I en grønn pakke....

Onsdag kom det en pakke i posten, akkurat stor nok (eller liten nok) til å få plass i postkassa. Det var de tre bøkene jeg hadde bestilt fra Better World Books. Alle bøkene er brukte, men det ser ikke ut som de er lest. 

Jeg hadde ingen mål og mening da jeg surfet rundt på nettsiden til denne amerikanske bokhandelen. Det var derfor tre vidt forskjellige bøker jeg fant i pakken. Først ute er A Lady's Life in the Rocky Mountains av Isabella L. Bird. Boken er basert på tekster/brev av en engelsk dame som reiser rundt i Rocky Mountain i 1873. På den tiden fantes det ikke oppmerkede ruter for turister....

Jeg elsker Tupperware. Om enn ikke konseptet, så elsker jeg kvaliteten. Boka Tupperware - The Promise of Plastic in 1950's America handler om Tupperware sin historie. Konseptet har ikke endret seg så mye så jeg spent på hva som er historien bak, strategi og tenking.

Selve høydaren, i alle fall før lesing, er boken Looking for Anne of Green Gables. Mens min forkjærlighet for amerikansk plastikk har kommet i voksen alder var Anne Bjørkely min store barndomsheltinne. Rappkjefta og tidvis en anelse ubetenksom, Anne er fantastisk litterær heltinne. Her har Irene Gammel skrevet om forfatteren L.M. Montgomery og om bøkene om Anne.

Så er det å finne plass i bokhyllene og finne tid på leseplanen, sannelig tror jeg det siste er enklere enn det første...

Roman: Westwood av Stella Gibbons

Set in wartime London, Westwood tells the story of Margaret Steggles, a plain bookish girl whose mother has told her that she is 'not the type that attracts men'. Her schoolfriend Hilda has a sunny temperament and keeps her service boys 'ever so cheery'.

Jeg skulle bare bestille Cold Comfort Farm for Line sin lesesirkel i februar da jeg kom over de nye utgavene av de langt mindre kjente romanene til Stella Gibbons. Jeg leste de første linjene av vaskeseddelen ovenfor og var solgt. 

Fantastisk omslag!

Nå sies det at Westwood og Cold Comfort Farm er ganske forskjellige, men etter å ha tilbragt helgen med Gibbons gleder jeg meg i alle fall til mer.

Margaret flytter til London under krigen, sammen med sine foreldre. Hun har fått ny jobb som lærer på en skole, faren i en avis. Margaret elsker lyrikk, klassisk musikk og bøker, dessverre kjenner få som deler interessene hennes. En dag finner hun en et rasjoneringshefte og bestemmer seg for å gi det tilbake til eieren. Eieren er den unge og pene Hebe som er gift med den kjente kunsteren Niland. Hebe sin far er den anerkjente dramatikeren Challis, herr og fru Challis bor i ærverdige Westwood ikke langt fra der Margaret nå har flyttet. 

Margaret får delvis innpass på Westwood, gjennom en flyktning som jobber der, Zita. Praktisk og fornuftig som Margaret er,  tross sin romantiske naïvitet, står hun alltid beredt når Westwood trenger hjelp. For Margaret sin grenseløse beundring for disse kunstnerne er på ingen måter gjensidig. 

Hilda er en raus person og fordeler sin oppmerksomhet på mange av de som oppvarter henne. En dag får hun hjelp med å komme seg fra t-banen av en langt eldre herremann. Marcus kaller han seg, Hilda bestemmer seg etter hvert for å gå ut med mannen som hun antar er en ugift, eldre, rik herremann. 

Stilen til Gibbons er ganske lett, jeg nileste denne boka på to dager. Selv om det strengt tatt ikke er spekket av handling, sådan mer spekket av karakterer, så klarte jeg ikke å legge den fra meg. 450 sider gikk veldig, veldig fort.

"I'm afraid that you aren't the type that attracts men, so we'd better face it. But he'd find it easier to be pleasant if you'd talk more and not be so stiff."

Likevel, tross den noe overfladiske behandlingen av enkelte karakterer, så er ikke dette ren underholdning. Jeg har lest en del romaner, men jeg har aldri lest en roman hvor så mange karakterer blir så harselert med. I tillegg klarer Gibbons å konstant fortelle oss hvor overfladiske vi egentlig er. Denne overfladiskheten får Margaret, eller Struggles som hun blir kalt på Westwood, kjenne på kroppen. Hennes store helt er herr Challis og hans verk. Hennes verden ramler sammen da hun skjønner at Challis foretrekker den langt mer livelige Hilda. 

She had yet to learn the plain woman's lesson; that a pretty woman will always make men lose their dignity willingly and with pleasure.

Westwood er ikke en roman uten feil. Den er i lengste laget, men den har også altfor mange karakterer. For min del hadde det vært mer interessant å holde seg til et par hovedpersoner. Avslutningen er lagt fra gripende og er således heller ikke tradisjonell. Det blir det forsåvidt lagt opp til underveis og er ingen stor overraskelse. Derimot er det noen tråder (les: karakterer) jeg ikke helt forstår og som blir avspist med noen underlige avgjørelser.

Mye kan sies om denne romanen, men den anbefales. Den kom ut i 1946 og ble i fjor utgitt på nytt.

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

Roman: Nu, jävlar av Heidi Linde

Kongsvinger.

Mens Obama tar verden med sin change sitter Terese, Jessica, Lydia og Kevin på Kongsvinger og funderer på når det gikk galt.

Terese er gravid med nummer tre, klar for å ha en dag alene. Terese har behov for å være alene, hun sniker seg rundt i sitt eget hjem for å være sikker på at naboen ikke ser at hun er hjemme. Plutselig ringer det på døra og der står Jessica med venniner. Jessica og Terese er barndomsvenner, nå er Jessica tilbake for å gifte seg med en svensk snekker. Hennes ungdomskjæreste Kevin jobber på bensinstasjonen, bensinstasjoner skal man forøvrig ikke kimse av på småplasser, det er der det skjer. Han skulle bli fotballproff, men fikk en skade og dro derfor aldri til Sverige for å prøvespille. Lydia er Tereses mor og har en god vennine. Dronning Sonja.

Dette firkløveret, løslig bundet sammen, er hovedpersonene i Heidi Linde sin roman Nu, jävlar. Romanen kom ut i 2011. Det er to ting som griper meg i denne romane. Terese og Linde sin beskrivelse av småsteder.

Terese starter ballet og listen legges derfor høyt. Jeg leser høyt til samboeren min om befolket seng og vi ler av gjenkjenneligheten. Terese er godt gift, har fint hus, en god jobb og pene døtre. Hun har alt, inkludert italienske naturfliser på badet. Men Linde er ikke bare god på det å skrive gjenkjennelig, hun er god på å beskrive en kvinne vil ha tid for seg selv. 

Tereses liv er klamt, Linde beskriver denne klamheten godt. Nesten så godt at det er noe "Tillersk" over romanen. Men ikke hele tiden.

Lydia lever for sin fantasivennine,  det tok meg nesten et kapittel før jeg skjønte hvem Sonja er. Kevin skyver alle fra seg. Både Lydia og Kevin sine liv er klamme. Dessverre så føles jeg ikke klamheten like mye når Linde kretser rundt disse karakterene. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje blir det for mye.

Jessica. Jessica vet ikke hva hun vil, jeg vet ikke hva hun vil. Kanskje er barndomsbildene til Jessica de beste, denne grenseløse beundringen for sin far som er alkoholiker. Barns tilpasningsdyktighet kan være for store. Lydia ser det hele fra en annen side. Naturligvis. Dagens Jessica, hvem sitt liv skal hun nå tilpasse seg. For det er vel det hun egentlig har gjort hele veien, tilpasset seg andre. 

Jeg liker Linde sitt Kongsvinger. Eller at det er Kongsvinger spiller egentlig ingen rolle. Det er et lite sted. Kevin får føle på kroppen hvordan man egentlig aldri kan komme over noe på et lite sted, alltid blir han minnet på hva han kunne ha vært, skulle ha vært. Linde er god på disse miljøbeskrivelsene, uten at det blir for mye. De kommer blant annet godt og naturlig frem i dialoger.

Lines bibliotek skrev i forrige uke en veldig god omtale av Nu, jävlar.

----

Og boka? Lånt av en kollega.

----

Every Eye av Isobel English

How far apart we are, sitting together side by side. I know that is not enough simply to coordinate two lives by the trick of words and vows; rarely spaced are the moments that two people can settle together on a pinnacle of illumination or understanding and count it as unity. I thought always that before the operation on mye eye that the source of discordancy between myself and other people lay in the distortation of my own vision; I did not know then as I do now that this outward sign was only visible proof of inward impediment.

Hatty og Stephen er nesten vei ut døra på en forsinket bryllupsreise da hun får telefon om tanten Cynthia er død. I mange år har Hatty prøvd å få tanten ut av hodet, henne stemme og hennes meninger. På vei til Ibiza, før det ble et partysted for tørste ungdommer, får vi høre Hattys historie.

Hatty vokser opp med en synsfeil som det ikke finnes penger til å korrigere. Hun er en talentfull pianist, men når aldri opp og begynner etterhvert å  undervise. Synsfeilen og lav selvfølelse gjør Hatty til et lett bytte når den eldre vennen av tanten Cynthia dukker opp. Jasper er verdensvant - og interessert i Hatty. 

... nor realise that one is born with one's infirmities and tha tone must carry them always regardless of their visible absence.

Da jeg leste Every Eye av Isobel English gikk tankene mine til romanen Rikka Gan av Ragnhild Jølsen som jeg hører som lydbok i disse dager. De skriver ikke likt, ei heller fra samme tid, men de res romaner "tyter" av visdom. Visdom som er pakket inn i fortellingene og som kommer som perler på tråd eller hva den klisjeen heter nå igjen.

Isobel English lille roman er så spekkfull av følelser,  men også av tomhet av og til. Har noen sett urolig sjø på et sted med sterke strømmer? Konstant bevegelse, sterke krefter. Likevel er det lavmælt, bølgene blir aldri høye.

Hatty er ung, hennes problemer med det ene øyet preger henne livet. Å leve med det man har fått, det er lett å skylde på andre. Jeg mistenker at Hatty sitt sinne mot den inngiftet tanten ikke egentlig er rettet mot tanten. Kanskje er det mot seg selv, eller kanskje er det mot Jasper? Det er uansett ikke så farlig, kanskje løsner det når tanten dør?

Min vakre Persephoneutgave inneholder et fyldig forord. English sin mann har skrevet dette. Jeg leste litt før jeg leste romanen, men gikk tilbake etter endt lesing. Isobel English, aka June Braybooke, skrev ikke mange bøker i sitt liv. Fire. Hennes hverdag var en evig kamp mot migrene. Å skrive klarte hun, men være i rampelyset ville, kunne hun ikke. 

Hattys utfordring er fysisk, den var synlig til den ble korrigert. Å leve med konstante skuffelser når man må avlyse avtaler er også en utfordring. En migrene som kommer når man får dårlige anmeldelser, men som heller ikke klarer å holde seg unna når de gode tilbakemeldingene kommer. En husgjest som aldri forsvinner.

Every Eye kunne ha vært "enda en" oppvekst roman. Det er den ikke, den handler om å leve. Tross alt. Tross det lille, som ofte lager store utfordringer.

----

Og boka? Den har jeg fått i gave av samboeren min.

----

Hanas koffert av Karen Levine

Hana Brady vokser opp i Nové Město na Moravě før 2. verdenskrig. Vi kjenner alle Nové Město, i alle fall del av oss som følger vintersport på TV slavisk på NRK. En tsjekkisk by, allerede da kjent for sine skimuligheter. Hana er en av veldig få jøder, hennes foreldre har en butikk, de er aktive og de lever et godt liv. Så kommer krigen, jødestjernen, isoleringen og etter hvert også deportasjonene.

I Japan på 2000-tallet bygges det opp et eget holocaustsenter, en del av verdenshistorien som ikke er særlig godt kjent i Japan. Fumiko som er leder og primus motor for senteret får etter hvert en gammel og slitt koffert hvor det står Hana Brady, 16.mai 1931 og "foreldreløs". Fumiko starter derfor letingen etter Hana, hva skjedde med Hana?

Historien om Hanas koffert er en rørende historie. Språket er barnslig og vies ikke særlig mye oppmerksomhet. Det er faktisk en anelse naivt, og dermed også litt irriterende. Heldigvis kan man la det ligge og heller konsentrere seg om historien. 

Historien om Hana er dessverre ikke unik, like fullt er det en historie som beveger. Jeg sipper, vi skjønner hvor det bærer. 

Fumiko involverer en gruppe med unge mennesker i sin jakt på Hana, det føles bra at unge generasjoner involverer seg. Noen av disse kapitlene fra Japan de som er litt naive og som kanskje føles litt overflødig.

Likevel, selv om jeg ikke er i målgruppen rt dette en bok man bør lese, gjerne sammen med større barn. Nye generasjoner trenger å vite, kanskje er de smartere?
----

Og boka? Kjøpt selv.

----

The Blue Afternoon

Manila, begynnelsen av 1900-tallet: Den gifte kirurgen Salvador Carriscant blir hodestups forelsket i amerikanske Delphine. Hun er også gift, med en amerikansk offiser.

Los Angeles, 1936: Den skilte, unge arkitekten Kay blir oppsøkt av en mann som mener at han er hennes far. Kay er usikker, likevel velger hun tilslutt å følge mannen som kaller seg Carriscant til Europa, for å gjøre rett som han sier.

I 333 år frem til 1898 var Filipinene en spansk koloni, før den ble solgt til USA. Amerikanerne holdt på kolonien frem til 1935, da Filipinene ble uavhengig. Rundt 1900 var det store konflikter i området, mellom spanjolene, amerikanerne og filipinerne selv. Flere av handlingene var brutale, men i dag er det få som vet om hva som skjedde.

Nok en gang må jeg konstantere at William Boyd er mannen! Han gjør meg målløs og slipper meg ikke. Han tar meg med inn i en historie hvor lagene skrelles av, og når siste ord er sagt sitter jeg nesten målløs og tenker, hva skjedde nå? Egentlig?

Jeg hadde forventet at romanen The Blue Afternoon skulle ha den samme psykologiske innsikten som Brazzaville Beach. The Blue Afternoon er en helt annerledes roman, den har historier som fenger, historien blir fortalt ved hjelp av karakterene og ved hjelp av miljøene som beskrives.

Miljøene som beskrives er alltid unike hos Boyd, en kirurg i Manila på begynnelsen av 1900-tallet, en skilt, kvinnelig arkitekt i Los Angeles på midten av 30-tallet. Likevel er karakterene såpass tidløse, Kay kunne ha levd i dag, Carriscant likeså. Eller for femti år siden. Det er noe gjenkjennelig med karakterene, de bli virkelig.

I begynnelsen har jeg litt problemer med å skjønne hvor romanen skal. Er det krim, er det en spenningsroman? Utålmodig og nysgjerrig hører jeg videre, det tar lang tid før jeg skjønner hvor det bærer. På slutten aner jeg en kjærlighetshistorie, om ever-lasting-love og klisjer i hopetall. William Boyd går naturligvis ikke i den fellen, det gjør han ikke. I stedet viser han hvor god menneskeinnsikt han har, hvor og godt han forstår hva vi menneskene er i stand til å gjøre. Bak masken "alt for kjærligheten" kan det skjule seg mange intensjoner.


The Blue Afternoon er herlig imponerende.

En liten, liten historie på slutten, sånn apropos og egentlig helt meningsløs. Delphine er ganske glad i godis, og hun er spesielt glad i crystallized violets eller candied violets som det også heter. Dette var en ganske vanlig form for sukkertøy før i tiden. Hadde ikke vært for at jeg fikk en boks med Kusmi te til jul, av type Violette så hadde jeg aldri trodd på dette. Men fiolte er faktisk ganske godt, en ny favoritt her i huset. Jeg ble derfor nysgjerrig og googlet derfor crystallized violets og kom blant annet over denne siden hvor det står hvordan man skal gå frem om man ønsker å lage sukkertøy av fioler. Alt man lærer og alt man kommer over....
----
Og (lyd)boka? Kjøpt selv på audible.co.uk
----

Lørdagsdiktet

Rawdna Carita Eira er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen løp svartøre løp. Jeg har lånt boka på biblioteket. Jeg sitter og blar i boka, den utfordrer meg. 

de gamle sa at

man kan se

menneskets sjel

som en makkflue

den kryper ut av nesen

i dødsøyeblikket

og letter

men jeg ser deg

glimte inne i 

rimfrostkvistene

ahkku

Den utfordrer meg, fordi jeg tror lyrikk er små fragmenter. løp svartøre løp er også små fragmenter, men i en større historie.

Favoritt fra bokhylla: De kom til Bagdad av Agatha Christie

Fyrverkeri!

Det er ikke ofte jeg bruker ordet fyrverkeri når jeg skriver om Agatha Christie sine bøker. Intrikate, spennende og humoristiske, ja, men fyrverkeri?

De kom til Bagdad er en utradisjonell roman fra Christie. Hun har beveget seg vekk fra England og landet i Bagdad. I Bagdad er det mange engelskmenn, de har som mange expats tatt med seg mye av det britiske systemet (les:klasse) og kultur inn til fremmede land. 

Bagdad oser, alle kommer til Bagdad. Victoria Jones gjør også det. Victoria er ung, i tjueårene, impulsiv og kjapp i replikken. Hun møter kjekke Edward i en park i London, de finner tonen, men så må Edward dra. Ikke bare er lunsjpausen hans over, men han står på farten til Bagdad. 

Etter å ha parodiert sjefen (eller var det hans frue?) er Victoria uten jobb og det tar ikke lang tid før hun skaffer seg jobb som selskapsdame for en dame som trenger hjelp til å komme seg til Bagdad. Vel fremme i Bagdad tar det ikke lang tid før Victoria roter seg opp i mer trøbbel enn det å være blakk og kjærlighetssyk, en mann banker på hotellrommet hennes. Han er på flukt fra noen som påstår de er fra politiet. Med Victoria sin fantasi og spontane lyve-egenskaper så kommer han seg unna politiet, men dør like etter. 

Plutselig står Victoria midt i et spiondrama. Statsledere er på vei til Bagdad, ryktene svirrer, freden er truet og Victoria, tja, først og fremst skal hun (finne og) vinne Edward.

Persongalleriet er stort, uvanlig stort for selv Agatha Christie. Romanen har ikke det tradisjonelle mordmysteriet som vi kjenner så godt, sjangermessig kan den nok plasseres under spion- eller spenningsroman.

Romanen er drivende og spennende. Korte, konsise kapitler, spekket med ironi og undertoner. Når jeg leser De kom til Bagdad får jeg inntrykket av at Christie har kost seg med skrivingen. Her får amerikanske fruer, distre arkeologer (hun var selv gift med en, en arkeolog altså) og de som skal redde verden gjennomgå. 

Jeg leste denne boka første gang som ung tenåring. Da ville jeg naturligvis være eventyrlystne Victoria, reise etter min Edward og bo i eksotiske Bagdad. Jeg merker at jeg fortsatt blir smittet av den gleden av eventyr. De kom til Bagdad minner meg på hvor langt man kan reise, både i avstand og i tid, i bøkenes verden.

----

Og boka? Denne har stått i bokhylla mi i mange år. Den kom i en bokklubb som jeg var medlem i som ung og jeg har lest den mange, mange ganger. Den var starten på Agatha Christie og meg!

----