Vi er på en lite reise og på hotellrommet vi bor på for natten ligger det en liten bok med skandinaviske dikt. Skjønt spør du meg. Her er et av Aasmund Olavsson Vinje:
Den dagen kjem aldri at eg deg gløymer,
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um nott og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.
Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mit hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.
Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og til meg te,
men snart eg sitt atter ende ned.
Når vinden lint uti lauve ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der burte eg ser deg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.
I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser: deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte - og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.
(Aasmund Olavsson Vinje, 1866)
Veldig fint dikt! Jeg husker jeg likte det veldig godt også da jeg ble introdusert for det i norsktimene. Men alle syntes jo sånt var kjempeteit så det gikk det jo ikke an å si den gangen, hehe.
SvarSlettAasmund Olavsson Vinje har mange perler. Dette hadde eg gløymd at eg likte godt ein gong for lenge sidan.
SvarSlettMarianne: Ja, det er sant, man kunne ikke so høyt at man likte det man leste. Jeg husker også godt A. O. Vinje fra norsktimene.
SvarSlettJa, dette er et veldig fint dikt...