Child 44 av Tom Rob Smith

Child 44 (Barn 44 på norsk) har fått gode kritikker jevnt over. Etter å ha lest den første, ja la oss si, fjerdedelen av boken satt jeg med tre tanker/spørsmål svirrende i hodet...

1) Hvorfor er dialogene i boken i kursiv? Utrolig irriterende og stykker opp teksten.
2) Når var det sist jeg leste en bok som hadde en veterinær med? Etter å ha hatt dette surrende i bakhodet ei stund så kom jeg frem til at en av novellene til Anna Gavalda har en kvinnelig veterinær.
3) Hvor kommer ideen med å lage store pocketutgaver fra?

Jeg ble med andre ord ikke overbevist fra første side....

Vi er i Moskva på femtitallet. Hovedpersonen Leo Demidov jobber for det som senere skulle bli kjent som KGB. Stalin har bygd frem et overvåkingssamfunn hvor tystere vokser på trær og de man stoler mest på er de man overvåker ekstra nøye. Demidov er den perfekte agent, til en dag han blir satt til å feie et barnemord under teppet. Gutten som er drept er sønn av hans kollega. I tillegg har han skaffet seg mektige fiender som ikke går av veien for å stoppe han. Etter at en veterinær angivelig skulle ha navngitt hans kone Raisa som statsfiendtlig blir han satt til å etterforske henne. Etterhvert må han ta et valg - skal han tyste på henne og trygge seg selv og sine foreldrene? Eller skal han si sannheten og risikere dødstraff? Demidov velger det siste og de blir degradert til en by i Uralfjellene. Ikke lenge etter hans ankomst blir det oppdaget enda et barnelik. Demidov og hans kone starter jakten på en morder i et Sovjetunionen hvor det offisielt ikke finnes kriminalitet.

Etter å ha kommet litt ut i boken er så tar den veldig opp. Det blir mer driv i handlingen. Selv om Smith ikke behersker dialoger (og derfor er det ekstra irriterende at de er i kursiv) så har han gode beskrivelser. Skildringen av livet på Lubjanka er godt skrevet*, det samme er beskrivelsene av hvordan det var å leve i et samfunn sterkt preget av arven etter en paranoid diktator. Skildringene av morderen som mater sine katter er så beskrivende at jeg ble kvalm. Det jeg derimot strevde med å få tak på er forholdet mellom Demidov og konen. Eller er det Raisa sin karakter i boken jeg aldri blir helt klok på?

Selv om dette på mange måter er en god, gammeldags krimroman så kretser den rundt mange viktige spørsmål og tema. Hva skjer når med en selv når man oppdager at systemet man er lojal til er fullt av sprekker? Hvor langt er man villig til å gå for å redde seg selv eller andre? Sovjetunionens behandling av personer de stemplet som avvikere og innbyggernes manglende rettsikkerhet. Samtidig er bunnlinjen hele tiden klar - stol ikke på noen.

Romanen er intens og vanskelig å legge fra seg. Jeg må innrømme at selv om det tok tid før jeg startet å like den så endret jeg mening underveis. Og det er heldigvis et privilegium vi lesere har!

*Ironisk er Majakovskij sitt museum i Moskva som jeg skrev om forrige lørdag rett ved siden av Lubjanka.