3 x Erlendur: Vannet, Vinterbyen og Fjellet

Jeg fortsetter min reise i det islandske samfunnet  sammen med etterforskeren Erlendur. Vannet er den fjerde boken om etterforskeren, mens Vinterbyen og Fjellet er de to påfølgende. Arnaldur Indridason er forfatteren.

I Vannet er øh, vannet i Kleifarvatnet forsvunnet. Og med en mindre vannmengde dukker det opp et lik. En mann blir funnet, sammen med en sovjetisk kortbølgesender. Samtidig får vi høre historien om islandske studenter som studerer i Øst-Tyskland. Ligger svaret på hvem den døde er i Leipzig?

Etter å ha lest vaskeseddelen til romanen fikk jeg i utgangspunktet ganske store forventninger til den. Spioner, den kalde krigen... Handlingen var mer eller mindre skreddersydd for meg. Dessverre fenger den meg ikke helt, jeg skjønner at jeg blir lurt og cd'ene blir etterhvert et pliktløp. Erlender graver i fortiden, både sin egen og andre og Indridason setter rekord i gjentagelser som kjeder meg. 

Jeg fortsetter derimot, sta som jeg, med Vinterbyen, en roman som tar oss tilbake til nåtiden. Erlendur må etterforske mordet på en gutt, som ble funnet drept utenfor sitt eget hjem. Siden gutten har en mor fra Thailand kommer snart  mistankene om at det at mordet er rasistisk motivert. Samtidig blir Erlendur oppringt av en kvinne som er meldt savnet.

Jeg tror jeg brukte fire uker på Vinterbyen... Midt i boka ble jeg lei og cd'ene ble liggende. Det ble rett og slett litt treigt. Erlendur og hans tværing på fortiden ble litt for mye. Men så, hørte jeg ferdig boka og takk og lov for det. For, det er noe med Indridason. Han redder seg alltid inn igjen. Slutten er ganske skremmende og før jeg vet ordet av det er jeg hekta igjen og godt i gang med Fjellet.

Rutinemessig blir politiet tilkalt i selvmordssak. En kvinne har hengt seg på hytta. Men Erlendur klarer ikke å la saken være og han starter sin egen etterforskning. Samtidig ser han på to gamle forsvinningssaker. 

Det er tid for oppgjør i Fjellet. Oppgjør med fortiden for Erlendur. Jeg har ikke lyst til å si så mye om den ytre handlingen i romanen, jeg er redd for å ødelegge for de som tenker på lese romanen. Det skjer lite, men det er roman det er vanskelig å legge fra seg.

Lettleste er bøkene om Erlendur, eller letthørte for min del. De krever ikke så mye, og selv Indridason bruker tid på å komme i gang så er sluttene ofte finurlige. 

Men, men, men...

Alt er ikke bare fryd og gammen. Bortsett fra den evige tendensen til å repetere hendelser og beskrivelser, så er det to ting som irriterer meg jevnt over hele serien. Erlendur er en etterforsker som gjør hva han vil, de gode etterforskerne i litteraturen gjør ofte det. Erlendur bruker instinktet, han følger (til tider) veldig løse tråder. Og vi hører aldri at han må svare fore seg. Hvor sjefene som brummer om mistenkte og dårlig tid? I Fjellet driver Erlendur med en privat etterforskning som han selv kaller det, ganske lenge og over flere dager. Ja til frihet under ansvar, men også ja til troverdighet.

Og hvor er media? Når et barn blir drept, som i Vinterbyen, ville jeg tro (og håpe!) og at media ville være en meter bak deg under hele etterforskninga. Ikke et kløyva ord som de ville sagt der jeg kommer fra, hvor troverdig er det med etterforskere som slipper å forholde seg til journalister (eller har de et helt annet syn på ting på Island?). 

Men Ivar Nørve, han leverer fra begynnelsen til slutt. Men jeg blir litt fnisete da, hver gang han tar sats for å si et nytt islandsk navn. Det er litt moro...

Etter hendelsene i Fjellet tar Erlendur ferie. I neste bok Irrganger er det Elinborg som har tatt over stafettpinnen. Boken er allerede lest, omtale kommer snart!

Hva Ingalill mener Erlendur og hele serien kan du lese her!

Anita om to av bøkene.  

Ellikken om den første.

Jeg om den første og nummer to og tre.

----

Og boka? De to første lydbøkene er lånt på biblioteket, den tredje fikk jeg i julegave. 

----