Confessions of a GP (lydbok)

I slutten av januar hadde jeg behov for noe veldig enkelt. Noe som fikk meg til å le i minus altfor mye, altfor tidlig ute på morgenen humør. Løsningen ble doktor Daniels. 

Benjamin Daniels er i tretti-årene og jobber som GP, general practitioner i England.  Som GP jobber han for NHS, National Health Service, kanskje kan det sammenlignes med de norske fastlegene. I England er helsetjenestene i prinsippet gratis for brukerne, men ikke ulikt Norge så er det satt prislapp på mange av de offentlige tjenesetytelsene. Noen skal tjene penger på ulike produkter og tjenester, og det er ikke pasientene.

Doktor Daniels (er legene forøvrig den siste yrkesprofesjonen hvor vi fortsatt bruker etternavn?) er både frustrert og litt sinna. I den korte boken Confessions of a GP langer han ut mot oss pasienter, mot de som eierne av legepraksisen, legemiddelindustrien og politikere.

Tross frustrasjon og en del innskutt voksenopplæring, er boka ganske morsom. Daniels gir av seg selv, han forteller om valget å bli lege som han tok som 16-åring, snarveier han har tatt og ambivalente tanker rundt pasientene sine. Som 16-åring har han resonnert seg frem til at hvis han skal dra damer som George Clooney i ER må han faktisk bli lege, for alternativene fotballstjerne og boybandmedlem er ikke så realistiske.

Hverdagen som GP er langt fra glamorøs. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å være lege, men jeg har alltid lurt på hvordan det er å høre på andre sine utfordringer hele dagen. Jeg tenker at det å sitte dag ut og inn på et legekontor må tidvis være ganske frustrerende, en kamp mot klokka og ikke minst er det jo ofte at man ikke har så mange muligheter for å hjelpe.

Korte kapitler tar enten utgangspunkt i en pasient eller et tema, og Daniels går rett på. Dette er en bok man enten liker fordi man tar den som den er, eller så fungerer det ikke. Jeg kan godt skjønne at det for mange kan bli for enkelt, kanskje tidvis flåsete, men samtidig så fenger den korte og konsise stilen.

Som i de fleste yrker har også legene sitt stammespråk og mange av fenomenene kjenner vi her hjemme i Norge også. Bekymrede småbarnsforeldre, de som skal ha antibiotika uansett og de som ikke skal ta medisiner, de som aldri har jobbet en dag og de som aldri har vært borte fra jobben en dag. Som pasient kan man lett føle seg truffet, tilfeldigheten hadde seg slik at jeg hørte kapitlet om stressete småbarnsforeldre da jeg akkurat hadde vært til legen med den lille. Intensjonen til Daniels er nok ikke at man ikke skal gå til legen, men samtidig som han har behov for å fortelle om sin hverdag er det også elementer av voksenopplæring.

Og politikk.... I England som i Norge er det en pågående diskusjon om privatisering av helsesektoren, Daniels har sine meninger. Det har han også om medisinske problemstillinger som også har blitt politikk de siste årene, som hjemmefødsler, ruspolitikk med mer. Han resonnerer på bakgrunn av undersøkelser, men mest med bakgrunn i sin erfaring som lege. Ikke dypt, men han pirker i alle fall nok i overflaten til at man selv får litt å tenke på.

----

Og (lyd) boka? Kjøpt selv på audible.co.uk

----

IKON: Virginia Woolf av Hilde Hagerup

Først en liten innrømmelse. Jeg har aldri fullført en eneste roman av Virigina Woolf. Jeg har prøvd, både Mrs Dalloway og To the Lighthouse, både på norsk og engelsk. Jeg kommer aldri lenger enn de første sidene. Stopp sier det og det er virkelig stopp.

Likevel er jeg interessert i Virginia Woolf og hennes forfatterskap. Virginia Woolf er en forfatter jeg tror jeg kan noe om, men når jeg skreller det ned til fakta vet jeg egentlig ingenting. Bortsett fra navnet på en del av romanene hennes og at navnet hennes knyttes til Bloomsbury-kretsen.

Gyldendal har de siste årene gitt ut biografier om kjente personer i en serie de kaller IKON. Utvalger er variert, fra Astrid Lindgren til Michael Jackson. All ære til forlaget for at de satser på biografier om forfattere som Virginia Woolf, kjent ja, men jeg må innrømme at jeg ikke nødvendigvis føler at romanene hennes ikke er veldig tilgjengelige. 

Som ung slukte jeg biografier, spilte egentlig ikke en rolle hvem som ble portrettert. Hjemme fantes det flere, slitte utgaver av Historien om... Biografiene var ganske standard, en kronologisk oppramsing fra fødsel til død. De ga oss fakta, men lite analyse. Spørsmålene, både rundt kildebruk og følelser, var det lite av.

Hilde Hagerup sin biografi om Virigina Woolf er av et helt annet kaliber. Hun selv går inn i historien og tar oss med inn i Woolf sitt liv. 

Kronologisk oppramsing av Woolf sitt liv finnes ikke. Biografien er på 90 sider og på disse sidene er forfatterskapet viet stor plass. Nå har jeg inntrykk av at man kan ikke snakke om Woolf sine romaner uten å se på hennes liv og omvendt, det viser også denne biografien. Ikke bare ble min nysgjerrighet tilfredstilt, men jeg ble mer nysgjerrig på flere av Woolf sine romaner. Med noen rammer rundt lesingen blir det kanskje enklere å fullføre noen av hennes romaner.

Hagerup har et språk som innbyder til ettertanke. 

De populære jentene var gode speil for de mennene som ville reflekteres i dobbelt størrelse.

Virginia Woolf var ikke noe godt speil. Hun var for interessert i bøker, for nysgjerrig. Belest, men uten formell utdanning. Det fikk bare guttene i familien. Som Nancy Mitford var Woolf bitter på sin manglende utdanning, men hun leste seg gjennom biblioteket til faren. Hun skulle bli forfatter - og hun ble et av 1900-tallets store forfattere.

Anbefales!

----

Og boka? Jeg var så heldig og vinne fire bøker hos Mari da hun hadde jubileum tidligere i høst. Takk Mari!

----

Madame de Staël av Kåre Tønnesson

I mai leste jeg en biografi.

Madame de Staël av Kåre Tønnesson.

Hva husker jeg?

Madame de Staël var bare et navn jeg hadde hørt om før jeg leste biografien. Hva hun egentlig var og hvorfor jeg egentlig burde vite noe om henne visste jeg ikke.

Yter jeg en bok rettferdighet når jeg skriver om den fem måneder etter at jeg leste boken? Kanskje er det det jeg gjør når jeg ser hva jeg husker.

For oss som har noen studiepoeng eller vekttall innen historie er Kåre Tønnesson et kjent navn. Den franske revolusjon er hans spesialområde.

Biografien om Madame de Staël er kanskje et overskuddsprosjekt fra Tønnesson. Man kan ikke skrive om Madame de Staël uten å skrive om Den franske revolusjon, Germaine de Staël sitt liv ble preget av hennes politiske holdning.

Hva husker jeg, egentlig?

Madame de Staël ble født 1766 og døde i 1817. Hun fikk en underlig oppdragelse. Hennes mor var opptatt av at den unge Germaine skulle være flink. Oppvokst i en priviligert familie var hun veldig knyttet til faren.

Ingen Staël sine bøker er oversatt til norsk, noen er oversatt til svensk. Pikenavnet var Necker, de Staël-navnet kommer fra hennes svenske ektemann.

Napoleon var ikke så begeistret for Madame de Staël, periodevis måtte hun bo i eksil. Ekteskapet med svensken havarerte, en periode bodde hun også i England.

Madame de Staël sier meg litt mer nå, jeg vet hvor jeg kan plassere henne. Perioden, geografien og hennes påvirkning i litteraturen og i det politiske liv, spesielt i Paris.

Boken om de Staël er omstendig, det er ingen lettvekter. Språket er veldig riktig, men ikke enkelt. Bakteppet for det hele er som sagt Den franske revolusjon og det er mange detaljer, veldig mange detaljer. Når man først kommer seg gjennom boken er den lærerik, men kanskje, men bare kanskje, er den for spesielt interesserte.
-----

Og boka? Kjøpt selv.

-----

Nancy Mitford: Virkelighet og fantasi

Don't Tell Alfred er oppfølgeren til Pursuit of Love & Love in a Cold Climate, Nancy Mitford sine populære romaner. Fanny, som var den litt distanserte fortelleren i de to foregående romanene, har nå rukket å få fire (nesten voksne) barn. Hennes akademiske mann blir, nesten ut av det blå, ansatt som ambassadør på den engelske ambassaden i Paris. And off they go to Paris. 

Paris ble etterhvert Nancy Mitford sin by. Hun elsket alt det franske, språket, kulturen og ikke minst sin elsker, the Colonel. Dessverre var ikke han like interessert i henne, Mitford hadde ikke hellet på sin side når det gjaldt kjærligheten. 

I Paris på utover 50-tallet var Miford en fast gjest i den engelske ambassaden. Hun så og observerte, ikke bare det som foregikk innenfor ambassaden, men også  fransk politikk. I Don't Tell Alfred fortsetter hun med den lett sarkastiske stilen, med forvinklinger og kommentarer rundt Fannys forsøk på å holde kustus på ansatte og etterhvert de fire sønnene som alle gjør sin inntreden i historien. 

Etter å ha lest Selma Hastings sin biografi skjønner jeg hvor Mitford hentet inspirasjon fra. Sitt eget liv og ikke minst, fra alle de rundt henne. Ikke uten tap, etter å ha utlevert to av sine søstre i den politiske satiren Wigs on the Green tar det lang tid før familien finner sammen igjen. 

Når man leser om Mitford sitt liv, og kanskje spesielt om familien og deres  politiske standpunkter før og under krigen, virker det hele så usannsynlig. Faren var ekstremt eksentrisk, de var hons, med titler, men med lite penger. Mitford og hennes fem søstre ble ikke oppdratt til å gjøre et dagsverk, de skulle gifte seg. Utdannelse for jenter hadde foreldrene liten tro på, dette sluttet aldri Mitford å være bitter for. I stedet leste hun det hun kom over, periodevis jobbet hun også i et bokhandel.

Å lese om Mitford sitt liv gir en større dybde til de tre romanene jeg allerede har lest. Selv om Don't Tell Alfred ikke ble en umiddelbar favoritt, hadde den elementer og ikke minst karakterer som man ikke kan mislike. Det jeg savnet var litt av det erkebritiske, det eksentriske, disse übereksentriske personene som man bare kunne finne i England.

Mitford blander virkelighet, hun forstørrer og bagataliserer. I følge Selma Hastings forskjønner hun også karakteren som er en hyllest til the Colonel. Som en leser i året 2011 er det vondt å lese hvordan Mitford var forelsket i denne sjarmøren, vis mål var å nedlegge flest mulig damer. Gjerne midt foran øynene på Mitford. Hva tenkte Mitford egentlig?

Utad holdt hun alltid en maske, hun fleipet, hun var sarkastisk. Hun hadde skarp tunge som få. Men hun elsket virkelig the Colonel og tok det hun fikk. 

Selv om Hastings har skrevet en god biografi om Mitford mangler den likevel den likevel en viss skarphet for å bli en innertier. Biografien er av typen som bekrefter mytene rundt Mitford i stedet for å avkrefte de. Hastings kjenner Mitford sitt liv, har hatt rikelig tilgang med brev, men  det er lite analyse. I 1973 dør Mitford, dette beskrives i bokens siste avsnitt. Ingen analyse, ingen tanker eller refleksjoner rundt hva Mitford etterlot seg.

Hvorfor Fanny? Fortelleren i Mitfords trilogi er så ulik mange av de dominerende karakterene i romanene. Skoleflinke, praktiske og alltid villig til å lære, Fanny som skjønner at det glamorøse ikke er til hjelp i kjærligheten, men som likevel gifter seg av kjærlighet til den trygge og gode Alfred. Fanny som fikk fire barn, fødte tre av de selv. Mitford fikk aldri barn, hun mistet flere ganger under det miserable ekteskapet med Peter. Peter som hun så brått giftet seg med da hennes av - og - på forlovede gjennom fem år plutselig forlovet seg med en annen kvinne. 

Hadde Fanny barndommen Nancy aldri fikk? Nancy som alltid følte seg utenfor og som tok igjen med sine skarpeste tunge, storesøsteren Nancy som aldri klarte helt å bli venner med resten av sin familie. Ingen var skarpere enn Nancy, men det var kanskje ingen som led mer enn Nancy også. Alene ble hun, alene døde hun.

PS! Om du ikke har lest noe av Nancy Mitford må du skjerpe deg. Virkelig!

----

Og bøkene? Kjøpt selv begge to.

----

Published with Blogger-droid v1.7.4

"Min mormors historia" - 12 svenske forfattere forteller

12 svenske forfattere har fortalt historiene om sine respektive mormødre. 12 historier, skjebner og livshistorier. 

Hvor interessant kan det være tenkte jeg da jeg begynte boka? Jeg skulle snart bite i meg spørsmålet, det er 12 vidt forskjellige livshistorier vi får servert. Eller, egentlig er det bare elleve.  For en av forfatterene har aldri kjent sin mormor. Når hun spør moren blir det taust. 

Jag önskar att jag åtminstone kunde berätta något, vad som helst. Men min mormors historia saknar tyvärr rafflande detaljer og vitsiga anekdotar. Tung, tom och svart, önskar jag slapp kännes vid den. Önskar att det var på något annat sätt. Men så här var det. Allt som kunde gå fel gick fel. 

Historien til forfatteren Maria Sveland er tung, litt vond. Hun vil så gjerne kjenne, i det minste høre historier. I stedet kommer påminnelsen at hun kom med døden. Hennes mormor døde seks måneder etter at Sveland ble født. 

Dessverre tror jeg ikke Sveland sin historie er unik. Alt for få kjenner sine forferdres historie, alle de spørsmålene som aldri ble stilt. Eller, som ingen turde å stille.

Selv hadde jeg fantastisk mormor. Egentlig skulle jeg hatt et bilde av henne her på bloggen, men jeg skriver dette på ferie og er langt unna bildene. I tillegg til å være en fantastisk person, mormor, var hun også en stilfull dame. Før hun giftet seg jobbet hun i en av Oslos finere systuer. De hadde kongelige kunder. Hun var rakrygget selv da hun slappet av i sofaen og med hårene i disse hårrullene som virkelig gir ordspråket å lide for skjønnheten betydning. Hun var der alltid, for meg, i 20 år.

Forfatterne forteller om eksotiske kvinner, hardtarbeidende kvinner. Tause kvinner, som jobbet hele livet. Ikke alle passet inn i samfunnet. Selv mormor skal kategorises. Ikke alle har en mormor som har pusslet rundt på kjøkkenet med et forkle over klærne.

"Mormor, vad fin du är". Mormor svarade att hon önskade att hon kunde säga detsamme om mig, men att jag bara  var åtta år gammel og ändå redan hade lika store föttar som hon - inte så vackert med så stora föttar. Jag var inte kvinnlig och inte fager!

Noen av forfatterne dikter. Personene det fortelles har for det meste vært død i lengre perioder. Det gjør det enklere å dikte. Den første historien starter med trekant-sex med presten og prestefruen. Forfatter Birgitta Stenberg innrømmer at hun pynter på detaljene.

Hva skjer med oss når vi skal fortelle familiehistorier? Blir de spenstigere? Hvilket behov har vi for å sette de inn i en historisk kontekst? Ingen svar gis naturligvis i Min mormors historia, men for meg skapte den en bevissthet rundt disse spørsmålene. Er det historien eller er det fremtiden vi lager selv?

12 historier. Ikke alle fenget like mye, det har mer med forfatterens fortellerstil enn historiene til de respektive mormødrene.  Boka er lettlest, men siden 12 forfatter har skrevet hvert sitt kapittel tar det alltid litt tid å komme i gang med en ny historie.

Forfatterne som bidrar er Birgitta Stenberg, Märta Tikkanen, Ageta Pleijel, Katarina Mazetti, Bodil Malmsten, Inger Frimansson, Maria Ernestam, Mian Lodalen, Zinat Pirzadeh, Åsa Linderborg, Emma Hamberg og Maria Sveland.

Anbefales! 

----

Og boka? Kjøpt selv på Bislet Bok. Svensk pocket er jo forøvrig sykt billig. 

----

The Bolter av Frances Osborne

Som ung pike satt Frances Osborne og leste en artikkel i en avis. Artikkelen handlet om den famøse Lady Idina Sackville, kjent på første delen av 1900-tallet som the Bolter. Osborne, ung og fasicnert av den vakre kvinnen som giftet seg fem ganger og forlot sine barn, blir mer fascinert når hun skjønner at Idina var hennes oldemor. 

Osborne har skrevet biografien om sin oldemor med navnet The Bolter med undertittelen the woman who scandalised 1920s society and became White Mischief's infamous seductress. Jeg har hørt en forkortet utgave av biografien på lydbok. 

Idina sitt liv er som hentet fra en roman, faktisk ville jeg kanskje ha tenkt at det var litt too much hvis det var en skjønnlitterær bok jeg hørte på. Hun ble født i England i 1893, datter av en kvinne med penger og far med tittel, slik som det ofte var på den tiden. Som ung opplever hun at faren flytter ut av husholdet og inn hos en can-can danser, moren velger å skille seg og Idinas liv som en del av en skandale starter.

Bildet av Lady Idina Sackville er hentet fra wikipedia.org

Som 20-åring gifter hun seg med den kjekke Euan, men 1. verdenskrig kommer og gjør sitt til ektefellene ikke lenger får leve mye sammen. De får to sønner, men når krigen er over har Euan gått videre og Idina velger å forlate han og sønnene. Selv forlater hun England med ny mann - og drar til Kenya.

Kenya skal bli Idina sitt hjem i årene frem til hun dør på midten av 50-tallet. Som så mange andre engelskmenn velger hun å bosette seg der, billig land gjør at hun kan leve godt uavhenging av sine menns inntekter. Der blir hun en del av gruppen som i ettertiden har blitt kalt for the Happy Valley set (The Happy Valley set was a group of privileged British colonials living in the Happy Valley region of the Wanjohi Valley, near the Aberdare mountain range, in the colonies of Kenya and Uganda during the 1920s - 1940s. The elite social group became notorious for stories of drug use and promiscuous sexual encounters - hentet fra wikipedia. org).

Når hun er på besøk i England skapes det ofte overskrifter, hennes mange ekteskap og utsvevende oppførsel blir forside overskrifter. Hennes venner gjør også sitt for å sees, det er drama fra morgen og kveld rundt Idina.

Det er ikke uten grunn at Idina sitt liv har blitt brukt som bakgrunn for romanfigurer og for filmer. Det er ganske fascinerende å lese om Idina og hennes liv, men det gjør tidvis også inntrykk. Idina kommer seg aldri etter det første ekteskapet og det er nesten vondt å høre hvordan hun prøver å finne sin første ektemann i sine andre menn. Idina tok ingen enkle valg når hun forlat sønnene sine - på slutten av sitt liv får hun kontakt med begge, med lykken er kortvarig, begge to faller under den 2. verdenskrig. 

Jeg hørte en forkorta utgave, egentlig ikke så glad i slike utgaver. Det er nesten slik at jeg har lyst til å lese hele biografien om Idina, for både personen og tiden hun levde var fascinerende (og der, har jeg skrevet det ordet for siste gang i dag!).

----

Og (lyd)boka? Kjøpt selv på Audible.

----

Barn av Stalin - Tre generasjoner i krig og kjærlighet

Moskva 1990-årene.

Etter å ha levd en omflakkende tilværelse drar Owen Matthews drar til Moskva for å jobbe som journalist i den engelskspråklige avisen The Moscow Times. Moskva på 90-tallet er stedet for å gjøre raske penger, hvor de rike er rikest og hvor dopen flyter. 

Jeg dro til Moskva for å komme bort fra foreldrene mine. I stedet fant jeg dem der, enda det tok lang tid før jeg skjønte det eller ville innse det. Dette er en historie om Russland og om familien min, om et sted som skapte og frigjorde oss og inspirerte oss og var svært nær ved å knuse oss.  

Moskva/England 1960-årene.

Mervyn Matthews kjemper en kamp for å få sin russiske forlovede ut av Sovjet. Mervyn, waliseren som forelsket seg i Russland, hadde møtt Ljudmila da han var student i Moskva. Men etter å ha sagt nei til å spionere for den internasjonale fredssaken (les: KGB) blir livet hans betraktelig vanskelig og Mervyn og Ljudmila blir forhindret i å gifte seg.

Mervyn må forlate Moskva, men gir seg selv fem år på å få Ljudmila til England. Det lykkes, men først etter å ha ødelagt sin akademiske karriere i Oxford, et tap han aldri kommer over. Mervyns sønn Matthew oppsummerer kampen og tiden etterpå....  

Men da mine foreldre møttes igjen, oppdaget de at det var knapt noen kjærlighet tilbake. Alt var blitt forvandlet til blekk og ord fordelt på tusen brevark, som ligger pent sammenbrettet i en kiste på loftet i et rekkehus i London.

Matthew Owens skildrer tre generasjoner i boken Barn av Stalin. Skildringene av sin egen familie er brutalt ærlige. Bestemoren som forlot sin egen søster hjelpeløs og døende på en togstasjon, moren som halter etter sykdom i barndommen (som forøvrig var på barnehjem) og farens stahet.

Orlando Figes kom nylig ut med dokumentaren Hviskerne, som handlet om hvordan Stalins påvirket millioner av skjebner. Simon Sebag Montefiore gav oss familiekrøniken Sasjenka. Barn av Stalin utfyller disse to bøkene, eller sagt på en annen måte, den gir oss et ansikt til alle skjebnene i Hviskerne og gir romanen Sasjenka troverdighet (og ja, av og til overgår virkeligheten fantasien). Men boka står naturligvis godt på egne bein.

Matthew Owens kom til Moskva ett par år før meg. Da jeg ankom Sheremetjevo i 1998 hadde Owens allerede avansert til å være korrespondent for Newsweek. Beskrivelsen han gir av Moskva i 90-årene er brutal, men de føles sannferdige. Vi vanket ikke i de samme kretser, men vi har begge to vært på den legendariske The Hungry Duck (selv om det for min del var nok med en halv kveld der). Mens oppholdet i Moskva for meg handlet om å se ett nytt sted, ble det etter hvert for Owens ett sted hvor han fikk se sin egen historie.

Barn av Stalin er godt skrevet. Det er en bok som er vanskelig å legge fra seg, man blir slukt inn i historien og spesielt historien om Mervyn og Ljudmila. Det er en bok som anbefales på det varmeste.
----
Og boka? Denne boka har jeg ønsket å lese lenge, og benyttet muligheten til å kjøpe den da jeg fant den på salg! 

Sophie Scholl og Den hvite rose

Enda en bok fra 2. verdenskrig? Ja. Enda en historie som bør fortelles? Ja.

I 2005 kom filmen Sophie Scholls siste dager, filmen er basert på historien om Sophie og de andre medlemmene i motstandsbevegelsen sine siste dager. Arrestasjonen, avhørene og henrettelsene. 

Jeg så filmen for et par år siden og var derfor litt i tvil om jeg skulle lese boken Sophie Scholl og Den hvite rose som kom ut på norsk i 2008. Hadde boka mer å tilføye? Definitivt.

Forfatterne Annette Dumbach og Jud Newborn har skrevet en interessant bok om de unge studentene i München, men hvorfor de har valgt å kalle den Sophie Scholl og Den hvite rose er for meg litt uklart. Jeg mistenker kanskje at forfatterne (eller forlaget?) har valg å ta med Sophie sitt navn for å gjøre den mer salgbar. 

For Sophie sin historie forsvinner i boka - og for å være ærlig, det spiller ingen rolle for leseropplevelsen. I stedet har de skrevet en viktig bok om motstandsbevegelsen i Tyskland med hovedvekt på Den hvite rose.

Den hvite rose, det er forøvrig uvisst hvorfor medlemmene kom opp med dette navnet, ble dannet av Hans Scholl og hans venner. Som studenter ved universitet i München, startet de med å trykke opp flygeblader. Siden flere av medlemmene i bevegelsen av medisinstudenter måtte de også ha "praksis" ved fronten og etter en sommer ved Østfronten startet de også å spre budskapet til andre byer og bygge opp en nasjonal motstandsbevegelse. 

Kjernen i Den hvite rose var fem studenter, deriblant Sophie og hennes bror Hans. Forfatterne har gjort et grundig forarbeid og forteller historiene til disse fem. Det interessante er at både Sophie og hennes bror har en fortid i flere av Hitlers sine ungdomsorganisasjoner, men at de etter hvert får øynene opp for hva som egentlig skjer. Sophie er også forlovet med en soldat som kjemper på Østfronten og boken har flere utdrag fra brevvekslingen mellom disse to...

...Hvis jeg ikke visste at jeg sannsynligvis kom til å overleve mange eldre mennesker, så ville jeg bli skrekkslagen på grunn av kreftene som styrer historien i dag... Jeg er sikker på at du synes det jeg skriver er svært ufeminit. Det er latterlig av en pike å blande seg i politikken. Hun burde la sine kvinnelige følelser dominere tankene. Spesielt medfølelsen. Men jeg tror at tanken kommer først, og at følelsene, spesielt om små ting som påvirker en direkte, kanskje om ens egen kropp, avleder en, slik at en knapt kan se de store tingene lenger.

Boka er også en kort innføring i motstandsbevegelsen i Tyskland, historier som er ikke er så kjente i dag. I dag kjenner vi mest til attentater mot Hitler, men det fantes også andre grupperinger som kjempet for et Hitlerfri Tyskland. I begynnelsen arbeider Sophie og de andre medlemmene alene, de har inge kjennskap til at det er andre som jobber mot makten. Først når en gruppe blir tatt og henrettet i Berlin skjønner de at det finnes flere som jobber for samme sak, slik får en tragisk nyhet positive ringvirkninger. 

Sophie Scholl og Den hvite rose er ei grundig og gjennomarbeidet bok. Godt språk og en god oversettelse, en bok verd å lese.
----
Og boka? Den kommer fra bokhylla mi, kjøpt på et bakgårdssalg (Og boka? - kommer jeg til å ha med i alle bokomtaler fremover slik at dere som lesere vet om boka kommer fra biblioteket, bokhandelen eller om jeg har fått den fra et forlag).
----
Andre sterke beretninger fra 2. verdenskrig....
En kvinne i Berlin (dagboknotater) av Anonym
Til siste slutt av Traudl Junge
Helene Berrs Dagbok 1942 - 44
Det største spiller av Per Hansson

Herlig fra Selma (del II)

Selma Lagerlöf skrev tre bind om sin barndom. Tidligere har jeg lest Dagbok for Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf.  Nå har jeg endelig fått lest de første bindene i trilogien. 

Mårbacka

Mårbacka er gården der Selma vokste opp, men som de senere mistet. Hun kjøpte den tilbake etter at hun ble en kjent forfatter og bygde en ny hovedbygning. I dette første bindet Mårbacka forteller Selma om personer og hendelser knyttet til gården og dens historie. Fortellerstilen er litt uvanlig for memoarer, hun forteller historien utenfra. Selv i den delen som handler om da familien Lagerlöf dro til Strømstad for at hun selv skulle bli få behandling beina sine blir fortalt tredje person.

Et barns memoarer

I bind nummer to Et barns memoarer er det Selma som ung som er forteller. Hun forteller om barndommen, om familien og hendelser på Mårbacka, og alle de som kom på besøk. Hun forteller også om hvordan det er å være ung og halte - og om hvordan hun tidlig bestemte seg for å skrive romaner.

I fjor var jeg på Mårbacka og det var derfor ekstra spesielt å lese om stedet. Mye av gården ble forandret (les: utbedret) da Selma kjøpte den tilbake, men det er noe med å ha vært et sted og snust på atmosfæren.

Det er mye historiefortelling i disse to bindene, i de få romanene jeg har lest av Lagerlöf ser man at hun har hentet inspirasjon fra det hun hørte og opplevde i barndommen. I bind to er hun også personlig, jeg får nesten tårer i øynene når hun skriver om sitt første ball. Selma nekter å gå, hun griner i et døgn før ballet, fordi hun er overbevist om at ingen vil danse med ei halt, ung jente. Og hun tar dessverre ikke feil... 

Språket er lett og ledig, dette er fine bøker!

Mer av Selma...

Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige 

En herrgärdssagen

Sibirsk oppdragelse av Nicolai Lilin

Transnistria er en region som offisielt tilhører Moldova, men som i realiteten er en selvstendig stat. Transnistria består av en lang og smal landstripe på østsiden av elva Dnestr. I Transnistria heter landet Pridnistira, trans betyr «over», og Transnistria referer til at landet, fra Moldovas side, ligger over elven Dnestr; Pridnistira betyr «ved elven Dnestr» (hentet fra wikipedia).

Urkaene var en folkegruppe som levde i Sibir til Stalin forviste de (sammen med andre folkegrupper) til Transnistria. Urkaene var en tradisjonsbundet folkegruppe, like fullt levde de av kriminelle handlinger. 

Nicolai Lilin ble født inn i denne gruppen av kriminelle. Etter forvisningen fra Sibir fortsatte de sin levemåte i byen Bendr i Transnistria. I boka Sibirsk oppdragelse  forteller han om denne unike oppveksten som er preget av rå vold, ære, drap, hevn, tatoveringer og tradisjoner. 

Det er en helt annen verden Lilin forteller om, den er faktisk så annerledes at jeg tar meg selv i å tenke at dette har skjedd i en annen tid, men Lilin vokste opp på 80-tallet han også, født året etter meg. Urkaene lever i sin egen verden, de har sine egne, ganske sammenfløkte regler. De har spesiell talemåte, noe som også gjenspeiler seg i Lilin sin fortellermåte. Den føles til tider gammeldags og ærbødig, men også muntlig. 

Boka er en biografi, oppvekstskildring (det vil si, det var det jeg trodde til forfatteren på intervjuet i Nasjonalgalleriet nevnte en episode som han hadde omskrevet, så da ble jeg litt usikker på hva det hele er....). For urkaene var tatoveringer en slags biografi, de forskjellige tegningene illustrerte livet deres.

Boka forteller Lilin sin historie - og den er interessant. Hendelsene som referes i boka er tidvis grusomme, fortalt på en litt naiv måte og med en stor erbødighet for tradisjoner. Det er lite refleksjon, det fortelles og utbroderes. Boka er til tider dårlig redigert, når en historie skal fortelles så kommer et utall sidehistorier så tilslutt har man som leser mer eller mindre glemt hva som var den opprinnelige. Kanskje har de valgt å la det være slik for at den skal være mer muntlig.

Selv savner jeg litt mer bakgrunnsinformasjon om urkaene, spesielt om tiden før de ble forvist, i tillegg til litt mer utfyllende informasjon om hvorfor den tettsammensveisete gruppen av mennesker ble oppløst. Men, det er nå meg da, jeg er litt nysgjerrig på andre kulturer.


Sibirsk oppdragelse er vanskelig å oppsummere, men en ting kan jeg si - den er ikke for sarte sjeler!

Nicolai Lilin var akkurat i Norge og ble intervjuet på NRK sin nye kultursatsing Nasjonalgalleriet. Intervjuet hadde fokus på tatoveringene, og var forøvrig litt kleint, men kan sees her. Her er også en trailer hvor Lilin snakker om bakgrunnen sin og boka si. Og er du interessert tatoveringer på russiske kriminelle, ja da kan du prøve denne lenken her.

PS! Dette må jeg bare si - skriveleifer på bokomslaget er fy - fy!

Astrid Lindgren - En livsskildring

Før jeg plukket opp Margareta Strömstedt sin Astrid Lindgren - En livsskildring  på loppis, visste jeg omtrent tre ting om Astrid. Hun er verdens mest kjente barneforfatter, fikk aldri Nobelprisen (fordi hun var kvinne, svensk eller barneforfatter - eller fordi hun kunne krysse av på alle alternativene?) og at historiene om Pippi Langstrømpe ble unnfanget da hun skulle fortelle datteren historier på sengekanten.

Astrid Lindgren selv har kanskje ikke alltid interessert meg, det er karakterene som Astrid har laget som jeg har forhold til. Ronja Røverdatter for eksempel, da jeg vokste opp på 80-tallet ville jeg være Ronja. Da jeg engang hadde vært litt for ivrig med en lånt krepptang var det noen sa at jeg lignet på Ronja. Det var nok ikke ment som et kompliment, mer som en metafor på et bustete hode, men for meg var det uansett noe av det største! Jeg - Ronja! Jeg ville være fri, bo i en borg og være røverdatter. Og ikke minst - finne min Birk Borkasønn!

Ronja Røverdatter kom ut i 1982 og er en de siste bøkene til Lindgren. Biografien Astrid Lindgren - En Livsskildring kom ut i 1978 og handler om Astrid sitt liv og levne frem til slutten av 70-tallet.  Hun døde som kjent i 2002.

Og jeg, jeg som alltid har innbilt meg at Astrid var unik for min generasjon. At Astrid sine karakterer var for oss som vokste opp på 80-tallet...  Astrid er alle sin forfatter, selv har jeg jo diskutert Lindgren sitt forfatterskap med tyskere som jeg studerte med i England og sett min russisklærer bli forarget over mine koreanske medstudenters uvitenhet når Karlsson på taket ble nevnt i en russisk tekstbok (Karlsson på taket var forøvrig den av Lindgren sine bøker som gjorde det aller, aller best i Sovjetunionen). Likevel har jeg alltid hatt den følelsen av at Astrid skrev for meg - og mine rundt meg.

Strømstedt prøver i sin biografi å finne ut hva som gjør at Lindgren blir barnas forfatter. Nå skal det sies at hun bruker litt for mye tid på Lindgren sine besteforeldre og oldeforeldre. Samtidig, Astrid ble født inn i en bondefamilie og hennes barndom påvirket hennes skriving. Foreldre, tjenestefolk, miljø - ja til og med lukter fra barndommen blir senere brukt i hennes fortellinger. 

Det er her boken har sin styrke, den knytter forfatterens karakterer til Astrid sitt liv og miljø. Samtidig blir det ikke for utleverende, Astrid hadde en integritet, hun lot alle komme til, til en viss grad. Boken er ingen sensasjonsbok, detaljer fra Astrid sitt liv blir nøkternt beskrevet. Det er ingen store ord, ei heller om hendelser som nok skapte mange og store ord.

Astrid Lindgren - En livsskildring er en fin bok, en raus bok om en forfatter som åpnet for bruk av fantasi for barn. En forfatter som skapte karakterer ingen av oss kan glemme.

Grusomt fra Berlin

Jeg: Denne boka er grusom, det er virkelig ikke noe for meg nå.
Min kjære: Det visste du jo, det står jo på boka hva den handler om.
Jeg: Jo, men jeg trodde ikke det var så ille.

Min kjære: Men du leste jo forordet av Anthony Beever, har du ikke lest boka hans om Berlin i 1945?
Jeg: Bare litt, jeg synes den var så fæl...
Min kjære: Jeg tror denne boken er en av kildene hans...

Traudl Junge sine memoarer minte meg på en annen bok fra 2. verdenskrig som ligger ulest i bokhylla mi. En kvinne i Berlin - Dagboknotater fra 20. april til 22. juni 1945 er skrevet av en anonym jente som opplever krigens grusomheter på kroppen. Bokstavelig talt.

Hitlers regime er faller, Berlin sitter i utbombede kjellere og venter på russerne. Ryktene kommer først, om masse voldtekter og plyndring. Berlins jenter finner fort ut at russernes oppførsel ikke er propeganda fra nazistene.

Forfatteren av dagboken er ei jente i begynnelsen av tretti-årene. Etter å ha blitt voldtatt flere ganger, bestemmer hun seg for å finne en som kan beskytte henne. En offiser, en med rang i det minste, en som kan stoppe de andre, beskytte og som også kan gi henne mat.

Forfatteren av boka skriver med galgenhumor. Hun klager ikke, hun skriver for å legge erfaringene hun gjør bak seg. Hun har reist mye, har gode språkkunnskaper og reflekterer mye. Hun er ikke nådig, hverken med seg selv eller andre, men så skrev hun nok ikke med tanke på publisering heller. 

Febrilsk veksler vi de første ordene: "Hvor mange ganger ble du voldtatt, Ilse?" - "Fire ganger, hva med deg?"- "Aner ikke, jeg måtte arbeide meg opp fra forsyningskolonnen til en major". 

At soldaters herjing og plyndring også inkluderer voldtekter er dessverre ikke unikt. Det skjedde på 90-tallet her i Europa og det skjer i dag. Boken er ikke "enda en bok" fra 2. verdenskrig, det er et vitnesbyrd fra ei jente som dessverre ikke har en unik skjebne. Forfatteren har gitt en stemme til mange som ikke har mulighet til å bli hørt i dag.

Dagboken ble første gang utgitt på i 1954, i USA. Senere ble den utgitt i Europa også, men den fikk ingen god mottakelse i Tyskland. I 2002 ble boken utgitt på nytt, etter forfatterens død.

Jeg: Det er nok nå, du må kjøre innom ARK på vei hjem fra jordmoren. 

Min kjære: Øh...

Jeg: Jeg må ha noe lettere, jeg orker ikke mer krig nå.
Min kjære: Du har jo flere lettere bøker i bokhylla, hva med den svenske som kom i posten nå nylig...

Jeg: Jeg må ha noe lett, noe med glanset forside som oser av rosa champagne og høye sko.

Epilog: Jeg kom hjem med Brudereisen av Marieke van der Pol. Krigen er i det minste over der.

Unge pikers valg

Sophie Scholl og Traudl Junge. Født i 1921 og 1920. Scholl ble i 1943 henrettet for å jobbe mot nasjonalsosialismen. Samme år startet Traudl sin jobb som sekretær for Hitler.

Det er Traudl Junge selv som tar denne sammenligningen i boken Til siste slutt, med undertittelen Jeg var Hitlers sekretær. I mange år brukte både Traudl, men også de rundt henne, alderen som en unnskyldning for hennes valg. På slutten av livet innser Traudl at det ikke holder lenger.

I dag sørger jeg dobbelt: over skjebnen til de millioner av menneske som ble myrdet nasjonalsosialistene. Og over jenta Traudl Humps som manglet selvsikkerheten og klarsynet til å si nei i det rette øyeblikket.

Til siste slutt består av tre deler. Boken er skrevet i samarbeid med Melissa Müller. Den første delen består av en biografisk gjennomgang av Traudl Humps sitt liv før hun havner som sekretære i staben til Hitler. Videre følger Traudl sine memoarer, som hun skrev ned allerede i 1947, men som ikke ble publisert før i 2002. Den siste delen er skrevet av Melissa og handler om tiden og tankene etter at Traudl forlot Hitlers bunker i 1945.

Memoarene er enkle, de beskriver hvordan Traudl begynner hos Hitler og hvordan hverdagslivet er i staben. Mest intens er de siste dagene i bunkeren i Berlin, men vi er også med på teselskaper og bursdagsselskaper. Traudl gifter seg også i den tiden hun er hos Hitler, derav navneskiftet fra Humps til Traudl.

Da Traudl skrev sine memoarer i 1947 gjør hun ingen forsøk på å forklare. I beste fall observerer hun, forteller med den samme naivitetet hun nok hadde da hun  havnet i Hitlers tjeneste. Det gir leseren selv en mulighet til å tenke. Jeg liker det, selv om jeg naturligvis ikke alltid liker det jeg leser.

Traudl Junge døde i 2002. Filmen Der Untergang er basert på hennes biografi.

Xinran: Kinas tause generasjon

Hva er det virkelige Kina og hvor finner vi det?

Xinran, journalisten og forfatteren bak Stemmer i natten og Himmelgraven, er født i Kina. Nå bor hun i England sammen med sin britiske mann. I boken Kinas tause generasjon foretar hun en reise i Kina for å intervjue de som før ikke kunne snakke, den menige mann. Skoreparatøren, politimannen, læreren... Reisen hun foretar er også høyst personlig, Xinran har selv sine spørsmål knyttet til sine forfedre som ubesvarte, samtidig som hun noe febrilsk leter etter det ekte, det virkelige Kina.

Kinas tause generasjon består av et dusin livsskildringer. Sammen med et team av researchassistenter og sin mann reiser hun rundt i Kina for å intervjue en generasjon som er i ferd med å dø ut, dette uten at deres historier er nedtegnet. Som vi lærer gjennom hele boken, ikke engang fortalt til den neste generasjon. Kanskje er dette skillet mellom ung og gammel noe av det som er mest overraskende i boken, de fleste av oss har kanskje sett på Kina som et tradisjonalt land.

Ikke alle historiene er like interessante, likefullt er de like viktige. De gir et unikt innsyn i et land som var og er lukket for alle andre. Dette er samtidig noe som er litt irriterende med boken, Xinran som stadig jakter på det kinesiske. Hvordan hun påpeker og fremmer det virkelig kinesiske, hun lar ikke leseren få lese selv mellom linjene.

Likevel anbefaler jeg boken til de som er interessert i Kina og landets historie, denne boken viser veldig godt hvordan storpolitikken påvirker folket. 

En mektig selvbiografi

Jeg har skrevet om Amos Oz sin selvbiografi En fortelling om kjærlighet og mørke både her og der.

Det er ikke ei bok som er enkel å lese, ei heller enkel å legge fra seg.

Jeg kunne ha skrevet en liste med grunner til at selvbiografien er verd å lese. Men jeg nøyer meg med to.

Amo Oz har en rikt språk. Han forteller så levende, så intenst. I over en uke nå har jeg bodd i en bitteliten leilighet i Jerusalem sammen med hans foreldre. Jeg har snoket i farens boksamling (slik som jeg alltid gjør når jeg er på besøk), jeg har spist rødbetesuppe med den lille familien (ikke helt syrlig nok i følge morens svigermor) og jeg har prøvd å lage en liten grønnsakshage i bakgården.

Amos Oz har en historie å fortelle. Alle har en historie å fortelle, men Amos sin historie er så til de grader innvevd i de politiske hendelsene på 1900-tallet. Hvordan familiene (mor- og farsiden) havnet i Jerusalem, det var vel farens familie som like godt kunne ha havnet i New York. Hvordan livene familiene ble påvirket av grusomme hendelser, og ikke minst om livet i Jerusalem etter 2.verdenskrig. 

Jeg har aldri lest noe av Amos Oz tidligere. Nå kommer jeg til å lese mer av Amos Oz.

En fortelling om kjærlighet og mørke

I Amos Oz sin biografi En fortelling om kjærlighet og mørke er vi i Jerusalem på 1940- og 50-tallet. Jeg har bare såvidt startet boken, men så langt lukter det en skikkelig leseopplevelse hvor man må ha alle sanser åpne. Amos og hans foreldre bor i en liten, liten leilighet full av bøker.

Hvis det et par-tre ganger forekom at at det ikke var penger nok til å kjøpe det som skal til på en sabbat, så mor på far, og far skjønte at tiden var kommet. Nå måtte han velge det neste offeret. Så gikk han rett bort til bokskapet: Han var en mann med høy moral og visste at brødet først og fremst kom fra bøkene, og at barnets behov kom i første rekke. Jeg husker den bøyde ryggen hans i det han gikk ut av døren med tre-fire av sine kjære bøker under armen og med tungt hjerte bega seg til Mayers butikk for å selge noen dyrebare binde, som om noen hadde skåret et stykke levende kjøtt at av kroppen hans. Det må ha vært slik vår stamfar Abraham følte den morgenen da han forlot teltet med sønnen Isak over skulderen, på vei til Moriafjellet.

Jeg kunne bare gjette meg til den sorgen han følge: Far hadde et sanselig forhold til bøker. Han elsket å ta på dem, stryke dem, klappe dem, snuse på dem.

Alv Erlingsson - Fortellingen om en adelsmanns undergang

Slik skal det gjøres!

I boken om Alv Erlingsson så har historiker Tore Skeie lappet sammen og skrevet en spennende fortelling, basert på nøktern informasjon og grundig kildegransking.

Alv Erlingsson var en adelsmann som levde på andre halvdel av 1200-tallet. Sammen med sin far var han en av kongefamiliens menn. Etter hvert så ble han sjørøver på vegne av kongemakta, før han snudde spillet sin egen vei og endte opp med å bli henrettet.

Historien om Alv kan ikke skrives uten en grundig gjennomgang av det politiske spillet som utspilte seg i de nordiske landene på denne tiden. Nei, ta med Nord- Europa, det er både engelske og skotske konger med i denne historien.

Det er til tider mye å holde oversikt over, landområder som den gang var sine egne land, konger som dør og kongesønner med mødre som regjerer. For historien om Alv er like mye en historie om et veldig ungt land og som kjemper for å holde på sin politiske makt.

Forfatteren serverer historien, men det er opp til oss lesere å konkludere.

For å guide en legmann har boka tidslinje, kart over norges konger på det aktuelle tidspunktet og kilde- og litteraturhenvisninger som gir deg lyst til å springe på biblioteket for å lese mer.

Manuset til denne boken vant Spartacus (altså forlaget) store historie-konkurranse for to år siden. I utgangspunktet er ikke norsk middelalder historie min favoritt epoke, men denne boken har endret på det.

Og er du ikke selv interessert i historie, så er denne boken en ypperlig gave for noen du kjenner som er! Løp og kjøp! Alv Erlingsson - Fortellingen om en adelsmanns undergang er navnet!

Det niende barnet - en interessant historie fra 2.verdenskrig

Edgar kommer til Norge høsten 1939. Hans jødiske foreldre har valgt å sende niåringen til tryggere grunn med Nansenhjelpen. Sammen med andre slovakiske, jødiske barn blir han sendt ut av hjemlandet, via Berlin og så til Norge. I Oslo fortsetter reisen med nattoget til Bergen hvor han etter hvert blir plassert hos fosterforeldrene Arne og Agnes Norman i Laksevågen.

Edgar lever et godt liv i Laksevågen. Da krigen bryter ut så blir fosterfaren etter hvert med i NS-ledelsen som ordfører i kommunen. Men Edgar fortsetter å bo hos familien til han selv velger å flytte derfra senere i krigen.

Det fortelles to historier her. Den interessante livshistorien til Edgar, men også historien om NS-ordføreren som skjulte sin jødiske fostersønn.

Edgar opplevde mye og historien om hans liv er interessant. Boken slutter ikke i Norge under krigen, men vi er med Edgar på leting etter familien i Europa når den er ferdig. Boken viser godt at krigen ikke var ferdig da Hitler kapitulerte. Forfatteren Frank Rossavik gjør en god jobb med å sette Edgar sin livhistorie i de store handlingene. Samtidig er boken mer interessant ut fra historien som fortelles enn hvordan den fortelles.

Hva fikk Arne Norman til å skjule sin fostersønn? Boka mangler et entydig svar, selv om man kanskje ender opp med en vag forestilling om at Arne ikke tenkte på Edgar som jødisk. I sitt forsvar etter krigen blir hans jødiske fostersønn først nevnt som en formildende grunn etter at han ble rådet til å ta det med. Uansett, jeg blir ikke klok(ere) og savner kanskje en litt mer utfyllende analyse av han i denne delen av historien.

Enda en historie fra krigen? Enda en lesbar historie fra krigen spør du meg. Denne setter det som skjedde i Norge og det som skjedde med Edgar i en større sammenheng og er verd å lese.

Et umake par: Potemkin og Katarina den store

Historien om Potemkin kan ikke skrives uten Katarina den store. De var ett, de levde sammen i en slags form for symbiose, men likevel var de forskjellige.

Fyrst Potemkin var keiserinne Katarina den stores elsker, og ble i praksis også medhersker over det russiske imperiet. De var begge ekstraordinære personligheter: Katarina var en tysk prinsesse som ble giftet vekk i en alder av 14 år, til en russisk arving. Hun var en lidenskapelig kvinne, og med sjarm og politisk genialitet grep hun nådeløst makten og hersket over Russland i tretti år. Potemkin var en fargerik politiker, strateg og erobrer med et eksentrisk og utsvevende liv. Deres hemmelige brev til hverandre er bevart. Der skriver de om krig og politikk, men også om sin egen helse og sine elskere.

Forfatteren Simon Sebag Montefiore har gjort stor suksess med biografiene om Stalin. I 2008 kom også biografien om Potemkin ut på norsk og takk for det skulle jeg til og skrive! Det er alltid en fordel å kunne holde seg til norsk transkribering når det gjelder russiske navn og jeg fant heller ingenting å utsette på Jorunn og Arne-Carsten Carlsen sin oversettelse.

Potemkin var en fascinerende mann. Målrettet jobbet han for å bli Katarina sin elsker. Katarina som allerede var gift hadde nesten alltid en elsker, jo eldre hun ble, jo yngre ble hennes elskere. Men Potemkin satte spor. Selv etter at deres intime relasjoner i all hovedsak var slutt så fortsatte han å være en slags ektemann. Montefiore argumenterer for at de faktisk også giftet seg, bigami var ikke uvanlig blant herskere og eliten i Russland på denne tiden. Hennes nye elskere måtte godta og lære seg å like Potemkin. Katarina og Potemkin ble ofte tiltalt i brev som far og mor både av hennes elskere og av hans nieser. Ut fra denne biografien får jeg inntrykk av at de hadde en lukket krets rundt seg som de to var svært lojale mot - så lenge lojaliteten ble gjengjeldt.

Potemkin utvidet det russiske keiserriket i sør, spesielt Krim. Samtidig som han var militær, så hadde han store tanker når det gjaldt innvandring og økologi. Han (fikk) plantet trær og var opptatt av at disse nye annekterte områdene skulle bli store matvareprodusenter.

Samtidig var han forfengelig, en stor hypokonder og en flørt. Det siste var kanskje mildt sagt, men ingen fikk altså så stor plass i livet hans som Katarina.

Potemkin og Katarina den store er en stor biografi. Den gir et innblikk i en fascinerende mann med visjoner som kanskje overgår de fleste. Den er også et godt bilde i hvordan de som hersket i Russland opp gjennom årene har styrt og hvor enormt klasseskillet har vært.

Anbefales!

A Three Dog Life

Abigails mann, Rich, tar hunden med på en luftetur en kveld, men kommer aldri tilbake. Det vil si, den Rich hun kjente kom aldri tilbake.

A Three Dog Life handler om Abigail i tiden etter at hennes mann blir hardt skadet i en trafikkulykke. Han overlever, med med hjerneskade.

Sjangermessig minner boken meg den mye om Joan Didion sin The Year of Magical Thinking. Men mens Didions bok var magisk så er denne rørende, men ikke fullt så uforglemmelig. Abigail Thomas passer seg for å bli for sentimental, livet både før og ulykken er realistisk beskrevet. 

Abigail Thomas skriver personlig og rørende. Hun tar opp temaer som skyld og skyldfølelse blant annet for å ikke være i stand til å ta vare på sin egen mann. Rich blir både aggressiv og brå etter ulykken, det er ingen mulighet for at han noen gang skal kunne bo hjemme igjen.  I tiden etter ulykken skaffer Abigail to nye hunder (derav tittelen!) og det er med innlevelse hun beskriver livet med disse hundene.

En god, velskrevet bok som dere kan lese et utdrag fra her på forfatterens nettsider! Og takk til en god vennine som stakk til meg denne boken!