Vi leser nordisk: Flugtämjaren av Erik Wahlström

Runeberg. 1804-1877. Finsk nasjonalpoet.

Flugtämjaren av Erik Wahlström. Roman om Runeberg.

Karin. Frustrert leser.

I samlesningsprosjektet hvor vi leser romaner nominert til Nordisk Rådslitteraturpris er vi kommet til Finland og den finlandssvenske bidraget Flugtämjaren. Eller som jeg gjerne vil kalle den boka-som-irriterer-meg-så-masse-at-jeg-har-lyst-til-å-grave-den-ned-i-hagen. Det er to ting som stopper meg fra å gjøre det. Det første er at vi bor i tredje etasje i et relativt stort borettslag, hadde jeg begynt å grave ned boka på et av fellesområdene ville sikkert noen ha ringt politiet. Den andre grunnen er at jeg er redd for at den vil formere seg nede i jorda - og er det noe jeg ikke orker akkurat tanken på nå så er det at snøen forsvinner og det dukker opp en haug av mini-fluetemmere. Nemlig.

Ok. Så jeg snakker meg bort her. Det er det jeg har prøvd å gjøre hele helgen. I flere uker har jeg sett romanen som en samling ord som må settes i riktig rekkefølge og gi mening. Jeg har vært uvanlig forutinntatt og utsatt lesingen gang på gang.  Den eneste boka jeg er like forutinntatt mot (og som jeg til nå har nektet å lese) er Hjemkomsten av Hislop, men det er en annen historie.

Hva handler Flugtämjaren om?

Runeberg, gammel mann. Temmer fluer og kaller de opp etter venner og fiender (gjerne en og samme person).

Eksentrisk mann. Jakter, på dyr og kvinner.

Slem mann. Veldig slem mann. Stakkars kone.

Barndom. Studietid. Aldring. 

For meg var Flugtämjaren en vanskelig roman, det var spesielt to ting som gjorde lesingen frustrerende. Språket, som jeg tror egentlig var godt, føltes tungt og vanskelig. Jeg har vanligvis ikke store problemer med å lese svensk, men dette var utfordrende. Samtidig, der jeg faktisk følte at jeg fikk ro over lesingen og forstod hva som foregikk, så likte jeg både språket og stilen. Noe som irriterer meg, for å så få meg til å bli irritert over at jeg lar meg irritere, hvor ikke bare like det jeg leser?

Romanen veksler mellom hvem som forteller. Jeg tror ikke overdriver når jeg sier at jeg mer eller mindre under halvparten av romanen ikke aner hvem det er som forteller. Kan jeg bruke ordet irriterende igjen?

Runeberg er altså ingen fiktiv person, han har i aller høyeste grad levd og etterlot seg en stor kulturarv. Ved å skrive en roman om Runeberg kan Wahlström bruke informasjon som ikke er verifisert - og dikte rundt den som man vet skjedde. Men, selv om det er en roman så er det ikke til å legge skjul på at forfattern sår frø. For uansett så tror jeg at han sparker Runeberg ned fra en høy hest, og det hadde vært interessant å vite hva finnene selv tenker om det.

Men igjen. Nysgjerrig har jeg blitt, og noe tid på google og wikipedia har det blitt. Litt har jeg lært. Men kan denne boka vinne?

PS! Etter at min kjære hadde lest innlegget, kikket han på meg og spurte "hva synes du om boka da, egentlig". - Hva jeg synes? Egentlig? Jeg synes den var irriterende, irriterende fordi jeg ikke forstod og fordi jeg kanskje ville forstå. Irriterende at den lenge bare lå der og ikke ble lest (hvem sin feil var det?) med en forside som jeg overhodet ikke likte. Irriterende fordi jeg ikke vet hva jeg synes.  Hørte du? - Irriterende!
----
Og boka? Kjøpt selv.
----

Vi leser nordisk: Blues från ett krossat världshus

Jeg får så lyst til å henge et skilt foran Smaragda. Et skilt der det med store bokstaver står "Fremover - se fremover".

Blues från ett krossat världshus er den tredje boka vi leser i forbindelse med samlesningsprosjektet som du kan lese mer om hos Knirk. Sonja Nordenswan årets nominert til Nordisk Rådslitteraturpris fra Åland. Åland er en selvstyrt øygruppe, som tilhører Finland men hvor de snakker svensk. 

Smaragda vokser opp på Åland sammen med sin mormor. Hennes mor døde da Smaragda var lita og faren har hun aldri møtt. Både moren og mormoren har uvanlige livhistorier, og som ung kjenner  ikke Smaragda til alle historiene. Som tenåring vil hun gjerne vite. Vite hvem hennes morfar er, hennes far og hva som egentlig skjedde med moren.

Og mormoren forteller og en reiser starter. En reise som tar Smaragda om til London, Dublin og London. Hun forteller om seg selv og da hun som ung og naïve havner i London og  får barn med en kjent rockestjerne. Siden kommer morens sine dagbøker frem i lyset, og Smaragda får endelig vite hvem hennes far er.

Det er en ganske fiffig historie Nordenswan har skrevet. Romanen kan kanskje vagt karaktiseres som en oppvekstroman.  En ung jentes reise i fortiden. I spedd virkelige hendelser og musikk, sistnevnte er kanskje er mest moro for de som har peiling på musikk (jeg skjønte ikke at The Yardbirds faktisk hadde eksistert før Solgunn postet en youtube- video om bandet!).

I fraværet av informasjon om sitt opphav har Smaragda ideer om hvem hennes far og morfar er. Som så ofte lever ikke sannheten Smaragda får vite opp til forventningene, livet blir tyngre når hun nå også må bære sine forfedres bagasje.

Nordenswan bruker enkle fortellergrep. Av og til er enkelt godt, men her blir det rett og slett... bare enkelt. Å bruke utdrag fra dagbøker i teksten kan være en fin måte å variere på (og hindre at det blir mer oppramsing i en tekst som allerede er full av det og en muntlig fortellertone), men jeg er til syvende og sist usikker på om Nordenswan klarer å lage en autentisk stemme av moren gjennom hennes dagbøker.

Tja. Ja. Nei. Jeg er ambivalent. Jeg humret til tider og angrer ikke på at jeg brukte tid på å lese den. Men det er heller ikke en leseopplevelse som kommer til å sitte igjen når uka er slutt.

Og om den vinner Nordisk Råds litteraturpris? Jeg må si jeg er litt forundret over nominasjonen, prisen er jo noe av det gjeveste man kan få på litteratursiden for oss nordboere - og denne romanen er ikke helt der.

----
Og boka? Julegave!
----

Lydbok: Småtrollene og den store oversvømmelsen

Mummimamma og mummitrollet er forlatt av mummipappa. De drar ut i verden for å finne mummipappaen, på veien møter de blant annet et lite vesen og ikke minst Tulipa, som bor i en tulipan.

Småtrollene og den store oversvømmelsen er den første boken Tove Jansson skrev om mummitrollene. Bare et fåtall av karakterene introduseres her, jeg tror vi blir kjent med enda flere i bok nummer to som heter Kometene kommer.

Det er fin historie Tove Jansson har skrevet. Samtidig har boken dystre undertoner; en oversvømmelse, en pappa som er forsvunnet... Uansett så var dette starten på Mummiverden, og historiene som egner seg både for store og små.

Det er Nils Ole Oftebro som leser Småtrollene og den store oversvømmelsen. Han har ett stort register å spille på og det kommer til uttrykk under lesingen.

God lydbok!

Sommerboken av Tove Jansson

Årets julegavebok i 2010 bør være en bok som ble utgitt første gang i 1972.

Vi snakker om Sommerboken av Tove Jansson, en vidunderlig bok om vennskapet mellom en farmor og et barnebarn.

Handlingen foregår over flere somre på en øy på finskekysten, samtidig er tid og sted fjernt. Den ytre handlingen er dagligdags. Den lille familien drar på tur, utforsker naboøyer, bygger palasser i naturen og svømmer på dypet. 

Jeg vil bade, sa barnet. Hun ventet seg motstand, men den kom ikke. Da kledde hun av seg langsomt og engstelig. Man kan ikke stole på dem som bare lar alt skje. Hun stakk bena i vannet og sa: Det er kaldt. Naturligvis er det kaldt, svarte den gamle kvinnen med tankene et annet sted. Hva hadde du ventet. 

Tross dette hverdagslige er boken et nydelig festskrift til relasjoner - vennskap mellom generasjoner, og naturen.

Det er bare bønder og sommergjester som går over mosen. De vet ikke, og det kan ikke gjentas ofte nok, at mosen er det mest ømfintlige som finnes. Man går på den en gang, og mosen reiser seg igjen neste gang det regner, den andre gangen reiser den seg ikke. Den tredje gangen man går over mosen, er den død. 

Så enkelt, så nydelig!

PS: Heinesen Forlag har i år gitt ut boken på nytt - boken har også illustrasjoner av Tove Jansson.

Rent spill av Tove Jansson

Har du lest en roman som du skjønner er bra, men som ikke passer deg?

For meg er Rent spill av Tove Jansson en slik roman. Rent spill kom ut i 1989, på norsk i 1991 og er en av hennes siste romaner. Hun er mest kjent for sine bøker om Mummidalen, jeg er sikkert den eneste i (den nordiske) verden som ikke har lest om Mummitrollene.

Rent spill handler om to kvinner. To eldre kvinner som bor sammen, som er kunstnere og gode venner. Jonna og Mari er svært forskjellige, men har likevel funnet en måte å omgås hverandre.

Romanen er sammensatt av flere korte kapitler som foregår i nåtid samt noen i fortid. Selve romanen er også kort, knapt 80 sider. Språket er nydelig, det er setninger til å tygge på hver side. Men det er det. Jeg slet med å komme meg gjennom romanen, jeg fikk aldri tak på den. Jeg tror det har noe med handlingen å gjøre, eller relasjonene som beskrives. Det passet rett og slett ikke for meg.

Det betyr ikke at jeg gir opp Tove Jansson. Nei, en av romanene hennes som jeg har hørt mye om er Sommerboken og kanskje den passer meg  bedre? Jeg prøver igjen!

 PS! Portrettet av Tove Jansson er hentet fra Aschehoug sine forfattersider.