Dødslekene av Suzanne Collins

Jeg skulle ikke lese Dødslekene. Eller jeg skulle i det minste vente til siste boken i trilogien var kommet ut. Jeg liker ikke å vente, jeg skylder tålmodighet, så jeg tenkte det at det var greit å ha alle tre bøkene tilgjengelige hvis jeg skulle like den første... Så skulle jeg lese de på engelsk.

Jepp, alt dette var før min kjære og jeg kom ut av Gyldendalsalget på fredagen. Da hadde han kjøpt Dødslekene. Jeg fortalte ivrig om hvor mye fint jeg hadde hørt om den og han ble mer og mer skeptisk. Helt til han startet å lese. Da han var ferdig var det min tur.

Mange kjenner historien, men for de som eventuelt ikke har lest denne boken (finnes det noen?) så skal jeg prøve meg på et kort referat.

Vi er i fremtiden. Dagens Nord-Amerika er forsvunnet og erstattet av Panem. Capitol, hovedstaden i Panem, er omgitt av tolv distrikter som blir totalt styrt av hovedstaden. Opprinnelig var det tretten distrikter, men det ene ble ødelagt av herskerne.

Hvert år må de tolv distriktene sende en ung jente og en ung gutt til Dødslekene. Dette er ingen lek, men et dødlig show der det bare er plass for en vinner. Dette blir direktesendt på TV, til forlystelse av innbyggerne i hovedstaden og skrekk for innbyggerne i de tolv distriktene.

Katniss melder seg frivillig til lekene da hennes søster blir valgt ut. I en grotesk lek må hun kjempe for å overleve. Og det er ingen selvfølge at hun skal kunne gjøre nettopp det.

Suzanne Collins gjorde ingen feil da hun skrev denne boken. Den er mesterlig bygd opp, hun holder på spenningen og selv der jeg tror den er forutsigbar så tar jeg helt feil. Boken er ikke hyggelig lesning, det går egentlig litt kaldt nedover ryggen min når jeg skriver om boken. Å lese den på en solfylt veranda hjalp ikke mye for å si det sånn. Så er det den kvalmende magefølelsen, det at Collins hele tiden gir små stikk til dagens samfunn...

Godt oversatt til norsk er den også av Torleif Sjøgren- Erichsen.

Dødslekene bare må leses.