tirsdag 6. september 2011

The Possessed: Adventures With Russian Books and the People Who Read Them

Elif Batuman skulle skrive den store romanen. I stedet skriver hun om russisk litteratur, om livet som student på Stanford, om reiser i det tidligere sovjetiske riket og om livet i akademia. 

I forordet til boken The Possessed: Adventures With Russian Books and the People Who Read Them forteller hun hvordan hun egentlig aldri skulle studere litteratur. Litteratur blir det og det russiske språket blir med på veien.

Boken er inndelt i sju kapitler, hvorav tre av de handler om turer i Samarkand, hvor hun blant annet skal lære seg usbekisk. Personlige reiseberetninger skal være ganske velskrevet, ha humor og masse unyttig kunnskap for å begeistre meg. Det er ikke noe problem, Batuman er en herlig, men intelligent forteller. Levende forteller hun om sommeren hun tilbringer i Samarkand og om lærerne som er utpekt til å undervise henne.

De fire andre kapitlene er dedikert til fire forfattere. Dostojevskij er der, Tolstoj, den litt mindre kjente Isak Babel og for meg; den totalt ukjente Lazhechnikov (engelsk transkribering - jeg er usikker på om han idet hele tatt er oversatt til norsk).

Fra å være en ung og lidenskaplig leser blir Elif Batuman litteraturviter og skribent. Tekstene er en blanding av litteraturvitenskap, historie og personlige anekdoter. Batuman er tilstede, men hun tar ikke all plass. 

For meg, siviløkonom av utdanning, er det alltid fasinerende hvordan man kan studere bøker. Eller, hvordan romaner kan være pensum. For meg har bøker alltid vært underholdning, jeg har lest det jeg ville når det har passet meg. Like fasinerende er den akademiske verden som Batuman er en del av. Tidvis nesten eksotisk. 

Jeg merker meg forøvrig at dette er den andre boka jeg leser i løpet av et år der forfatteren har trasket rundt i Moskvas gater omtrent samtidig som meg. Byen har tydeligvis inspirert, mens jeg er tydeligvis umottakelig.

Uansett, dette er boka for deg som leser russisk litteratur!   

----
Og boka? Kjøpt selv. Jeg leste om denne boka på bloggen The Boston Bibliophile. Jeg hadde knapt lest tittelen på boka før jeg bestilte den. 
----

9 kommentarer:

  1. Føler at den russiske påvirkningskraften begynner å spre seg, stod å så både på Fjodoro og Rasputin idag, og vurderte hvem som blir neste mann ut. Kommer helt an på hvor lang tid det tar med Korrigeringer.

    Hjernevask.

    SvarSlett
  2. Ingalill: Herregudogfrelser, er du enda ikke ferdig med Korrigeringer??!

    Karin: Prøvde å finne tegningen av meg på forsiden, men fant ut at jeg må være gjemt under bordet, med gjenknipne øyne og hendene over ørene, i fullstendig angst over Blogglandias russiske farsott.
    Morsomt konsept, takk for tips :) Puh, tror dette må være min kriseløsning.

    SvarSlett
  3. @ingalill: Herlig. Innbiller meg at Rasputin er enklere enn Fjodoro. Men Fjodoro kryper litt under huden. Så er det jo Idioten da, som jeg har i ikke mindre enn tre varianter her hjemme. Håper du snart blir ferdig med korrigeringer - høres langtekkelig ut. Jeg husker ikke en gang at jeg har lest den så så bra synes jeg tydeligvis at den var.

    @Ellikken: Ha ha, jeg fant meg ikke selv igjen. Men da begynner jeg å bli besatt av Dostojevskij, jeg ser han over alt. Sist sett på månedesplanen til datteren min sin barnehage. Ved nærmere kikk var det en illustrasjon av en gutt som har noe hånda, men tro meg - det så ut som Fjodoro.
    PS! Det finnes russere som ikke er så fryktinngytne som Fjodoro og Tolstoyo for å si det sånn, Tsjekhov sine noveller er korte og av en helt annen karakter!

    SvarSlett
  4. For min del var det nokså ungdommelige grunner til å studere litteratur. Å kunne få studielån mens man leste bøker og gikk på forelesninger som handlet om bøker virket som en genial idé da jeg var 22. Ingen fornuftige fremtidsplaner involvert i den avgjørelsen, nei. Men det ble heldigvis folk av meg også likevel:-)

    Ingalill er for øvrig kommet lengre i Korrigeringer enn jeg er kommet i Buddenbrooks, på under halvparten av tiden, så jeg sier bare kred. Jeg skal sette av ett år til Korrigeringer etter at jeg har satt av ett år til Krig og fred. Med det lesetempoet trenger jeg bare å leve i 150 år til for å rekke alt.

    SvarSlett
  5. 1 år på Krig og Fred er altfor kort.
    Jeg er på år 15 og kapittel 2.
    (ok, kanskje ikke et seriøst forsøk, men så lenge er det siden jeg åpnet den første gang)

    SvarSlett
  6. 150 år til hadde kanskje vært noe, eller kanskje ikke når man tenker på standarden på sykehjemmene og hvordan den vil være når vi blir endre...

    15 år er ikke så ille, du kan jo i det minste si at du holder på lese den, i motsetning til meg som har gitt opp. Men skal forsøke... igjen... en dag...Når jeg havner på en øde øy eller alle andre bøker i verden er lest...

    SvarSlett
  7. Jeg sier bare: les Gogol (eller var det Gogolo? - da var Fjodoro fjongere). Hvis dere ikke orker de tunge, dype, deprimerende russerne (som for øvrig er meget gode og bør leses) så kan dere lese Gogol for en real lattersalve. Han er min nye helt, og det etter kun 100 sider i Dead Souls. Definitivt en annerledes russer.

    Finnes det en russiskepidemi i Blogglandia? Jeg har ikke merket meg det enda, men jeg stemmer for at dere med hendene over ørene tar dem ned i fanget hvor de kan holde en god russer. Bli med!

    SvarSlett
  8. Den beste Moskvaboka er "Metro : en roman om Moskvas undergrunn" av Aleksandr Kaletskij.

    Boka starter med oppramsing av metro-reglane i Moskva. Om du får tak i boka, gje meg eit hint, burde lest ho igjen.

    Du veit nok godt kven eg er...

    SvarSlett
  9. Den metro-boka tror jeg at jeg leste på engelsk da jeg var der den andre gangen. Tror ikke jeg har en kopi, men skal dobbeltsjekke det.

    Og ja, jeg skjønner hvem du er;-)

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.