Ibsen gjendiktes

Aftenposten kunne denne uken bringe nyheten om at Penguin Classics nå gjendikter Henrik Ibsen sine verker. Med på laget har de en haug av nobilititer innenfor litteraturen. I høst begynte jeg på boken Henry Gibson/Henrik Ibsen - Den provinsielle verdensdikteren av Tore Rem. Jeg ble aldri ferdig med boken, noe annet fanget min interesser, men det var veldig interessant å lese hvor mye de engelske oversettelsene av Ibsen hadde å si for å bli spredd ut i resten av verden. Så, hurra for Penguin Classics!

Rocky - The Big Payback

Akkurat nå, som i denne uken, går teaterforestillingen om Rocky (altså tegneseriefiguren) på Smuget.

Jeg er en sporadisk tegneserieleser. I beste fall.

Jeg er ikke en stor fan av Rocky, men jeg bor sammen med en og derfor endte jeg altså opp på teaterforestillingen om bikkja Rocky, hans venner og mer løse forbindelser.

Og det var faktisk moro. Fordi vi kjenner oss litt igjen, alle sammen, jenter som gutter. Det er nesten slik at jeg vil påstå at den kvinnelige delen av publikum lo mer enn gutta. Eller av var det av gutta???

Altså, Smuget, ut uka!

Snikende kvalme

I 2006 så jeg stykket Blackbird på Nationaltheatret. Stykket startet ut helt greit som det heter i min generasjon, men så etter hvert kom en snikende kvalme og slutten kom med en klump i magen.

I høst kom jeg over teaterstykket på Audiatur og jeg bestemte meg for å kjøpe det. For å finne ut, for å se om det var en mulighet for at klumpen i magen ikke stemte.


Blackbird er skrevet av David Harrower og er en dialog mellom en ung kvinne Una og eldre mann Ray. De møtes for første gang på mange år, sist de møttes var Una 12 år gammel og de to hadde et forhold. Nå har Una oppsøkt Ray, men hvorfor?

Å lese et drama kan være utfordrende, men jeg må innrømme at når dialogene er så intense som i dette stykket så merker man ikke at det er et drama. Det er rett og slett en veldig bra historie, om sårbarhet, om å krenke og være den krenkede, og om å komme seg videre.

Et lite apropos - forfatteren David Harrower has også oversatt flere av Jon Fosse sin drama til engelsk.

Dagsaktuelt teater: Blendverk

 4 kvinner, 4 skjebner

generalens kone

vennina

den utenlandske journalisten og

tolken med feil dialekt

Blendverk

- aktuelt og fascinerende

Stykket går på Det Norske Teater nå. 

Er skrevet av Abi Morgan og 

 er oversatt til nynorsk av Brit Bildøen.

Til de unge

Jeg ble rett og slett litt misunnelig da jeg så dette på Det Norske Teatret sine sider:

Det Norske Teatret lanserer eit nytt ungdomskort. Kortet gir alle mellom 16 og 25 eksklusive teaterbillettar til berre kr 85 på eit utval datoar. I tillegg legg vi opp til eit eige medlemsprogram med møte med skodespelarar, omvising på huset og andre aktivitetar bak scenen. Første dato til ungdomspris er Jesus Christ Superstar 26. januar.

Du kan lese mer om dette her!

Peer Gynt

Oslo Nye Centralteatret har i år satt opp en ambisiøs versjon av Henrik Ibsens stykke Peer Gynt. En vandreforestilling står det på hjemmesidene deres og det eneste de krever av oss som er publikum er at vi kan bevege oss for egen maskin. 

Centralteatret og avtroppende teatersjef Svein Sturla Hungnes har bokstavelig tatt i bruk alle kroker av teatret i denne versjonen. I tillegg til det skuespiller ensemblet har de også  statister eller medvirkende fra NISS som setter en ekstra spiss på stykket.

Stykket har fått varierende kritikker, Klassekampen kalte stykket lettbent underholdning, mens Dagsavisen mente det ble for mye hastverk.

Selv synes jeg det ble litt av alt.

En herlig satire over dagens Norge med bruddstykker av en klassiker som vi alle kjenner. Ja, det hele skjedd fort, vi kjedet oss aldri, fikk aldri sett nok. Overraskende var det, og ikke minst annerledes. Vi hadde ikke lest noen anmeldelser på forhånd så vi ante ikke hva vi kunne forvente rundt neste sving - bokstavelig talt. 

Jeg er ikke enig i at det er lett underholdning, et slikt stykke er krevende for publikum. Det er noe annet enn å sitte i salen på Nationaltheatret og se på en minimalistisk utgave av Rosmersholm, hvor man kan fordøye hver replikk og hvert inntrykk. Her skjer det noe, hele tiden.

Jeg likte det godt. Det var en varierende reise, denne reisen i det norske land. Gjør reisen dere også, men for all del, ikke les anmeldelsene på forhånd, de gir bort altfor mye...

Strindberg på Det norske teatret

Jeg har litt problemer med Strindberg. Han treffer meg ikke helt. 

For et par år siden så jeg Hotel Strindberg på Nationaltheatret. Hotel Strindberg var en oppsetning med tre av Strindberg sine stykker; Frøken Julie, Kreditorer og Fadere. Det var tungt og det var langt. Det tok litt tid før jeg turde å nærme meg Nationaltheatrets hovedscene etter den forestillingen. 

Den store landevegen på Det norske teatret er på knapt en og en halv time. Kan ikke være så tung tenkte jeg og dro avgårde. Og dype spor, det satte heller ikke. Dessverre. 

Den store landevegen er Strindberg sitt siste stykke. Regissøren Rune Hodne mener den er skrevet før og etter forfatterens store 60-års jubileum, stykket blir betraktelig mer moro i andre halvdel. Stykket handler om en mann, jegeren, som er på jakt etter sjelen sin. På vandringen møter han fortiden. 

Jeg ble ikke engasjert, jeg tror ikke det var skuespillerne sin feil, kanskje var det teksten. Slutten var god, det skal de ha, intens og god: 

Det verste i livet var smerta ved å ikkje kunne vere den eg ville.

.........

Bildet ovenfor er hentet fra Det norske teatret sine hjemmesider og er tatt av Fin Serck-Hanssen. Sitatet ovenfor er hentet også hentet fra samme nettsted.

Sterkt samtidsdrama fra Russland

Det er ingen voksne hjemme her!

Samtidsdramaet Plastilina er debutstykket til Vassilij Sigarev. Han ble kjent over natten da han fikk den prestisjetunge britiske Charles Wintour Award i 2002.

Bildet er tatt av Erik Aavatsmark og er hentet fra Nationaltheatret sine sider.

Plastilina eller modelleire som jeg kalte det i mine yngre dager er virkelighetsflukten til hovedpersonen Maksim. Han er 14 år, forlatt av sin mor og bor hos sin gamle bestemor. Figurene han lager av modelleire er de(t) eneste han har kontroll over.

Vi møter ingen knapt noen noen normale voksne, de Maksim treffer på har ofte uærlige hensikter og er ikke til å stole på. Vennene på hans egen alder er svikefulle, Maksim kjemper for å overleve, men for hva? Selv (tidligere) tenåringer som er vokst opp i mer stabile rammer vil kunne kjenne seg igjen her.

Nationaltheatret har tatt i bruk gode lyd- og lyseffekter som gjorde at de formidlet gode og vekslende stemninger på den skitne scenen. Handlingen er satt i Russland etter murens fall og en del av arven fra Sovjettiden kommer godt frem. Kim Sørensen som spiller Maksim gjør en veldig god jobb, det samme gjør en del av de gamle traverne som Anne Marie Ottesen og Erik Hivju.

Stykket er godt, det er vondt og det er til tider morsomt. Det er galgenhumor vi her snakker om. Dessverre var den forestillingen vi var tilstede på skjemmet av et lite mottakelig publikum.

Teater - Andromake

Tirsdagen så vi Det norske teatrets fremføring Andromake. Andromake er skrevet av franske Jean Racine og ble fremført første gang i 1667. Jon Fosse har skrevet den norske versjonen. Racine var en representant for den franske klassisismen. De tok utgangspunkt i Aristoteles sitt verk Poetikken for hvordan verkene skulle være.

Andromake tar oss tilbake i tid. En krig er over. Hektor er drept og hans kone Andromake og deres sønn er i fangenskap hos Pyrrhos (sønn av Akilles) som ønsker å gifte seg med henne. Han er forlovet med Hermione (datter av Helena), som igjen blir beundret av Orestes, som kommer som sendebud for å ta med seg Andromakes sønn. For en smørje! Eventuelt gresk tragedie...

Som Det norske teatret skriver...

Det er en krigsstrøytt generasjon som ikkje døyr på slagmarka, men som går under i sine eigne pasjoner, i hemntørst og destruktiv sjalusi,

Stykket har et ungt stjernelag, og med blant annet Trond Espen Seim og Ellen Dorrit Petersen var forventningene høye. Teksten var god og godt gjennomarbeidet, men av og til følte jeg at skuespillerne ikke helt hang med.

Men for all del. Jeg kjedet meg ikke og nå har jeg lært litt mer. Om Andromake sin skjebne, om Hektor, Helena, Akilles, Hermione.... Ting jeg av og til har på følelsen jeg burde kunne mer om.

Hamsuns gate

Nationaltheatret har satt opp forestillingen Hamsuns gate. Stykket er basert på flere fortellinger og dikt av den kjente forfatteren. Stykket har fått veldige gode kritikker og jeg gleder meg til å se kveldens forestilling.

Nationaltheatret skriver følgende om forestillingen:

Et knippe noveller klippes i disse dager sammen av Sundvor til et dramatisk forløp. Novellen En ærkeskielm – som muligens kan oversettes til moderne språk med noe sånt som ”en ekte, genuin luring” – er tittelen på den av novellene som danner rammefortellingen.

Den scenografiske idéen er basert på Edward Hoppers bilde Nighthawks fra 1942 – et av de mest kjente amerikanske bildene overhode. Det portretterer tre mennesker som befinner seg på en kafe etter at alle andre har gått og lagt seg. En perfekt setting for et stykket som handler om lyssky affærer, hemmelige lyster, ensomhet og ønske om tosomhet. ”Mørkt og morsomt” er regissørens egen karakteristikk av stoffet.

Selve tittelen på stykket gjenspeiler debatten som har vært i flere byer vedrørende å kalle opp gater etter Knut Hamsun. Her er et intervju med regissøren av stykket Yngve Sundvor i Aftenposten i forbindelse med premieren for litt siden.

Stykket skal turnere videre rundt i Norge i regi av Riksteatret og kommer altså på et teater nær deg!

Eit lykkeleg sjølvmord?

Kvifor leva?

Dramatikeren Nikolai Erdman skrev i slutten av 20-årene det satiriske skuespillet Selvmorderen. Stykket var naturligvis for mye å svelge for de sovjetiske partipampene og det tok lang tid før det ble satt opp. Senere har det blitt kjent som et av de viktigste stykkene fra sovjettiden. Nå har Det norske teater i Oslo satt det opp under navnet Eit lykkeleg sjøvmord.

Semjon er arbeidsledig og har problemer med å forstå hvorfor han skal leve. En natt vekker han sin kone for å spørre om han spiste opp kveldsmaten. Dette er begynnelsen på historien om en ung mann som bestemmer seg for å ta sitt eget liv. Dette sprer seg som ild i tørt gress og han blir oppsøkt av alle mulige grupperinger som mener de kan tjene på hans død. Hans nabo er mellommannen som organiserer disse møtene. Ja, hvem er det som ikke vil tjene på Semjons død???

Stykket er absurd. Morsomt. Tankevekkende. Skuespillerne driver det hele fram. Jeg synes det var interessant å se flere elementer fra hvordan boforholdene var under sovjettiden. Felles kjøkken og bad. Privatlivet fantes ikke. Man tok med seg sitt eget toalettpapir på do... Det norske teatret sparer aldri på kulisser og kostymer, det hele er meget bra satt sammen.

Erdman var veldig fascinert av blant annet Majakovskij sin satiriske tone. Sistnevnte er en kjent sovjetisk poet, hvis museum i Moskva er meget spesielt. Da jeg besøkte det første gangen ble jeg fortalt at de hadde tatt utgangspunkt i hvordan de trodde det så ut i Majakovskij sitt hode... I Russland er uttrykket for å være gal å ha vind i hodet. Det så mer ut som det hadde vært en storm på det museumet. Nåja, det var en digresjon om noe helt annet. Erdmann ble født i 1900 og døde 70 år gammel. Det var ikke før på 1990-tallet at teatrene i Russland kunne sette opp hans stykker uten å bli sensurert.

En vanlig dag i helvete - Tor Ulven

Tittelen på denne posten kunne ha beskrevet så mangt, men lørdag var jeg og min kjære på teater og så En vanlig dag i helvete av Tor Ulven. Nationalthearet har denne høsten hatt en uvanlig forestilling på Amfiscenen. Jeg vil kalle En vanlig dag i helvete et veldig uvanlig stykke siden man her som publikum må legge fra seg alle forestillinger om hvordan man tenker at et (tradisjonelt) teaterstykke skal være.

Teaterstykket er basert på flere av Ulven sine verk, både dikt og historier. Tor Ulven (1953-1995) skrev veldig spesielle tekster, samtidig som han levde alene i store deler av sitt liv. I følge wikipedia gav han visstnok bare et intervju!

Det er en rekke kjente skuespillere som deltar i stykket, sju stykker i alt. Eindride Eidsvold, Anneke von Lippe, Andrine Sæther, Kim Haugen.... Under stykket får jeg inntrykk av at de leker seg mer på scenen enn spiller og det er faktisk veldig fint å følge med på. Tekstene som er sydd sammen for sju skuespillere er overraskende og interessante. Av og til tenkte jeg at de kanskje egnet seg mest i skreven form siden det hele tiden var ting man ville tygge videre på (og dermed datt man litt ut av det som foregikk på scenen).

Her er litt av en tekst - hentet fra Nationaltheatret sine sider:

Skrekken når du kjenner ujevnhetene i hodebunnen
og det kulete fremspringet bak øret
og du innser at dette er deg selv
at du er stengt inne der
fluktsikkert og på livstid

Krevende eller ikke, jeg likte En vanlig dag i helvete. Kanskje en dag vil jeg lese mer av Tor Ulven, han har virkelig skrevet tekster som sniker seg under huden på folk.