For to uker siden skrev jeg om diktsamlingen løp svartøre løp som utfordret meg litt. Boka ble liggende litt før jeg tok den opp igjen.
Vanligvis bruker man en stund på diktsamlinger, de kan ikke leses i ett. Ett par dikt og man må puste litt.
Løp svartøre løp måtte nesten leses i ett. Diktene handler en ung jente og hennes reinsdyr. Diktene er som små fine historier.
Jeg liker ordene i historien. Det er så mange ord som man vanligvis ikke finner i bøker jeg leser til vanlig. Kjenn litt på disse ordene
bjørkestammen
sølvvier
einerkvisten
Ord som gjør at man kjenner naturen litt nærmere på kroppen, eller lukten av natur, slik som man kjenner lukten av regn.
Diktsamlingen er Rawdna Carita Eira sin første. Boka er todelt, de norske tekstene og de samiske tekstene møtes på midten. Hun er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for denne boka.
----
Og boka? Lånt på biblioteket.
----
