Lettbeint sommerunderholdning: Ugudelige greske guder og Mini-shopoholiker

Sommeren kan være en tid både for klassikere og lettere underholdning. Jeg leser for det meste en salig blanding av alt, Sophie Kinsella har lenge vært en favoritt innen chick.lit- sjangeren, mens Marie Phillips og hennes roman om greske guder var et nytt bekjentskap for meg.

Ugudelige greske guder ble ganske kjapt omdøpt til Ubrukelige greske guder hos meg. Kanskje var det en slip of the tongue, for boka ga meg ikke den helt store leseopplevelsen. De greske gudene som vi kjenner fra mytologien har havnet i nåtidens London. Kreftene deres er i ferd med å forsvinne. Jaktgudinnen Artemis er hovedpersonen. Hun bor blant annet sammen med halvbroren Apollo, som prøver å gjøre seg kjent som klarsynt i et eget TV show og få tiden til å gå mens han knuller kjærlighetsguden Afrodite. Blant disse greske og tidvis ganske ubrukelige gudene havner Alice, en velutdannet vaskehjelp og hennes venn Neil.

Selv om romanen er relativt kort og skrevet i et lett språk tok det faktisk litt tid å komme seg gjennom den. Jeg ble aldri fortrolig med stilen, historien med de greske gudene fenger meg aldri og slutten - veeeeeel. Ja ja. 

Kinsella sine romaner om Becky har i det siste fulgt en fast oppskrift. Becky er dronningen av shopping, hennes resonnementer rundt shopping er bare herlige. I hver bok vikler hun seg inn i trøbbel, ofte forbundet med hennes manns jobb og manglende forståelse for sin personlige økonomi. I Mini-shopoholiker er det nedgangstider i England, men Becky ønsker uansett å lage en overraskelsesfest for mannen. Innenfor et budsjett, naturligvis.... men kan alle rundt henne holde på hemmeligheten. Og hva gjør de med to-åringen som vet hva hun vil og hvordan hun skal få det?

I Mini-shopoholiker var det ingen overraskelser. Kinsella sin oppskrift fungerer. Jeg ler meg gjennom boka, Beckys forskrudde ideer og shopping underholder meg. Overfladisk, men gøy. Denne gangen leste jeg boka på norsk, noe som minner meg på at disse bøkene gjør seg best på engelsk. 

----

Og bøkene? Begge to er lånt på biblioteket.
----

The One I Love eller So What if I'm Broken

Alexandra skriver en handlelapp til mannen, forlater hjemmet og forsvinner. Igjen står Tom, ektemannen og familien hennes. I en heis, på vei til en konsert, møter Tom Jane og Janes søster Elle. Jane og Alexandra var barndomsvenniner, men mistet kontakten da Jane ble gravid som 17-åring og Alexandra begynte å studere. Nå, 17 år senere bestemmer Jane at hun vil hjelpe Tom for å finne ut hva som har skjedd med Alexandra. I heisen, som også blir stående, er også Leslie. Leslie har mistet den nærmeste familien og er nå selv livredd for å bli rammet av kreft. Hun har sluttet å leve. Lever livet gjør derimot Janes søster Elle, kunstner med kjærlighetssorg og store humørsvigninger.

Jeg ble tatt litt på senga av Anna McPartlin sin roman The One I Love. Mens jeg ventet meg en lettlest og underholdende roman, fikk jeg kreft, selvmord, forsvinning og depresjoner. Og kjærlighet, massevis av kjærlighet, men ikke av den sorten som lever evig og som er så søt at den lager sukkerspinn i himmelen bare man tenker på den, nei, kjærlighet i alle former.

Stilen til irske McPartlin er litt forvirrende til tider. Foruten de fire personene nevnt ovenfor, fem inkludert Alexandra men hun forsvinner fort ut, møter vi et dusin andre. Det er Janes sønn Kurt og hans kjæreste, Irene, Kurt sin far og Janes store kjærlighet. Og ikke minst Jane og Elles mor, den til tider gærne Rose. Blant annet. Det er derfor lite dybde i personene, men jeg føler likevel at jeg blir kjent med "virkelige" personer.

For stilen er til tider film-aktig. Jeg får følelsen av at jeg leser en film som følger et antall personer i ca to år, på godt og på vondt. Personene fortsetter å leve, selv når siste side er lest. Og det er det som gjør boka verd å lese. For i noen øyeblikk (eller timer) legger vi fra oss vår virkelighet og ser ned på personene i et fugleperspektiv, ser at at de gjør gode og dårlige valg. Akkurat slik som resten av oss.

PS! I Irland er boka publisert under tittelen So What if I'm Broken. Personlig synes jeg den tittelen er bedre enn den engelske; The One I Love.

PSPS! Hvis du ble en anelse nysgjerrig kan du lese et utdrag av boka her.

----

Og boka? Kjøpt på Narvesen da jeg falt pladask for coveret. Det minte meg om høsten, som dessverre nå har gått i hi for vinteren.

----

Sophie Kinsella: Twenties Girl

I begravelsen til en gammeltante hun aldri har sett får Lara en merkelig henvendelse. Grandtanten selv dukker opp, som et gjenferd. Ikke som den 105 år gamle damen hun var da hun døde, men som en ung pike i tjue-årene. Sadie, som tanten heter, vil ikke falle til ro i graven før Lara har skaffet til veie et smykke. 

Lara er ikke uten videre glad for Sadie som dukker opp. Hun har nok å stri med. Kjæresten har forlatt henne (du vet, han med stor H) og firmaet som hun startet opp sammen med ei vennine har problemer. I tillegg har venninen tatt ferie på Bali - på ubestemt tid. Og nå dukker også Sadie opp med sine merkelige påfunn, det er duket for drama og forviklinger.

Sophie Kinsella er en sikker vinner. Vil jeg le, leser jeg Kinsella. Jeg har ledd masse av Shopaholic-serien. De frittstående bøkene som Twenties Girl når ikke helt opp, men de er god underholdning.

Selv om Kinsella her kommer med en ganske vill historie så ødelegger ikke det for plottet. Uvirkelig eller ikke, når siste side er lest så vil jeg ha mer, for jeg ble underholdt fra side en.

God underholdning!
----
Og boka? Kjøpt på Tanum på Karl Johan, fin bokhandel, men med vogn  (eller værre - i rullestol) kommer man ikke opp til engelske titler, ei eller historie- og samfunnsavdelingen. 
----

One Day av David Nicholls - underholdning til ettertanke

Det er merkelig hvordan noen bøker kverner rundt i hodet? Etter å ha lest ferdig One Day av David Nicholls for noen uker siden tenkte jeg god underholdning, men lett glemt. Tre uker senere så er boken enda ikke glemt, jeg tenker stadig på Emma og Dexter.

Twenty years, two people, one day!

Året er 1988. Emma og Dexter er ferdig med studiene. På graduation day finner de sammen og tilbringer natten sammen på Emmas studenthybel. Neste dag drar Dexter avgårde. I de påfølgende 20 årene møter vi Emma og Dexter på den samme dagen.

Mer enn en kjærlighetsroman er dette en roman om å finne seg selv for å bruke en klisjé. Emma er den skoleflinke som vil redde verden. Hun tror på alle, bruker tid på alle, bortsett fra seg selv. Dexter er hennes rake motsetning, kjekk, verdensvant, rik og som vil "bli noe i media". Til og med hans mor mener han har hatt et for enkelt liv. Og for å være helt ærlig, selv om jeg prøvde så klarte jeg aldri helt å like Dexter. Samtidig er det nok det som gjør karakteren hans troverdig...

En av bokas sterkeste sider for meg er gjenkjennelse. Å ikke vite helt hva man vil etter endt utdannelse, å ha drømmer, men samtidig tjene til livets brød. Å gå alene i bryllup, mens andre holder på med ekteskap nummer to... Joda, vi har alle vært i slutten av 20-årene...

Bokas konsept, en dag i året, fungerer strålende. Forfatteren klarer å oppsummere året som har gått uten at det blir for kjedelig. Og akkurat da jeg tenkte at boken var i ferd med å bli bittelitt forutsigbar så mister jeg neste pusten av overraskelse.

Veldig god bok!

The Gift av Cecilia Ahern

Every day Lou battles with the clock. He always has two places to be at the same time. He always has two things to do at once. When asleep he dreams. In between dreams, he runs through the events of the day while making plans for the next. When at home with his wife and family, his mind is always someplace else.

On his way into work one early winter morning, Lou meets Gabe, a homeless man sitting outside the office building. Intrigued by him and on discovering that he could also be very useful to have around, Lou gets Gabe a job in the post room.

Historien i The Gift er kanskje noe alle kan kjenne seg igjen i, selv om man ikke er en ung og lovende forretningsmann. Problemet med tidstyven, akk ja.
 
Ahern har siden begynnelsen av 20-årene skrevet romaner som har blitt bestselgere (hun er i slutten av 20-årene nå). Det er kanskje enklest å putte romanene hennes i kategorien chick lit, men samtidig så klarer hun å sette en liten tvist på romanene sine.

Tvisten i The Gift, er moral.  Og jeg må innrømme at når moralen kommer så tydelig frem som den gjør i denne boken så ødelegger det litt av moroa for meg. I tillegg brukte Ahern uvanlig lang tid med å presentere historien, noe som gjorde den første delen kjedelig.

Godt skrevet, delvis underholdende, men også moraliserende. For å summere det hele opp.

"På høye hæler over Grønland" og å komme seg på jobb

Så. Nå har jeg blitt en av dem. En av de som må forholde til offentlig transport for å komme til jobb hver dag. T-bane, buss eller trikk. Eller mer riktig - en kombinasjon av flere. Positive sider: mer lesetid. Jeg har ikke utstyrt mp3-spilleren min med lydbøker, men det blir snart. I mellom tiden leser jeg på t-banen.

Sofie derimot, i romanen På høye hæler over Grønland kjører rundt i Oslo i en gammel bil. Bare når hun skal i selskap på Bygdøy vurderer hun offentlig transport, men kaster ideen fra seg.

Men det er å starte i feil ende.

Sofie er tretti år og har akkurat blitt dumpet av Ole Johnny. I tillegg skal søsteren gifte seg og Sofie som er dekoratør (eller i det minste assistenten til en dekoratør) har fått oppgaven med å planlegge bryllupet. Ufrivillig. I tillegg skal hun finne faren som plutselig har forsvunnet, lyve til kunder når oppdragsgiveren ikke dukker opp og finne en date til bryllupet. Det er da Isak dukker opp. Men problemet med Isak er at han ikke eksisterer. Egentlig.

Forlaget kaller boken En romantisk og fargerik roman fra Oslo og den beskrivelsen kan jeg stille meg bak. Den er lettlest og fengende, og selv om jeg strengt tatt ganske tidlig skjønner hvor veien bærer for Sofie så klarte jeg ikke å legge den fra meg.

Litt unoter her og der er det. Et par setninger som jeg ikke skjønte selv etter et par høytlesninger. I tillegg så kunne romanen med fordel ha vært 100 sider kortere, spesielt siden Østli prøver å fortelle historien fra litt for mange synsvinkler av og til. Men det er bare pirk, for...

...jeg ble underholdt jeg! Og gleder meg til neste roman av debutanten Siri Østli.

Bedrag av J.J. Salem

Bedrag av J.J. Salem er en bok jeg nok ikke ville ha plukket opp i butikken, men Silke Forlag var så snille å sende meg et eksemplar og det er jeg glad for. Av og til har man rett og slett godt av å gå ut av sin egen verden og inn i et annet miljø, for ikke annet enn å være takknemlig for det man har.

Lisa er den fremgangsrike forfatteren som tilsynelatende har alt: skjønnhet, suksess, et lykkelig ekteskap og en fremstående posisjon i bevegelsen for kvinners rettigheter. Men bak fasaden er hun ulykkelig. Etter en stormende forelskelse står ekteskapet hennes tilbake følelseskaldt og fullt av mørke hemmeligheter. Kellyanne drømmer om å bli skuespiller, men lykkes aldri. Hun lever i fornedrelse som elskerinnen til en rik, gammel gubbe. I ren desperasjon melder hun seg på en realityserie. Billie er pop-ikonet alle snakker om. Turnélivet hennes er legendarisk, med sexorgier, narkotika og skandaler - en tilværelse i fullt kaos.

Boken minner meg om flere forfattere. En slags blanding av Danielle Steel og Bret Easton Ellis. Danielle Steel fordi vi følger tre venniner og Bret Easton Ellis fordi det er name/label-dropping på høyt nivå og røffe beskrivelser. Men romanen er egentlig ganske særegen. Det er ingen sukkersøt roman om vennineforhold som varer evig. Noen av karakterene er nesten ufyselig, noen likte jeg bedre. Og som ordspråket sier - det er ikke gull alt som glitrer. Det er ikke alltid gull det livet som er stjernene lever heller.

Tross ganske klare hint i begynnelsen av boken ante jeg ikke hvor boken vil ende. Forfatteren overrasker hele tiden, noe som gjorde at det var vanskelig å legge den fra seg.

God underholdning av det lettleste slaget!

Lesestatus

Vi pusser opp. Og flytter.

Mest av alt har jeg lyst til å sette meg i sofaen med en god bok og en kopp te. Jeg fikk en aldeles skjønn tesil i går, formet som et jordbær. Av og til er det utrolig hvor sterk syns sansene våre er. Hver gang jeg ser på den så lukter jeg jordbær...

Innimellom leser jeg litt. Akkurat nå leser jeg Bedrag av J.J. Salem som jeg har fått av Silke Forlag. Lisa, Kellyanne og Billie er tre jenter i slutten av tjueårene som lever ekstreme liv. Veldig ekstreme liv, med høy faktor av glam, sex, rock og dop. Ingen av de er særlig tilfredse, hverken med de de har eller det de mangler.

Boken er skrevet i en røff tone, som de får de fleste av oss til å virke som gudsord fra landet. Det fine med bøker er man ikke trenger å bli i miljøet man leser om. Heldigvis, man observerer og drar igjen. I denne boken overrasker forfatteren slik at jeg ikke aner hva som venter meg i det siste kapitlet. Det liker jeg.

Anne fra Bjørkely sin "søster"

Jeg leste om The Blue Castle på engelsk blogg og forelsket meg i boken før jeg var ferdig med bloggposten. Fredag kom romanen i posten, ja forelsker kan være dyre når boken ikke lenger trykkes og en må ut på bruktmarkedet... 

The Blue Castle er skrevet av L.M. Montgomery som også har skrevet Anne fra Bjørkely. Hun var min store heltinne i barndommen. Jeg elsket det vittige kommentarene og vilje til å alltid havne i trøbbel, samt hennes rettferdighet sans. 

I The Blue Castle møter vi Valancy. Valancy er 29 år og ugift. En skjebne som nok er vanskeligere å svelge for hennes familie enn for henne selv. Hun drømmer seg bort fra en miserabel hverdag, til hennes vakre blå slott i Spania hvor hun møter kjekke menn. Hun har en skarp tunge, elsker romanene til John Foster og hater å være fattig, men samtidig "å være noen". Jeg liker å tro at Valancy er Anne sin søster.

"Suppose", thought Valancy with a ghastly grin, "I answered with the plain truth, "I am crying because I cannot get married. How horrified Mother would be - though she is ashamed every day of her life of her old maid daughter".

But of course appearances should be kept up. "It is not, " Valancy could hear her mother's prim, dictatorial coise asserting ," maidenly to think about men".

The thought of her mother's expression made Valancy laugh - for she had a sense of humour nobody in her cland suspected. For that matter, there were a good many things about Valancy that nobody expected.

En dag får hun beskjed at hun har et år igjen å leve.

Stilen er syrlig og vittig, og ja det er moro å lese hvordan Montgomery gjør narr av Valancy sin familie. Det er chik lit før sjangeren i det hele tatt eksisterte, men det er gjort på en måte som gjør at man bare blir bergtatt. 

Jeg tror at min allerede brukte og gulnete utgave kommer til å bli (enda mer) godt brukt i årene kommer. Dette, folkens, er årets funn!

Lucy i skyene og tankespinn

Det er ni år siden Lucy dro fra Australia for å bosette seg i London. Nå skal hennes beste venninne gifte seg, og Lucy er på vei til bryllupet i Sydney. Selv er hun fornøyd med livet. Hun har en kjekk kjæreste og en god jobb. Rett før flyet skal ta av får hun en SMS som hun ikke klarer å la være å lese. Og ved et eneste tastetrykk snus livet hennes på hodet.

Jeg tenkte at romanen Lucy i skyene av Paige Toon kunne være en god underholdning og en liten motvekt til Churchill biografien jeg sakte men sikkert leser meg gjennom. Og det var den. En helt grei, overflatisk roman som ikke en gang prøver å være noe annet. Romanen bør leses fort og man kan godt vandre litt med tankene underveis...

... den engelske tittelen på boka Lucy in the Sky fikk meg til å tenke på Beatleslåten Lucy in the Sky with Diamonds. Jeg hørte på radioen en gang at Lennon skrev denne etter at sønnen hadde laget en tegning og da Lennon spurte hva/hvem dette var så svarte sønnen "It is Lucy in the Sky with Diamonds". Lucy var en vennine i barnehagen. En fin påminnelse om hvor mange tilfeldigheter det er der ute...

... hovedpersonen i boken blir sittende på flyet i ganske mange timer uten mulighet for å ta kontakt med kjæresten sin. Mange bruker flyturer til å lese, kanskje fordi de ikke har så mye annet å finne på. Jeg overhørte to gutter her om dagen, hvor den ene fortalte om en serie han leste og som han hadde blitt helt oppslukt i. Han sa noe sånt som at tidligere hadde han bare lest når han ikke noe annet å gjøre, men trilogien hadde fått han til lese når han egentlig skulle gjøre andre ting. Det synes jeg var fint...

... men samtidig, for en lesehest som meg, så virker det litt rart bøker kommer så langt ned på prioriteringene. Forunderlig...

The Reading Group av Elizabeth Noble

The Reading Group, eller Lesesirkelen som den kalles på norsk, har jeg tenkt på å lese lenge. Den har solgt godt både på norsk og engelsk.

Lesesirkelen følger en gruppe kvinner som møtes regelmessig for å lese og diskutere bøker. Clare, Harriet, Nicole, Polly og Susan har ulik alder, ulik bakgrunn og ulike utfordringer. Medlemmene er like forskjellige som bøkene de leser, og alle har de sine hemmelige håp og bekymringer: For en ny kjæreste, en utro ektemann, en syk mor, en opprørsk datter, for barnet man ikke får.*

Så jeg innrømmer det. Fallhøyden var stor etter Brit Bildøen sin Litterær salong. Samtidig var det litt fordi jeg likte den boken så godt at jeg ville lese The Reading Group. Det handler jo om å lese. Eller?

Jeg ble aldri engasjert. Karakterene ble aldri troverdige, noen for perfekte, andre for naive (er det mulig tenkte jeg stadig??). I tillegg så synes jeg at karakterene var veldig amerikanske, noe som er skrekkelig ironisk siden handlingen skjer i England... Det manglet ikke på utfordringer, for all del, Noble kunne ha skrevet mange romaner med bakgrunn i persongalleriet i denne romanen. Kanskje hun en dag følger opp med en roman om en av hovedpersonene som blir skrevet ut av boken (som i en dårlig TV-serie) i den første delen?

Sukk. Kanskje denne boken treffer noen, den traff ikke meg. Er du ute etter en bok i denne sjangeren så anbefaler jeg den litt bedre The Jane Austen Book Club.

*Omtalen er hentet fra Schibsted Forlag som har utgitt den norske utgaven

Mr. Darcy, I pressume...

Mr. Darcy's Diary... Her er historien fra Fitzwilliam sin side...

Underholdende tenkte jeg og kjøpte Maya Slaters Mr. Darcy's Diary på loppis i forrige uke. Fin underholdning tenkte jeg på strekningen Oslo S - Lillehammer - Oslo S denne uken. Og pakket boken ned i vesken.

Dagboken starter når Mr. Darcy er på Netherfield hos sin gode venn Charles Bingley og hans søstre. Og fortsetter til han og Elizabeth skal snarte gifte seg. Innimellom får vi da et godt innblikk i livet til datidens gentlemen... de går på horehus, holder tjenestepiken unna så lenge Elizabeth pleier sin syke søster på Netherfield... Forfatteren har valgt å være realistisk, og det synes jeg forsåvidt er et greit utgangspunkt. Men hun prøver for hardt å sette seg inn i rollen som Mr. Darcy (og som mann) og boken faller derfor fort igjennom.

Problemet er at jeg ikke finner boken underholdende, den er rett og slett litt treig. Jeg trodde det ville være en bok jeg kunne humre og le litt av. En bok der jeg ville kose meg med hvordan forfatteren har brukt fantasien til å fylle en del hull. Jeg vet jo godt hvordan det ender og her forskjellen på det å lese en god bok og en dårlig bok. Jeg kan lese Pride and Prejudice og kose meg Austens språk, selv om jeg vet hva som skjer på neste side. Men når du allerede vet hva som skjer i en dårlig bok...

Alle har en Mr. Darcy i hodet, kanskje litt visualisert av Firth for noen, men likefult en Mr. Darcy. Jeg tror jeg holder meg til originalen fremover og ved behov fyller jeg ut hullene i historien selv.

Piss. Ville ei jeg kjenner ha sagt. Roger that!

Loppisfunn!

Det er vår og det er loppemarked på Bolteløkka skole. Alt er som det skal være, hm... hvis man ser bort fra snøen som kom denne uken, men nå må det vel være slutt?!

Dagens fangst på loppemarkedet var to bøker, begge på engelsk. Den ene henta jeg fra en kasse med chik lit og heter Mr. Darcy's Diary. Forfatteren ved navn Maya Slater har her skrevet, i dagboksform, historien fra Mr. Darcy sin side. Om det ikke er stor litteratur, så tror jeg det kan bli fengende. Her er lite utdrag fra baksiden:

Ever wonder what Mr. Darcy was really thinking of? Find out his secrets in this captivating novel of love, pride, passion and, of course, prejudice.

Stor litteratur er derimot Cormac McCarthy og jeg fant hans bok All the Pretty Horses. Den ble med hjem og jeg gleder meg til å lese denne boken, som også har blitt filmatisert i 2000.

"Litterær slikkepinne" ??

Før jeg begav meg ut på den litt tyngre Fars krig i helgen, så leste jeg Min søster Ellie. Boken er skrevet av Amanda Eyre Ward og er kommet ut på Gyldendal sin serie litterære drops. Litterært? Nei. Drops? Ja. Kanskje underholdende drops er bedre for Gyldendal?

De tre Winter-søstrene - Caroline, Madeline og lille Ellie - har tilsynelatende alt. Men familieidyllen skjuler mørke hemmeligheter. Da lille Ellie forsvinner sporløst, stiger alt til overflaten. Familien kommer aldri over og går fullstendig i oppløsning. Inntil en dag 15 år senere: Caroline ser tilfeldig et fotografi av en kvinne i et magasin. Overbevist om at det er Ellie, legger hun ut på en reise for å finne kvinnen på bildet.

Jeg hadde ikke store forventninger til denne boken. Egentlig trengte jeg bare litt underholdning, slik man av og til bare gjør. Det som gjør boka til litt leseverdig er at jakten på HAN, som i den rette, er bare en bihistorie. Boken er delt i tre historier; nå-historien, da-dette-grusomme-skjedde historien og brev skrevet fra ei Agnes Fowler. Snedig gjort av forfatteren.

Boken er lettlest og kan enkelt leser på noen få timer. I følge bokomslaget kalte en anmelder i VG den for en "litterær slikkepinne" og gav den en femmer. Noen måtte ha vært snille den dagen. Uansett, jeg er fascinert over bruken av "godterisubstantiver" når man skal markedsføre/anmelde bøker!