Den afrikanske farm av Karen Blixen

Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong.

Åpningen av Karen Blixen sine memoarer er like kjent som boka selv. Den afrikanske farm ble første gang utgitt i 1937. I 1931 forlot Blixen Kenya for godt. Hun måtte selge farmen sin og dro tilbake til fødelandet Danmark. Hun hadde da bodd i Kenya siden 1914.

Blixen sine memoarer er fortellinger om tiden i Afrika. Hun forteller om farmen, sine ansatte (og innfødte), venner og ikke minst skildrer hun naturen. Hverdagslivet skildres, skjebner blir fortalt.

Den første delen av boka oppfatter jeg som en ærlig hyllest til livet (og slitet) på en afrikansk farm. Vi blir kjent med Blixen sin nærmeste omgangskrets. Hun skildrer relasjonene mellom de hvite og innfødte. Blixen gjør ikke samme feilen som jeg nettopp gjorde, hun putter ikke alle innfødte i en boks. Hun skildrer de forskjellige stammene, folkene, og hvordan hun opplever sannheten rundt dem.

Blixen er ærlig, men det er sannelig en av hennes tjenere også. Blixen skriver og skriver, de rundt henne følger med, blant annet hennes tjener Kamante.  Han spør om hun kan skrive en bok og Blixen svarer at det håper hun. Kamante svarer etter ei stund at det tror ikke han.

Han stod der og holdt selveste Odysseen bak ryggen. Nå la han den med stor tyngde ned på bordet. "Se, msabu" sa han, "det er en god bok. Den henger sammen fra ende til annen. Selv om man holder den i ryggen og rister den kraftig, faller den ikke fra hverandre. Mannen som har skrevet den er klok. Men det du skriver, "fortsatte han med forakt, men også en viss medfølelse, "det er det jo ingen sammenheng i. Noe er her, noe der. Når folkene dine kommer inn og glemmer å lukke døren, fyker det hit og dit, noe blåser ned på gulvet, så blir du rasende. Det blir ingen god bok. "

Boken er en god påminnelse om hvor blind vi blir for ting som er gitte i vår egen kultur. Ikke alle var like åpne for andre kulturer som Blixen. I boken er det et kapittel med korte anekdoter og hun forteller blant annet om doktor som skulle ha seg frabedt å hjelpe innfødte da han var vant til å praktisere blant eliten i Bournemouth!

Ganske sobert skildrer også Blixen forholdet til Denys. Det vil si, Blixen blir aldri privat, knapt personlig. I slike skildringer som Den afrikanske farm har forfatteren, skriveren, en tendens til å ta stor plass. Jeg føler at Blixen stadig forsvinner, det er ikke det at hun er (for) saklig heller, hun bare lar de andre, naturen rundt henne, ta den største plassen i fortellingene. Det vitner om en god historieforteller.

Anbefales!
----
Og boka? Kjøpt selv.
----

"Den gode tolk" og "Tolken"

Det stilles en rekke krav til en profesjonell tolk. Disse er blant annet objektivitet, taushetsplikt og nøyaktighet. Det er forventet at en tolk ikke legger til eller trekker fra noe av det originale budskapet, og at tolken alltid informerer om sin rolle i forkant av en tolkesituasjon (hentet fra wikipedia).

Bruno er født og oppvokst i Afrika. Sønn av en katolsk misjonærprest (!) fra Irland og  en kongolesisk dame. Senere flytter han til England, studerer og blir værende. Gift med en up-and-coming journalist,  og jobber som tolk. Hans tjenester blir også brukt av fedrelandet (les: den engelske etterretningstjenesten) og det er under en superhemmelig konferanse at han begynner å stille spørsmål om hvem han egentlig er. 

John le Carré sin roman Den gode tolk gir oss ett innblikk i hvordan verden egentlig styres og hva som skjer når man kjenner samvittigheten trykker lenger og lenger oppover magen. Romanen er i kjent le Carr- stil, men mangler en del for å bli virkelig spennende. Deler av konferansen blir veldig mye pjatt og det skjer lite. Det tok tid å komme gjennom hele boken og er langt fra le Carré sin beste. 

I filmen Tolken møter vi Silvia Broome. Silvia er også født i Afrika, men jobber nå som tolk for FN, fordi hun tror på saken, fred gjennom diplomati. En kveld overhører hun en samtale om at en afrikansk leder skal bli drept. Hun rapporterer saken videre, men foruten å selv bli satt under gransking så blir hun også et mål for de som planlegger attentatet. For hvem er egentlig Silvia og hvor ligger hennes lojalitet?

Silvia Broome spilles av Nicole Kidman og hennes mannlige motspiller, agenten Tobin som har ansvaret for saken, er Sean Penn. Det er en spennende film, en god thriller. Det som skurrer for meg er manuset, spesielt dialogene i første delen av filmen. Jeg oppfatter de første samtalene mellom Tobin og Silvia som kunstige. Heldigvis gir dette seg utover i filmen.

Å være tolk må være en tøff profesjon. Bare den tekniske siden av tolking (presisjon og overvåkenhet) krever enorm stødighet. I tillegg kommer det kulturelle, språket og ikke minst det som skaper problemer for både Silvia og Bruno; tilhørigheten. Selv om de begge to behersker flere språk, så er spørsmålet hele tiden for begge to. Hvor hører de hjemme?  

----

Og boka? Boka var ett loppisfunn og dvden (som på originalspråket heter the Interpreter) lånte jeg på biblioteket. 

----

Ny favoritt fra Sør-Afrika!

Deon Meyer heter han.

Av og til så lurer jeg på hva jeg går glipp av i bokverden... Er det mange perler jeg slett ikke hører om, ikke ser i bokhandelen, som rett og slett går meg hus forbi? Det er det sikkert (skrekk og gru), men samtidig gir det en ekstra fin følelse å finne ei slik bok innen favorittsjangeren spenning og dermed få en god leseopplevelse.

Jegerens hjerte handler om den tidligere leiesoldaten Tiny Mpayipheli. Han har funnet et rolig sted i livet, sammen med en kvinne han elsker og en stesønn som forguder han. En kveld blir han oppsøkt av datteren til en tidligere venn. Faren hennes er kidnappet og hun ber nå om hjelp til å frakte en harddisk full av sensitiv informasjon til farens kidnappere. Selv er hun ute av stand til å gjennomføre et slikt oppdrag.

Tiny Mpayipheli går med på dette, han skylder vennen en tjeneste. Det han ikke vet er store deler av det som er av etterretningsjenester i Sør-Afrika også er på jakt etter denne harddisken.

Vi er i Sør-Afrika, en gang rett etter 11.september 2001. Bakteppet er Sør-Afrikas kronglete nære fortid, en historie jeg ikke kjenner altfor godt. For å gjøre det enklere for oss utenforstående har forfatteren på en fiffig måte skrevet inn litt historikk og samfunnsorientering.

Jegerens hjerte er oversatt til norsk fra afrikaans.

Boken er med andre satt i et eksotisk miljø, men det er ikke til å legge skjul på at en spenning/spionroman krever først og fremst nettopp spenning. En skal ikke kunne legge en slik roman fra seg! Jegerens hjerte er spennende, selv om den forsåvdit aldri har noe klimaks, noe som er det eneste negative jeg kan si om boken. Den driver fremover og er aldri kjedelig. Personskildringene er veldig gode, spesielt av noen av hovedpersonene. Meyer formidler mye av "ting er ikke svart/hvitt" gjennom sine karakterer, noe som gir dybde i handlingen.

Veldig god og spennende bok!

Ujevn novellesamling: Kvelningsfornemmelser

Hun sitter ytterst på skinnsofaen og ser seg rundt i stuen, husker budet fra Ethan Interiors som skiftet lampeskjermen her forleden. "De har et ordentlig fint hus, ma'am," hadde han sagt, med det rare, amerikanske smilet som betydde at han trodde han også kunne få noe slikt en gang. Det er en av tingene hun er blitt glad i ved Amerika; overfloden av fornuftstridig håp.

Nkem er gift med Obiora, en av flere nigerianske menn som velger å la konene leve i USA, mens de selv tjener store penger i hjemlandet. For Nkem skulle det ikke være slik, men etter hvert som pengene renner inn så minsker mannens fravær i USA. En dag får Nkem vite at mannens elskerinne har flyttet inn i huset deres i Lagos.

Etterligning er en av 12 noveller i samlingen Kvelningsfornemmelser. Nigerianske Chimamanda Ngozi Adichie er mest kjent for sin roman En halv gul sol. Debutboken het Dyprød hibiskus og den skrev jeg om her på bloggen for litt siden.

I Kvelningsfornemmelser har Adichie delvis forflyttet seg fra Nigeria til USA. De novellene som gjorde størst inntrykk er de om nigerianske jenter som havner i USA, som Nkem i Etterligning. Adichie sine observasjoner av mennesker og relasjoner er skarpe, samtidig som hun har et språk som maler mer enn beskriver. Med det mener jeg at noe av det beste i novellene er der hun går inn og gjør en "tverrsnittstudie" av en hendelse, eller en tilstand. Som et maleri. Før hun forlater personene igjen.

Ikke alle novellene er like gode. Noen er litt kjedelige - andre historier fungerer ikke som noveller. Jeg har nesten følelsen av det blir litt mye. Ujevnt, ja, men samtidig så er samlingen leseverdig.

Dyprød hibiscus - en sår fortelling om å bli voksen

Kambili er 15 år gammel. Hun lever et privilegert liv, materielt sett. Faren, et produkt av misjonærenes tid i Nigeria er mer katolsk enn paven. Han styrer familien, Kambili, den eldre broren Jaja og moren med jernhånd. Respektert, rik og en velgjører - bak husets fire vegger går de på tå for å tilfredstille han.

"Gud vil bevare oss," sa jeg, og visste at far ville like at jeg sa det. 
 
Hjemme hos tanten Ifeoma er det annerledes. Hun jobber ved et universitet, i hjemmet er det lite penger men mange bøker. Diskusjonene går høylytt og et besøk hos tanten åpner Kambili sine øyne for at det finnes andre måter å leve på.

Forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie ble kjent i Norge for sin roman En halv gul sol. En roman med den dramatiske historien til Nigeria og Biafra som bakgrunnsteppe. Dyprød hibiskus er Adichie sin debutroman og selv om den er satt i samme tidsepoke så er det Kambili sin historie som er fremtonende.

Det er Kambili som forteller historien. Beskrivende og undrende, samtidig kjenner vi hvordan hun endrer seg. I løpet av historien får vi følelsen av hvordan Kambili løfter blikket ut og frem. Dyprød hibiskus er en enklere historie enn En halv gul sol, kanskje litt mer falmende, men like fullt en bok jeg anbefaler.

The Miracle at Speedy Motors - bok nummer ni i The No.1 Ladies' Detective Agency

But one had to be careful, Mma Ramotswe reminded herself: one should not ask for too many things in this life, especially when one already had so much.

The Miracle at Speedy Motors er bok nummer ni i serien om den botswanske detektiven Precious Ramotswe. Serien er som de fleste kjenner til skrevet av den skotske legen Alexander McCall Smith, som har funnet en eller annen formel for å skrive lettleste, men gode serier.

Serien om Precious Ramotswe er en fornøyelig serie. Hun er en klok dame som innser sine feil, men  jeg føler at hun blir en slags mor Afrika for alle oss som egentlig aldri leser noe om Afrika, men som bruker serien som et alibi. Eller kanskje det er bare meg.

For.

Selv om jeg nå har lest ni bøker så blir jeg aldri riktig klok på serien. Er det en slags feministisk litteratur skrevet av en hvit mannlig lege? Er bøkene skrevet for å gi oss et annet syn på Afrika eller er det egentlig ikke Afrika han skriver om? Er han ironisk? Det sistnevnte har egentlig vært min hovedtanke siden jeg startet å lese denne serien for en del år siden, men kanskje er det bare en generasjonsfeil - at alt skal være ironisk?

Mma Ramotswe er en moderat kvinne, hun tror ikke på mirakler og hun tror ikke på grådighet. Hun er opptatt av sin far som var en god mann som gjorde det bra som bonde. Er det vår tids materielle grådighet Alexander McCall Smith gjør narr av?

Eller kan det bare være at McCall Smith skrev denne serien som en hyllest til et kontinent som han har bodd mye i og som han liker godt?

Jeg vet ikke. Det jeg derimot vet er at The Miracle at Speedy Motors var en høydare i serien. Boken er full av funderinger, gode tebeskrivelser og uante tvister. Og lite action - som vanlig. Jeg venter spent på neste bok!

Doris Lessing!

Knirk fikk meg interessert i Doris Lessing ved hjelp av noen inspirerende bloggposter om denne gode forfatteren. Egentlig har jeg lyst til å bruke et annet adjektiv enn god, men alt annet jeg kommer på føles så svulstig og jeg tror ikke Lessing selv er en person som går for svulstige adjektiv. I alle fall ikke forfatteren Doris Lessing!

Jeg har startet med hennes debutroman Det synger i gresset. Den kom ut i begynnelsen av 50-årene i England etter at Lessing flyttet dit. Jeg ble ferdig med romanen i forrige uke, men jeg har ikke klart å blogge om den før nå. Igjen og igjen har jeg stilt meg spørsmålet - hva ville Lessing med Mary?

Romanen starter med et mord. Den hvite kvinnen Mary er funnet død, morderen er den svarte hushjelpen Moses. Vi er i Sør-Afrika, vi er i et samfunn hvor de hvite hersker og hvor det er en dirrende elektrisitet mellom disse og de svarte.

Så gjør romanen ett hopp. Vi møter Mary som ung pike, gjør streif innom hennes sorgløse liv etter at hun befrir seg fra familien, men før hun gifter seg med Dick. Valget om å gifte seg med Dick (selv om kanskje Mary ikke selv ser på det som et valg?) tar hun etter å ha overhørt noen venner snakke om at hun aldri kommer til å bli gift. Et fatalt valg - for de begge.

Hverdagslivet på farmen til Dick er preget av fattigdom. Etter hvert som vi lærer Dick å kjenne finner vi ut han er en evig optimist, sta men ikke sta nok til å gjennomføre prosjektene sine. Mary, derimot, kjeder seg. Periodevis er hun depressiv. Så kommer Moses for å jobbe i hjemmet deres. 

Det er så mye i denne romanen, så mange historier i denne relativt lille romanen. Forholdet mellom Mary og Dick. Begge to irriterer meg slik. Marys tidvise apatiske holdning. Dicks urealistiske tro. Noen avsnitt er så glitrende skrevet, jeg tenker spesielt på de delene hvor Mary tar over gårdsarbeidet (les: herskearbeidet) når Dick ligger med malaria. Dirrende. Elektrisk. Det er samtidig en vanvittig god metafor på samfunnet der nede, slik jeg tror det må ha vært. 

Like fullt, det er mye hun ikke skriver. Det ligger så mye usagt mellom linjene, det er nesten som man føler at det tyter ut. Ta for eksempel naboen - Slatter og hans kone. Hvordan de i boken helt klart representerer de hvite, men også hvordan de selv også har tatt på seg å være en slags representanter og hvordan de setter standarder og normer for de hvites oppførsel. Med andre ord - lag på lag fortelles historiene. 

Så, hva ville egentlig Lessing si med Mary? Jeg er ikke nærmere noen bedre svar enn de jeg var i forrige uke. Selv om det er en roman som har mange historier, så handler det for meg også om en ung jente som ikke tør å stole på seg selv. Lessing sier det slik...

Denne tilsynelatende betydningsløse begivenhet, som enhver med en smule kjennskap til verden og menneskene ville glemt øyeblikkelig, fikk varig virkning på Mary.

Veldig god bok. Neste på listen er Det femte barnet. Gleder meg. Ja til Doris Lessing!