Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Helt på tampen av 2010 fikk jeg klemt inn en liten godsak av en roman. I 2009 debuterte Kjersti Annesdotter Skomsvold med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Jeg hadde hørt og lest mye om denne romanen før jeg fikk den i julegave og var spent på om den levde opp til forventningene.

Mathea er eldre dame bosatt på Haugerud. Epsilon, hennes mann, er død og selv venter også nå på døden. Mathea har brukt det meste av livet på å ikke synes, å være usynlig for naboer, butikkansatte eller andre. Men nå skal hun dø, og hun vil gjerne bli husket. 

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er en roman man ikke vet om man skal le eller gråte av. Derfor gjør man begge deler. Skildringene av Mathea sine "utflukter" er fantastiske, og tidvis hysteriske, tenk å ikke engang bli sett når man stjeler syltetøy? Samtidig stikker det litt når man leser om Mathea, fordi Skomsvold pirker borte kanskje et av de siste tabubelagte temaene i dagens samfunn. Ensomhet.

Skomsvold sin debut viser at det kan skrives vakkert om tragiske emner.

Anbefales, anbefales!

Mange andre bloggere har lest boka og nedenfor er det lenker og korte utdrag fra omtalene. Er du nysgjerrig på boka, så les alle omtalene.

Liv på Lesestua mi: Selv om innholdet i boka er trist, er slett ikke boka det. Jeg humra og lo og hadde en fornøyelig stund på sofaen. Skomsvold er debutant (2009), det lover godt. Jeg venter spent på neste bok. I mellomtida anbefaler jeg denne varmt!

Janke på Jeg leser: Boken er fin den, men den er for trist etter min smak. Den er godt skrevet og handlingen er troverdig. Det er fryktelig hvis mange har det på denne måten - og det er det antageligvis. Ensomhet, frykt og angst for å dø.

Bai på Boklesebloggen min: Boka har eit leikande og humoristisk språk, noko som gjer Mathea Martinsen sine refleksjonar om kvardagen og livet og døden til noko unikt, sjølv om tematikken gammal, einsam dame er langt frå ny.

Knirk:  Nei – jeg mener at Kjersti Annesdatter Skomsvold sitt geniale talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – reint språklig.

Lena på Les mye: Jeg vil bare påpeke at jeg i dette sekund holder veldig mye tilbake for å unngå å hyle ut hvor fantastisk morsom denne boka er. Når jeg nå skriver dette rolige og avbalanserte innlegget med komma og punktum, så har jeg egentlig lyst til å pøse på med utropstegn og smilefjes og alt som kan understreke vittigheten i denne romanen. Og så en debut da. Jeg er så utrolig imponert. 

Beatelill på Beate blogger om bøker: Dette er som sagt en historie som egentlig kunne høres litt tragisk, alvorlig og kjedelig ut. Men på grunn av forfatterens herlige språk så blir det så mye mer. Særlig den litt dystre humoren skinner godt gjennom, og jeg tar meg i å flire høyt av noe som egentlig er ganske trist. Ja dette er absolutt ei bok verdt å lese! Kanskje du, i likhet med meg, også filosoferer litt etter å ha lest denne boka.... om det å sette spor etter seg i livet.  

Torbjørn på thauke2read:  Mathea har nemlig sin egen originale måte å møte verden på, dvs i det store og hele går det ut på å unngå den så mye som mulig, og dette blir formidlet med en utsøkt underfundig humor: "Det kunne være fint å grave ned telefonen, for tenk om den ringer. Tenk om noen ringer." Unn deg noen timer i selskap med Mathea!

----

Og boka? Julegave!

---- 

 

Playing with the Grown-Ups: Oppvekstskildring av Sohie Dahl

Kitty må være mor for sin mamma. Marina er kunstner, lett-påvirkelig og har det med å falle for de mennene man helst ikke bør se mer enn en natt. De bor sammen med besteforeldre, tanter, Kittys tvillingsøsken og barnepiken Nora som er ansatt for å ta vare på de små, et sted på den engelske landsbygda. Etter en krangel med foreldrene bestemmer moren, det vil si i praksis hennes spirituelle leder, at det beste er at hun tar med seg barna og flytter til New York. For å bli kvitt dårlig karma... Etter et år på kostskole kommer Kitty etter.

Kitty sin utfordring er at etter år med morens levemåte er hun ikke rustet til å møte virkeligheten. Hun har ikke Levis 101, ei kjenner hun navnene på de store bandene som var populær på 80-tallet. Hun er oppvokst i en verden hvor vintage-klær og musikere fra tidligere tiår blir dyrket og hvor hennes barnepiken er den viktigste omsorgspersonen.

Sophie Dahl debuterte i 2003 med eventyrsamlingen The Man With the Dancing Eyes. Playing with the Grown-Ups kom ut i 2008. 

Nora fell asleep tickling her arm, and Kitty marvelled for the umpteenth time how the small form of Nora was capable of producing such industrial noise in sleep. She whistled and gnashed her teeth; she fought unseen sleep burglars with her small fists.

Dahl sine skildringer av blant annet hverdagsutfordringer som snorkingen  ovenfor er gjennomgående for hele boken - og ganske fiffige. Hun bruker ingen store ord eller lange setninger,  men klarer samtidig å gi meg som leser et ganske klart bilde på hva som skjer. Språket er enkelt, det er nesten så lesingen går av seg selv.

Jeg ble ganske betatt av den verden som Dahl skildrer. Kostskole, vintage-klær, stor og luftig leilighet i New York, hvem blir ikke misunnelig? Samtidig er jeg glad for at jeg ikke er Kitty, det er til tider hjerteskjærende hvordan moren behandler henne og tvillingene. Det er kanskje her fortellingen om Kitty også til tider skurrer, det er hendelser som jeg har vanskelig med å tro på, noe blir til tider før søtt, andre ting blir til tider for rått. Skurringen legger imidlertidig ingen stor demper på lesingen.

Playing with the Grown-ups av Sophie Dahl anbefales! 

----

Og boka? Julegave fra min søster!

----

Engelsk krim: Gallows View

Etterforsker Alan Banks har flyttet fra travle London til den lille (oppdiktet) byen Eastvale, ikke langt fra York. Sammen med sine kone og to barn ønsker han en roligere tilværelse på landsbygda. 

En serie av mindre hendelser skjer i Eastvale. To gutter bryter seg inn i flere hus og stjeler , en eldre dame blir funnet død (eller er hun myrdet?) og en "peeping Tom" plager den kvinnelige delen av befolkningen. Politiet henter inn hjelp for å lage en profil og Banks må jobbe sammen med den unge psykologen Jenny Fuller.

Det er ingen oppsiktsvekkende hendelser i Peter Robinsons første roman om Alan Banks. Handlingen er sober, til tider nesten hverdagslig, men Robinson klarer å skape spenning. Banks, en uvanlig sympatisk etterforsker i krimsjangeren, har et rolig familieliv og ingen store fiender på arbeidsplassen. Selv om han i Gallows view blir tiltrukket av den vakre Jenny så lander han forsåvidt med beina på jorda, og i etterkant ser jeg at den indre konflikten som Banks opplever er et veldig godt trekk av forfatteren for at vi skal bli bedre kjent med etterforskeren.

Robinson har skrevet opp i mot tjue bøker om Alan Banks, selv kommer jeg definitivt til å lese flere. Boka ble slukt ett par dager før jul, bøtta og moppen ble stående ubrukt, for julevask eller ei, jeg skulle finne løsningen sammen med Banks.

----

Og boka? Lånt av en venn.

----

Vi leser dansk: Vågen av Harald Voetmann

Det starter ikke bra. Det starter med en alvorlig brist. I hodet mitt.

- Hva betyr det danske ordet atter på norsk? Jeg spør min kjære. Han ser på meg. - Det samme som på norsk. Igjen. 

Det er mig det samme, hvor jeg begynder, for jeg skal atter komme tilbage dertil.

- Nei, det er ikke det samme hvor man begynner, fortsetter jeg. - I Norge Rundt (brettspill) for eksempel, så er det veldig viktig hvor man starter. Man får x antall steder man skal besøke og så skal tilbake til start og hvis start er da i Horten og du er i Kautokeino når du er ferdig, ja da sliter du. Derfor bør man starte i midt i landet, i Trondheim, Trondheim er et ypperlig sted å starte...

Taushet. Et blikk. - Åh, det er mer snakk om sånn filosofi... livet og sånn, mener du?

Og der, kjære leser, har jeg avslørt hvor filosofisk og bokstavelig jeg er.

Vågen er en rar, liten bok. Den kalles en roman, men jeg vet ikke jeg. Kanskje spiller det ingen rolle i hvilken sjanger man skal putte boka i, merkelappen spesiell vil den få uansett.

Harald Voetmann har skrevet ei bok med utgangspunkt i Plinius den eldre, som levde i århundret etter Jesus fødsel. Boka er et lappeteppe av tekster av ett av Plinius sine hovedværker Naturalis Historia, betraktninger fra Plinius selv, hans slave og samt hans nevø, Plinius den yngre, som kommenterer med den den yngre generasjonens perspektiv. 

Plinius den eldre betrakter og utbroderer. Alt skal forklares, det males et bilde av beskrivelsene.

Det var ikke så meget syndet af de nøgne og svedige kropper, der kastede sig fremad og opad hele tiden, fanget i det drejende hjul, som forplantede deres bevægelser til de store sten, der skulle løftes. Der var lydene; slaskelyden af deres kød, der hvert øjeblik hamrede mod brædderne, og ders stømmen og jamren og uforståelig mumlende forbandleser. Netop sådan forestiller jeg meg lyden af universet. Planeterne og stjernerne tøjler i deres baner, med knirken og klangen af reb og spiler og trisser.

Noen av det som fascinerer meg med boka er hvordan forfatteren tør å gå utenfor den vanlige rammen. Vi vet ikke hvordan romerne tenkte, hvordan de så på naturen, gud og kreftene rundt seg. Det Voetmann skriver er annerledes. Det er ikke det at jeg alltid liker alle beskrivelsene, noen er til tider bisarre, spesielt beskrivelsen av møtet med ei jente uten kroppslige hull for å si det sånn.

Jeg likte ikke coveret, men samtidig står den i stil med boka. Ikke det at jeg ikke likte boka, men jeg bare fant ikke alt spiselig for å si det sånn. Men det kalles vel å utvide horisonten?

Dette var min første bok på dansk, og jeg tror ikke skal begi meg utpå noen  lange betraktninger om språket. Men det forbausende enkelt når jeg først kom i gang.

Jeg er ikke den eneste bloggeren som skriver om Vågen i dag. Sjekk denne siden hos Knirk for å lese de andre anmeldelsene og om prosjektet hvor vi leser litteratur nominert til Nordisk Råds litteraturpris. 

----

Og boka? Kjøpt selv. 

----

En dåre fri av Beate Grimsrud

Jeg holdt på gi meg på side ti...

Jeg er ett og et halvt år, broren min, Torvald, ett år og en dag eldre enn meg. Vi bindes fast i sprinkelsengene med seler fra barnevognen. Vi har prøvd å skrike i løpet av natten, men gitt opp. Ingen har kommet til vår unnsetning.

Jeg orker ikke, tenkte jeg. Orker ikke ei bok full av sadistiske metoder for få ei natts søvn. Orker lidelse på lidelse hvor alt er fælt. Men jeg leste likevel videre om Eli.

Eli er et multitalent, hun er har et utall fortellinger i hodet, kreativitet oser og kan ikke sitte rolig. Prinsesse vil hun i alle fall ikke være. Prinsesse! Eli er tøff og uredd. Hun er et barn så lang fra de A4-normene som er satt av samfunnet at ingen vet hvordan de skal håndtere henne. Hun tester grenser, selv om jeg får inntrykket av det ikke alltid er satt noen grenser. Hun drikker, tar piller. Og skriver. 

Tilfeldigheter gjør at hun ender på en skriveskole i Sverige. Og hun blir i Sverige. Hun får venner og skriver. Skriver, publiserer og er tidvis innlagt psykiatriske avdelinger. 

Eli lever med fire stemmer. Espen, Erik, Emil og Eugen. Alle har de et tak på henne, alle vil de ha henne til å gjøre noe.

Språket er enkelt, Grimsrud bruker repetisjon og det fungerer greit. Det er derimot ikke til å stikke under en stol at det er Eli sin livshistorie som gjør romanen så vanvittig lesbar. Det er sjelden kost med en så brutal og ærlig historie. Og det handler ikke om den er selvopplevd eller ikke, jeg synes ikke det er så viktig. Det som er viktig er historia Grimsrud formidler. Historien om den psykiatriske pasienten Eli, om forfatteren Eli, filmskaperen Eli, idrettsutøveren Eli. For man er ikke bare en pasient.

Det er ikke ofte jeg leser en forfatter som jeg føler virkelig vil fortelle meg noe. Men Grimsrud forteller fletta av seg eller av oss, du skjønner hva jeg mener. Hun bringer tabuer på tabuer inn i litteraturen, og det er gjort på en måte man rett og slett må applaudere.

Er det et "riktig" bilde av psykiatrien Grimsrud maner fram? Finnes det et riktig bilde? Har du 100 pasienter har du 100 historier. Noen vil nok være mer ekstrem enn andre, men ingen er mer riktig.

Det er ikke alt jeg begeistret for. Skildringene for hva som er skjer med karakteren Eli som barn er voksne. Klart, de er fortalt av en voksen, Eli skildrer livet sitt. Man husker ikke opplevelser før man blir, ja jeg vet ikke, tre, fire år? Og hvordan skille mellom det man har blitt fortalt og det man faktisk husker. Grimsrud er ikke alene om dette, for meg skurrer dette ofte hos mange forfattere.

Likevel.

Pensumlesning! Pensumlesning for alle oss medmennesker!

Er dette den viktigste boka i 2010?

Jeg har lest boka sammen med andre bokbloggere i forbindelse med Knirk sitt samlesningsprosjekt. Se her for å se hva andre bloggere synes om En dåre fri.  

2. januar kan du lese hva vi mener om den danske romanen Vågen. 

----

Og boka? Kjøpt sjæl.

----

Et julekvad av Charles Dickens

Ebenezer Scrooge, eller Ebenezer Knug som han kalles på norsk, er en gjerrig man. Og julen, den er bare humbug. Pøh, humbug! En julenatt får han besøk. Besøk av tre gjenferd. Det første gjenferdet representerer julene i fortiden, det andre dagens jul og det siste er fremtidens jul. De viser han glede, varme og kjærlighet, men også hvordan menneskelig kulde, gjerrighet og evne til å stenge andre ute kan være med på å ødelegge livet hans.

Charles Dickens kom med  romanen om den dystre Ebenezer i 1843. A Christmas Carol er en velkjent historie, dramatisert, filmatisert, vridd og vrengt skulle jeg til å si, utallige ganger. 

Jeg fant en praktutgave utgitt av Gyldendal på loppis tidligere i høst. Den er oversatt av Torstein Bugge Høverstad og har illustrasjoner av italienske Roberto Innocenti. Høverstad, mest kjent for oversettelsene av vår kjære Harry Potter, har også i oversettelsen av denne klassikeren valgt å oversette navnene slik at de gir mening på norsk. 

Et julekvad var forbausende tung å lese. Min utgave er på knappe 150 sider, inkludert bilder og relativt lite skrift på hver side. Språket er tungt, spesielt i begynnelsen (eller at jeg bare har vendt meg til det). Men det er også godt, når Dickens beskriver Ebenezer så begynner jeg kikke rundt meg for å finne ut hvor kulden kommer fra. For å så oppdage at det er Dickens sine beskrivelser som gjør at jeg føler meg kald. 

Ytre hete eller kulde hadde liten virkning på Knug. Ingen varme kunne varm han, intet vintervær kjølne ham. Ingen hutrende vind var bitrere enn han, ingen drivende sne mer innett i sitt forsett, intet hamrende regn mindre mottakelig for bønner.

Vi kjenner slutten. Det er fint å lese slutten, det er juleånd over den. Og man blir varm igjen.
----
Og boka? Loppisfunn!
----

Tarzans tårer

Et innlegg hos Moshonista fikk meg til å tenke på Katarina Mazetti sin roman Tarzans tårer, som kom ut på norsk for ett par år siden. Den er langt fra like god som Mitt liv som pingvin, som er min Mazetti-favoritt eller Gutten i graven ved siden av, men jeg husker romanen som en god leseopplevelse.

Da jeg for litt siden var hjemme hos foreldrene mine prøvde jeg å åpne klesskapet på barndomsrommet mitt, og ut ramlet Tarzans tårer (sammen med en bunke andre bøker som var dårlig stablet). Siden jeg på det tidspunktet bare hadde kommet 20 sider inn i Andromeda-tåken etter fire dagers lesning (i motsetning til skrivende stund hvor jeg har passert side 37) grep jeg febrilsk etter noe lett å lese.

Katarina Mazetti skriver lett, underholdende og det er tidvis fornøyelig å lese romanene hennes. Hun er ikke redd for å ta opp alvorlige teamer som sykdom, fattigdom og klasseskiller, men hun gjør det slik at vi alle kjenner oss igjen. Og kan le av det hele.

I Tarzans tårer møter vi Mariana. Alenemor og deltidsarbeidende. Nada penger å rutte med, men godt humør. Og et stabeist, men jeg vet ikke om det er derfor jeg ikke alltid liker Mariana, men la gå. Menneskelig er hun i alle fall. 

På et feriested møter hun Janne, IT-fyr, med som vi sier der jeg kommer fra "pæng trøkt opp i rævva" og lite ansvar. De kræsjer, kommer og går fra hverandre igjen. Men veiene deres krysses igjen. Og igjen. 

Jeg antar Mazetti har skrevet Tarzans tårer med et litt ironisk blikk på 1990s store film Pretty woman. I hverdagen er det ofte litt mer snørr, tårer, barneskrik og eks- kjærester (eller kanskje til og med uten prefiksen) med i bildet. 

Egentlig er kanskje ikke Janne og Mariana så veldig ulike, egentlig. Men årene etter ungdomstiden har brakt de til forskjellige steder i livet. Og som Janne erfarer, det er ikke enklere å gjøre det rette selv  om man har penger. Og hvem bestemmer hva som riktig er?

Tarzans tårer er lett underholdning. Det trenger man innimellom.

----

Og boka? Kjøpt selv for noen år tilbake.

----

Løvehjerte av Thorvald Steen

- Du er Guds utvalgte og skal utføre de oppgavene han forventer av deg når du en gang blir Englands konge.

Han gjentok morens ord for seg selv.

Rikard Løvehjerte.

Det er en historisk sus, en ubestemmelse sus, over tilnavnet til Rikard I av England. Rikard Løvehjerte. Hvem var han?

I årets roman prøver Thorvald Steen å gi oss ett bilde av denne sagnomsuste, korstogskongen, vis mor altså mente var han var den utvalgte. Guds utvalgte.

Rikard Løvehjerte ble født i 1157, yngre sønn av kong Henrik den andre. Hans mor, Eleanora, var bestemt. Det var Rikard som skulle bli konge etter faren, det skulle Gud ordne. Og Rikard blir konge, men er mest interessert i å finansiere ett korstog. Rikard og hans allierte går mot Jerusalem, men korstoget ender ikke slik som planlagt.

Rikard Løvehjerte sitt liv er tett vevd sammen med Saladin. De to møttes aldri, men mens Rikard blir sett på som Guds utvalgte, er Saladin selve symbolet på Djevelen.

Språket i romanen Løvehjerte, er som vanlig skulle jeg til å si, veldig godt. Ikke ett ord for lite, setningene er veloverveide og har substans. Ingen ord er overflødige. Men det er heller ingen lett roman å lese, det pirrer nysgjerrigheten og lesingen blir stadig avbrutt av wikipedialesning.

På knappe 250 sider forteller Steen om Rikard; der kildene stopper starter fantasien. Det er en roman og jeg har ingen problemer med det. Det er en god roman, men jeg føler aldri at jeg helt og fullt at jeg får grep om Rikard.   

----
Og boka? Omtalen av denne Steen-romanen er basert på et leseeksemplar fra Oktober Forlag.
----

The One I Love eller So What if I'm Broken

Alexandra skriver en handlelapp til mannen, forlater hjemmet og forsvinner. Igjen står Tom, ektemannen og familien hennes. I en heis, på vei til en konsert, møter Tom Jane og Janes søster Elle. Jane og Alexandra var barndomsvenniner, men mistet kontakten da Jane ble gravid som 17-åring og Alexandra begynte å studere. Nå, 17 år senere bestemmer Jane at hun vil hjelpe Tom for å finne ut hva som har skjedd med Alexandra. I heisen, som også blir stående, er også Leslie. Leslie har mistet den nærmeste familien og er nå selv livredd for å bli rammet av kreft. Hun har sluttet å leve. Lever livet gjør derimot Janes søster Elle, kunstner med kjærlighetssorg og store humørsvigninger.

Jeg ble tatt litt på senga av Anna McPartlin sin roman The One I Love. Mens jeg ventet meg en lettlest og underholdende roman, fikk jeg kreft, selvmord, forsvinning og depresjoner. Og kjærlighet, massevis av kjærlighet, men ikke av den sorten som lever evig og som er så søt at den lager sukkerspinn i himmelen bare man tenker på den, nei, kjærlighet i alle former.

Stilen til irske McPartlin er litt forvirrende til tider. Foruten de fire personene nevnt ovenfor, fem inkludert Alexandra men hun forsvinner fort ut, møter vi et dusin andre. Det er Janes sønn Kurt og hans kjæreste, Irene, Kurt sin far og Janes store kjærlighet. Og ikke minst Jane og Elles mor, den til tider gærne Rose. Blant annet. Det er derfor lite dybde i personene, men jeg føler likevel at jeg blir kjent med "virkelige" personer.

For stilen er til tider film-aktig. Jeg får følelsen av at jeg leser en film som følger et antall personer i ca to år, på godt og på vondt. Personene fortsetter å leve, selv når siste side er lest. Og det er det som gjør boka verd å lese. For i noen øyeblikk (eller timer) legger vi fra oss vår virkelighet og ser ned på personene i et fugleperspektiv, ser at at de gjør gode og dårlige valg. Akkurat slik som resten av oss.

PS! I Irland er boka publisert under tittelen So What if I'm Broken. Personlig synes jeg den tittelen er bedre enn den engelske; The One I Love.

PSPS! Hvis du ble en anelse nysgjerrig kan du lese et utdrag av boka her.

----

Og boka? Kjøpt på Narvesen da jeg falt pladask for coveret. Det minte meg om høsten, som dessverre nå har gått i hi for vinteren.

----

Den trettende fortellingen av Diane Setterfield

Mettemor fikk meg til å lese opp igjen en favoritt fra bokhylla. Den trettende fortellingen av Diane Setterfield er en skikkelig kosebok. Atmosfæren, den boklige atmosfæren. Mysterier, drama. Alt dette lavmælt skrevet. 

Margaret Lea jobber i et antikvariat sammen med faren sin. Margaret er oppvokst blant bøker, har lest de "alle", systematisk og usystematisk. Nå, som voksen driver hun antikvariatet sammen med sin far. Pussig forøvrig, hvordan man antar ting når hukommelsen svikter. Jeg husket nesten ingen mor fra første lesing og antok at hun var død. Hun lever, og bærer på en fryktelig ulykke. Margaret er tvilling, men hennes søster døde ved fødselen. 

En dag får Margaret et brev fra Englands mest berømte forfatter, Vida Winter. Winter vil at Margaret skal skrive hennes biografi. Winter har, til tross for å være så kjent, en ukjent fortid. Margaret forlater det trygge og kjente sfæren i antikvariatet og drar til Winters hjem. 

Atmosfæren i boka, roen i historien, tross de mysteriene som etter hvert kommer, gjør at man blir sugd inn i fortellingen.  Den er langt fra glitrende fortalt og historien og delvis også personene mangler  til tider troverdighet, men hindrer meg ikke å ha en fin fin leseopplevelse hver gang jeg leser boka. 

God bok!

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

Under de dype skyggene av løvtunge trær

Moren Evelyn venter på sønnen. Sønnen Wilhelm har vært i USA i over tredve år, men kommer tilbake etter til gamlelandet etter telefonsamtale fra moren. Wilhelm har ambivalente tanker om å dra hjem. Helst vil han være på farten. På flukt fra fortiden, men nå vil moren fortelle. Den bortadopterte sønnesønnen Robert vokste opp på solsiden i Stockholm. Nå er han skuespiller, både profesjonelt og privat. Hans sønn, Lukas (aka Luke Skywalker og Indiana Jones) vil bare ha svar.

I Hedmarksskogene står det ei enkel hytte. Den har vært forlatt siden 70-tallet. Hytten rommer hemmeligheter - og flere er nå på vei dit. Wilhelm, for å fjerne de siste restene av fortiden, mens Robert ikke helt hvor han er på vei eller hvorfor.

Det er en sår roman Kari F. Brænne har skrevet. En sår roman om lengsel, ensomhet og alt det grusomme vi gjør mot hverandre. Ofte i kjærlighetens navn. Evelyn vokste opp under gode kår, men forelsker. Hun forlater bygda og starter ett nytt liv i Oslo. Et nytt, men ensomt liv. Med henne starter en rekke av uheldige hendelser, skjebnebestemte og menneskebestemte. Man kan ikke styre fortiden, men man kan ta riktige valg for fremtiden.

Jeg likte godt Under de dype skyggene av løvtunge trær. Historien om hytta rommer så mange historier, som så spinner videre. Språket er tilpasset de enkelte personene, det er kanskje Robert jeg har størst problemer med å komme innpå. Overgangen mellom de fire fortellerne glir ikke alltid knirkefritt, men det er bare fillerier.

God bok!

----
Og boka? Et leseeksemplar fra Aschehoug, som forøvrig skal ha all kudos for å ikke ha endret tittelen til noe som er mer salgbart...
----

Sophie Kinsella: Twenties Girl

I begravelsen til en gammeltante hun aldri har sett får Lara en merkelig henvendelse. Grandtanten selv dukker opp, som et gjenferd. Ikke som den 105 år gamle damen hun var da hun døde, men som en ung pike i tjue-årene. Sadie, som tanten heter, vil ikke falle til ro i graven før Lara har skaffet til veie et smykke. 

Lara er ikke uten videre glad for Sadie som dukker opp. Hun har nok å stri med. Kjæresten har forlatt henne (du vet, han med stor H) og firmaet som hun startet opp sammen med ei vennine har problemer. I tillegg har venninen tatt ferie på Bali - på ubestemt tid. Og nå dukker også Sadie opp med sine merkelige påfunn, det er duket for drama og forviklinger.

Sophie Kinsella er en sikker vinner. Vil jeg le, leser jeg Kinsella. Jeg har ledd masse av Shopaholic-serien. De frittstående bøkene som Twenties Girl når ikke helt opp, men de er god underholdning.

Selv om Kinsella her kommer med en ganske vill historie så ødelegger ikke det for plottet. Uvirkelig eller ikke, når siste side er lest så vil jeg ha mer, for jeg ble underholdt fra side en.

God underholdning!
----
Og boka? Kjøpt på Tanum på Karl Johan, fin bokhandel, men med vogn  (eller værre - i rullestol) kommer man ikke opp til engelske titler, ei eller historie- og samfunnsavdelingen. 
----

Fedrenes løgner av Tom Egeland

"En sannhet kan romme en løgn", sa Mahuru, "slik sannheten kan være en del av løgnen".

Ønsker vi egentlig å vite alt om våre foreldre, besteforeldre og de som var før? 

Oslo 1970: Victor Scott er freelance journalist, mest fordi navnet er kult, mindre fordi han trenger pengene. Noe motvillig går Victor med å skrive historien om faren, farfaren og oldefaren - alle kjente skikkelser. Oldefaren bodde 20 år på en øde øy (litt sånn som Tom Hanks i Cast Away), farfaren var forfatteren som skrev en trilogi og fikk Nobelprisen og faren forsvant på en ekspedisjon i Vestisen. Eller? Er det noe som i det hele tatt stemmer?

Årest roman av Tom Egeland er ingen spenningsroman. Ingen krim, likevel klarer jeg ikke å legge den fra meg, fort leser jeg for å finne ut av hva som skjer. Det er spennende, uten at det er det som er intensjonen. 

Fedrenes løgner er en familiekrønike, en historie (eller mange hvis man skal være helt korrekt) om en familie som har pakket skjelettene godt inn i skapet. Og det er en god historie som blir fortalt, selv om det er litt forvirrende innimellom, med fire generasjoner og like mange far-sønn forhold med mer som skal utdypes. Hvilken sønn forteller historien nå?

God bok!
----
Og boka? Biblioteket - 7 dagers lån! Genialt for raske lesere. Tidligere i høst prøvde jeg å reservere boken - og fikk beskjed om at den blir tilgjengelig om 400-og-noen dager....

35 kilo med håp

Georg har hode som en sil, fingre som en trollmann og et hjerte av gull. Han burde kunne bli noe.

Anna Gavalda er litt sånn enten eller. Enten er bøkene feite som mursteiner, eller så er de tynne fliser. Begge delene fungerer. Denne boka på knappe 100 sider er en fortelling om Georg som ikke passer inn på skolen. Han er iderik og flink med hendene, men på skolen faller han igjennom. Og værre blir det når han må gå opp igjen sjette klasse, da blir til og med bestefaren skuffet. 

Når jeg leser ungdomsbøker er jeg av og til litt bekymret. Jeg er redd for at en eller annen moral, eller et overtydelig budskap, skal ødelegge historien. Det kunne fort ha skjedd her, men Gavalda klarer den ørfine balansegangen.

Anna Gavalda har selv bakgrunn som lærer og på forlaget sine sider står det at hun skrev denne boka som en hyllest til de som blir oppfattet som skoletapere.

35 kilo håp er fin, muntertrist bok om en gutt som allerede som sju-åring lagde tegninger for bananskrellemaskin!

----

Og boka? Den er lånt på biblioteket!

----

Sophie Scholl og Den hvite rose

Enda en bok fra 2. verdenskrig? Ja. Enda en historie som bør fortelles? Ja.

I 2005 kom filmen Sophie Scholls siste dager, filmen er basert på historien om Sophie og de andre medlemmene i motstandsbevegelsen sine siste dager. Arrestasjonen, avhørene og henrettelsene. 

Jeg så filmen for et par år siden og var derfor litt i tvil om jeg skulle lese boken Sophie Scholl og Den hvite rose som kom ut på norsk i 2008. Hadde boka mer å tilføye? Definitivt.

Forfatterne Annette Dumbach og Jud Newborn har skrevet en interessant bok om de unge studentene i München, men hvorfor de har valgt å kalle den Sophie Scholl og Den hvite rose er for meg litt uklart. Jeg mistenker kanskje at forfatterne (eller forlaget?) har valg å ta med Sophie sitt navn for å gjøre den mer salgbar. 

For Sophie sin historie forsvinner i boka - og for å være ærlig, det spiller ingen rolle for leseropplevelsen. I stedet har de skrevet en viktig bok om motstandsbevegelsen i Tyskland med hovedvekt på Den hvite rose.

Den hvite rose, det er forøvrig uvisst hvorfor medlemmene kom opp med dette navnet, ble dannet av Hans Scholl og hans venner. Som studenter ved universitet i München, startet de med å trykke opp flygeblader. Siden flere av medlemmene i bevegelsen av medisinstudenter måtte de også ha "praksis" ved fronten og etter en sommer ved Østfronten startet de også å spre budskapet til andre byer og bygge opp en nasjonal motstandsbevegelse. 

Kjernen i Den hvite rose var fem studenter, deriblant Sophie og hennes bror Hans. Forfatterne har gjort et grundig forarbeid og forteller historiene til disse fem. Det interessante er at både Sophie og hennes bror har en fortid i flere av Hitlers sine ungdomsorganisasjoner, men at de etter hvert får øynene opp for hva som egentlig skjer. Sophie er også forlovet med en soldat som kjemper på Østfronten og boken har flere utdrag fra brevvekslingen mellom disse to...

...Hvis jeg ikke visste at jeg sannsynligvis kom til å overleve mange eldre mennesker, så ville jeg bli skrekkslagen på grunn av kreftene som styrer historien i dag... Jeg er sikker på at du synes det jeg skriver er svært ufeminit. Det er latterlig av en pike å blande seg i politikken. Hun burde la sine kvinnelige følelser dominere tankene. Spesielt medfølelsen. Men jeg tror at tanken kommer først, og at følelsene, spesielt om små ting som påvirker en direkte, kanskje om ens egen kropp, avleder en, slik at en knapt kan se de store tingene lenger.

Boka er også en kort innføring i motstandsbevegelsen i Tyskland, historier som er ikke er så kjente i dag. I dag kjenner vi mest til attentater mot Hitler, men det fantes også andre grupperinger som kjempet for et Hitlerfri Tyskland. I begynnelsen arbeider Sophie og de andre medlemmene alene, de har inge kjennskap til at det er andre som jobber mot makten. Først når en gruppe blir tatt og henrettet i Berlin skjønner de at det finnes flere som jobber for samme sak, slik får en tragisk nyhet positive ringvirkninger. 

Sophie Scholl og Den hvite rose er ei grundig og gjennomarbeidet bok. Godt språk og en god oversettelse, en bok verd å lese.
----
Og boka? Den kommer fra bokhylla mi, kjøpt på et bakgårdssalg (Og boka? - kommer jeg til å ha med i alle bokomtaler fremover slik at dere som lesere vet om boka kommer fra biblioteket, bokhandelen eller om jeg har fått den fra et forlag).
----
Andre sterke beretninger fra 2. verdenskrig....
En kvinne i Berlin (dagboknotater) av Anonym
Til siste slutt av Traudl Junge
Helene Berrs Dagbok 1942 - 44
Det største spiller av Per Hansson

Tulipanviruset - krim fra Holland

Skal du lese en krim i år ville jeg ikke ha kastet bort tiden på Tulipanviruset av Daniëlle Hermans.

Jeg liker ikke å si at en bok er dårlig, man skal lete lenge etter ei bok som ikke har noe bra med seg, men Tulipanviruset er nok noe av det dårligste jeg har lest på lenge.

Det er en krim, handlingen er satt vekselvis i Holland og i London, i dag og på 1600-tallet. Hovedpersonen (en av maaange) Alec, finner sin onkel døende. Han betror Alec ei bok - og dør. Det viser seg at onkelen ble drept og Alec starter sin egen etterforskningen. Løsningen skal han finne i Hollands gullalder.

Hva er dårlig? Språket og karakterene er de største synderne. Språket er ikke direkte dårlig, men hele romanen har en underlig disponering, Den er relativt kort og i stedet for å bruke tid på dybde i karakterene og plottet så brukes det tid på å beskrive et vedlegg i en e-post. I det hele tatt stusser jeg på en del uvesentligheter.

Romanen har ett par hovedpersoner, men fortelles av mange personer. Få av karakterene er realistiske, ingen har dybde.

Og hva er så bra? Selve plottet er interessant og det er tidvis spennende, tulipanhistorien i Holland gjør det ekstra interessant. Men, er du interessert i historiske tulipaner anbefaler jeg i stedet Den sorte tulipanen på lydbok, en klassiker av Aleksandre Dumas.

Svosj, svosj - tilbake til biblioteket med denne boken!

Bokbloggturné: Alle vil til himmelen

Hjelp, tenkte jeg de første sidene i romanen Alle vil til himmelen. Kan noen fortelle meg hvem som snakker?

Alle vil til himmelen kretser rundt tre søsken og deres venner under 2. verdenskrig, og i årene etter krigen. Stedet er Flandern, okkupert av tyskerne. Jed, hans yngre søster Renée og yngre bror Remi lever et tilsynelatende normalt liv med skole og korps, men krigen skal snart virkelig komme til den lille landsbyen de bor i.

Språket er enkelt. Kapitlene er korte, men litt forvirrende. Jeg føler jeg knapt har skjønt hvem som forteller før det kommer et nytt avsnitt. Boken er delt i to, og for å si det slik, kommer man gjennom den første delen så har man en liten godbit i vente. Det er bare det at første del er laaangtekkelig.

Jed har fått en medalje, han har gjort en heroisk innsats, men føler seg ukomfortabel med tittelen helt på navneskiltet. Vi skjønner at dette har noe å gjøre med barndomsvennen Ward, som i første del kaller seg Martin (- og gjorde forvirringen komplett). Beerten går rundt grøten for å bruke en slitt metafor, tvinner og sirkler seg rundt den til det uendelig, før hun i den andre delen hopper midt i smørøyet. Brikkene begynner å falle plass og historiene får den plassen de fortjener.

Historiene om frontkjemperne har kommet frem i lyset de siste årene, men dette er første gang (tror jeg!) at jeg leser om det i en skjønnlitterær bok. Beerten gjør en god jobb med å forklare at krigen, alle kriger, ikke er svart-hvitt. Like fullt er dette en bok om valg, konsekvenser og om kjærlighet.

Slik var moren min. Hun ga meg vinger, også når jeg trodde at jeg ikke trengte dem. 

 Alle vil til himmelen er, tross det enkle språket, ei bok det tar tid å lese.  Den passer best for en tålmodig leser, ung eller voksen.

Jeg har lest romanen i forbindelse med Cappelen Damm sin bokbloggturné (det er en fin måte å si at de sender ut gratis bøker interesserte bloggere for å få omtale!), les hva bloggen Ungdomsboka skrev om boka i går. I morgen kan du lese mbfjord sine meninger, sjekk også Facebooksiden og bloggen til bokbloggturnéen.

Det lengste svevet

Hovedpersonen i  Vekten av snøkrystaller er tilbake. 20 år eldre, men kanskje mer umoden enn da han var tenåring. Det lengste svevet er en frittstående fortsettelse på Thorvald Steen sin oppvekstroman. 

Han er i midten av 30-årene, historiker, men har valgt å isolere seg på grunn av den kroniske muskelsykdommen. I foreldrenes leilighet på St. Hanshaugen bor han sammen med hunden sin. En dag dukker Nina opp, flammen fra ungdomstida, kanskje den første kjærligheten. Nina skal begynne på doktorgraden sin og har fått finansiert en studiereise, fra Russland til Istanbul. Hun vil ha han med seg og noe motvillig blir han med.

Det lengste svevet har en helt annen stil enn Vekten av snøkrystaller. Lidenskapen har blitt byttet ut med bitterhet - og det speiles også i språket. Å godta, å akseptere en kronisk sykdom er ikke gjort på dagen. Det kan være en lang reise å lære seg å leve med en kronisk sykdom.  Mange er også redd (og det med det rette) for å bli definert av sykdommen, ikke for de mange positive egenskapene man også har. Og hva skjer så den dagen man velger, frivillig eller ikke, å se fremover?

Dette er kanskje mer en bok man leser for alle de temaene som Steen tar opp, enn for språket. Jeg har veldig sansen for måten han presenterer tema som kronisk sykdom, arvelighet, abort for leseren. Det setter spor.

Vi består av gener og celler, tenkte jeg, men vi er da også bevissthet, en stor mengde historie, slik vi selv opplever den? Nina måtte skjønne at jeg ikke ville påta meg det ansvaret det er å fortelle et barn jeg selv var ansvarlig for kom til verden, at det i de neste åtti årene skal overta mine smerter, mine nederlag, mine tap, og leve med en kropp som forråder ens forventninger om hva en kropp skal mestre. Jeg vil rett og slett spare et lite, nytt indivic for opplevelser og historier som ligner mine. Vår kultur aksepterer ikke avvik. Hvilken rett har jeg til å presse et annet menneske til å bære disse lidelsene jeg kjente altfor godt?
  

Den ytre handlingen i boka er også interessant, spesielt reisen fra Novgorod til Istanbul. Steen er en kunnskapsrik forfatter og klarer å putte inn fakta om både politiske og ikke minst historiske forhold uten at det blir for mye. En av mine favorittbyer er Istanbul og jeg koste meg når karakterene besøker byen.

God bok!

Fugl Føniks - siste bok i trilogien Dødslekene

Jepp, da var den her. Fugl Føniks, eller Mockingjay som den heter på originalspråket, den siste boka om Katniss og Dødslekene. Den engelske utgaven kom 25. august og den norske utgaven kom i butikkene den 15. september. Jeg har lest og fordøyd. 

Som alltid anbefaler jeg deg å starte med den første boka i trilogien Dødslekene og deretter lese nummer to Opp i flammer. 

Jeg ble skikkelig positivt overrasket over den første boka, den var nervepirrende og til tider grusom. Om bok nummer to skrev jeg at vi mest ventet på bok nummer tre. Ikke det at den ikke var bra, men når eneren er såå god da er det vanskelig å leve opp til det nivået. 

Handlingen i Fugl Føniks er på to nivåer. Opprørerne kjemper nå mot de distriktene som er styrevennlige - og presidenten i Capitol. Katniss og hennes familie lever nå under jorden i distrikt nummer 13 hvor opprørne har sitt hovedkvarter. I tillegg kjemper Katniss en kamp med seg selv, kampen mellom Storm og Peeta, og ikke minst om hun skal være opprørernes sin maskot eller Spottekråke.

Om jeg var ambivalent til Katniss i Opp i flammer blir denne følelsen forsterket i Fugl Føniks. Kat har vært utsatt for mye. Hun har sår, både innvendig og utvending. Om nettene kommer marerittene, om dagen vandrer hun hvileløst rundt. Hun er sta og egenrådig, samtidig som hun prøver å beskytte sine nærmeste. Collins er realistisk i oppbyggingen av karakteren Katniss, det er ikke en svakhet i bøkene at jeg er ambivalent til Katniss, det er en av trilogiens største styrke. 

Det er krig i Katniss Everdeen sitt univers. Kat er ikke redd for å dø, jeg mistenker at hun av og til kanskje mener det hadde det vært det beste. Etter hvert som opprørerne kjemper som mot Capitol og president Snow blir kampscenene flere. Dessverre, og dette ødelegger litt, for Katniss ender altfor ofte (alltid?) opp på sykehus etter disse scenene. Det blir litt sånn, oi, så er vi der igjen, da... Men det er langt fra slik at boka er for snill, det er systemkritikk og dødsfall så grusomme at vi sent vil glemme. 

Trekantdramaet mellom Storm, Peeta og Kat er sentralt i boken. Kat kan ikke bestemme seg, en grusom hendelse gjør at hun tar et valg. Ble jeg overrasket over valget? Tjaaa, han - som- ble- valgt har alltid vært min favoritt, men jeg må bare spørre, måtte hun velge? 

 Og - jeg elsker epiloger!

------------
Andre bloggere har også skrevet om Mockingjay:
Christine leser
Migrating Coconuts
Julies bokbabbel
Lesehesten fra Sørlandet
Moshonista

Ekkelt, ekkelt: Se til meg som liten er

For ett par år siden leste jeg en bok som var så ekkel at da jeg var ferdig gjemte jeg boka under sofaen fordi jeg ikke orka å se på den (jeg bodde i en ett-romsleilighet så det var dårlig med gjemmesteder). Neste dag tok jeg med boka på posten og sendte den til søstera mi. Bortvekk med boka.

 

Se til meg som liten er passer egentlig litt i samme kategori, selv om jeg ikke gikk like drastisk til verks som sist.

Lille Sebastian på to år blir lokket ut av bakgården og mishandlet. En førskolelærer i barnehagen til gutten blir arrestert og dømt. Sebastian sin mor, Eva, blir mer og mer usikker på om riktig mann er dømt. Men nedbrutt og sårbar som hun er etter den tragiske hendelsen, er det ingen som vil høre på henne. 

Den svenske krimromanen Se til meg som liten er av Ingrid Elfberg handler om det verste som kan skje - mishandling av barn. Hvordan kan en familie, en mor og et barn, reise seg etter at noe slikt har skjedd? Når skal man kunne legge det bak seg og se fremover? For Eva sin del så må en del tråder nøstes opp, både fra hendelsen og fra fortiden.

Elferg har skrevet en ambisiøs krimroman. Det er ikke bare Eva sin side av historien vi hører, men vi blir også kjent med politiet, overgriperen, lille Sebastian og Eva sin terapaut. Blant annet. Det blir mange personer og korte kapittel, men handlingen flyter godt og sammenhengende. Minuset er at jeg føler jeg ble kjent med alle andre enn Eva, som lesere får vi aldri tak på personligheten til Eva, hvem er hun, hva liker hun...

Romanen er jevnt over spennende og vanskelig å legge fra seg. Spenningen har egentlig aldri noe høydare, men slutten overrasker. Og jeg, jeg skal ikke lese flere slike bøker før den lille er godt voksen. Punktum.

Også det med liten skrift må leses: Omtalen er basert på et leseeksemplar jeg fikk fra Silke Forlag.