På direkten av Anne Cecilie Remen (roman)

Maria Bergstrøm blir drept på direkten. Den populære ankerkvinnen hos TV24 faller om under nyhetene. Sjokoladen hun hadde smugspist før sendingen inneholdt cyanid. 

Maria var populær blant seerne, men ikke blant sine egne. Kan etterforsker Christina Fiori Mørk finne morderen blant de som jobber i TV24? Marias siste elsker, kollega Petter, er usikker på hva han skal gjøre. Skal han gi seg til kjenne eller skal fortsette å beskytte Maria også etter hennes død?

Journalisten Runa kjemper med (og mot) klokka og en sjef med et urealistisk syn på hva som hva som kanskje er mulig. Nå er hun satt på mordsaken og vil gjerne bevise at hun også kan.

Etterforskningen til Mørk viser at Maria hadde et hemmelig liv, hun var stadig på jakt etter gode historier og i leiligheten hennes finner politiet blant annet en av Munch sine skisseblokker. Hvor kom den fra og hvem eier den? 

Politiet med Mørk i spissen prøver å orientere seg blant Maria sine kollegaer og finner et hensynsløst miljø hvor lojalitet er ett fremmedord. Petter selv får kjenne på kroppen hvor hensynsløse hans kollegaer kan være når de jakter på neste sak.

På direkten er en spennende, rå og en bok det er umulig å legge fra seg.

Remen introduserer oss for en rekke karakterer, men hvor Christina og Petter er blant de vi hører mest av. Runas karakter føles overflødig og hennes del hadde vi handlingsmessig klart oss uten. Når det er sagt så viser Runas karakter en del av utfordringene med arbeidsrammene når man er småbarnsmor og med Runa får Remen journalistmiljøen til å virke enda mer hensynsløst.

Om det virkelig er slik aner jeg ikke og er forsåvidt ikke så interessant heller, det som er viktig er at miljøet oppfattes som et troverdig bakteppe i en krimroman - og det gjør det.

Under lesingen av På direkten får man inntrykket av at Remen er en dreven krimforfatter. På direkten er faktisk hennes debutroman, en veldig stødig debutroman med andre ord.

Under lesing av bøker kan man fort irritere seg uten at det nødvendigvis ødelegger så mye av leseopplevelsen. Remens språk er godt, men i stedet for å skrive  hun/ho/henne så skrives det ofte a, eksempelvis "Okey, så kom a hjem til meg".  Jeg antar det kan være for å frem sosiologiske forskjeller, men jeg synes kanskje det er litt underlig og nesten litt kunstig uten at jeg kan forklare det nærmere. Ellers er det lite dialekt ser man bort fra en politimann som itte helt har vasket bort sporene fra landet. 

Jeg liker karakterene, siden romanen er på knappe 500 sider så blir vi relativt godt kjent med hovedpersonene. Remen har ikke gått i fellen med å lage et altfor sær etterforsker, Mørk er ung og pen, har venner og er ikke genial. Som leder av etterforskningen går hun i feller, hun peiler seg inn på feil spor og må sove for å komme seg gjennom dagene. Hun er med andre ganske så menneskelig. Likevel får man innblikk i mer av privatlivet til etterforskeren og politiarbeidet tar ikke så mye plass. En krim helt etter min smak!

Anbefales!

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----