Islandsk krim: Anger

I Sigurdurs øyne hadde den unge tjuvradden mistet alle rettigheter når det gjaldt å få oppmerksomhet og i det hele tatt være en del av samfunnet. Det som skjedde, var - som nå - at Sigurdur måtte late som han brydde seg om hva taperne tenkte på, hva de mente om det ene og det andre, hvordan de møkkete sjelene deres var satt sammen.

Politietterforskeren Sigurdur blir kontaktet av en tidligere skolekamerat. Det viser seg at kameratens svigersøster og mann blir presset for penger. Uten noen spesiell plan drar Sigurdur til utpresserne for å snakke de til rette. Der finner han en av dem hardt skadet - overgriperen stikker av etter at han blir oppdaget av Sigurdur. Utpresseren dør kort tid etter angrepet og plutselig befinner Sigurdur seg på midt i en drapssak, en sak der han også må tenke på vennene og hvilken informasjon han gir videre til sine overordnete.

Anger er Indridason sin åttende bok om politietteforskerne Erlendur, Elinborg og Sigurdur. Erlendur er fortsatt på fjellet, Elinborg som var hovedpersonen i den syvende boken er lite tilstede i Anger. Sigurdur, som vi har fått høre drypp om i de foregående sju bøkene er hovedpersonen. Jeg har aldri likt Sigurdur, kaldt, overlegen og en anelse snobbete var mitt inntrykk.

For meg var skiftet mellom hovedpersone, fra den litt trauste, gode Erlendur til den litt mer ufordragelige Sigurdur, et sjakktrekk. Sigurdur lever litt mer, han blir presset fra flere hold (overordnete, familie), tempoet er betraktelig høyere og jeg oppfatter romanen som mer realistisk. Jeg liker fortsatt ikke Sigurdur noe særlig godt, men jeg liker veldig godt hvordan Indridason har bygd opp karakteren hans.

En ting som jeg har tenkt en del på etter at jeg slukte boken søndagen er hvordan Indridason bygger opp romanene sine rundt karakterene. Noen forfattere kan skifte karakterer, men man føler at stilen i romanene er den samme uansett. Bøkene om Erlendur var rolige, løsningen fant man ofte i fortiden. Elinborg fant sine spor i matlagingen og i familien. I Anger er tempoet høyere, slik som Sigurdur selv, svaret lå i å følge pengene som de ofte sier i TV-serier. 

Jeg vil gjerne vite hva som skjer med Erlendur på fjellet, men samtidig så kan Indridason gjerne skrive flere bøker med Sigurdur i hovedrollen. 

Anita likte ikke boken noe særlig godt, Ingalill var hakket mer positiv, mens jeg likte boken. Overraskende godt - eller var det mest fordi jeg etter å ha lest deres omtaler i bloggosfæren hadde lite forventninger?

Mine omtaler av de sju første bøkene.

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----

Irrganger av Arnaldur Indridason

Imens tenkte hun på Runolfur og en ondskap som rant som en mørk elv gjennom sjelens irrganger: dyp, kald og retningsløs.

I Reykjavik går en mann på byen. Kveldens plan er å finne en ung jente, spandere en drink og få henne med hjem for natten. I drinken putter han Rohypnol, voldtekstdopet. Neste morgen blir mannen funnet drept med store mengder Rohypnol i kroppen, når ble rollene endret?

Etterforskeren Erlendur har dratt på ferie. Elinborg, hans kollega fra de seks første bøkene, tar over. Irrganger fortsetter der Fjellet slapp, men kan fint leses på egen hånd. 

Jeg må bare innrømme det. Jeg er litt glad for at Erlendur er på ferie. Elinborg er herlig ukomplisert, ser fremover og har ikke større problemer enn tenåringsforeldre flest. Bortsett fra at de begge to er dyktige så er Elinborg alt Erlendur ikke er. 

Med Elinborg kommer et driv inn i romanen som gjør spenningen kommer tidlig. Tvisten på slutten kommer, i vanlig Indridason, men denne gangen redder det ikke leseopplevelsen. Den går fra å bli god til bedre. 

- Jeg går jeg nå. Jeg hører noen snakke bak meg, jeg sitter i sofaen. Jeg klarer ikke å løfte blikket og konsentrere meg om hva han sier. Jeg må lese videre. - Går jeg nå, hallo.... Stemmen fortsetter. Hm, det begynner å gå opp for meg at en respons er påkrevd. - Skal du gå nå, midt under mordetterforskningen? plumper det ut av meg. Ansiktet med stemmen ser på meg. - Det er du som leser bok.  

Som leser får jeg følelsen av Elinborg er en mer kompleks karakter enn Erlendur, og vi slipper gjentakelsene. Til tider blir kanskje utbroderingene om de enkelte karakterene litt mye, ikke alt følges opp. Det er forfatteren som beskriver karakterene, ikke handlingen, ikke dialoger eller hendelser. Det kan fort føles som oppramsing men av og til kommer det gullkorn, slik som beskrivelsen av Elinborg sin fostersønn...

Birkir hadde alltid vært en stillferdig type og holdt seg i bakgrunnen. Lik en beskjeden gjest i et selskap som egentlig var hans eget liv. 

Selv om Irrganger er råere og mørkere enn de andre bøkene så føler jeg likevel at vi er ute av mørket. Med Erlendur var alt en evig tværing på fortid og til tider kanskje lite realistisk. Nå er vi ute av dette dypet som kalles fortiden, vi er i nå-tidens Reykjavik.

Anbefales!
----
Og boka? Lånt på biblioteket. Og for de som nå begynner å bli lei av islandsk krim er på bloggen, så kan jeg trøste dere med at det er 120 dager til neste fra Indridason blir ledig på biblioteket.
----

3 x Erlendur: Vannet, Vinterbyen og Fjellet

Jeg fortsetter min reise i det islandske samfunnet  sammen med etterforskeren Erlendur. Vannet er den fjerde boken om etterforskeren, mens Vinterbyen og Fjellet er de to påfølgende. Arnaldur Indridason er forfatteren.

I Vannet er øh, vannet i Kleifarvatnet forsvunnet. Og med en mindre vannmengde dukker det opp et lik. En mann blir funnet, sammen med en sovjetisk kortbølgesender. Samtidig får vi høre historien om islandske studenter som studerer i Øst-Tyskland. Ligger svaret på hvem den døde er i Leipzig?

Etter å ha lest vaskeseddelen til romanen fikk jeg i utgangspunktet ganske store forventninger til den. Spioner, den kalde krigen... Handlingen var mer eller mindre skreddersydd for meg. Dessverre fenger den meg ikke helt, jeg skjønner at jeg blir lurt og cd'ene blir etterhvert et pliktløp. Erlender graver i fortiden, både sin egen og andre og Indridason setter rekord i gjentagelser som kjeder meg. 

Jeg fortsetter derimot, sta som jeg, med Vinterbyen, en roman som tar oss tilbake til nåtiden. Erlendur må etterforske mordet på en gutt, som ble funnet drept utenfor sitt eget hjem. Siden gutten har en mor fra Thailand kommer snart  mistankene om at det at mordet er rasistisk motivert. Samtidig blir Erlendur oppringt av en kvinne som er meldt savnet.

Jeg tror jeg brukte fire uker på Vinterbyen... Midt i boka ble jeg lei og cd'ene ble liggende. Det ble rett og slett litt treigt. Erlendur og hans tværing på fortiden ble litt for mye. Men så, hørte jeg ferdig boka og takk og lov for det. For, det er noe med Indridason. Han redder seg alltid inn igjen. Slutten er ganske skremmende og før jeg vet ordet av det er jeg hekta igjen og godt i gang med Fjellet.

Rutinemessig blir politiet tilkalt i selvmordssak. En kvinne har hengt seg på hytta. Men Erlendur klarer ikke å la saken være og han starter sin egen etterforskning. Samtidig ser han på to gamle forsvinningssaker. 

Det er tid for oppgjør i Fjellet. Oppgjør med fortiden for Erlendur. Jeg har ikke lyst til å si så mye om den ytre handlingen i romanen, jeg er redd for å ødelegge for de som tenker på lese romanen. Det skjer lite, men det er roman det er vanskelig å legge fra seg.

Lettleste er bøkene om Erlendur, eller letthørte for min del. De krever ikke så mye, og selv Indridason bruker tid på å komme i gang så er sluttene ofte finurlige. 

Men, men, men...

Alt er ikke bare fryd og gammen. Bortsett fra den evige tendensen til å repetere hendelser og beskrivelser, så er det to ting som irriterer meg jevnt over hele serien. Erlendur er en etterforsker som gjør hva han vil, de gode etterforskerne i litteraturen gjør ofte det. Erlendur bruker instinktet, han følger (til tider) veldig løse tråder. Og vi hører aldri at han må svare fore seg. Hvor sjefene som brummer om mistenkte og dårlig tid? I Fjellet driver Erlendur med en privat etterforskning som han selv kaller det, ganske lenge og over flere dager. Ja til frihet under ansvar, men også ja til troverdighet.

Og hvor er media? Når et barn blir drept, som i Vinterbyen, ville jeg tro (og håpe!) og at media ville være en meter bak deg under hele etterforskninga. Ikke et kløyva ord som de ville sagt der jeg kommer fra, hvor troverdig er det med etterforskere som slipper å forholde seg til journalister (eller har de et helt annet syn på ting på Island?). 

Men Ivar Nørve, han leverer fra begynnelsen til slutt. Men jeg blir litt fnisete da, hver gang han tar sats for å si et nytt islandsk navn. Det er litt moro...

Etter hendelsene i Fjellet tar Erlendur ferie. I neste bok Irrganger er det Elinborg som har tatt over stafettpinnen. Boken er allerede lest, omtale kommer snart!

Hva Ingalill mener Erlendur og hele serien kan du lese her!

Anita om to av bøkene.  

Ellikken om den første.

Jeg om den første og nummer to og tre.

----

Og boka? De to første lydbøkene er lånt på biblioteket, den tredje fikk jeg i julegave. 

----

Islandsk krim- yeah yeah yeah

(Yeah, yeah, yeah - ville ha forarget Erlendur - snakk islandsk!).

Jeg fortsetter min islandske ferd. Jeg er ikke den første. Moshonista har gått stien først, både her og der. Anita har også vært der. Jeg er med andre treig, men bedre sent enn aldri. Bok to i serien om Erlendur Gravstille ble konsumert som lydbok, mens bok nummer tre Røsten ble lest.

Gravstille

Ei lita jente gnager på en menneskeknokkel. En knokkel som storebroren hadde funnet og som han syntes var veldig fin og blank. En stressa mor drar med sønnen og resten av bursdagsgjestene ut for å finne åstedet, der finner de mer enn en knokkel. Erlendur og teamet blir tilkalt, hvem er den døde personen som det ser ut som ble begravd levende?

Røsten

På det nest største hotellet i Reykjavik finner en stuepike julenissen død. Julenissen aka dørvakten er drept, knivstukket. Erlendur sjekker inn på hotellet for å løse saken. Dørvakten viser det seg, var en gang en kjent barnestjerne som mistet sin fantastiske stemme under en konsert. Men hvem drepte mannen som bodde i et bittelite rom i kjelleren på hotellet?

Erlendur har kommet under huden på meg. Noe av hans naive innstilling til blant annet datterens graviditet i den første boka blir nyansert. Det fine med Erlendur er at han ikke har dårlig tid. Han stresser ikke, hverdagen hans er ikke full av tidstyver. Med Ivar Nørve sin stemme foregår alt i et rolig og behagelig temop. Elinborg og Sigurdur sine karakterer kommer også tydeligere frem, de komplementerer Erlendur.  

Gravstille er (så langt) den beste boka i serien om den islandske etterforskeren. Her kommer Erlendur virkelig til sin rett, løsningen ligger i fortiden og er det en ting Erlendur liker å grave i, så er det fortid. Parallelt følger vi en familie som og deres skjebne under 2. verdenskrig. Bonusen er hint om islandsk historie, hva kan jeg egentlig om sagaøyen?

Lydbok eller "vanlig bok"?
Etter to lydbøker om Erlendur bestemte jeg meg for å lese Røsten for å se hvordan Arnaldur Indridason skriver. Røsten er ei god bok, handlingen kretser rundt et mer "tradisjonelt mord" og er en mer typisk "politikrim" enn de to foregående romanene. Jeg må innrømme at historiene fra Island fungerer best som lydbøker for meg. De er enkle nok til at man gjøre flere ting samtidig uten at  manfaller helt ut.

Hekta? Jeg? Nei... Denne uken hentet jeg bok nummer fire i serien Vannet på biblioteket. Endelig hjemme var det å forte seg ut av ytterklærne, legge den lille på lekepleddet, sette den første cd fomlendene inn i spilleren og synke ned i godstolen med Ivar Nøste sin stemme i bakgrunnen. Livet er ganske fint!
----
Og (lyd)boka? Kommer fra biblioteket - begge to.
----

Myren av Arnaldur Indridason: Islandsk krim på lydbok

Jeg har blitt hekta på islandsk krim. Og det er ikke bare meg - det er nesten slik at den lille ikke vil sove på dagtid nå hvis ikke Ivar Nørve sin stemme står på i bakgrunnen.

Myren er den første boka i serien om den islandske etterforskeren Erlendur. Erlendur er i 50-årene, skilt og har ikke mye til privatliv. To voksne barn har han også, en datter som er narkoman og en sønn vi sålangt ikke har hørt så mye om. 

Det starter med en død mann i en kjellerleilighet. Myrdet. I leiligheten finner politiet et gammelt bilde av en barnegrav. Graven tilhører en jente som har vært død siden 70-tallet. Hva er sammenhengen mellom den døde jenta og mannen? Erlendur sin datter dukker opp på døren, med seg har hun beskjed fra hans ekskone som han ikke har sett på 20 år. Datteren til noen venner av familien har forsvunnet, forsvunnet fra sitt eget bryllup. Kan Erlendur hjelpe?

Og det kan han jo... 

Erlendur er en av disse etterforskerne jeg egentlig ikke liker. Skilt og traust, miserabelt familieliv. Uansett har han bøkene sine, en hel leilighet full. Med seg på laget har en yngre, mannlige etterforsker, driftig både på jobb og hjemme, Tredje mann er en kvinnelig etterforsker som jeg har følelsen er med i historien for å få et kvinnelig perspektiv når de farter rundt og nøster tråder.

Nåja. Nøster tråder gjør de. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg kanskje blir litt for imponert over nøstingen. Erlendur sin intuisjon og vilje til å få folk til å gjøre det han vil er kanskje i største laget. 

Ser man bort i fra det og forfatteren sin tendens til å gjenta ting (for du vet, vi lesere kan jo være litt dumme) så er det veldig bra. Det starter kanskje en anelse tamt, men tar seg opp og historien - for  historien er god. Historien blir etter hvert veldig intrikat uten at det gjør det vanskelig å høre historien som lydbok.

Anbefales - jeg er allerede godt fordypt i bok nummer to om Erlendur som heter Gravstille.

----

Og (lyd)boka?  Den fikk jeg i julegave!

----