame er langt frå ny.

Knirk:  Nei – jeg mener at Kjersti Annesdatter Skomsvold sitt geniale talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – reint språklig.

Lena på Les mye: Jeg vil bare påpeke at jeg i dette sekund holder veldig mye tilbake for å unngå å hyle ut hvor fantastisk morsom denne boka er. Når jeg nå skriver dette rolige og avbalanserte innlegget med komma og punktum, så har jeg egentlig lyst til å pøse på med utropstegn og smilefjes og alt som kan understreke vittigheten i denne romanen. Og så en debut da. Jeg er så utrolig imponert. 

Beatelill på Beate blogger om bøker: Dette er som sagt en historie som egentlig kunne høres litt tragisk, alvorlig og kjedelig ut. Men på grunn av forfatterens herlige språk så blir det så mye mer. Særlig den litt dystre humoren skinner godt gjennom, og jeg tar meg i å flire høyt av noe som egentlig er ganske trist. Ja dette er absolutt ei bok verdt å lese! Kanskje du, i likhet med meg, også filosoferer litt etter å ha lest denne boka.... om det å sette spor etter seg i livet.  

Torbjørn på thauke2read:  Mathea har nemlig sin egen originale måte å møte verden på, dvs i det store og hele går det ut på å unngå den så mye som mulig, og dette blir formidlet med en utsøkt underfundig humor: "Det kunne være fint å grave ned telefonen, for tenk om den ringer. Tenk om noen ringer." Unn deg noen timer i selskap med Mathea!

----

Og boka? Julegave!

----