Confessions of a GP (lydbok)

I slutten av januar hadde jeg behov for noe veldig enkelt. Noe som fikk meg til å le i minus altfor mye, altfor tidlig ute på morgenen humør. Løsningen ble doktor Daniels. 

Benjamin Daniels er i tretti-årene og jobber som GP, general practitioner i England.  Som GP jobber han for NHS, National Health Service, kanskje kan det sammenlignes med de norske fastlegene. I England er helsetjenestene i prinsippet gratis for brukerne, men ikke ulikt Norge så er det satt prislapp på mange av de offentlige tjenesetytelsene. Noen skal tjene penger på ulike produkter og tjenester, og det er ikke pasientene.

Doktor Daniels (er legene forøvrig den siste yrkesprofesjonen hvor vi fortsatt bruker etternavn?) er både frustrert og litt sinna. I den korte boken Confessions of a GP langer han ut mot oss pasienter, mot de som eierne av legepraksisen, legemiddelindustrien og politikere.

Tross frustrasjon og en del innskutt voksenopplæring, er boka ganske morsom. Daniels gir av seg selv, han forteller om valget å bli lege som han tok som 16-åring, snarveier han har tatt og ambivalente tanker rundt pasientene sine. Som 16-åring har han resonnert seg frem til at hvis han skal dra damer som George Clooney i ER må han faktisk bli lege, for alternativene fotballstjerne og boybandmedlem er ikke så realistiske.

Hverdagen som GP er langt fra glamorøs. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å være lege, men jeg har alltid lurt på hvordan det er å høre på andre sine utfordringer hele dagen. Jeg tenker at det å sitte dag ut og inn på et legekontor må tidvis være ganske frustrerende, en kamp mot klokka og ikke minst er det jo ofte at man ikke har så mange muligheter for å hjelpe.

Korte kapitler tar enten utgangspunkt i en pasient eller et tema, og Daniels går rett på. Dette er en bok man enten liker fordi man tar den som den er, eller så fungerer det ikke. Jeg kan godt skjønne at det for mange kan bli for enkelt, kanskje tidvis flåsete, men samtidig så fenger den korte og konsise stilen.

Som i de fleste yrker har også legene sitt stammespråk og mange av fenomenene kjenner vi her hjemme i Norge også. Bekymrede småbarnsforeldre, de som skal ha antibiotika uansett og de som ikke skal ta medisiner, de som aldri har jobbet en dag og de som aldri har vært borte fra jobben en dag. Som pasient kan man lett føle seg truffet, tilfeldigheten hadde seg slik at jeg hørte kapitlet om stressete småbarnsforeldre da jeg akkurat hadde vært til legen med den lille. Intensjonen til Daniels er nok ikke at man ikke skal gå til legen, men samtidig som han har behov for å fortelle om sin hverdag er det også elementer av voksenopplæring.

Og politikk.... I England som i Norge er det en pågående diskusjon om privatisering av helsesektoren, Daniels har sine meninger. Det har han også om medisinske problemstillinger som også har blitt politikk de siste årene, som hjemmefødsler, ruspolitikk med mer. Han resonnerer på bakgrunn av undersøkelser, men mest med bakgrunn i sin erfaring som lege. Ikke dypt, men han pirker i alle fall nok i overflaten til at man selv får litt å tenke på.

----

Og (lyd) boka? Kjøpt selv på audible.co.uk

----