PSSSSS----- du finner meg nå på

Hysj! Lesing pågår

Ingen fancy overskrift, jeg sier det som det er: Takk for meg!

Jeg har aldri vært noe særlig god på å holde nyttårsløfter. Lesere av denne bloggen husker kanskje at jeg i januar skrev at jeg har to mål for 2012. Å lese og å blogge. 

Noen uker har gått og etter mye tenking så har jeg kommet frem til at dette blir mitt siste innlegg på denne bloggen. Det er mange grunner til det, men først og fremst ønsker jeg å ha mer lesetid. For det ironiske er at bloggetid det spiser opp lesetid.

Jeg har blogget i over tre år og takket være dere lesere og medbloggere har dette vært en kilde til inspirasjon. Tre år er ganske lenge og det er interessant (og litt gruelig) å se  de første innleggene mine. Bloggingen har vært lærerikt på så mange måter, etter hvert som lesertallene økte og jeg ble en del av det veldig fine bokbloggemiljøet. Jeg kommer fortsatt til å lese bokblogger og kommentere innimellom. Blant annet skal jeg  lese Cold Comfort Farm i slutten av måneden. Det blir ikke noe eget innlegg fra meg, men jeg kommenterer nok på andre sine innlegg.

I begynnelsen skrev jeg for mamma, samboeren min og et søskenbarn. Bare en leste bloggen frivillig. Det er fortsatt uvirkelig for meg at så mange gidder å stikke innom bloggen min hverdag, men lesertall som økte har vært en inspirasjon.

Jeg jobber ikke med bøker, men med bloggingen har jeg fått litt mer innsikt i bokmiljøet. For tre år siden var det få bokbloggere som fikk anmeldereksemplar, i dag kaster forlagene gratiseksemplarer etter bloggerne.  Jeg sier ikke at det er galt og for meg har dette også vært en prosess. Først, en stolthet over å motta leseeksemplar, for å senere bli stresset over alt som skulle ha blitt lest og i det siste halvåret har jeg valgt å si nei til de fleste. Jeg synes det er fint at bokbloggere blir sett og hørt, vi konkurrer ikke med de som lever av anmelde, de fleste av oss skriver om bøker gjør det fordi vi har lyst til å formidle leseglede.

Lesingen min har også endret seg, den har nok blitt smalere, mer organisert og mer litt mindre impulsiv. En periode ville jeg gjerne lese det som alle andre leste, i det siste har jeg valgt å prøve å finne de små perlene selv. Lesingen i 2012 har gått litt trått, det har vært noen fine lesestunder, men nå gleder jeg meg til å gyve løs på lesingen igjen for fullt.

Jeg har ikke tall på hvor mange fine lesetips jeg har fått de årene jeg har lest bokblogger, tusen takk alle sammen! Jeg har lagret de og har tips til lesestoff for mange år fremover.

Jeg er en litt sånn all or nothing person, så å ha blogg hvor jeg sporadisk blogger passer ikke for meg. Kanskje dukker jeg opp i bloggosfæren igjen, men ikke på denne bloggen. Den skal få bestå for nå.

Kjære leser, takk for at du lest og kommenteret, takk for at du har oversett alle skrivefeiler (ja, jeg skriver fort og gærnt) og takk for at du har kommet tilbake tross mitt skiftende lesehumør. Jeg har prøvd å være ærlig, for ærlig skrev en leser i en kommentar en gang, vel kanskje det. Samtidig har jeg prøvd å formidle leseglede.

Kjære leser, jeg ønsker deg mange fine lesestunder. Nå skal jeg dukke ned i en murstein.

Helt totalt uinteressant for deg....

.... men jeg finner grunner til å utsette husarbeidet... 

1. Kor gamal er du om fem år? Er jeg nærmere 40 enn 30 og det merker jeg er litt stressende.. 2. Kven var du minst to timar rundt i dag? Min datter og samboer. 3. Kor lang er du? 170 cm 4. Kva var den forrige filmen du såg? Film... hva er det? Tenke, tenke.... Moneyball var det. Anbefales! 5. Kven ringte du sist? Min søster som satt på Flybussen og kjedet seg. 6. Kven ringte deg sist? Min søster, jeg klarte nemlig ikke å ta telefonen i tide 7. Kva stod på den forrige smsen du fekk? "Ok". Logistikk i husholdningen... 8. Føretrekk du å ringe eller sende sms? Begge deler til sitt bruk. 9. Er dine foreldre gifte eller skilte? Gifte. 10. Når såg du mamman din sist? Forrige helg da de var på besøk! 11. Kva farge har du på augene? Brun 12. Når vakna du i dag? Trommevirvel.... den lille bestemte seg for å sove til kvart på åtte. Ny rekord, og vi glemmer det faktum at noen var våken store deler av natten. 13. Kva er din favorittjulesang? Den fattige gud. 14. Kva er din favorittplass? Så lenge jeg har en bok kan jeg trives overalt. 15. Kva plass likar du minst? Steder meg altfor mye folk. 16. Kvar trur du at du er om ti år? Hvem vet.... 17. Kva skremte deg mest om natta som liten? UFO'er... 18. Kva fekk deg til å le hardt seinast? Min lille datter som marsjerte rundt i altfor store sko. 19. Kor stor er senga di? 180. 20. Har du stasjonær eller bærbar datamaskin? Bærbar, som mangler flere bokstaver på tastaturet. 21. Søv du med eller utan klede? Med, men ikke mye. 22. Kor mange puter søv du med i senga? En. 23. Kor mange land har du budd i? Norge, England og Russland 24. Kvar har du budd? Oslo, Averøya, Moskva, Bodø, Moskva, Bodø, England, Bodø, Averøya, Volda, Oslo! Ups, det ble noen plasser, jeg flytta fra Averøya som 19-åring og kom til OSlo da jeg var 26. You do the math. 25. Likar du sko, sokkar eller berrføtt? Sko 26. Er du sosial? Nei! Gi meg en bok. 27. Kva er din favorittis? En favoritt??? 28. Kva er din favorittdessert? Karamellpudding, hjemmelaget:-) 29. Likar du kinamat? Øh, nei.... Jeg spiste kinamat for første gang i mitt liv da jeg var 31 år.. 30. Likar du kaffe? Nei. 31. Kva drikk du til frukost? Melk og/eller vann. 32. Søv du på nokon spesiell måte? Nei. 33. Kan du spela poker? Nope. 34. Likar du å kosa? Ja. 35. Er du eit avhengighetsmenneske? Om min avhengighet av pepsi max teller så er svaret ja... 36. Kjenner du nokon med samme bursdag som deg? Ja. Mitt eldre søskenbarn. Blant annet. 37. Vil du ha born? Har. 38. Kan du nokon andre språk enn norsk? Engelsk, litt tysk og russisk. 39. Har du nokon gong vore i ein ambulanse? Nei. Heldigvis og bank i bordet. 40. Føretrekk du havet eller eit basseng? Havet. 41. Kva brukar du helst pengar på? Bøker og klær. 42. Eig du dyre smykker? Hva er dyrt? Jeg sier ja. Jeg har verdens snilleste kjæreste:-) 43. Kva er ditt favorittprogram på TV? Bortsett fra nyheter ser jeg bare serier, nå er det House, The Big Bang Theory og How I Met Your Mother, blant annet. 44. Kan du rulle med tunga? Nei. 45. Kven er den morsommaste personen du kjenner? Mange rundt meg er morsomme, men morsomste?? Må tenke litt på den. 46. Søv du med kosedyr? Ikke med mine egne, men av og til blir en tøyvariant av Hinkel Pinkel med opp i senga når den lille kommer på besøk. 47. Kva har du som ringelyd? En sånn standard som alle har.... 48. Har du klesplagg frå du var liten? Jepp. 49. Kva har du nærast deg no som er raudt? To puter i sofaen. 50. Flørtar du mykje? Nei. Ha ha. 51. Kan du bytte olje på bilen? Nei. 52. Har du fått ei fartsbot nokon gong? Nei. 53. Kva var den forrige boka du las? Leser svensk chick lit for tiden. 54. Leser du avisa? Nettaviser, Klassekampen, DN på fredag og lørdag og Morgenbladet. 55. Abonnerer du på noko magasin? Dine penger og et svensk bokbland 56. Dansar du i bilen? Jeg synger derimot i bilen. 57. Kva for radiostasjon høyrte du på seinast? Radio Paradise. 58. Kva var det siste du skreiv ned på eit papir? Handleliste. 59. Når var du i kyrkja sist? Julaften. 60. Er du lykkelig? I bunn og grunn, ja.

Confessions of a GP (lydbok)

I slutten av januar hadde jeg behov for noe veldig enkelt. Noe som fikk meg til å le i minus altfor mye, altfor tidlig ute på morgenen humør. Løsningen ble doktor Daniels. 

Benjamin Daniels er i tretti-årene og jobber som GP, general practitioner i England.  Som GP jobber han for NHS, National Health Service, kanskje kan det sammenlignes med de norske fastlegene. I England er helsetjenestene i prinsippet gratis for brukerne, men ikke ulikt Norge så er det satt prislapp på mange av de offentlige tjenesetytelsene. Noen skal tjene penger på ulike produkter og tjenester, og det er ikke pasientene.

Doktor Daniels (er legene forøvrig den siste yrkesprofesjonen hvor vi fortsatt bruker etternavn?) er både frustrert og litt sinna. I den korte boken Confessions of a GP langer han ut mot oss pasienter, mot de som eierne av legepraksisen, legemiddelindustrien og politikere.

Tross frustrasjon og en del innskutt voksenopplæring, er boka ganske morsom. Daniels gir av seg selv, han forteller om valget å bli lege som han tok som 16-åring, snarveier han har tatt og ambivalente tanker rundt pasientene sine. Som 16-åring har han resonnert seg frem til at hvis han skal dra damer som George Clooney i ER må han faktisk bli lege, for alternativene fotballstjerne og boybandmedlem er ikke så realistiske.

Hverdagen som GP er langt fra glamorøs. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å være lege, men jeg har alltid lurt på hvordan det er å høre på andre sine utfordringer hele dagen. Jeg tenker at det å sitte dag ut og inn på et legekontor må tidvis være ganske frustrerende, en kamp mot klokka og ikke minst er det jo ofte at man ikke har så mange muligheter for å hjelpe.

Korte kapitler tar enten utgangspunkt i en pasient eller et tema, og Daniels går rett på. Dette er en bok man enten liker fordi man tar den som den er, eller så fungerer det ikke. Jeg kan godt skjønne at det for mange kan bli for enkelt, kanskje tidvis flåsete, men samtidig så fenger den korte og konsise stilen.

Som i de fleste yrker har også legene sitt stammespråk og mange av fenomenene kjenner vi her hjemme i Norge også. Bekymrede småbarnsforeldre, de som skal ha antibiotika uansett og de som ikke skal ta medisiner, de som aldri har jobbet en dag og de som aldri har vært borte fra jobben en dag. Som pasient kan man lett føle seg truffet, tilfeldigheten hadde seg slik at jeg hørte kapitlet om stressete småbarnsforeldre da jeg akkurat hadde vært til legen med den lille. Intensjonen til Daniels er nok ikke at man ikke skal gå til legen, men samtidig som han har behov for å fortelle om sin hverdag er det også elementer av voksenopplæring.

Og politikk.... I England som i Norge er det en pågående diskusjon om privatisering av helsesektoren, Daniels har sine meninger. Det har han også om medisinske problemstillinger som også har blitt politikk de siste årene, som hjemmefødsler, ruspolitikk med mer. Han resonnerer på bakgrunn av undersøkelser, men mest med bakgrunn i sin erfaring som lege. Ikke dypt, men han pirker i alle fall nok i overflaten til at man selv får litt å tenke på.

----

Og (lyd) boka? Kjøpt selv på audible.co.uk

----

På direkten av Anne Cecilie Remen (roman)

Maria Bergstrøm blir drept på direkten. Den populære ankerkvinnen hos TV24 faller om under nyhetene. Sjokoladen hun hadde smugspist før sendingen inneholdt cyanid. 

Maria var populær blant seerne, men ikke blant sine egne. Kan etterforsker Christina Fiori Mørk finne morderen blant de som jobber i TV24? Marias siste elsker, kollega Petter, er usikker på hva han skal gjøre. Skal han gi seg til kjenne eller skal fortsette å beskytte Maria også etter hennes død?

Journalisten Runa kjemper med (og mot) klokka og en sjef med et urealistisk syn på hva som hva som kanskje er mulig. Nå er hun satt på mordsaken og vil gjerne bevise at hun også kan.

Etterforskningen til Mørk viser at Maria hadde et hemmelig liv, hun var stadig på jakt etter gode historier og i leiligheten hennes finner politiet blant annet en av Munch sine skisseblokker. Hvor kom den fra og hvem eier den? 

Politiet med Mørk i spissen prøver å orientere seg blant Maria sine kollegaer og finner et hensynsløst miljø hvor lojalitet er ett fremmedord. Petter selv får kjenne på kroppen hvor hensynsløse hans kollegaer kan være når de jakter på neste sak.

På direkten er en spennende, rå og en bok det er umulig å legge fra seg.

Remen introduserer oss for en rekke karakterer, men hvor Christina og Petter er blant de vi hører mest av. Runas karakter føles overflødig og hennes del hadde vi handlingsmessig klart oss uten. Når det er sagt så viser Runas karakter en del av utfordringene med arbeidsrammene når man er småbarnsmor og med Runa får Remen journalistmiljøen til å virke enda mer hensynsløst.

Om det virkelig er slik aner jeg ikke og er forsåvidt ikke så interessant heller, det som er viktig er at miljøet oppfattes som et troverdig bakteppe i en krimroman - og det gjør det.

Under lesingen av På direkten får man inntrykket av at Remen er en dreven krimforfatter. På direkten er faktisk hennes debutroman, en veldig stødig debutroman med andre ord.

Under lesing av bøker kan man fort irritere seg uten at det nødvendigvis ødelegger så mye av leseopplevelsen. Remens språk er godt, men i stedet for å skrive  hun/ho/henne så skrives det ofte a, eksempelvis "Okey, så kom a hjem til meg".  Jeg antar det kan være for å frem sosiologiske forskjeller, men jeg synes kanskje det er litt underlig og nesten litt kunstig uten at jeg kan forklare det nærmere. Ellers er det lite dialekt ser man bort fra en politimann som itte helt har vasket bort sporene fra landet. 

Jeg liker karakterene, siden romanen er på knappe 500 sider så blir vi relativt godt kjent med hovedpersonene. Remen har ikke gått i fellen med å lage et altfor sær etterforsker, Mørk er ung og pen, har venner og er ikke genial. Som leder av etterforskningen går hun i feller, hun peiler seg inn på feil spor og må sove for å komme seg gjennom dagene. Hun er med andre ganske så menneskelig. Likevel får man innblikk i mer av privatlivet til etterforskeren og politiarbeidet tar ikke så mye plass. En krim helt etter min smak!

Anbefales!

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----

 

Guilty as Charged!

Ok, jeg innrømmer det. Jeg har ikke prøvd en gang. 

Andre bokbloggere prøver å begrense kjøp av bøker, jeg derimot, starter 2012 med en skikkelig kjøpefest. Det er ikke nødvendigvis det at man bruker så mye penger, det er bare det at det ikke er så mye plass her de skal bo. Akkurat nå stabler jeg bøker oppover ved siden av bokhyllene og området burde egentlig være merket med et varsel for rasfare.

Jeg har kjøpt Gibbons blant annet. Jeg har kjøpt tre Persephonebøker, fordi om man kjøpte to så fikk man med en gratis bare den hadde fransk tittel. Slike tilbud kan man jo ikke la være å bruke. Bøker har havnet i postkassa uten at jeg har bestilt, jeg klarer aldri å avsluttet alle medlemskapene i Bokklubben. 

Så jeg kjøper og om nødvendigheten av mine kjøp kanskje kan diskuteres, så er det i alle fall et kjøp som ikke kan det. Den lille i huset fikk utvidet sin samling med Eric Carle-biblioket. Jeg har sett disse bøkene, men aldri lest og sett i de. Siden jeg ikke kunne huske de fra min egen barndom så antok jeg egentlig at de var nye. Til min forbauselse er jo ble jo den ene boka gitt ut  allerede i 1969 og det slike klassikere må jo alle private bibliotek ha. Så endelig, nå er historien om larven, edderkoppen og den lille musa i hus.

The Scrapbook of Frankie Pratt - a novel in pictures

I 1920 mottar Frankie en rød scrapbook fra moren da hun er ferdig på high school. Samtidig finner hun frem farens gamle skrivemaskin fra kjelleren og dermed er hun i gang med å forevige sitt liv. Frankie har fått plass på Vassar, men får ikke fullt stipend og må derfor si fra seg plassen. I stedet starter hun å pleie en eldre dame for å spare penger til å bli sykepleier.

Nå klarer moren å skaffe Frankie de pengene hun mangler i siste liten og Frankie kommer seg til Vassar. Fra Vassar går ferden videre til New York og Paris.

Om jeg hadde tilgang en tidsmaskin og kunne ha gjort en reise (det vil si, egentlig to da, siden jeg gjerne kunne tenkt meg å ha returnert til mitt liv) så ville jeg ha dratt til Paris i 20-årene. Klærne, musikken og ikke minst, Paris med Hemningway og Shakespeare and Co. Blant annet.

Frankie er der det skjer. Hun henger med gjengen som danner det fabelaktige bladet The New Yorker, hun møter russiske prinser uten hjemlandet på skipet over til Europa og hun drikker rødvin med alle som etter hvert blir noe i Paris i 20-årene.

Scrapbooken er rett og slett delightful! Jeg var spent på om noen få tekstlinjer og en haug av bilder, for det meste utklipp og annonser fra blader, ville kunne fortelle en historie. Det gjør den så absolutt. Naturligvis er boken relativt overfladisk, men den gir likevel et godt bilde på tilværelsen til en ung pike på 20-tallet. Den klarer å fange inn både stemning og miljø på en enkel måte. Jeg storkoste meg under lesingen og brukte lang tid på se på detaljer på bildene. Dette er ikke en bok som blir stuet bort i bokhyllen, jeg kommer til å ha den fremme og bla i den med jevne mellomrom.

For mange historiske tilfeldigheter  er det eneste jeg har å utsette på denne boken. Som forfattere før henne, går Caroline Preston i den fellen at hun skriver inn for mange møter og hendelser som får større betydning i ettertiden. Det kan fungere en gang eller to, men ikke i lengden.

Uansett, boken ender ganske overraskende, jeg så ikke den slutten komme. Det gjør boken nesten en anelse jordnær og litt mer virkelig.

Om du er nysgjerrig, på forfatterens hjemmeside kan du bla i boken. Boken er altså laget og skrevet av Caroline Preston.
----
Og boka? Har jeg kjøpt selv. Jeg leste først om denne boken på bloggen The Indextrious Reader, men senere har jeg sett omtale av den på flere utenlandske blogger.
----

Diktsamling: løp svartøre løp

For to uker siden skrev jeg om diktsamlingen løp svartøre løp som utfordret meg litt. Boka ble liggende litt før jeg tok den opp igjen.

Vanligvis bruker man en stund på diktsamlinger, de kan ikke leses i ett. Ett par dikt og man må puste litt.

Løp svartøre løp måtte nesten leses i ett. Diktene handler en ung jente og hennes reinsdyr. Diktene er som små fine historier.

Jeg liker ordene i historien. Det er så mange ord som man vanligvis ikke finner i bøker jeg leser til vanlig. Kjenn litt på disse ordene

bjørkestammen

sølvvier

einerkvisten

Ord som gjør at man kjenner naturen litt nærmere på kroppen, eller lukten av natur, slik som man kjenner lukten av regn.

Diktsamlingen er Rawdna Carita Eira sin første. Boka er todelt, de norske tekstene og de samiske tekstene møtes på midten. Hun er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for denne boka.

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----