Dostojevskij: Dobbeltgjengeren

Jakov Petrovitsj Goljadkin har det ikke bra med seg selv. Eller som russerne kanskje selv ville ha sagt, han har vind i hodet.

Dobbeltgjengeren av Dostojevskij er utgitt bare to uker etter hans debutverk Fattig folk. Mens sistnevnte er skrevet fra et sosialt perspektiv, så brukte Dostojevskij bok nummer to til å forske på menneskenes psykologi. Det ender ikke pent med andre ord.

Goljadkin er titulærråd og i løpet av den korte tiden boken følger han så ender han opp med å møte seg selv. Det vil si, han møter sin dobbeltgjenger. Goljadkin den yngre. Om denne junioren egentlig eksisterer eller om den er et resultat av Goljadkins psyke blir vi egentlig aldri helt sikker på, og det er kanskje ikke så interessant heller. Det er mer hva Goljadkin den yngre gjør med den eldre som gjør boken verd å lese.

Ok, Dostojevskij sin skrivestil er ikke enkel. Romanene hans er ikke enkle. Det er deler av teksten som jeg synes er genial. Eller, kanskje litt skuffet fordi den viser at hvordan vi mennesker tenker og oppfører oss rundt mennesker er ikke noe nytt. Sosial angst er ikke en arv fra vårt eget 90-tall. Av og til tar Dostojevskij helt av og det er ikke alltid jeg følger han. Men det er greit, jeg likte boken jeg, samtidig som det føles litt betryggende å ikke følge Dostojevskij sine tanker helt ut og hele veien.