Stafett!

Jeg prøver igjen!

Stafett! Dipsolitteraten startet for litt siden en stafett. Jeg fikk stafettpinnen fra Line. Reglene er som følger. Hver blogger som får stafettpinnen tilføyer et eget avsnitt til førstepersonsfortellingen man har fått overlevert. Du trenger ikke å oppgi hvilken bok du har sitert. Slik ser fortellingen ut så langt, inkludert det jeg har føyd til:

Jeg er et sykt menneske… Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk. Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli – frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år…forresten akter jeg ikke å fortelle hele livshistorien min, det kan dere gi dere nøkken på. Jeg skal innskrenke meg til å skissere i korte trekk hvordan det forholdt seg med dette skrullepetteriet som hendte meg ved juletid i fjor, like før jeg knakk sammen og ble nødt til å dra ned hit og ta det kuli.

Da jeg var liten, gjorde jeg sære ting for å bli lagt merke til. Da jeg var seks, pleide jeg å gå og stjele sild fra fiskeboden på markedsdagene. Jeg moret meg med å løpe etter jentene for å gni de nakne leggene deres med foten. På ungdomsskolen gikk jeg med stor sløyfe i stedet for slips for å se romantisk ut og ligne på Byron. Og for å leke billedstormer satte jeg statuen av Jomfru Maria på do. Når jeg gikk inn i en butikk for å prøve et plagg, var det nok at selgeren sa: “Denne er veldig populær, jeg solgte et titalls stykker av den i går” til at jeg ikke kjøpte noe. Jeg ville ikke se ut som de andre. Jeg har alltid hatt et stort behov for å være alene, jeg trenger store flater av ensomhet, og når jeg ikke får det, som jeg ikke har gjort de siste fem årene, kan frustrasjonen iblant bli nesten panisk, eller aggressiv. Men nå var dagen over og jeg kunne kjenne klærne som om de var stivnet på meg mens jeg gikk sammen med de andre tilbake til husene. Overallen som var det eneste vi fikk utenom en genser, og jeg hadde hørt noen si at det bare ville bli en litt tykkere genser til vinteren, og det var alt. Og vi sto i kø for å komme inn og vaske oss i dusjen, og ingen fikk ta av seg før de var inne i dusjrommet, og da jeg endelig kunne ta av meg overallen, var den som en kald klump av gjørme.

For meg var den største fornøyelsen på reisene, å komme dit og handle, om og om igjen, vente bak disken mens kniplinger knapper spenner ble pakket inn i papir og folk i køen glodde på en liten femåring som kjøpte strømpebånd og kammer og blanke knapper for en knapp månedslønn til en voksen, summen ble skrevet utenpå pakkene eller på en egen kvitteringsblankett, den ene delen ble dyttet inn i pakkene, den andre fikk jeg. På noen steder kom den første kvitteringen fra et kassaapparat, men ellers foregikk betalingen på samme måte; når vi hadde fått kvitteringen, måtte vi stille oss i en annen kø, kassakøen, der vi ventet foran et støyende kassaapparat for å få betalt summen som stod på kvitteringen, da fikk vi en annen kvittering, med den ble vi sendt til disken vi kom fra, og mot denne kvitteringen fikk vi endelig pakken med varene vi hadde kjøpt. Det passet bra til denne galskapen, hvordan jeg lekte fin dame på handletur, og fordi vi hadde mange rubler fikk jeg leke med ordentlige penger, leke butikk i en ordentlig butikk og leke fin dame som gjorde ordentlige innkjøp. Jeg ble sittende med en tilfeldig side fra kokeboken oppslått, og så falt jeg i tanker, som vanlig, hadde jeg nær sagt, det er teateret igjen, selvfølgelig, som spiller meg et lite puss. Det er ikke noe mer å si.

Nå skjønner jeg at jeg var svært ung, mellom femten og atten, da jeg fikk det ansiktet som varslet om det som alkoholen skulle gi meg i moden alder. Alkoholen fikk den funksjon som Gud ikke fikk, dens funksjon ble også å drepe meg, å drepe. Jeg fikk alkoholens ansikt før alkoholen. Den kom bare og bekreftet det. Det var satt av rom for den i meg, jeg visste det, pussig nok visste jeg det før tiden. På samme måte som det var rom i meg for begjæret. Lenge kryper vi på denne jord som larver, mens vi venter på den strålende, gjennomskinnelige sommerfuglen vi bærer i oss. Og tiden går, og puppestadiet inntreffer ikke, man er og blir larve, nedslående nok, hva gjør man da? Selvmord er selvsagt en mulighet. Men sant og si frister ikke selvmordet meg noe særlig. 

-----

Jeg sender stafettpinnen videre til Rose- Marie!