To som ikke falt i smak

I de siste ukene har leselysten ikke vært helt tilstede. Grunnen har nok vært litt valg av lektyre. En lydbok som ikke fungerte og en novellesamling jeg bare stampet i. Ingen av formatene var særlig lange, men når man ikke bruker alle minuttene man kan til å lese eller høre litt til, vet man at bøkene ikke fenger.

Whose Body? var Dorothy L. Sayers første roman om privatdetektiven Lord Peter Wimsey. Jeg har lenge hatt en tanke om å lese alle bøkene om Wimsey i kronologisk rekkefølge. Jeg bestemte meg for å prøve meg på lydboken. 

Sayers skrev krim i Agatha Christie- stil, selv har jeg bare lest Gaudy Nights som jeg likte godt. I Whose Body? blir Wimsey involvert da en død og naken mann blir funnet i et fremmed hus, samtidig som en annen mann forsvinner. 

Lydboken blir helt feil, av og til forstår jeg knapt av oppleseren sier fordi hun gjør til stemmen sin så mye. Jeg måtte ta senke hastigheten til 0,75, men fortsatt var mye uklart. Kjedelig, fordi historien i seg selv var ganske fiffig og jeg likte godt hvordan Lord Peter Wimsey bruker kjennskapen til en gentlemans sin hverdag for å løse saken. 

Valentin Rasputin sin roman Aldri glemme engasjerte meg. Jeg forventet meg at novellesamlingen Brannen og andre fortellinger skulle gjøre det samme. Dessverre gjør den ikke det. Rasputin skriver godt om livet i Sovjet. Jeg blir oppmerksom på hvordan jeg som har bodd i Moskva ser på Russland er lik Moskva. Eller omvendt.

Novellesamlingen består av seks noveller, hvorav den lengste er Brannen. Det var en underlig leseopplevelse, som sagt ble jeg aldri helt med, jeg leste bare masse ord for å bli ferdig.

Hvorfor legger du da ikke fra deg bøker som ikke gir deg noe har du kanskje lyst til å spørre meg. Jeg vet ikke, jeg liker ikke å legge fra meg halvleste bøker. Har jeg først kommet meg gjennom de første 20 sidene er det sjeldent jeg avbryter en bok. Jeg liker å tro at jeg gir bøkene jeg leser en ekstra sjanse, kanskje kommer det til å skje noe. Men egentlig tror jeg at det bare at det er min egen stahet som får fritt spillerom.

Kanskje skal jeg i 2012 lære meg å legge vekk bøker som ikke fenger?

----

Og bøkene? Lydboka er kjøpt selv på audible.co.uk og novellesamlingen fikk jeg i bursdagsgave.

----

Aldri glemme av Valentin Rasputin

"Du forlanger at jeg ikke så mye som hvisker i øret på et eneste menneske at du er her. Nei vel, altså gjør jeg ikke det, jeg tier og jeg skal tie. Jeg forstår. Men hvis det blir et barn, da er jo heller ikke det ditt. Hvem som helst sitt barn, men ikke ditt. Du er ikke her, og det er uvisst om du lever eller ikke."

1945. Ved elven Angara ganske så øst i Sovjet oppdager Nastjona at en øks har forsvunnet. Øksen, som tilhørte svigerforeldrene forsvant i badstuen. Nastjona bestemmer seg for å finne ut hvem som har tatt øksen. Tyven viser seg å være hennes egen mann Andrej. Andrej er i krigen, eller skulle være i krigen, men nå er han desertør.

Ditt liv kan du ikke flykte fra, selv ikke fra de verste stundene.

Mens Andrej ligger i skjul ikke langt fra sitt hjemsted, besøker Nastjona han ofte. For både Nastjona og Andrej er dette møter som setter spor. De finner tilbake etter mange års fravær, men samtidig blir Nastjona sitt følelseliv som en kasteball mellom ektemannen, desertøren, og svigerforeldre, de andre i kollektivet hvor hun bor.

Hun ville vente på sin egen lykke, ingen annens. Man sier at den rekker ikke til alle, noen lykkes i livet, noen ikke. Men det var jo bare hun i hele den vide verden som var henne, hun kunne ikke erstattes med noen - hvorfor skulle så dettopp hun greie seg uten den? Hven var det som hadde foretatt en slik fordeling? Hvorfor hadde man gitt henne livet i gave, når hun skulle motta livets gaver?

I utgangspunktet føler jeg at romanen Aldri glemme av Valentin Rasputin egentlig skulle handle om Andrej, men ett eller annet sted snur det. Blant noen sterke og forvirret følelser en kald vinterdag skifter fokuset, Nastjona blir romanens senter. Hennes liv - og det livet hun bærer på,

Andrej sin skjebne, krigens grusomheter, satt opp mot Nastjona som ufrivillig må leve et dobbeltliv gjør romanen veldig intens. Her er det ingen hvileskjær for oss lesere. Vi får aldri slappe av, forfatteren kjører fremover så intenst at man av og til må lukke boken og puste.

Jeg har ikke lest så mange sovjetiske romaner, Aldri glemme kom ut på midten av 70-tallet. Bak historien til Andrej og Nastjona ligger det systemkritikk og Rasputin har blant annet klart å skrive inn noen av sovjetssamfunnets skyggesider uten å stoppet av sensuren. Humor er det også, innimellom må jeg le av alle ertene (eller var det ertemel?) som kollektivet har fått og hva de lager av den store beholdningen.

Anbefales!

----

Og boka? Fikk jeg i bursdagsgave av min kjære samboer.

----

The Possessed: Adventures With Russian Books and the People Who Read Them

Elif Batuman skulle skrive den store romanen. I stedet skriver hun om russisk litteratur, om livet som student på Stanford, om reiser i det tidligere sovjetiske riket og om livet i akademia. 

I forordet til boken The Possessed: Adventures With Russian Books and the People Who Read Them forteller hun hvordan hun egentlig aldri skulle studere litteratur. Litteratur blir det og det russiske språket blir med på veien.

Boken er inndelt i sju kapitler, hvorav tre av de handler om turer i Samarkand, hvor hun blant annet skal lære seg usbekisk. Personlige reiseberetninger skal være ganske velskrevet, ha humor og masse unyttig kunnskap for å begeistre meg. Det er ikke noe problem, Batuman er en herlig, men intelligent forteller. Levende forteller hun om sommeren hun tilbringer i Samarkand og om lærerne som er utpekt til å undervise henne.

De fire andre kapitlene er dedikert til fire forfattere. Dostojevskij er der, Tolstoj, den litt mindre kjente Isak Babel og for meg; den totalt ukjente Lazhechnikov (engelsk transkribering - jeg er usikker på om han idet hele tatt er oversatt til norsk).

Fra å være en ung og lidenskaplig leser blir Elif Batuman litteraturviter og skribent. Tekstene er en blanding av litteraturvitenskap, historie og personlige anekdoter. Batuman er tilstede, men hun tar ikke all plass. 

For meg, siviløkonom av utdanning, er det alltid fasinerende hvordan man kan studere bøker. Eller, hvordan romaner kan være pensum. For meg har bøker alltid vært underholdning, jeg har lest det jeg ville når det har passet meg. Like fasinerende er den akademiske verden som Batuman er en del av. Tidvis nesten eksotisk. 

Jeg merker meg forøvrig at dette er den andre boka jeg leser i løpet av et år der forfatteren har trasket rundt i Moskvas gater omtrent samtidig som meg. Byen har tydeligvis inspirert, mens jeg er tydeligvis umottakelig.

Uansett, dette er boka for deg som leser russisk litteratur!   

----

Og boka? Kjøpt selv. Jeg leste om denne boka på bloggen The Boston Bibliophile. Jeg hadde knapt lest tittelen på boka før jeg bestilte den. 

----

Tanker rundt å lese klassikere

Jeg er halvveis i De besatte Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij. Jeg har hatt en liten pause i lesingen etter at jeg ble ferdig med første del. Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om selve romanen enda, det kommer når jeg er ferdig. Men under lesingen har det kommet en del tanker rundt det å lese (russiske) mursteiner. 

Fjodor Mikhajlovitsj

For mange av de russiske klassikerne er mursteiner. Og ikke bare er de mursteiner, men det tar lang tid før de kommer til poenget. De besatte består av tre deler, og nå er jeg godt i gang med del to. Først nå skjer det noe. Det skal de ha, noen av disse russerne, de gikk ikke for den store pang-åpningen.

Tre ganger har jeg forsøkt å lese Krig og fred. Andre gang kom jeg halvveis. En venn kom da med ideen om å tegne et kart over alle personene og deres relasjoner. Tredje gang satte jeg meg derfor ned med penn og papir, men jeg kom ikke langt ut i boka før jeg forstod at dette kunne jeg bare glemme. Jeg har veldig lyst å lese Krig og fred, men størrelsen og det omfattende persongalleriet tar motet fra meg.

Aprops Krig og Fred, jeg fikk endelig sett filmen om Tolstoj sine siste dager for ikke lenge siden. The Last Station anbefales for alle literaturinteresserte. I filmen forteller Tolstojs kone at hun hadde skrevet ned Krig og fred seks ganger. Seks ganger.

Russerne er også flink til å ha et uendelig antall navn på samme person. Alle russere er utstyrt med et fornavn, et farsnavn og etternavn. Om jeg ikke husker helt feil fra mine dager i den russiske hovedstaden så bruker man fornavn og farsnavn når man skulle tiltale andre personer respektfullt. I tillegg har de flere kortformer for de ordinære fornavnene, Jelena for eksempel kan bli omtalt som Lena, eller kjærligere; Lenushka. Nå er ikke Fjoder Mikhajlovitsj like ille med navnene som sin kollega Lev Nikolajevitsj, men jeg må stadig bla i De besatte for å prøve å holde oversikten.

Fra 1700- tallet og utover så ble fransk mer og mer populært hos overklassen i Russland. Pusjkin, Russlands store nasjonalforfatter, er kjent for å ha modernisert russisk og startet en ny tradisjon med russisk litteratur. Det franske språket satt uansett i og romaner som De besatte er det derfor flust med franske setninger i dialogene, i min utgave er ikke fransken oversatt. Det er egentlig greit, jeg har egentlig ikke sansen for alt skal forklares, så det blir litt min egen feil at jeg ikke snakker fransk. Men det er likefullt irriterende.

Jeg skal ikke skylde på at det er bare russerne som slår om seg med franske fraser. Godeste Nancy Mitford krydret også romanene sine med fransk, frankofil som hun var.

Så, om ikke romanene bruker god ting på introduksjon, har et omfattende persongalleri, de kryder altså også språket med et setninger jeg ikke forstår. Det hele får man til å lure på hvorfor man gidder. Men halvveis ut i en murstein skjønner man nettopp hvorfor gidder. Fordi det hele er så bra, så utrolig bra.

Sovjetrussiske forfatterprofiler av Ivar Magnus Ranum

(For meg er det nå på tide å vende tilbake til bloggen. Den siste ukens hendelser sitter i meg, selv om jeg ikke er personlig berørt i form av tap av kjære. Men jeg er personlig berørt, fordi noen, en mann med en ide og våpen, gjorde det noe som de fleste av oss ville ha tenkt var utenkelig. Angrep Norge og vårt demokrati. Nordahl Grieg skrev "Vi er så få her i landet, hver fallen er bror eller venn".Jeg tror vi alle tenker at det beste hadde vært om vi ikke hadde fått kjent disse vise ordene på kroppen. Innlegget nedenfor ble nesten i sin helhet skrevet før terrorangrepene. ) 
 
Tittelen på Ravnum sin bok forteller om mye om forfatterlivet under Sovjettiden. De offisielle forfatterne som virket i Sovjet og de som opponerte mot det sovjetiske velde. I Sovjet måtte forfatterne ta et valg, konsekvensene måtte de leve med resten av livet. 

Seks forfattere blir presentert i Ranum sin bok om forfattere under Sovjettiden. Noen av de er ganske kjente, mens noen av de andre har jeg aldri hørt om. Boken kom ut i 1982, og noen var kanskje mer kjente på slutten av 1900-tallet enn de er i dag.

Jeg skriver at forfatterne blir presentert, ikke introdusert. Ravnum kaster ikke bort tiden på utenomsnakk, han går rett på sak. Trifonov, Rasputin og Voznesenskij. Pasternak, Solzjenitsyn og Sinjavksij.

For Andrej Donatovitsj Sinjavskij (1925-1997)  var ikke det å være i opposisjon mot Sovjetvelde et valg. For han var kunsternes ytringsfrihet absolutt. Han ble dømt til flere år i leir, ble løslatt i 1971, for å så bli utvist tre år senere.  Som så mange ofre for Sovjetveldet havnet han i Paris. Sinjavskij er først og fremst kjent for sitt essay Hva er sosialistisk realisme?

Sinjavskij sitt essay er en analyse av den sovjetiske litteraturen som var kommet etter Den første forfatterkongressen 1934 og viser hvordan litteraturen var annerledes enn i resten av Europa. Titlene var positive, heltene var mer fremtredet, men først og fremst er fremtidshåpet den store forskjellen. Hvor bra livet skal bli når sosialismen seirer.

Den sovjetiske litteraturen var i tråd med bestemmelsene rundt doktrinen fra Den første forfatterkongressen 1934, Ravnum skriver:

Her ble den sosialitiske realisme nettop definert som en metode hvis primære fordring til forfatteren var "et historisk konkret portrett av virkeligheten i dens revolusjonære utvikling". 

Forfatterens talent i skildringen av det sovjetiske samfunn ble herved bestemt ut fra hans evne til å beskrive de progressive elementer i deres utvikling from mot deres store fremtid - kommunismen. Forfatteren skulle legge vekt på det typiske og generelle i den sosiale utvikling. 

Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (1918- 2008) er et godt eksempel på et en forfatter som ikke bare er en forfatter.  Forfatter, samtidshistoriker, kritiker. Solzjenitsyn måtte forlate Sovjet, fortsatte å kritisere. Den vestlige verden og senere da han flyttet tilbake til Russland etter kommunismens fall fortsatte han å kritisere.

Ikke alle forfatterne var like tydelige i sin kritikk. Noen valgte den litt mer subtile linjen. Jurij Valentinovich Trifonov (1925 - 1981) var en av disse. Hans mest kjent romaner var "Et annet liv" og "Huset ved bredden", to romaner jeg ble svært nysgjerrig på etter å ha lest om denne forfatteren.

Sovjetrussiske forfatterprofiler gjorde meg nysgjerrig, nysgjerrig på alle disse forfatterne som jeg knapt har lest noe av. Nå skal det googles, og antikvariat.net skal besøkes.

(Det føles rart å skrive om sovjetrussiske forfattere akkurat nå. Den siste uken har jeg knapt nok hatt konsentrasjon rundt lesing, bare tenåringskjærlighet i form av varulver og en 20 noe-årings jakt på noe (les: vampyrer) har gått ned. TV står fortsatt på, nyhetssendingene er hellige og avisartikler leses.)

----
Og boka? Kjøpt selv da jeg havnet på Wangsmo Antikvariat i Trondheim.
---- 

Rudin av Ivan Turgenjev

Mye snakk, lite handling. Bokstavelig talt.

Romanen Rudin var Ivan Turgenjev sin første roman. Debutromanen kom ut i 1856 og er en skildring av Rudin, en mann som er både intelligent og veltalende, men når det kommer til stykket, ikke en person handler.

Hos enken Darja Mikhajlovna samles ofte mange menn, unge menn, unge damer liker hun ikke. Rudin dukker opp, han er sendebud for en baron som skulle komme. Rudins ankomst deler de tilstedeværende i to grupper, de som faller pladask og de som er skeptiske. Darja Mikhajlovna er blant de første, det er også hennes datter.

Det skjer lite i denne romanen, men den er langt fra kjedelig. Turgenjev sine beskrivelser av hvor overfladiske vi mennesker sitter igjen. Han bruker karakterene som han har laget til å beskrive hva som skjer, noe jeg vil omtale som romankunst. 

I mange romaner i dag fortelles alt, hele tiden, og repeteres. Turgenjev satte litt mer krav til leseren. Selv om han også repeterer så blir man som leser mest opptatt av det som ikke fortelles. Det som vi finner mellom linjene. En av disse hendelsene er et frieri og hvordan den kommende bruden sier ja. Eller, vi får aldri høre hun sier ja, men det er der, i teksten. Et sted, mellom alle ordene.

Det er ikke uten grunn at Turgenjev er en av mine favoritt russere. Hans romaner er like aktuelle i dag. 

Anbefales!

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

To favoritter fra bokhylla: The Angels of Russia og Music at the Garden House

Av og til er det fint å hente frem favoritter fra bokhylla. Selv om hylla bugner av uleste bøker (de forsvinner jo strengt tatt ikke uansett), så er det av og til tid for å ta frem favoritter. To av mine favoritter som ikke har blitt lest på noen år er The Angels of Russia og Music at the Garden House. Romanene er skrevet av Patricia le Roy og tar utgangspunkt i tiden da kommunismen stod for fall.

The Angels of Russia var den første boka jeg leste av le Roy og er også favoritten, utgaven min begynner nå å bli ganske så slitt.

My cousin Stephanie arrived in Leningrad in February 1986. It was her first trip to the Soviet Union. Russia had possessed her since she was a child, not the grey utilitarian empire of Lening and Stalin, but a romantic fairytale Russia of izbas and palaces, haunted aristocrats and mad gamblers, golden domes and white nights. For nearly all her life, Russia  had been the meeting point of her mind and emotions, as she waited steadfastly to make her journey in the flesh. But during that brief six-month stay in the USSR, the poetic sould of Russia eluded her: what she encountered instead was Lenin's Ghost.

I Leningrad møter Stephanie Sergei, dissidenten som tar henne med ut i den virkelig verden. Men Sergei har mørke hemmeligheter - og et behov for å komme seg ut av landet. De satser på et proforma ekteskap. Hjemme i Paris mottas nyhetene om Stephanie sitt ekteskap med uro av hennes tante Marina. Marina stakk selv av fra kommunistregimet for mange år siden, og bidro til at farens karriere gikk under. Er Sergei så uskyldig som han vil ha det til og  hva føler egentilg Stephanie for dissidenten?

Music at the Garden House starter i 1990. Berlinmuren har falt. I England sitter Kathrine og skriver bøker om tyske forfattere. En dag dukker Axel opp. Axel er et bekjentskap som går ti år tilbake da Kathrine bodde i Moskva sammen med sin mann Stephen. Da Stephen var opptatt med å rapportere nyheter hjem til England ble Kathrine oppvartet av mannen sin assistent, KGB-agenten Axel. Nå står han på trappa hennes og trenger hjelp.

Le Roy sine bøker er en kombinasjon av politiske thrillere og romantiske drama. I Music at the Garden House veksler Kathrine og Axel med å fortelle. Historien er relativt enkel, paret foretar en road trip hvor Kathrine etterhvert skjønner at Axel ikke har fortalt henne alt. Turen blir spennende, som leser har jeg problemer med å skjønne hvordan de skal komme seg ut av problemet. 

The Angels of Russia er hakket hvassere. Det veksles mellom hvem som er forteller (selv om Stephanie sitt søskenbarn er den røde tråden), mellom jeg og 3. person, sammen med kommentarer om politiske og historiske hendelser, og historien blir langt fra fortalt kronologisk. Uvant oppbygging av en thriller vil jeg si. Det krever litt av leseren, men det fungerer. Ja, det fungerer veldig bra. Hver gang jeg leser denne romanen lærer jeg noe nytt og avdekker noe nytt. Det er mange historier som fortelles, men det er også spennende. 

Både Stephanie og Kathrine er på grensen til naïve til å være troverdige. Samtidig husker jeg jo at mange jeg møtte da jeg bodde i Moskva for en del år siden (men ikke så mange at vi snakker om kommunisttiden), kom for å se et Moskva/Russland før 1917. Akkurat slik som Stephanie. Selv var jeg så kunnskapsløs da jeg kom at jeg forventet ikke noe mer enn grå bygninger, pelsluer og køer. Jeg fant Pusjkin, Tsjaikovskij og Turgjenev, i motsetning til Stephanie som kanskje aldri følte seg så langt unna Pusjkin som da hun satt på lesesalen i Leningrad.

Etter å ha lest disse romanene på ny fant jeg ut at de er en del av løslig trilogi som heter Lenin's Ghost. Den siste boka heter Tamerlane's Grave og kommer nok til å bli lest snart. I tillegg fant jeg en annen bok av Patricia le Roy The Judas Tree på hjemmesiden hennes som pdf, så nå er den lastet ned på Kindlen og venter der på å bli lest.

----
Og boka? Eller bøkene. Kjøpt selv begge to.
----

"Eventyret om Tsjaikovskij"

På mine ukentlige turer til biblioteket har jeg sett boken Eventyret om Tsjaikovskij stå utstilt. Lenge. Så tilslutt ble jeg så lei meg på vegne av boka at jeg lånte den. Og litt fordi godeste Pjotr er en av mine favorittkomponister.

Det er Minken Fossheim som har skrevet teksten i denne barneboken og Hilde Kramer som har illustrert den. Fossheim forteller historien om  den lille gutten som hørte musikk i hodet sitt og som etter hvert skulle bli en av verdens mest kjente komponister. Tsjaikovskij er en komponist som mange barn kanskje har et forhold til, han har skrevet musikk både til ballettene Nøtteknekkeren og Svanesjøen.

Historien om komponisten er godt formidlet, både i tekst og i illustrasjonene. Jeg fikk veldig sans for illustrasjonene, de er nesten litt collage-aktig og har fine små detaljer.

Det eneste som ødela lesingen for meg transkriberingen av de russiske navnene, samt av de typiske russiske ordene og uttrykkene. Her brukes en blanding av norsk og engelsk transkribering - og det er slik som jeg finner  veldig irriterende. For eksempel skriver de Tsjaikovskij i stedet for Tsjajkovskij, og bruker bokstaven c i transkriberingen i noen av uttrykkene, noe som ikke gjøres på norsk.  Nåja. Det er kanskje bare jeg som finner slikt veldig irriterende. 

Tross dette er Eventyret om Tsjaikovskij en fin fin bok.
----
Og boka? Kommer fra biblioteket. 
----

Barn av Stalin - Tre generasjoner i krig og kjærlighet

Moskva 1990-årene.

Etter å ha levd en omflakkende tilværelse drar Owen Matthews drar til Moskva for å jobbe som journalist i den engelskspråklige avisen The Moscow Times. Moskva på 90-tallet er stedet for å gjøre raske penger, hvor de rike er rikest og hvor dopen flyter. 

Jeg dro til Moskva for å komme bort fra foreldrene mine. I stedet fant jeg dem der, enda det tok lang tid før jeg skjønte det eller ville innse det. Dette er en historie om Russland og om familien min, om et sted som skapte og frigjorde oss og inspirerte oss og var svært nær ved å knuse oss.  

Moskva/England 1960-årene.

Mervyn Matthews kjemper en kamp for å få sin russiske forlovede ut av Sovjet. Mervyn, waliseren som forelsket seg i Russland, hadde møtt Ljudmila da han var student i Moskva. Men etter å ha sagt nei til å spionere for den internasjonale fredssaken (les: KGB) blir livet hans betraktelig vanskelig og Mervyn og Ljudmila blir forhindret i å gifte seg.

Mervyn må forlate Moskva, men gir seg selv fem år på å få Ljudmila til England. Det lykkes, men først etter å ha ødelagt sin akademiske karriere i Oxford, et tap han aldri kommer over. Mervyns sønn Matthew oppsummerer kampen og tiden etterpå....  

Men da mine foreldre møttes igjen, oppdaget de at det var knapt noen kjærlighet tilbake. Alt var blitt forvandlet til blekk og ord fordelt på tusen brevark, som ligger pent sammenbrettet i en kiste på loftet i et rekkehus i London.

Matthew Owens skildrer tre generasjoner i boken Barn av Stalin. Skildringene av sin egen familie er brutalt ærlige. Bestemoren som forlot sin egen søster hjelpeløs og døende på en togstasjon, moren som halter etter sykdom i barndommen (som forøvrig var på barnehjem) og farens stahet.

Orlando Figes kom nylig ut med dokumentaren Hviskerne, som handlet om hvordan Stalins påvirket millioner av skjebner. Simon Sebag Montefiore gav oss familiekrøniken Sasjenka. Barn av Stalin utfyller disse to bøkene, eller sagt på en annen måte, den gir oss et ansikt til alle skjebnene i Hviskerne og gir romanen Sasjenka troverdighet (og ja, av og til overgår virkeligheten fantasien). Men boka står naturligvis godt på egne bein.

Matthew Owens kom til Moskva ett par år før meg. Da jeg ankom Sheremetjevo i 1998 hadde Owens allerede avansert til å være korrespondent for Newsweek. Beskrivelsen han gir av Moskva i 90-årene er brutal, men de føles sannferdige. Vi vanket ikke i de samme kretser, men vi har begge to vært på den legendariske The Hungry Duck (selv om det for min del var nok med en halv kveld der). Mens oppholdet i Moskva for meg handlet om å se ett nytt sted, ble det etter hvert for Owens ett sted hvor han fikk se sin egen historie.

Barn av Stalin er godt skrevet. Det er en bok som er vanskelig å legge fra seg, man blir slukt inn i historien og spesielt historien om Mervyn og Ljudmila. Det er en bok som anbefales på det varmeste.
----
Og boka? Denne boka har jeg ønsket å lese lenge, og benyttet muligheten til å kjøpe den da jeg fant den på salg! 

Sibirsk oppdragelse av Nicolai Lilin

Transnistria er en region som offisielt tilhører Moldova, men som i realiteten er en selvstendig stat. Transnistria består av en lang og smal landstripe på østsiden av elva Dnestr. I Transnistria heter landet Pridnistira, trans betyr «over», og Transnistria referer til at landet, fra Moldovas side, ligger over elven Dnestr; Pridnistira betyr «ved elven Dnestr» (hentet fra wikipedia).

Urkaene var en folkegruppe som levde i Sibir til Stalin forviste de (sammen med andre folkegrupper) til Transnistria. Urkaene var en tradisjonsbundet folkegruppe, like fullt levde de av kriminelle handlinger. 

Nicolai Lilin ble født inn i denne gruppen av kriminelle. Etter forvisningen fra Sibir fortsatte de sin levemåte i byen Bendr i Transnistria. I boka Sibirsk oppdragelse  forteller han om denne unike oppveksten som er preget av rå vold, ære, drap, hevn, tatoveringer og tradisjoner. 

Det er en helt annen verden Lilin forteller om, den er faktisk så annerledes at jeg tar meg selv i å tenke at dette har skjedd i en annen tid, men Lilin vokste opp på 80-tallet han også, født året etter meg. Urkaene lever i sin egen verden, de har sine egne, ganske sammenfløkte regler. De har spesiell talemåte, noe som også gjenspeiler seg i Lilin sin fortellermåte. Den føles til tider gammeldags og ærbødig, men også muntlig. 

Boka er en biografi, oppvekstskildring (det vil si, det var det jeg trodde til forfatteren på intervjuet i Nasjonalgalleriet nevnte en episode som han hadde omskrevet, så da ble jeg litt usikker på hva det hele er....). For urkaene var tatoveringer en slags biografi, de forskjellige tegningene illustrerte livet deres.

Boka forteller Lilin sin historie - og den er interessant. Hendelsene som referes i boka er tidvis grusomme, fortalt på en litt naiv måte og med en stor erbødighet for tradisjoner. Det er lite refleksjon, det fortelles og utbroderes. Boka er til tider dårlig redigert, når en historie skal fortelles så kommer et utall sidehistorier så tilslutt har man som leser mer eller mindre glemt hva som var den opprinnelige. Kanskje har de valgt å la det være slik for at den skal være mer muntlig.

Selv savner jeg litt mer bakgrunnsinformasjon om urkaene, spesielt om tiden før de ble forvist, i tillegg til litt mer utfyllende informasjon om hvorfor den tettsammensveisete gruppen av mennesker ble oppløst. Men, det er nå meg da, jeg er litt nysgjerrig på andre kulturer.


Sibirsk oppdragelse er vanskelig å oppsummere, men en ting kan jeg si - den er ikke for sarte sjeler!

Nicolai Lilin var akkurat i Norge og ble intervjuet på NRK sin nye kultursatsing Nasjonalgalleriet. Intervjuet hadde fokus på tatoveringene, og var forøvrig litt kleint, men kan sees her. Her er også en trailer hvor Lilin snakker om bakgrunnen sin og boka si. Og er du interessert tatoveringer på russiske kriminelle, ja da kan du prøve denne lenken her.

PS! Dette må jeg bare si - skriveleifer på bokomslaget er fy - fy!

Anton Tsjekhov: Sjette avdeling

Jeg har tidligere skrevet om min forelskelse i Tsjekhov, og her om dagen kom jeg på at det var jeg stund siden jeg hadde lest noe av denne russike legen, forfatteren og dramatikeren Anton Pavlovitsj Tsjekhov. 

Sjette avdeling er kort roman, eventuelt en lang fortelling. Før Tsjekhov slo gjennom med sine kjente skuespill skrev han for det meste korte, satiriske noveller.

Tsjekhov var selv lege, tok ikke betalt av sine pasienter, men finansierte legeyrke med det han tjente på forfatterskapet. I Sjette avdeling viser han hvordan psykiatriske pasienter ble behandlet på tsartiden og hvordan vi mennesker ikke ønsker å se virkeligheten i øynene.

Gromov er innlagt som pasient på det som kalles sinnssykeavdelingen på et sykehus i en liten by i Russland. Han er kultivert og belest. Sammen med noen få andre pasienter er han sperret inne på avdelingen. Bare en av pasientene får lov til å gå ut i byen, han er "landsbyidioten". Legen på sykehuset, Andrej Jefimytsj Ragin, er lite tilstede før han en dag begynner å holde lange smataler med Gromov som han prøver å overbevise om at ...sinnsro og tilfredshet må ikke søkes utenfor en selv, men i ens eget indre.  Etter at hans daglige rutiner endres av disse samtalene tar de rundt han "ansvar" - som ender med at han drar på en ferietur til Moskva, St. Petersburg og Warsawa sammen med en altfor snakkesalig venn. Og blir altfor blakk.

Tilbake i den navnløse, lille landsbyen leier han et lite rom og leser bøker, men blir etter hvert lurt av sin arvtager på sykehuset til å bli innlagt på sjette avdeling, altså sinnsykeavdelingen. Etter ei natt dør Ragin.

Tsjekhov hvordan en som selv prøver å hjelpe de syke, selv blir sett på å være syk.  Og ikke minst, hvordan omgivelsene takler det når noen prøver å se virkeligheten i øynene. Eller som Solum Forlag skriver på baksiden av boken.... Tsjekhovs budskap er at man må kjempe mot virkeligheten, ikke passivt akseptere den.

Kompakt sovjethistorie i romanform: Sasjenka av Simon Montefiore

Sasjenka vokser opp i St. Petersburg i en urolig tid. Med en jødisk far som er enhver lege og kvakksalvers drøm og en utsvevende mor, som foretrekker Rasputin sitt selskap foran familien, jobber hun for revolusjonen. Gjennom sin onkel jobber hun seg oppover og innover i den indre kjernen av bolsjeviker. 

23 år senere er Sasjenka godt gift med en betrodd partimedlem og har to barn. Hun er redaktør for et kvinneblad - et blad i god sovjetisk ånd. Under et 1. mai selskap møter hun en forfatter, som hun (først) motstridende innleder et forhold til.

Handlingen i romanen Sasjenka foregår i 1916, 1939 og 1994. Å legge handlingen til disse tidspunktene  gjør at romanen viser Sovjet sin historie. Både før og etter, og ikke minst under.

Forfatteren Simon Montefiore kjenner vi fra biografiene om Stalin, samt biografien om Potemkin og Katarina den store. Såvidt jeg har skjønt er dette hans første skjønnlitterære bok. 

Historien om Sasjenka er en god historie. Montefiore klarer å få frem historien uten at man føler at handlingen blir for vidstrakt. Det er heller ikke tvil om at han kan sovjetisk historie, det drypper av godbiter gjennom hele boken. Og selv om Montefiore er engelsk, så har han klart å fange inn mye av den russiske folkesjelen. Språket er enkelt, kanskje til tider litt for enkelt, jeg vil ikke ligge skjul på at det er det historiske rundt denne romanen som driver leseren fremover.

Jeg stusser litt på oversettelsen enkelte steder. Det er enkelte ord som virker litt hastigt oversatt, eksempelvis snakker en journalist om at hun må supervisere en forfatter når han skal skrive en artikkel. Jeg antar at hun mener veilede, det samme gjelder ordet sentenser (svenskt?) og uttrykket å bolle seg (danskt?). Det er småtterier, men det gjør at boken får et litt hastig preg og det er alltid synd.

God bok!

Døden på Kola: Forvirrende om interessant tid

For ikke lenge ble det snakk om å ha en åpnere grense mellom Norge og Russland for innbyggerne i de nordlige deler.

Vi er langt fra slutten av 40-tallet og begynnelsen på den kalde krigen.

Den kjente NRK-journalisten Morten Jentoft, kjent for sine rapporter fra vårt store naboland, kom i 2008 ut med boken Døden på Kola. Boken er en dokumentar om hva som skjedde i grenseområdene da 2.verdenskrig var over og Sovjet igjen var en fiende. Det var ikke bare husene i Finnmark som måtte bygges opp igjen, både overvåkingstjenesten og etterretningstjenesten var mangelfull og informasjonen om hva som skjedde på den andre siden nærmest lik null.

Jeg tror få oss vet, aner, hvor viktig Norges grense med Sovjet var (er?). Og hva som har skjedd der i tidenes løp. Morten Jentoft prøver å rette på dette.

Norsk etterretningstjeneste hadde også mangel på folk etter krigen og med desperat behov for informasjon begynte de å se seg rundt i nabolandene. I Finland fant de frivillige, personer med riktig kompetanse som var villig til å ta seg innover i Sovjet for å rapportere tilbake. Noen jobbet for 100 kr døgnet - betaling hvis du kom tilbake that is.


Døden på Kola forteller om flere av slike oppdrag, Jentoft har også funnet noen av aktørene og intervjuet disse. I tillegg handler boken om den spente situasjonen mellom etterretningstjenesten og politiets overvåkingstjeneste. Som om det ikke var nok, alt dette var initiert av makter større enn Norge. Både USA og England betalte for flere oppdrag, mens nordmennene stod for organiseringen.

Boka viser hvor globale utfordringer også får konsekvenser nasjonalt - og lokalt.

Spennende og interessant er det, men boken mangler helt struktur, dessverre. Jentoft skriver godt og forståelig, men hopper hit og dit. Dette er spesielt i de kapitlene om politikk. Kapitlene som beskriver selve oppdragene flyter godt. Alle ingredienser er der med andre ord, bare godt rørt sammen. Litt synd for det gjør leseopplevelsen litt vanskeligere og boken blir derfor for spesielt interesserte.

Dostojevskij: Dobbeltgjengeren

Jakov Petrovitsj Goljadkin har det ikke bra med seg selv. Eller som russerne kanskje selv ville ha sagt, han har vind i hodet.

Dobbeltgjengeren av Dostojevskij er utgitt bare to uker etter hans debutverk Fattig folk. Mens sistnevnte er skrevet fra et sosialt perspektiv, så brukte Dostojevskij bok nummer to til å forske på menneskenes psykologi. Det ender ikke pent med andre ord.

Goljadkin er titulærråd og i løpet av den korte tiden boken følger han så ender han opp med å møte seg selv. Det vil si, han møter sin dobbeltgjenger. Goljadkin den yngre. Om denne junioren egentlig eksisterer eller om den er et resultat av Goljadkins psyke blir vi egentlig aldri helt sikker på, og det er kanskje ikke så interessant heller. Det er mer hva Goljadkin den yngre gjør med den eldre som gjør boken verd å lese.

Ok, Dostojevskij sin skrivestil er ikke enkel. Romanene hans er ikke enkle. Det er deler av teksten som jeg synes er genial. Eller, kanskje litt skuffet fordi den viser at hvordan vi mennesker tenker og oppfører oss rundt mennesker er ikke noe nytt. Sosial angst er ikke en arv fra vårt eget 90-tall. Av og til tar Dostojevskij helt av og det er ikke alltid jeg følger han. Men det er greit, jeg likte boken jeg, samtidig som det føles litt betryggende å ikke følge Dostojevskij sine tanker helt ut og hele veien. 

Stjernen

Pusjkin er kongen i russisk litteratur. Det finnes prinser, noen til og med arveprinser, men det finnes bare en konge.

Tolstoj, Gogol, Dostojevskij, Turgenev. Bare prinser. Pusjkin er kongen. Til og med Dostojevskij sa at de alle var pygmeer i forhold til Pusjkin, et sitat som kanskje ikke holder til politisk korrekthet i 2010, men som sier noe om russernes forhold til Pusjkin.

Hvor vil jeg? Jo, i forrige uke dukket det opp en prins. Og her snakker vi om en litterær prins - siden jeg allerede har gleden av å dele både seng og gjeld med drømmeprinsen min. I 1977 ga Solum forlag ut en oversettelse av diktsamlingen Stjernen skrevet Jevgenij Abramovitsj Baratynskij.

Den lille boken, med blått stjerneomslag, fant jeg på et loppis i forrige uke. Og siden da har jeg lest russiske dikt skrevet fra 1820-tallet og frem til 1844 da Baratynskij døde. Han ble ikke gammel, født i 1800, men døde ikke på en like dramatisk måte som Pusjkin, stakkar.

Mange forfattere som levde i Pusjkin sin samtid ble urettferdig sammenlignet med kongen. Baratynskij var kanskje en av dem. Han er også i liten grad oversatt til andre språk.

For meg er Stjernen en liten, men viktig diktsamling. Oversettelsen er kanskje gammelmodig, men det er noe med innholdet som griper meg. Baratynskij skriver om materiell overflødighet, vår og natur med noe som ligner på dagens øyne.

Kvelden før 1. mai er det kanskje våren som roper høyest, her et utdrag fra et av diktene...

Å vår, å vår! Hvor ren en luft!
Hvor herlig en natur!

Jeg blendes av det klare hvelv

av levende asur

Å var, å vår! Hvor himmelhøyt
de lette skyer drar
og kysser solens stråleglans
på vindens vingepar!

Skrekk fra Sovjetunionen: Hviskerne av Orlando Figes

Skrekk er kanskje ikke riktig ord i dette blogginnlegget. Det kan antyde boken det skrives om er fiksjon. Orlando Figes murstein Hviskerne er så langt fra fiksjon som man kan komme. Den er samling av vitnesbyrd som viser hvor langt en diktator er villig til å gå for å kontrollere menneskene rundt seg.

Da jeg vokste opp ønsket jeg ofte at jeg hadde blitt født i en annen tid - eller i det minste et annet land. Jeg drømte om å leve i vikingtiden (godt hjulpet av Torill Thorstad Hauger sine bøker), å kjempe mot nazistene under 2. verdenskrig, å være fabrikkjente under den industrielle revolusjon, joda, det stod ikke på fantasien. Oppvekst på en vestlandsøy i stabile omgivelser kan sannelig gi fantasien et push.

I dag er jeg eldre og heldigvis, på noen områder, litt smartere.

Hviskerne handler ikke om Stalin, selv om hans nærvær kan føles på hver bokside. Boken skildrer heller ikke Stalin-regimets politikk. Hviskerne handler om hvordan stalinismen trengte seg inn i folks bevissthet og følelsesliv, hvordan den påvirket alle verdier og relasjoner. Boken forsøker ikke å løse gåten bak Terrorens opprinnelse eller følge Gulags vekst og fall. I stedet prøver den å forklare hvordan politistaten klarte å slå rot i det sovjetiske samfunnet og gjøre millioner av vanlige mennsker til tause tilskuere og kollaboratører i det stalinistiske terrorsystemet.

Med bakgrunn i bokens mål så går forfatteren systematisk til verks. Han starter med revolusjon og ender i dagens Russland. Selv over femti år etter at Stalin døde så setter han merker i folks hverdag.

Hviskerne er historier om skjebner. Dette er bokens største styrke og svakhet. Listen over personer som er intervjuet og dokumenter som er lest er lang. Den ene historien værre enn den andre. Det gjør at mange historier drukner, noe som er forståelig samtidig synd. Alle historier i boken må høres. Mangel på en rød tråd gjør derfor boken til tider overveldende, dette nevner også forfatteren i forordet.

Boken er forbausende lettlest, men krever interesse for historie og Russland. Godt illustrert er den også, blant annet med kart over hvor trangbodd leilighetene var (og jeg som trodde moskovittene bodde trangt da jeg bodde for en ti år siden). Jeg savner derimot, som jeg ofte gjør, et kart over datidens Sovjet med blant annet Gulagleirene som nevnes i boken.

Er Hviskerne viktig i dag? Ja vil jeg si. Ikke bare for historieforståelsen, men også for å forstå dagens Russland. Og er du enda ikke overbevist, så anbefaler jeg Dagsavisens artikkel om boken.

Orientalisten av Tom Reiss

... Men noen av de mest fremtredende, som Lev, vekket til live en enda eldre tradisjon - en orientalisme som på nesten surrealistisk vis koblet jødedommen og islam, og Østen og Vesten, i en felles, harmonisk fortid, og forsøkte å unnfange en felles, harmonisk fremtid.

For noen år siden leste jeg den klassiske kjærlighetsromanen Ali og Nino av Kurban Said. Vi er i Baku, Aserbajdsjan, under 1.verdenskrig. Romanen handler om kristne Nino og den muslimske Ali som forelsker seg. Mer interessant enn kjærlighetsshistorien er bakgrunnsteppen for denne romanen, oljebyen Baku. En mangfoldig metropol hvor øst møter vest, en sydende by.

Det var i mange år uklart hvem forfatteren av Ali og Nino var. For hvem var Kurban Said egentlig? I 2005 fikk kom forfatteren og journalisten Tom Reiss med svaret i biografien Orientalisten. Kurban Said var Lev Nussimbaum aka Essad Bay.

Den korte livhistorien til Lev kunne ha vært en fantasifull roman i seg selv. Han ble tilsynelatende født på et tog på vei til Baku i 1905. Hans mor var bolsjevikvennlig, litt spesielt når man er gift med en jødisk, oljebaron i Baku og var dessuten i kontakt med Stalin da han oppholdte seg i oljebyen. Moren gikk senere selvmord, noe som naturligvis satte sine spor i unge Lev.

Lev levde et beskyttet liv. Baku var en urolig by hvor rike stadig ble kidnappet. Som han selv skrev senere, han lærte seg å ri med et kobbel av livvakter på slep. Under 1.verdenskrig må han og faren flykte, før de vender tilbake til Baku for ei stund. Senere flykter de igjen, denne gangen til Europa via Istanbul.

Lev var et underlig barn, kanskje et barn som aldri har fått lov til å være barn. Han er langt oppe i tenårene før han klarer å være ung. Fra Paris bringer veien han og faren til Berlin. Her blir han etter hvert en kjent forfatter, blant annet skriver han en biografi om Stalin. Denne blir faktisk nevnt i Simon Sebag Montefiore sin biografi om unge Stalin. Historiene og anekdotene som Lev kom med har i ettertiden visst seg å være historisk korrekte i følge Montefiore, selv om de lenge bare ble sett på som myter.

Men det var ikke Lev sin produksjon av biografier som gjorde han omdiskutert. Under sin tid i Berlin og senere Italia forvandler han seg til en muslim. Han går faktisk så langt at han omskriver sin egen historie til at faren var en rik, muslimsk oljebaron fra Baku.

Historien om Lev (altså Kurban altså Essad) er til tider så bisarr at hadde det vært en roman ville man har ristet på hodet. Reiss brukte mange år på å knyte  hans livshistorie sammen og har brukt utrolig mye tid på å få tak i kilder.

Historien om orientalisten er utrolig leseverdig. Av og til forsvinner Lev litt i selve historien. Reiss setter Lev sitt liv inn i et historisk perspektiv og kommer derfor med veldig detaljerte miljøskildringer av samfunnene som Lev oppholder seg i. Det kan av og til bli litt for mye, mange av disse hendelsene og miljøene er så detaljerte at de egentlig krever egne bøker.

Jeg må si jeg likte den første delen best, når de fortsatt er i Baku. Denne delen av verden har alltid vært litt fascinerende for meg. Jeg tror det er litt av samme grunnen til at jeg likte Ali og Nino så godt også. Så utrolig fascinerende annerledes.

Etter hvert flytter (flykter) Lev til Italia hvor han dør i 1942, bare 36 år gammel. I mellom tiden har han trollbundet verden med Nino og Ali, og romanen Girl from the Golden Horn som ikke er utgitt på norsk.

Fascinerende lesing!

Et umake par: Potemkin og Katarina den store

Historien om Potemkin kan ikke skrives uten Katarina den store. De var ett, de levde sammen i en slags form for symbiose, men likevel var de forskjellige.

Fyrst Potemkin var keiserinne Katarina den stores elsker, og ble i praksis også medhersker over det russiske imperiet. De var begge ekstraordinære personligheter: Katarina var en tysk prinsesse som ble giftet vekk i en alder av 14 år, til en russisk arving. Hun var en lidenskapelig kvinne, og med sjarm og politisk genialitet grep hun nådeløst makten og hersket over Russland i tretti år. Potemkin var en fargerik politiker, strateg og erobrer med et eksentrisk og utsvevende liv. Deres hemmelige brev til hverandre er bevart. Der skriver de om krig og politikk, men også om sin egen helse og sine elskere.

Forfatteren Simon Sebag Montefiore har gjort stor suksess med biografiene om Stalin. I 2008 kom også biografien om Potemkin ut på norsk og takk for det skulle jeg til og skrive! Det er alltid en fordel å kunne holde seg til norsk transkribering når det gjelder russiske navn og jeg fant heller ingenting å utsette på Jorunn og Arne-Carsten Carlsen sin oversettelse.

Potemkin var en fascinerende mann. Målrettet jobbet han for å bli Katarina sin elsker. Katarina som allerede var gift hadde nesten alltid en elsker, jo eldre hun ble, jo yngre ble hennes elskere. Men Potemkin satte spor. Selv etter at deres intime relasjoner i all hovedsak var slutt så fortsatte han å være en slags ektemann. Montefiore argumenterer for at de faktisk også giftet seg, bigami var ikke uvanlig blant herskere og eliten i Russland på denne tiden. Hennes nye elskere måtte godta og lære seg å like Potemkin. Katarina og Potemkin ble ofte tiltalt i brev som far og mor både av hennes elskere og av hans nieser. Ut fra denne biografien får jeg inntrykk av at de hadde en lukket krets rundt seg som de to var svært lojale mot - så lenge lojaliteten ble gjengjeldt.

Potemkin utvidet det russiske keiserriket i sør, spesielt Krim. Samtidig som han var militær, så hadde han store tanker når det gjaldt innvandring og økologi. Han (fikk) plantet trær og var opptatt av at disse nye annekterte områdene skulle bli store matvareprodusenter.

Samtidig var han forfengelig, en stor hypokonder og en flørt. Det siste var kanskje mildt sagt, men ingen fikk altså så stor plass i livet hans som Katarina.

Potemkin og Katarina den store er en stor biografi. Den gir et innblikk i en fascinerende mann med visjoner som kanskje overgår de fleste. Den er også et godt bilde i hvordan de som hersket i Russland opp gjennom årene har styrt og hvor enormt klasseskillet har vært.

Anbefales!

Fatale egg

Mikhail Bulgakov er mest kjent for Mesteren og Margarita, romanen der Kristus kommer til Moskva. Fatale egg ble utgitt i 1924 og er en kortere roman, men like satirisk som mesterromanen. Det var utgivelsen av Fatale egg at Bulgakov ble utsatt for en sterkere sensur i Sovjet, Mesteren og Margarita var upublisert i 20 år før den kom ut!

I Fatale egg er vi i Moskva i 1928. Professor Persikov gjør ved en tilfeldighet en oppdagelse. Røde stråler som hjelper den bioligiske utviklingen. Dessverre, etter å ha gått sine irrganger i det sovjetiske byråkratiet så er kassene han skulle ha hatt tilsendt fra det store utland blittforvekslet. Forvekslet med hønseegg som skulle til et kollektiv ute på landsbygden. Det er duket for en katestrofe og hvem kan redde Moskovittene?

Lesningen av Fatale egg er naturlig nok annerledes i dag, enn da den først kom ut. Dagens lesere sitter med en historisk ballast, som gjør at vi kjenner igjen den satiriske tonen mot den sovjetiske politikken. Dette var ikke så tydelig på 20-årene og en av grunnene til at den kom gjennom sensuren.

Det er en god historie Bulgakov serverer oss. Denne burleske og delvis komiske historien er verd å lese. Lettere tilgjengelig enn Mesteren og Margarita er den også, knappe 150 sider. Under lesningen fikk jeg av og til følelsen av å lese et stykke radioteater, det er noe med Bulgakov sine beskrivelser. Det er ikke så rart, han skrev for både radioen og for teatret.

Fatale egg har nå fått meg til å grave litt i bokhylla for å finne en russisk favoritt. Et adelshjem av Ivan Turgenjev, en helt annen type forfatter enn Bulgakov. En klassiker som ikke er så veldig godt kjent i Norge, selv om Solum oversatte den til norsk i 1994.

Sterkt samtidsdrama fra Russland

Det er ingen voksne hjemme her!

Samtidsdramaet Plastilina er debutstykket til Vassilij Sigarev. Han ble kjent over natten da han fikk den prestisjetunge britiske Charles Wintour Award i 2002.

Bildet er tatt av Erik Aavatsmark og er hentet fra Nationaltheatret sine sider.

Plastilina eller modelleire som jeg kalte det i mine yngre dager er virkelighetsflukten til hovedpersonen Maksim. Han er 14 år, forlatt av sin mor og bor hos sin gamle bestemor. Figurene han lager av modelleire er de(t) eneste han har kontroll over.

Vi møter ingen knapt noen noen normale voksne, de Maksim treffer på har ofte uærlige hensikter og er ikke til å stole på. Vennene på hans egen alder er svikefulle, Maksim kjemper for å overleve, men for hva? Selv (tidligere) tenåringer som er vokst opp i mer stabile rammer vil kunne kjenne seg igjen her.

Nationaltheatret har tatt i bruk gode lyd- og lyseffekter som gjorde at de formidlet gode og vekslende stemninger på den skitne scenen. Handlingen er satt i Russland etter murens fall og en del av arven fra Sovjettiden kommer godt frem. Kim Sørensen som spiller Maksim gjør en veldig god jobb, det samme gjør en del av de gamle traverne som Anne Marie Ottesen og Erik Hivju.

Stykket er godt, det er vondt og det er til tider morsomt. Det er galgenhumor vi her snakker om. Dessverre var den forestillingen vi var tilstede på skjemmet av et lite mottakelig publikum.