Sagaen om Belgarion, Profetiens utvalgte

For litt siden leste jeg om Sagaen om Belgarion på bloggen Betraktninger. Jeg ble nysgjerrig på denne fantasy-serien og bestillte derfor første bok på biblioteket. Av og til er det nettopp slike lykketreff man trenger, for Profetiens utvalgte fikk frem litt av den lesegleden som har stått litt stille de siste ukene...

Garion vokser opp på en større gård sammen med sin tante Pol. Hun styrer kjøkkenet, han springer rundt som barn flest. Garion har ingen annen familie enn Pol, men han antar ubevisst at han er fra Sendaria, landet han bor i. Med jevne mellomrom kommer en eldre mann til gårds, en mann som livnærer seg på å gå rundt og fortelle historier. 

Da Garion er 14 år og egentlig mest opptatt av sin jevnaldrende vennine, skjer det flere ting på gården som får tante Pol til å reagere. Garion må dra avgårde sammen med tanten, fortelleren herr Varg og deres gode venn smeden.

I prologen får vi høre historien om Aldurs Globe, en sten som har magiske krefter. Stenen er oppkalt etter Aldur, en av syv guder. Disse syv gudene hadde alle hver sine land og sine folk, men guden Aldur var spesiell. Han levde alene, til han en dag tok inn en en liten gutt Belgarath. Belgarath ble etter hvert en trollmann og i likhet med andre som sluttet seg til Aldur fikk han evig liv. Aldurs Globe ble stjelt av guden Torak, men Belgarath klarer etter hvert å ta den tilbake. Den er trygg så lenge den blir tatt vare på av noen utvalgte.

Ah, dette var herlig lesing. Bok nummer en i Sagaen om Belgarion Profetiens utvalgte ble slukt i løpet av to kvelder. Nå har skittentøyet fått ligge og middagsrestene står fortsatt på bordet, nå har jeg lest bok!

Det tok ikke mange sidene før jeg er ganske oppslukt av boken. Prologen, som forteller en historie som er minst tusen år gammel, er omstendig og skal være i et gammeldagsspråk. Historien og skrivestilen endrer seg når historien egentlig begynner.

David Eddings skriver enkelt, språket er langt fra omstendelig, uten at han rasjonerer med handlingen. Historien om Garion, som utover i romanen skjønner at han egentlig ikke vet noe sine røtter og dermed også seg selv, er ikke handlingsmettet. Likevel klarer boka å holde meg interessert.

Hvorfor jeg blir så oppslukt vet jeg egentlig ikke. Og det sjarmerer meg litt. Ganske tidlig legger jeg fra meg det som eventuelt kunne irritere og bare leser, blir underholdt, blir fenget. Jeg tror jeg er godt hjulpet av serien Game of Thrones som jeg (bare) har sett på TV. Jeg vet ikke helt hvorfor, sistnevnte er mye mer detaljert og mørkere, men de starter begge to på en gård.

Å bli sjarmert er fint. Bok nummer to Slangefolkets dronning er bestilt og vi får se om serien holder mål når den også er slukt. Eh, lest. 

Profetiens utvalgte kom ut allerede i 1982 på engelsk og har tittelen Pawn of Prophecy på originalspråket. 

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----

pst! denne omtalen handler om bok nummer to i en serie, har du tenkt å starte med nummer en bør du egentlig styre unna pst!

Det starter heftig. Faktisk så heftig at jeg nesten var redd for at de ved siden av meg på flyet mellom Trondheim og Oslo skulle skjønne hva jeg egentlig leste. Jeg trodde jeg skulle lese urban-fantasy-chick-lit, men i stedet var jeg fanget i en uendelig kamp for å komme seg til sengs.

Så, mens jeg sitter og vurderer om jeg skal ta farvel med Jane True, så skjer det noe. Under en romantisk tur i parken, blir Jane og hennes elsker, vampyren og etterforskeren Rye, forsøkt drept.

Og derfra og utover så ble det nesten bare spennende. Og litt irriterende, men mer om det senere.

Jane True er tilbake i småbyen Rockabill etter sine eventyr Tempest Rising. Kjæresten Rye vil helst at hun skal flytte til Boston og bo sammen med han. Jane er bundet til Rockabill og sin syke far og utsetter spørsmålet om å bo sammen med Rye.

Mannen som angrep Jane og Rye er Conleth og  i likhet med Jane er også han Hafling. Halvt menneske og halvt overnaturlig vesen, uten kontroll på de kreftene han besitter. Besatt av Jane og på jakt etter alle som har jobbet på det laboratoriet hvor han vokste opp.

Tracking the Tempest er en bok som lover godt om de videre bøkene i serien om Jane True. Vi blir bedre kjent med de vi møtte i den første boken og vi begynner også å ane konturene av hva som skjer videre. Forfatteren Nicole Peer er også ganske god på å forlate oss på siste side med nysgjerrigheten i behold.

Som underholdning er dette en god serie, det eneste minuset som tidvis tar mye plass er Jane sitt libido (hennes ordvalg, ikke mitt). Spesielt siden det ikke trenger å ta mye plass fordi alle historiene i romanen klarer seg godt uten. Men frykt ikke, nå legger forfatteren opp til at det nok naturlig kan bli mer kosing i de neste bøkene...

-----

Og boka? Kjøpt selv på Outland i Trondheim.

-----

The Night Circus (lydbok)

Plutselig dukket den opp over alt. Første gang jeg la merke til romanen The Night Circus stod jeg og kikket i ungdomsavdelinga. Det fantastiske omslaget fikk meg til å ta opp boka og lese bakpå. Ordet sirkus fikk meg til å legge den tilbake. 

Etter det dukket den opp overalt, spesielt i bloggosfæren. 

Så var den plutselig hjemme også. Samboeren min hadde kjøpt lydboka, men takket for seg etter kort tid. - Dette er mer Neil Gaiman for jenter, mente han og dermed kunne jeg høre på den i stedet. 

The circus arrives without warning. No announcements precede it. It is simply there, when yesterday it was not. Within the black-and-white striped canvas tents is an utterly unique experience full of breathtaking amazements. It is called Le Cirque des Rêves, and it is only open at night. 

Vi snakker fantasy og vi snakker magisk fantasy. Vi er slutten av 1800-tallet. Celia er fem år gammel når hun får møte sin far, en kjent magiker. Celia har også magiske evner og starter i lære hos sin far. Et annet sted, får Marco opplæring som magiker.

Det de ikke vet er at deres skjebne skal bli bestemt i en duell. De to, mot hverandre. Scenen for duellen er et sirkus. Nattens sirkus. I begynnelsen er begge to usikre, Celia vet ikke en gang hvem hun kjemper mot. Etter hvert møtes Celia og Marco, gnistrene som slår når de to møtes, er ikke til å ta feil av. Så lærer Celia at duellen er bare over i det den ene er død.

Erin Morgenstern sin debutroman The Night Circus kunne ha vært en klisje. For to elskende som ikke kunne få hverandre, kan ofte bli svulstig. Og for søtt, for suppe, spesielt for oss som ikke lenger er tenåringer. 

The Night Circus er ingen klisje. 

Atmosfæren som Morgenstern tar oss inn i er magisk. Levende og fantastisk. Et sirkus uten klovner og hestemøkk. Vi er så langt fra rabattkuponger på trestolper som vi kan komme. 

Historien om Celia og Marco kommer sakte i gang. Gjennom korte avsnitt blir vi kjent med flere karakterer. Vi skjønner at det hele skal syes sammen, men hvordan? Jeg tar meg innimellom i å tenke på akkurat det. Jeg er litt utålmodig sånn, jeg klarer ikke helt å vente på alt. 

De korte avsnittene med tid og stedsbenevnelser er en utfordring for meg som hører, det er ikke alltid lett å huske hvor man eller når man er det. Utfordring er også oppleseren Jim Dale. Han skal yte rettferd mot det magiske og dansende språket i romanen, og snakker i sirkler. Jeg mener, han går opp og ned med stemmen og på slutten er det akkurat som han prøver å ta tak i det han startet setningen med. Vanskelig å forklare, men heldigvis forsvant dette da jeg fant ut at jeg kunne øke hastigheten til 1,25.

Jeg liker historien og jeg liker Celia og Marco. Jeg liker at de ikke er keitete, de er begge to sterke personligheter. Jeg liker at jeg egentlig aldri er helt sikker på hva som vil skje, selv om jeg helst liker å vite. Jeg liker at vi ikke får vite alt, jeg liker at vi må sy noen av stykkene sammen selv.

Likevel. Jeg lander ikke helt på årets sensasjon. Jeg blir ikke helt oppslukt, boka er litt som å sette fyr på avispapir. En kort flamme, intens og varmende, men så går det ganske fort over.
----
Og (lyd)boka? Kjøpt av min samboer.
----

Forever av Maggie Stiefvater

Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om Forever. Forever er den siste boka i trilogien om Sam og Grace. Forfatteren selv kaller den the Wolfs of Mercy Falls- trilogien, men for meg blir den bare trilogien om Sam og Grace. For historien om denne varulven som klarer å forbli et menneske og jenta som en gang ble blitt er kanskje ungdomssjangerens fineste kjærlighetshistorie.

Så fin synes jeg historien er, stillferdig og vakker, at jeg kommer ikke til å ødelegge den med å skrive om den her. 

Jeg vil bare fortelle at den starter i Shiver, fortsetter i Linger og avsluttes i Forever.

PS! Om det ikke er nok med et vakkert innvending, vil jeg bare skryte av omslagene i denne serien. De er fantastisk. Ikke bare er omslaget vakkert, fargen gjenspeiler seg også i skriften og i designet i selve teksten. Alle norske forlag bør se og lære. 

----

Og boka? Kjøpt selv på The Book Depository. Et gratis utdrag fra de første kapitlene i Shiver kan du lese her.

----

Tempest Rising av Nicole Peeler

Rockabill, Maine.

Jane True er noen og tjue og frustrert. Hun klandrer seg selv for en hendelse i oppveksten som førte til en av hennes beste venner døde. Det gjør også resten av den lille byen Rockabill, et sted i Maine. Hun jobber i bokhandelen Read it and Weap, som eies av den utradisjonelle Tracey. Hun og kjæresten Grizelda er de eneste i Rockabill som gir Jane en pause i sladderen.

Jane bor sammen med sin syke far i utkanten av byen. Moren forsvant for en del år siden, like mystisk som hun en gang kom inn i farens liv. Jane har alltid skjønt at hun er annerledes, nattlige svømmeturer i et områder med store strømmer gir henne styrke. 

På en av sine nattlige turer kommer Jane over et lik. Mannen som døde viser seg å ikke være helt menneskelig og snart dukker en vampyr i byen for å etterforske. Vampyren er ung og kjekk, heter Ryu og har stor appetitt. Det passer Jane bra siden hun lenge har vært frustrert på så mange plan. 

Tempest Rising er første bok om Jane True. Denne første boken fungerer godt som en introduksjon til den underverden som Jane nå finner ut at hun egentlig er en del av. Halvt menneske viser det seg at hun er og hun er ikke den eneste i den søvnige Rockabill.

Rye tar bokstavelig talt med Jane ut på en reise, da de må dra til der makten i underverden er. Hoffet. Med vakre klær i fantastiske omgivelser finner Jane fort ut at her kan hun ikke stole på så mange. Og hva med Rye? Selv om det er utrolig praktisk med en vampyr vis hjørnetenner blir større når lysten kommer så har ikke vampyrer menneskelig følelser.

Nicole Peeler sin første bok Jane True er ganske underholdende. Jeg merket at det var ganske befriende å lese fantasy som ikke hadde tenåringer som hovedpersoner. Jane er en karakter som man liker, noe særlig dyptpløyende karakterbeskrivelser finnes ikke i boka, men slik kan jo komme seg senere i serien.

Fjerde bok om Jane True kom nå i sommer og den femte kommer til våren. Jeg kommer definivt til å kjøpe resten av serien. Dette er fornøyelig underholdning når man står og stamper i russiske klassikere.

----

Og boka? Kjøpt selv på Outland i Trondheim. For hvor går to trauste Vestlendinger, en doktorgradsstudent født i mer sørlige strøk og en amerikansk tenåring når de skal shoppe? Jo, de går på geekbutikk og handler bøker. Bøkene om Jane True fant jeg tilfeldig.

----

Moon over Soho av Ben Aaronovitch (lydbok)

(Moon Over Soho er bok nummer to om Peter Grant, politimannen i London som blir magikerlærling. Som alltid når jeg leser serier anbefaler jeg dere å starte med bok nummer en Rivers of London. Og i dette tilfellet anbefaler jeg virkelig å starte på serien!)

Me like. A lot.

Peter Grant er tilbake. Etter hendelsene i Rivers of London bor han fortsatt hos Mr. Nightingale i et grandiose bygg midt i London. Mr. Nightingale er fortsatt preget etter hendelsene, men Peter (det føles riktig å være på fornavn med han) må fortsatt gå i magikerlære i tillegg til å skjøte sitt ansvar som politi. 

En jazzmusiker blir funnet død. Tilsynelatende tilfelding, men stedet oser av at det har skjedd noe. Peter sin etterforskning viser at det ikke er det første dødsfallet. Musikerens kjæreste, den yppige Simone, blir veldig interessert i Peter når hun skjønner at hans far har vært en kjent jazzmusiker. I tillegg er det uhyrer ute i Soho, det gjør unevnelige ting med menn, og hvordan kan et menneske holde seg like ung som i 1960?

Det er en underlig og bisarr underverden Peter roter seg bort i.

Jeg falt helt pladask for fortellerstilen til Ben Aaronovitch i Rivers of London. Levendegjort av oppleser Kobna Holdbrook-Smith, som også leser denne boka, er dette bøker jeg koser meg gløgg i hjel med. Mordmysteriene er en blanding av "ordinær" politiarbeid og magi, for det meste satt i en by de fleste av oss har et forhold til, nemlig London. Peter, som er fortelleren, er sarkastisk og har en tendens til å komme med godbiter av detaljer gjennom hele historien. 

Jeg liker også godt hvordan vi blir mer og mer kjent med Mr. Nightingale himself og hushjelpen Molly, jeg sitter klar og venter på bok nummer tre om trekløveret in the Folly.

----

Og (lyd)boka? Kjøpt selv på audible.co.uk.. PS. Om du har lest bok nummer en så vil jeg bare si at denne er bedre. Altså. Om du var i tvil om du skulle fortsette å lese om Peters eventyr. Bokstavelig talt.

----

Safirblå

Gwendolyn er 16 år og tidsreiser. Oppvokst i en spesiell familie, med mange kvinnelige innslag og få menn, og hvor alle at søskenbarnet Charlotte skulle starte med tidsreising. Overraskelsen var stor da det viste seg at det er Gwendolyn som besitter denne egenskapen.Totalt uforberedt på det som venter henne må Gwendolyn reise tilbake i tid flere timer daglig.

Selskap på disse tidsreisene får hun den kjekke og verdensvante Gideon. De kommer fra rivaliserende familier, og Gwendolyn klarer ikke helt å finne ut hvor hun har Gideon. Oppover ørene forelsket er hun, ja, men morens råd om å ikke på stole på noen (ei heller følelser) ligger i bakhodet og murrer.

Historien om Gwendolyn startet i Rubinrød, fortsetter nå i Safirblå, før den avsluttes neste år i romanen Smaragdgrønn. Trilogien er skrevet av Kerstin Gier.


Safirblå sjarmerer meg. Gwendolyn prøver så godt hun kan, hun kjemper med misunnelige elementer i sin egen familie, voktere som ikke vil fortelle henne noe og ikke minst, den første forelskelsen. Hun blir sliten og irritert av for lite søvn og hun gjør det hun for å få tak informasjon om hva Gideon foretar seg. Hun er med andre ord ganske så menneskelig.

Et nytt bekjentskap dukker også opp, og er kanskje romanens beste bikarakter. Den døde, men irritirende vannspyeren Xeremius blir etter hvert sendt ut på spionoppdrag av den forelskede Gwendolyn. For å i tillegg til å besitte tidsreisegenet så kan Gwendolyn også kommunisere med spøkelser.

Strengt tatt må romanen være sjarmere for at den skal fungere. For ser man bort fra de siste 100 sidene skjer det temmelig lite. Den begynner en liten spenning mot et ball som det er viktig at Gwendolyn deltar på, hun sjarmerer forøvrig alle med å synge sanger fra det 20. århundret. Selv under ballet blir det aldri veldig spennende, men det er likevel vanskelig å legge fra seg boken. Den gikk ned i en jafs for min del.

----
Og boka? Lånt på biblioteket.
----

Bokbloggturné: Smaragdatlaset av John Stephens

Årets fantasybok for barn? Tja.

Tre søsken vokser opp på barnehjem. Det ene etter det andre. Etter nok et mislykket forsøk på å plassere barna hos fosterforeldre blir de sendt til et barnehjem som ligger langt vekk. Et noe spesielt barnehjem viser det seg, det er ingen andre barn der.

Foreldrene til Kate, Michael og Emma forlot barna da de var ung, det er bare Kate som har noen minner om dem. Hun husker vagt at hun lovet foreldrene å ta vare på søsknene. En løfte hun har jobbet hardt for å holde.

På det nye barnehjemmet kommer de tre over en bok som gjør at de kan reise i tid. Uten forvarsel reiser de tre søsknene i tid og havner i et land som styres av en grusom grevinne. Som voktere har hun sjelløse ulere. Boka som de tre besitter er med andre ord magisk og nøkkelen for å forstå denne magien kan det være de sitter med selv.

Kate, Micheal og Emma veksler mellom å fortelle historien, men jeg føler vi blir mest kjent med Kate. Jeg antar kanskje at vi blir bedre kjent med den noe nerdete Micheal og tøffe Emma i oppfølgerne. Kates karakter, hennes tanker rundt foreldrenes forsvinning og ansvaret for søsknene føles troverdig. I fantasy-sjangeren er ikke karakterenes troverdighet et stabilt innslag, men Stephens gjør en god jobb i å formidle Kate og de to andres tanker og følelser.

I stedet for å la de tre søskene fortelle i hvert sitt kapittel hopper forfatteren mellom de tre søskenes eventyr, dette gjør han ganske elegant. Det gjør at teksten flyter og det blir ingen unaturlige opphold i teksten.

Dverger, kjemper, tidsreiser, en grevinne som kommer fra Tsartiden, det er et spennende og magisk univers amerikanske John Stephens har laget i Smaragdatlaset. Boken er den første i en trilogi, første bok i Begynnelsenes bøker. Boken er solgt til en rekke land og bokens norske forlag Cappelen Damm har satset mye på denne utgivelsen. 

Forfatteren har vært med og produsert de kjente serie Gossip Girl, The O.C. og min favoritt Gilmore Girls. Jeg synes ikke det er noe tvil om at forfatteren vet hva han gjør, han skriver godt, men utfordringen ligger i at boka ikke gir meg noe spesielt. Ordet skoleflink dukker stadig opp i hodet mitt når jeg skriver denne omtalen. 

Naturligvis var jeg spent på hva som skjer tilslutt, men utover det sitter jeg ikke igjen  med så mange tanker rundt boka etter endt lesing. Siste side og jeg er ferdig.

----

Og boka?  Også til det med liten skrift.... Jeg er med i Cappelen Damms bokbloggturné. Det med betyr at jeg har fått boka for å skrive en omtale av den. I bokbloggturnéen blir en bok blogget om sju dager på rad, jeg er sistemann ute som skriver om Smaragdatlaset. I går ble det skrevet om boka på bloggen Gnit Mo Nekiam.

----

Urban fantasy + politikrim = Rivers of London av Ben Aaronovitch

Den siste uka har jeg hatt det travelt med å både komme meg på og dra hjem igjen. Grunnen til dette var lydboken Rivers of London. Det tok ikke mange minuttene før jeg var hekta. Rivers of London er den første boka i en fantasy-serie som jeg kommer til å følge med på. Hovedpersonen er Peter Grant og jeg tror det er best at han får introdusere seg selv...

 

My name is Peter Grant and until January I was just probationary constable in that mighty army for justice known to all right-thinking people as the Metropolitan Police Service (as the Filth to everybody else). My only concerns in life were how to avoid a transfer to the Case Progression Unit - we do paperwork so real coppers don't have to - and finding a way to climb into the panties of the outrageously perky WPC Leslie May. Then one night, in pursuance of a murder inquiry, I tried to take a witness statement from someone who was dead but disturbingly valuable, and that brought me to the attention of Inspector Nightingale, the last wizard in England. Now I'm a Detective Constable and a trainee wizard, the first apprentice in fifty years, and my world has become somewhat more complicated: nests of vampires in Purley, negotiating a truce between the warring god and goddess of the Thames, and digging up graves in Covent Garden... and there's something festering at the heart of the city I love, a malicious vengeful spirit that takes ordinary Londoners and twists them into grotesque mannequins to act out its drama of violence and despair. The spirit of riot and rebellion has awakened in the city, and it's falling to me to bring order out of chaos - or die trying*.

 

Peter Grant sitt nye liv som Nightingale sin lærling fører han inn i en ukjent del av London. En verden som ligger ett foran øynene på oss, men som vi ikke ser. Ikke for det, jeg kommer til å se ekstra nøye etter neste gang er i London. Rivers of London er en skrevet for oss som elsker London, turister eller innfødte. De aller fleste stedene er kjente navn, også for oss som aldri tilbringer mer enn tre dager i strekk i storbyen. 

Romanen er vittig, sarkastisk og Peter Grant er herlig selvironisk. Han er ung, 23 år og er strengt tatt mest interessert i å få kollegaen og venninen Leslie til sengs. Lettere ufokusert, noe som speiler seg igjen i fortellerstilen hans med stadige krydring av fakta her og der samt i etterforskningen.

 

Riper i lakken er det dog. Livet til Peter Grant blir ganske forandret i det han blir magikerlærling. Han finner ut at magi faktisk eksisterer/fungerer og at han kan gjøre ting vi andre ikke kan. Jeg ville kanskje ha reagert med en anelse forundring over dette, noe som igjen ville har ført til en liten identitetskrise, men Grant er en ganske flat karakter i så heensende. Han bare fortsetter som om ingenting har skjedd.   

For Rivers of London er også en politiroman. Det starter med et mord som skal etterforskes før man etter hvert skjønner at det er større ting i gjære. Denne kombinasjonen urban fantasy og krim er en god kombinasjon. Realistisk og spennende fra Londons underverden, Peter Grant er en mann å følge med på.

----

Og (lyd)boka? Kjøpt selv på audible.co.uk

----

*Omtalen er hentet fra audible.co.uk

10 år med Harry Potter!

I 2000 startet mitt eventyr med Harry Potter. Jeg var student i by nord for Polarsirkelen. En dag på bokhandelen på campus overhørte jeg en gjeng med IT-studenter (altså: unge menn) snakke om Harry Potter. Hmm, tenkte jeg, hvem er denne Harry Potter? Etter hvert skjønte jeg det var bøker det var snakk om, noe som gjorde meg enda mer nysgjerrig. På dette tidspunktet hadde jeg sirklet rundt bøkene for sykepleie ei stund og begynte å bli bekymret for at noen jeg kjente skulle komme inn i bokhandelen, jeg studerte økonomi og hadde ikke helt gyldig alibi der jeg stod. 

Jeg gjorde litt research og fant ut at jeg måtte lese denne Harry Potter. Sjangeren fantasy hadde jeg knapt nok hørt om. Til jul det året fikk jeg den fjerde boka i serien Harry Potter and the Goblet of Fire, og dum som jeg var leste jeg den før jeg fikk tak i de tre første. Jeg leste hele boka 1. juledag. Tilbake i byen nord for polarsirkelen bestilte jeg de tre første. Og leste. Bare avbrutt av studentaktiviteter som fest på studentpuben. Men den festen ble ikke helt som planlagt og utpå kvelden hvisket jeg i øret til ei vennine at jeg gikk hjem for å lese Harry Potter. Etter litt forvirring blunket hun konspiratorisk, hun trodde det var kode for noe annet....

Det fine med J.K. Rowling sine bøker er at jeg husker hvor jeg leste de, hvor de ble kjøpt og småhistorier knyttet til bøkene. Bok nummer fire Harry Potter and the Order of the Phoenix ble innkjøpt da jeg var hjemme på sommerferie. Min søster kjørte meg til Molde, ca to timer tur-retur, for at jeg skulle få boken den dagen den kom ut. Hun hadde selv ikke blitt hekta, og ventet til jeg var ferdig med min utgave før hun leste boka.

Jeg ble voksen. Eller studielivet var i alle fall over. Da bok nummer seks kom i handelen bodde jeg i Volda. I Volda hadde de Haugen Bok. På vei til bokhandelen en lørdagsmorgen, ute i god tid for å skaffe meg et eksemplar av Harry Potter and the Half-Blood Prince, møter jeg folk med små papirposer i hånda. Papirposer med Harry Potter. Det går opp for meg at bokhandelen allerede hadde åpnet og med angst i blikket  for at de skulle være utsolgt sprang jeg nedover veiene til Haugen Bok. Det gikk bra. Jeg fikk både bok og fin papirpose! 

I 2007 var lanseringen av den siste boka satt til 21. juli. Et halvt år før dette kommer en bryllupsinvitasjon i posten. Og dato, ja, du gjettet riktig. 21. juli. Bryllupet skulle stå hjemme på et hotell på et nedlagt fiskevær like ved Averøya, og selv om Averøya er verdens fineste øy så mangler den en bokhandel. Heldigvis hadde bokhandelen i Molde nattåpent - og jeg to søstre som nå var like hekta på Harry Potter som meg. Etter et utall antall telefoner mellom Oslo (meg), Averøya (lillesøster) og Tyskland (mellomsøster), fant vi en løsning. Lillesøster hentet mellomsøster på kveldsflyet i Kristiansund, kjørte videre til Molde for å så sitte en time i bilen utenfor bokhandelen slik at de kjapt kunne kjøpe et par eksemplar når bokhandelen hadde åpent en time klokka ett. Slik fikk jeg den siste boka servert på nattbordet mitt.

Bildet er hentet fra Oslokino.no

Slik endte det opp med at smugleste jeg Harry Potter and the Deathly Hallows i bryllupet til kusina min. Dessverre var boka altfor tjukk til å få plass i clutchveska mi, men jeg brukte alle anledning (og kanskje noen til) til å ta en avstikker til hotellrommet mitt. På ett eller annet hvis kom det de andre gjestene for øre at vi var store HP-fans, og de fleste fant det fascinerende at søstrene mine hadde kjørt ens ærend til Molde midt på natta for å kjøpe boka. Det vil si, nesten alle. Foreldrene mine var ikke særlig begeistret da dette emnet ble brakt på bane. Selv om de er lesende folk så hadde de fått en kraftig overdose av HP den sommeren og synes det hele var flaut. 

Uken før hadde nemlig jeg og lillesøster vært på en nattpremiere av film nummer fem. Nattpremiere med påfølgende biltur hjem, noe ikke vår kjære far var særlig begeistret for. Kunne vi ikke vente til neste dag? Jo, naturligvis, men hadde det vært like gøy? Nei.

I morgen skal vi kino for å se den første delen av filmatiseringen av den siste boka. Jeg husker godt den første filmen. Den kom ut da jeg bodde i Russland - og det var uaktuelt å se den der. Da jeg kom tilbake til Norge hadde alle sett den og jeg endte opp med å se en ettermiddagsforestilling da jeg var på besøk i Oslo. Jeg satt ved siden av et eldre ektepar. De ville se filmen som deres barnebarn hadde snakket så mye om (ja, jeg tyvlyttet igjen). Etter filmen var de fra seg av begeistring og snakket om gå strake veien til bokhandelen, for dette måtte de lese. 

I morgen er begynnelsen på slutten. Naturligvis vil Harry Potter og hele det magiske universet som Rowling har skapt leve videre. Bøkene vil bli lest for og av kommende generasjoner, men for oss som har vært en med i dette eventyret vil det være slutt når del to kommer ut. Jeg gruer meg.

Rubinrødt eventyr!

Gwendolyn, Gwendolyn, Gwendolyn. Mens hele familien sitter og venter på at kusinen Charlotte skal gjøre sitt første sprang i tiden, så er det Gwendolyn som ender opp med å reise. Tilbake. I tid. Gwendoyn er ikke forberedt på dette, hennes historiekunnskap strekker seg til det hun har plukket  opp i Elizabeth-filmene med Cate Blanchett. Charlotte derimot, hun har trent hele livet for å denne oppgaven. 

Gwendolyn har egentlig bare mest lyst til å være en vanlig 16-åring. Og aller helst med en helt vanlig familie. Slik som bestevenninen Leslie. (Gwendolyn har også en god venn med navnet James, men han er et spøkelse og det er bare hun som kan se han, men det er en annen historie). Gwendolyn sin familie er langt fra normal, de bor i et gigantisk hus i London, sammen med en bestemor (unnskyld, Lady Arista) og tanter, søskenbarn og sine egne søsken (langt mellom voksne menn i den familien). De har hemmeligheter, hemmeligheter knyttet til det tidsreisegenet som de er bærer av, og hemmeligheter knyttet til de som vokter og forvalter gjenstander og kulteren knyttet til tidsreisene.

Det siste høres kanskje kjedelig, men Rubinrød er langt fra kjedelig. Den har drama, et plott med en vri, spenning og kjærlighet. For Gideon dukker opp (Gideon og Gwendolyn, you get it), og selv om jeg skjønner hvor det bærer hen (slutten kom litt for raskt spør du meg), så er jo 16-åringer, ja nettopp 16 år. Det er med andre ord ikke rake veien til mål.

Rubinrød er første bok i en trilogi om Gwendolyn, neste bok kommer til neste år og heter Safirblå. Jeg gleder meg allerede. Tyske Kerstin Gier har startet noe bra her.
----

Og boka? Fra biblioteket!
----

Fugl Føniks - siste bok i trilogien Dødslekene

Jepp, da var den her. Fugl Føniks, eller Mockingjay som den heter på originalspråket, den siste boka om Katniss og Dødslekene. Den engelske utgaven kom 25. august og den norske utgaven kom i butikkene den 15. september. Jeg har lest og fordøyd. 

Som alltid anbefaler jeg deg å starte med den første boka i trilogien Dødslekene og deretter lese nummer to Opp i flammer. 

Jeg ble skikkelig positivt overrasket over den første boka, den var nervepirrende og til tider grusom. Om bok nummer to skrev jeg at vi mest ventet på bok nummer tre. Ikke det at den ikke var bra, men når eneren er såå god da er det vanskelig å leve opp til det nivået. 

Handlingen i Fugl Føniks er på to nivåer. Opprørerne kjemper nå mot de distriktene som er styrevennlige - og presidenten i Capitol. Katniss og hennes familie lever nå under jorden i distrikt nummer 13 hvor opprørne har sitt hovedkvarter. I tillegg kjemper Katniss en kamp med seg selv, kampen mellom Storm og Peeta, og ikke minst om hun skal være opprørernes sin maskot eller Spottekråke.

Om jeg var ambivalent til Katniss i Opp i flammer blir denne følelsen forsterket i Fugl Føniks. Kat har vært utsatt for mye. Hun har sår, både innvendig og utvending. Om nettene kommer marerittene, om dagen vandrer hun hvileløst rundt. Hun er sta og egenrådig, samtidig som hun prøver å beskytte sine nærmeste. Collins er realistisk i oppbyggingen av karakteren Katniss, det er ikke en svakhet i bøkene at jeg er ambivalent til Katniss, det er en av trilogiens største styrke. 

Det er krig i Katniss Everdeen sitt univers. Kat er ikke redd for å dø, jeg mistenker at hun av og til kanskje mener det hadde det vært det beste. Etter hvert som opprørerne kjemper som mot Capitol og president Snow blir kampscenene flere. Dessverre, og dette ødelegger litt, for Katniss ender altfor ofte (alltid?) opp på sykehus etter disse scenene. Det blir litt sånn, oi, så er vi der igjen, da... Men det er langt fra slik at boka er for snill, det er systemkritikk og dødsfall så grusomme at vi sent vil glemme. 

Trekantdramaet mellom Storm, Peeta og Kat er sentralt i boken. Kat kan ikke bestemme seg, en grusom hendelse gjør at hun tar et valg. Ble jeg overrasket over valget? Tjaaa, han - som- ble- valgt har alltid vært min favoritt, men jeg må bare spørre, måtte hun velge? 

 Og - jeg elsker epiloger!

------------
Andre bloggere har også skrevet om Mockingjay:
Christine leser
Migrating Coconuts
Julies bokbabbel
Lesehesten fra Sørlandet
Moshonista

Magic Under Glass - og med dette innføres et nytt ord: klissodrama!

Nimira's life takes an unexpected turn when she's hired by the mysterious Mr Hollin Parry to accompany an exquisite piano-playing automatan. But Nimira's happiness with her new lifestule is short-lived. She soon discovers that the spirit of a handsome young fairy gentleman is trapped inside the machine's stiff limbs. As they gradually fall in love, they become enmeshed in a plot to save the fairy realm from a ruthless gang of sorcerers - a battle that risks their very lives*. 

Av og til så trenger man noe som er klissete, enkelt og kanskje ørlite spennende. Magic Under Glass av Jaclyn Dolamore er en sånn roman. Etter en litt rotete start så glir handlingen godt, boken er lettlest og ja, til tider klissete. Svulstig. Men av og til er det greit!

* Kopiert fra omtalen på baksiden.

Ptolemy's Gate av Jonathan Stroud - siste bok i The Bartimaeus Trilogy

Snakk om å skrive seg bedre! Siste bok i trilogien om demonen Bartimaeus overgikk de to første - og vartet opp med en spennende avslutning.

Trilogien består av The Amulet of Samarkand,  The Golem's Eye og  avslutningen; Ptolemy's Gate. Start med den første!

Jeg skal ikke skrive så mye om handlingen i denne romanen, det vil avsløre handlingen i de to andre. Vi følger fortsatt Kitty, en commoner som viser seg å ha medfødt motstand mot magi, demonen Bartimaeus, fortsatt med oss med en haug av fotnoter og Nathaniel, magikeren. Det er tumulter i London og alle tre vil sette sitt preg.

Stilen er like vittig som før, men boken (trilogiens) største styrke er at vi får historien fra flere sider. Fantasyverden er ikke ensidig, akkurat som virkeligheten.

Fortsatt ikke overbevist? Her finner du trilogien sine hjemmesider, hvor du blant annet finner Bartimaeus sin guide over London eller hans dagbok, så får du se litt av stilen du går glipp av om du ikke leser trilogien!

Trilogien som vokser: The Bartimaeus Trilogy

Da er bok nummer to i The Bartimaeus Trilogy lest. Har du ikke lest eneren, men planlegger å gjøre det så bør du kanskje vurdere å stoppe lesingen her!

Vi er tilbake i dagens London i The Golem's Eye. Et London som er styrt av magikere, statsministeren er magiker og det samme er de som har noe de skulle ha sagt. Magikerne lever i sin egen verden, de forholder seg ikke til vanlige personer. Et system, som i følge de som styrer, fungerer til beste for begge parter. 

Nathaniel er en den unge magikeren som vi ble kjent med i The Amulet of Samarkand. Han er nå en up and coming magiker som nå jobber for regjeringen som Assistent to the Head of Internal Affair. Kollegaene hans kjenner han ikke som Nathanial, men som John Mandrake. Å røpe dåpsnavnet sitt i de magiske sirkler er farlig.

Dessverre for Nathaniel, beklager John Mandrake, kjenner demonen Bartimaeus til dette navnet. De møttes i bok nummer en, da Nathaniel påkalte Bartimaeus for hjelp. Nå er John nødt til å få hjelp av Bartimaeus igjen. London er er under angrep - og det av sine egne. Det finnes en motstandsbevegelse som er ute etter magikerne (kjenner de ikke sitt eget beste???) og John skal finne synderne.

En av disse, selv om hun nok ikke ser på seg selv som en synder, er den unge jenta Kitty. Såvidt introdusert for oss i den første boken, er hun tilbake for å gjøre livet surt for magikerne - og for å få litt rettferdighet. 

Dette, ispunnet tsjekkiske spioner, intriger i magikerregjeringen og hovedpersoner som har levd lange liv og som har behov for å fortelle om dette (les: demonen Bartimaeus og hans fotnoter) gjør bok nummer to i trilogien til godt lesestoff. Dette er en trilogi som vokser. Historien er kompleks, sett fra tre personer sine sider. Forfatteren går ikke i fella med å gjøre alle tre sympatiske. To av hovedpersonene er unge og vet bedre selv. Med andre ord, dette er bra!

Fantasy med humor - og fotnoter!

Ok, det er to ting som må opp og frem her.

Det ene er at jeg ikke har lest nok fantasy til å kunne si om denne boken er unik fordi den er skrevet med glimt i øyet. Men ut fra det jeg har lest i sjangeren, så er ikke vittighet og sarkasme adjektivene jeg har brukt for å beskrive bøkene.

Det andre er at jeg elsker fotnoter! Spesielt fotnoter som er totalt irrelevente, men som kommer med sine egne historier og utdyper den store sammenhengen. Flere romanforfattere burde prøve seg på fotnoter. Ja takk til fotnoter!

Bartimeaus er en eldgammel demon (djinni), som blir tilkalt av den unge gutten Nathaniel. Nathianel er ung magiker som går i lære hos den trauste Underwood og har en jobb til Bartimeaus. Han skal stjele den kjente amuletten fra Samarkand fra magikeren Lovelace.

Vi er i dagens London. Byen, landet, er styrt av magikere. Lovelace har planer om å bli den neste statsministeren. Ikke helt uskyldige, men med litt uflaks havner Bartimeaus og Nathaniel i et spill hvor det handler om å overleve og kanskje litt til, nemlig med æren i behold.

The Amulet of Samarkand  er første bok i The Bartimaeus Trilogy. Foruten å være vittig, sarkastisk og lite selvhøytidlig, så er den også spennende når den først kommer i gang. Plottet i boken er relativt enkelt bygd opp, har få karakterer men holder på spenningen.

Jeg ser nå frem til bok nummer to i serien!

Grand finale: Percy Jackson & the Olympians

Jeg har nesten helt glemt å blogge om den siste boken i Percy Jackson & the Olympians! The Last Olympian ble lest og fordøyd før ferien!

Den siste boken i serien om Percy Jackson var en grand finale. De fire forrige bøkene har egentlig bare vært et forspill til krigen i gudeverden. Sider skal velges og kamper skal vinnes. De fleste karakterene som vi har møtt i de andre bøkene kommer tilbake for å delta i de avgjørende slagene.

The Last Olympian står ikke tilbake for noen av de andre bøkene i serien. Forfatteren Rick Riordan har nok en gang levert en spennende historie. Det er ikke få overraskende momenter i historien og selv om det kanskje ikke var tvil om at de gode ville seire tilslutt så var det mange detaljer som måtte på plass. 

Her kan du lese anmeldelsene av bok en, to, tre og fire! Dette er en serie som har sjarmert meg!

Høydare i serien om Percy Jacksons & the Olympians

Den siste uken har jeg kost meg med bok tre og fire i serien om Percy Jackson. Disse bøkene har virkelig vært et løft etter andre boken som jeg ikke falt helt for. Jeg anbefaler naturligvis å lese bøkene i kronologisk rekkefølge.

The Titan's Curse
Etter at den andre boken sluttet veldig overraskende startet jeg med den tredje boken med en gang. Sammen med blant annet Annabeth så drar Percy ut på jakt for å hjelpe noen andre Half-Blood barn som oppholder seg på en skole. Dessverre så er de ikke først og jakten ender med at Annabeth forsvinner.

The Battle of the Labyrinth
The Half-Blood camp er fortsatt i fare da Kronos og hans tilhengere samler seg. Percy må, sammen med sine venner, inn i en underjordisk labyrint hvor få har kommet levende ut.

Rick Riordan har virkelig skrevet seg inn i serien. Den fjerde boken har samme drivet som bok tre og jeg synes personene begynner å få karakter. Den greske mytologien er en spennende verden og jeg fascineres stadig (og nå kan jeg jo slå opp og lese om de forskjellige gudene i bøkene jeg kjøpte her om dagen).

Det er vanskelig å skrive om serier uten å røpe for mye av handlingen. Men en ting har jeg lyst til å si - vi endte jo opp med å kjøpe dette settet med serien og de utgavene i settet har en noen fantastiske design. Forsider som innbyr til lesefest sier man ja takk til!

Percy Jackson og The Sea of Monsters

Percy Jackson er tilbake! I februar leste jeg den første boken om Percy Jackson & the Olympians og selv om jeg ikke var fullstendig overbevist så tok det ikke lang tid etter at den andre boken var kommet i hus før jeg bestemte jeg for lese den.

Les den første boken først om du er interessert i serien!

I The Sea of Monsters er Percy tilbake campen for Half-Bloods, men campen er i fare. Stor fare. Percy og hans venner setter snart ut på en farefull ferd for å redde campen.

Jeg liker ideen med å bruke gresk mytologi som bakgrunnsteppe. For et par uker siden var vi i Berlin og da så vi Pergamonalteret og mange skulpturer av
greske guder med mer som jeg møter igjen i eventyrene om Percy Jackson.

Desverre er det kanskje slik noe av det som blir litt kunstig i boken er settingen mellom det veldig moderne og mytologien. Gudinner som driver spa og disse-altfor-gode-til-å-være-sanne fellene som Percy stadig kommer ut for er kanskje litt tåpelige (i mangel på et bedre ord).

Men når sant skal sies så avsluttes The Sea of Monsters på en måte som gjorde at det var bare å gripe tak i bok nummer tre.... More to come---

Percy Jackson & the Olympians: The Lightning Thief

Percy Jackson er en trøblete gutt. 12 år gammel og med utvisninger fra en rekke skoler bak seg. Nå er han på en privatskole sammen med andre trøblete ungdommer, men heller ikke denne gangen lykkes han. Det er skjer hele tiden ting som Percy ikke har kontroll på.

Det viser seg at Percy Jackson ikke alene, hverken om sine problemer eller sin skjebne, men for å redde livet hans så bestemmer moren for å sende han dit hans far alltid ville ha han. På summer camp for half-bloods. Percys far er en gresk gud og nå er det opprør blant de greske gudene.

Rick Riordan har skrevet en fantasyserie hvor handlingen er basert på gresk mytologi, men hvor handlingen skjer i dagens USA.Og det gjør han på en ganske bra måte. Spenningen er god, handlingen driver boken fremover, de siste 100 sidene måtte jeg bare lese. Boken er lettskrevet, uten at den blir for enkel.

De som kjenner gresk mytologi vil nok fort se en del hint i boken, men den funger også godt som en "teaser" inn i den greske mytologien. Jeg skal definitivt lese litt mer om de greske gudene nå. Og neste gang jeg er i New York vil jeg nok fundere på om de er der oppe...

Percy Jackson er navnet. Han skal jeg følge videre...