fredag 10. juni 2011

"Min mormors historia" - 12 svenske forfattere forteller

12 svenske forfattere har fortalt historiene om sine respektive mormødre. 12 historier, skjebner og livshistorier. 

Hvor interessant kan det være tenkte jeg da jeg begynte boka? Jeg skulle snart bite i meg spørsmålet, det er 12 vidt forskjellige livshistorier vi får servert. Eller, egentlig er det bare elleve.  For en av forfatterene har aldri kjent sin mormor. Når hun spør moren blir det taust. 

Jag önskar att jag åtminstone kunde berätta något, vad som helst. Men min mormors historia saknar tyvärr rafflande detaljer og vitsiga anekdotar. Tung, tom och svart, önskar jag slapp kännes vid den. Önskar att det var på något annat sätt. Men så här var det. Allt som kunde gå fel gick fel. 

Historien til forfatteren Maria Sveland er tung, litt vond. Hun vil så gjerne kjenne, i det minste høre historier. I stedet kommer påminnelsen at hun kom med døden. Hennes mormor døde seks måneder etter at Sveland ble født. 

Dessverre tror jeg ikke Sveland sin historie er unik. Alt for få kjenner sine forferdres historie, alle de spørsmålene som aldri ble stilt. Eller, som ingen turde å stille.

Selv hadde jeg fantastisk mormor. Egentlig skulle jeg hatt et bilde av henne her på bloggen, men jeg skriver dette på ferie og er langt unna bildene. I tillegg til å være en fantastisk person, mormor, var hun også en stilfull dame. Før hun giftet seg jobbet hun i en av Oslos finere systuer. De hadde kongelige kunder. Hun var rakrygget selv da hun slappet av i sofaen og med hårene i disse hårrullene som virkelig gir ordspråket å lide for skjønnheten betydning. Hun var der alltid, for meg, i 20 år.

Forfatterne forteller om eksotiske kvinner, hardtarbeidende kvinner. Tause kvinner, som jobbet hele livet. Ikke alle passet inn i samfunnet. Selv mormor skal kategorises. Ikke alle har en mormor som har pusslet rundt på kjøkkenet med et forkle over klærne.

"Mormor, vad fin du är". Mormor svarade att hon önskade att hon kunde säga detsamme om mig, men att jag bara  var åtta år gammel og ändå redan hade lika store föttar som hon - inte så vackert med så stora föttar. Jag var inte kvinnlig och inte fager!

Noen av forfatterne dikter. Personene det fortelles har for det meste vært død i lengre perioder. Det gjør det enklere å dikte. Den første historien starter med trekant-sex med presten og prestefruen. Forfatter Birgitta Stenberg innrømmer at hun pynter på detaljene.

Hva skjer med oss når vi skal fortelle familiehistorier? Blir de spenstigere? Hvilket behov har vi for å sette de inn i en historisk kontekst? Ingen svar gis naturligvis i Min mormors historia, men for meg skapte den en bevissthet rundt disse spørsmålene. Er det historien eller er det fremtiden vi lager selv?

12 historier. Ikke alle fenget like mye, det har mer med forfatterens fortellerstil enn historiene til de respektive mormødrene.  Boka er lettlest, men siden 12 forfatter har skrevet hvert sitt kapittel tar det alltid litt tid å komme i gang med en ny historie.

Forfatterne som bidrar er Birgitta Stenberg, Märta Tikkanen, Ageta Pleijel, Katarina Mazetti, Bodil Malmsten, Inger Frimansson, Maria Ernestam, Mian Lodalen, Zinat Pirzadeh, Åsa Linderborg, Emma Hamberg og Maria Sveland.

Anbefales! 

----
Og boka? Kjøpt selv på Bislet Bok. Svensk pocket er jo forøvrig sykt billig. 
----

5 kommentarer:

  1. Kjenner jeg fikk voldsomt lyst til å lese om Katarina Mazetti sin mormor, helt ulogisk egentlig, for ikke tror jeg nødvendigvis forfattere jeg liker har, for å bruke ditt ord, spenstigere, mormødre enn hos, ikke-skribenter.

    - hvis jeg følger i egne, og mine barns mormors fotspor er jeg der selv, før mørket faller.

    SvarSlett
  2. Mazetti var den forfatteren jeg hadde lest mest av av de 12 damene. Så jeg hadde forventninger om en helt annen stil og ble egentlig litt skuffet. Faktisk så var utførelsen nesten slik at jeg bare ville legge fra meg boken. Jeg ble ikke engasjert og skumleste. Tror ikke det hadde noe med historien hun formidlet, men mer om hvordan hun formidlet den. Av og til er verden ikke logisk...

    SvarSlett
  3. Herlig innlegg! Nå begynte jeg å tenke på mine egne to bestemødre, som har/hadde totalt forskjellige liv. Den ene fikk hjernesvulst i tredveårene, noe som endret personligheten hennes og gjorde henne ufør, ensom og ulykkelig resten av livet. Den andre ble foreldreløs som femtenåring, beintøff, og kombinerte full jobb, mann og fire unger allerede på sekstitallet. Sistnevnte er min mormor, men min farmors historie hadde kanskje vært viktigere å fortelle.

    SvarSlett
  4. Egentlig burde vi alle knause ned våre liv og minner, til ære for etterkommerne
    , vi vil jo at de skal vite hvem vi var?

    SvarSlett
  5. De viktigste historiene er dessverre ikke alltid de som blir fortalt mistenker jeg.

    Jeg hadde også en fin bestemor da (eller farmor), men siden det en gang handlet om mormødre så var det derfor jeg snakket om hun (ville bare si det).

    Ja, Ingalill, og vi vil jo gjerne også bestemme hva de skal vite om oss. Heldige er de som ommer over dagbøker fra tidligere dager, jeg vet ikke helt om en bokblogg vil gjøre samme susen;-)

    Men man burde skrive ned, jeg tror mange erfarer at den dagen de er interessert i familliens fortid så er det ingen å spørre.

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.