Lesesirkel 1001 bøker: Elskeren av Marguerite Duras

Alle romaner har En Hendelse. En Hendelse som er romanen. Når man tenker på en roman tenker man  ofte på denne ene hendelse. Hendelsen er ofte romanen.

Som ung så jeg filmen Elskeren. Flere ganger. Jeg tror ikke det var den unge pikens poetiske, men tidvis stressende tale som fenget meg. En eksotisk verden, en verden så ulik min. I dag, nesten 20 år senere, leser jeg boka. Hva er annerledes? Historien er den samme, Hendelsen er den samme i boka som i filmen. Men først og fremst har jeg blitt mor. 

Indokina 20-tallet. En fransk lærerinne sliter hardt for å fø på sin datter og sine sønner. Datteren blir sendt på pensjonatskole og på veien, ombord i en ferje, møter hun en rik kineser. De innleder et forhold, hun er knapt 15 år. Det kan aldri bli disse to, forholdet er dømt fra starten, men det er avhengighetsskapende for de begge. De har hver sin nytte av relasjonen, hun av hans penger, og han, vel, hun er ung pike. 

Vesla med filthatten er innhyllet i et det gul-grå lyset på elven, alene på fergedekket, lenet mot rekken. Herrehatten gir hele scenen et rosa skjær. Det er den eneste fargen. I den disige solen på elven, den brennende hete solen, viskes breddene ut, det er som om floden går i ett med horisonten. Det flyter umerkelig, uten en lyd, som blodet i kroppen. Ingen vind annet enn i vannet. Fergemoteren, scenens eneste lyd, en gammel hakkende motor med drivstenger som glipper. 

Bildet som ikke blir tatt. Innledningen til hendelsen fortelleren kretser rundt. Møtet.

Franske Marguerite Duras fikk sitt gjennombrudd med Elskeren, L'Amant på fransk.  Bokens knappe 130 sider skapte diskusjon. Det hadde vært enklere om ikke Elskeren var så godt skrevet. For den er så utrolig poetisk. Jeg-fortelleren, den unge piken som eldre, går glimtvis tilbake og fortelleren hos historien. Ikke bare om den unge kineseren, men også om en familie, en mor som lukker øynene og godtar det som skjer rundt henne. 

Det gjentar seg. Mor får beskjed. Hun oppsøker bestyrerinnen på pensjonatskolen og ber henne om at jeg må få komme og gå som jeg vil om kvelden, ikke å kontrollere når jeg kommer, ikke tvinge meg til å gå tur sammen med elevene om søndagene. 

For språket er så godt, at man nesten glemmer hva man leser. Man vil glemme det man leser, og bare nyte språket. Språket er ikke enkelt, ikke glatt, men ruere, med motstand. 

For. Jeg vil ikke lese, jeg vil ikke lese. Om den unge piken og kineseren. Det blir feil, alle har rett på en barndom. Om moren. Som lukker øynene så til de grader, som ikke vil se sine egne barn. Jeg blir opprørt, nesten kvalm. 

Elskeren er en særs god bok, men jeg liker den ikke. Jeg vil ikke like den. Samtidig må den leses.

Av og til er verden unødvendig komplisert. 

Romanen er lest i forbindelse med Line sin lesesirkel 1001 bøker. Sjekk denne siden for flere omtaler av Elskeren i bloggosfæren i dag.  

----

Og boka? Lånt på boka. Men skal jeg være helt ærlig mener jeg at den romanen hører hjemme i alle bibliotek, så den dagen jeg finner en kopi på loppis så blir den med meg hjem.

----

Matglede, skriveglede: Bruno, politimester

Bruno er politimester i den lille byen St Denis. En liten, søving, fransk landsby, med noen bønder, fire bakeri - og nå også et mord. Faren til byens matematikklærer blir funnet død, henrettet. På kroppen er det tegnet et hakekors. Hvem er det som står bak mordet? Er det høyreekstremistene?

Mordet blir Brunos første mordetterforskning. Hverdagen hans til nå har for det meste gått ut på nabofeider, organisering av nasjonale høytider - og trene barna i landsbyen i tennis og rugby. Fritiden går til trening, mat og vin. Og noen damer her og der. Bruno, som er rundt førti, er stedets ungkar, men ser ikke ut til å ville slå seg til ro med det første. 

Det er Arneberg Forlag som har utgitt denne boken og jeg har egentlig mest lyst til å referere til noe av det som står på baksiden av boken:

Martin Walker har gjort grundig forarbeid når det gjelder Bruno, politimester. I tillegg til et intrikat plot, har denne, på flere måter en annerledes krimroman, det som skal til: vakre omgivelser, hjertevarme personer, aktuell samfunnsdebatt, en dash romantikk og godt med mat og vin - i en elegant komposisjon.

Engelske Martin Walker har skrevet en hyllest til den franske livet, vinen og ikke minst til det franske kjøkkenet. Engelskmannen har helt klart blitt sjarmert av fransk idyll - og har satt seg godt i det han skriver om. Det fører det med seg litt mye detaljer her og der, og er med på "avsløre" at boken ikke er skrevet av en franskmann.

Selv innimellom høns i hagen og hjemmelaget vin, så klarer Walker å komme opp med et mordmysterium som er finurlig. Som så mange andre ganger så er ligger løsningen bakover i tid, og vi blir kjent med deler av den franske historien som ikke alltid frontes på forsiden. Spennende, og ikke helt uten relevans til en del av de utfordringene som Frankrike (og en del andre land) har i dag.  

Men først og fremst er det glede kjennetegner boken. Livsglede, matglede, skriveglede. Og for oss lesere - leseglede!

Ja takk til mer Bruno!

Anbefales!

PS: Bruno politimester har sin egen hjemmeside, se her!

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

Jomfruene og andre noveller...

Jeg legger meg flat. 

Igjen. 

Irène Némirovsky sin novellesamling Jomfruene og andre noveller som kom på norsk i fjor er fantastisk. Elleve noveller, inkludert et filmmanus rommer novellesamlingen. Her er det triste skjebner opp og ned i mente, utført med en fortreffelig språklig presisjon.

Bitterhet.

Ulykke.

Kjærlighet som ikke blir, kjærlighet som aldri skulle ha blitt.

Irène Némirovsky er som vanlig ikke nådig med sine karakterer. 

Ikke alle novellene treffer like godt. En av novellene Magi er den beste. Der Némirovsky tar oss med til Finland, der de hadde et kort opphold da de flyktet fra Kiev. Under en lek spør en av ungdommene i følget, Sasja, åndene hvem han skal gifte seg med (de hadde et ark med alfabetet og en skål som kunne bevege seg). Gutten som spurte var på denne tiden forelsket i Nina som også var tilstede. Svaret blir ganske klart - Doris Williams. Senere ser gutten en fremmed kvinne i et speil. 

Russerne drar etter hvert videre, fra Finland til Paris. Sasja og Nina gifter seg. Mange år senere møter Sasja en kvinne ved navn Doris Williams. Det viser seg at de har nesten møttes flere ganger i årenes løp. Han lar henne gå. Némirovsky avslutter novellen med følgende ord:

Ett eller annet sted i det garnen skjebnen vever for oss, må det ha vært en feil, en maske som mangler. 

Der. Holdt jeg pusten.

Anbefales på det varmeste. 

PS: Labben har skrevet om en annen novelle i samlingen Ekko, jeg anbefaler dere å lese hennes anmeldelse!

PSPS: Nå har jeg lest 11 noveller til utfordringen 52 noveller på 52 uker. 
----
Og boka? Kjøpt selv på Haugenbok.no
----

35 kilo med håp

Georg har hode som en sil, fingre som en trollmann og et hjerte av gull. Han burde kunne bli noe.

Anna Gavalda er litt sånn enten eller. Enten er bøkene feite som mursteiner, eller så er de tynne fliser. Begge delene fungerer. Denne boka på knappe 100 sider er en fortelling om Georg som ikke passer inn på skolen. Han er iderik og flink med hendene, men på skolen faller han igjennom. Og værre blir det når han må gå opp igjen sjette klasse, da blir til og med bestefaren skuffet. 

Når jeg leser ungdomsbøker er jeg av og til litt bekymret. Jeg er redd for at en eller annen moral, eller et overtydelig budskap, skal ødelegge historien. Det kunne fort ha skjedd her, men Gavalda klarer den ørfine balansegangen.

Anna Gavalda har selv bakgrunn som lærer og på forlaget sine sider står det at hun skrev denne boka som en hyllest til de som blir oppfattet som skoletapere.

35 kilo håp er fin, muntertrist bok om en gutt som allerede som sju-åring lagde tegninger for bananskrellemaskin!

----

Og boka? Den er lånt på biblioteket!

----

Siste runde på Balto av Faïza Guène - fransk krutt!

Jeg bader i mitt eget blod, naken, i en vanvittig stilling. Jeg trodde jeg skulle se livet mitt passere revy, men det er bare tull. Jeg hører noen stemmer, det er alt.

Wow, for en kruttønne av ei bok! Siste runde på Balto er en satirisk, vittig og trist historie fra en av Paris sine mange forsteder. Den unge forfatteren Faïza Guène, som fra før har gitt ut romanene Kiffe, Kiffe i morgen og Drømmer for gærninger, imponerer sterkt i denne boken. På litt over 150 sider klarer hun å la oss blir kjent med et knippe personer, inkludert den døde eieren av stamstedet Balto (som forøvrig også er navnet på et sigarettmerke).

Det er innehaveren av Balto, Joël Morvier, som åpner ballet. Hovedpersonene ellers er familien til Tani (Taniel, også kalt Tani, tyrkern eller tapern), en mistilpasset tenåring med enda mer mistilpasset mor (Yeva, også kalt Madame Yeva, mamma eller kjerringa) og far (Jacques, også kalt Jacquot, gammern eller Coco). Tanis bror (Yeznig, også kalt babyen, feiten eller mongoen) og hans kjæreste (Magalie Fournier, også kalt blondineberta, bitchen eller dama til tyrkern) har sine kapitler hvor de bidrar til historien. Og nei, beskrivelsene ovenfor er ikke mine, men innledningen til hver av kapitlene hvor de respektive karakterene får fortelle sin historie.

Og forteller - det gjør de. I avhørene hos politiet snakker de. Om alt og ingenting, mest opptatt av seg selv, mindre opptatt av hvem som drepte Joël. Løsningen selv må den drepte bidra til.

Et mord har blitt begått, men dette ligner ingen vanlig krimroman. Politiet er nærmest ikke tilstede, selv i de kapitlene som er avhør. Siste runde på Balto er mer enn beskrivelse av en del av Paris vi ikke ser når vi drar til verdens mest romantiske by. Ok, så drar vi kanskje ikke på ferie for å se forsteder, men det er samtidig viktig å være klar over at også denne sosiale satiren er en del av Frankrike. 

Veldig god og aktuell bok - les den!

Ein vakker dag - Anna Gavalda er tilbake

Simon, Garance, Lola og Vincent.

Fire søsken som alle sliter med å finne sin vei i livet og drømmer om barndommen.

Simon, Garance og Lola er på vei til et bryllup sammen med Simons kone, den irriterende Carine. Før festen har fått startet stikker de tre søsknene avgårde for å møte Vincent.

Er ho klar over at den snille bisken av ein mann ho har, ein gong gjekk rundt i supermannkappe av sateng dag og natt i månadsvis, som han bretta fint saman i ranselen sin før han gjekk inn skuleporten?

Ein vakker dag er Anna Gavalda sin siste bok. Og gjett om hun er tilbake. Mens jeg var ambivalent til Lykka er ein sjeldan fugl, så er Ein vakker dag rett og slett vakker.

Hovedpersonene til Gavalda ser jeg ofte for meg som litt skakkjørte fugler. Fugler som har fløyet litt for høyt og krasjlandet, eller fugler som trenger litt kjærlighet for å komme seg på vingene igjen.

Hovedpersonen i Ein vakker dag Garance er ein slik fugl.

Boken er på knappe 160 sider med stor skrift og mye luft. Gavalda sin skrivestil gjør at man ser så mye mer mellom linjene, hun kan kunsten å beskrive et stort bilde med få ord.

Fortsatt ikke overbevist? Jorid på Ord om annet blogget om boken tidligere i uken.

Hélène Berr Dagbok 1942-44: Horror! Horror! Horror!

Er det mange mennesker som i en alder av 22 år har vært klar over at de plutselig kunne komme til å miste alle de mulighetene de følte de hadde i seg? (Jeg sjenerer meg ikke for å si at jeg føler enorme muligheter i meg ettersom jeg betrakter dem som en gave jeg har fått, ikke som en eiendom). Er det mange som har vært klar over at alt kunne bli tatt fra dem, og som ikke har gjort opprør?

Hélène Berr var en ung litteraturstudent da krigen kom til Paris. I 1942 startet hun å skrive på dagboken som skulle bli utgitt for første gang i 2007.

Boken starter uskyldig. Berr er forelsket, forvirret og opptatt av studiene. Situasjonen endrer seg når hun må bekle seg med Davidstjernen.

Hun er blitt dømt til tvangsarbeid på livstid. De andre er visst i nærheten av Krakow.

Å lese Berr sine nedtegnelser med vår bakgrunn i dag er utfordrende. Da Berr skrev setningen ovenfor så visste ikke hun hva som lå i nærheten i Krakow. I den andre halvdelen av boken har situasjonen forverret seg.

Jeg blir irritert. Mens mange rundt henne kommer seg unna så blir Berr og foreldrene værende i Paris. Hvorfor drar de ikke tenker jeg?

Dermed kommer jeg til jeg til å si til meg selv: Hvorfor gjorde du ingen ting for å unngå dette, ettersom du visste det? Hvis noen leser disse linjene, og det har skjedd, vil vedkommende bli slått som av Keats' hånd, og etterpå vil han si: Ja, hvorfor det?

Dette er ikke bare en dagbok. Det er en litterær dagbok, jovisst er litteraturreferansene er mange, men språket er vakkert. Litteratur. Beskrivelsene av både følelser og situasjoner er så "to the point" at man kan bli slått ut av setninger som...

Planer har alltid en materiell side som fyller tankene.

Hélène Berr døde i Bergen-Belsen et par dager før leiren ble befridd av engelskmennene.

Horror! Horror! Horror!

Anna Gavalda og Lykka er ein sjeldan fugl

Jeg er ambivalent.

Veldig.

Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at jeg har lest den siste (oversatte) romanen av Anna Gavalda Lykka er ein sjeldan fugl ei stund. Vanligvis jeg ha lagt fra meg romanen for lenge siden, men siden flere lesere har kommentert at den ble bedre etter 200-300 sider så fortsatte jeg. Og det er jeg glad for.

Cirka 200 - 250 sider ut i romanen så snur den. Fra å være treig og nesten uten noe plott, så blir den en fin roman. For meg var det først og fremst stilen til Gavalda som nesten stoppet meg. Den litt røffe, men likevel varme stilen som jeg liker så utrolig godt i Saman er ein mindre alene passet ikke så godt til denne romanens hovedpersoner.

Historiens hovedperson er Charles, arkitekt. Gift med Laurence, som egentlig er mest opptatt av andre menn. Ekteskapet er ustabilt, men det er først når Charles får beskjed om at en tidligere nabo er død at ting begynner å skje.

Jeg har veldig lyst til å si at dette er en god bok, for i deler av boken så glimrer den. Handlingen, når den først kommer i gang er realistisk og karakterene er til å bli glad i. Selv med over 600 sider så ville jeg ikke at den skulle slutte.

Men er det en god bok, når man bruker halve boken på å komme i gang? Jeg vet ikke. Jeg likte boken, men samtidig så må jo hele boken leses. Hm...

Saman er ein mindre aleine

Det måtte en franskmann til for å vekke nynorsken i meg.

Det er fjerde gangen jeg leser Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda. Det er sjeldent jeg har blitt så sjarmert, men denne romanen sjarmerte meg i senk ved første gangs lesning. Annengangs også, tredje og fjerde likeså. Så leste jeg boka da jeg var i Paris, med utsikt til Eiffeltårnet fra kjøkkenvinduet i en leilighet med grandios historie, men den sjarmerer like godt med utsikt til Tryvannstårnet. Eller naboens Noremakjøkken fra 70-tallet.

Utan ein lyd tok ho spegelbildet sitt i forhøyr: Ja vel ja? Var dette som var opplegget? Å vere redd for å skylde nokon noko at ho gjorde seg stygg, gjorde seg ukjennelig til og med for sitt eige blikk?
Nei, ærleg talt? Var det det?
Ho lét handa gli over den raspete skallen sin og fekk voldsom trong til å gråte.

Saman er ein mindre aleine er ikke Gavalda sin beste roman. Høyest henger Eg elska ho. Den er fin, veldig fin.


Saman er ein mindre aleine er også filmatisert. En romantisk, fransk komedie, relativt tro til boka. Verd å se, men les boka først.

I morgen skal jeg ut og få tak i et eksemplar av Gavalda sin siste roman oversatt til nynorsk - Lykka er ein sjelden fugl. Jeg hadde glemt hvor mye jeg gledet meg til denne romanen.

Sjelenes herre av Irène Némirovsky

Dario er utlending. Han er utdannet lege i Frankrike, men ingen vil ha han som lege. Hans kone har akkurat født et barn og Dario er desperat. For å få en fot innenfor så velger han utføre en abort. Han gjør de jobbene ingen andre vil gjøre. Etter hvert som han får en fot innenfor et kynisk miljø vokser prestisjen som sjelenes herre (psykiater), pengene flyter mellom fingerene, men er det ham eller er makten hans penger som tilsynelatende blir en del av det franske overklassemiljøet?


I Sjelenes herre av Irène Némirovsky møter vi et lukket fransk miljø. Irène Némirovsky var selv immigrant, og det er sagt at hun bruker egne erfaringer og at flere av karakterene i boka er basert på personer i hennes samtid. Jeg tror vi kan finne disse karakterene i dag også, spillegale, eksentriske, personer som gjør hva som helst for å komme seg på topp og for å være der.

Sjelenes herre er ikke like svart som David Golder, hvor personer rett og slett ikke blir sett (av hverandre). I Sjelenes herre er det spor av kjærlighet, av ømhet. Men det er også en grådighet og grusomhet som man ikke ofte blir utsatt for i romaner.

Penger. Det er ikke bare andre man definerer etter kapital. I Sjelenes herre er pengene med og bestemmer hvordan personene ser på seg selv. Følgelig synes jeg den siste setningen oppsummerer hele boken. En kan være så ufyselig en vil i livet, men det vil alltid være  noen som står i kø for å ta i mot restene.

Dette er den fjerde boken av Némirovsky jeg leser på kort tid. Jeg startet med Storm i juni, fortsatte med Hett blod og så David Golder. Jeg kan ikke anbefale deg å lese en, les alle. De er forskjellige, likevel skjellsettende på hver sin måte. Det er ikke bøker du legger fra deg, det er bøker som blir værende under huden din.

En vakker fabel om kjærlighet

Jeg kom over den lille romanen Snø i forrige uke. Snø er debutromanen til franske Maxence Fermine og handler om Yuko Akita. Det er forventet at Yuko Akita skal bli prest eller kriger når han blir voksen, det er familietradisjonen. Men han vil skrive dikt, dikt om snø. Han starter en reise.

Det er to slags mennesker.

Det er de som lever, leker og dør.

Og så er det de som aldri gjør annet enn å balansere på eggen av livet.

Det er de som handler.
Og de som danser på line.

Jeg kunne ha sitert hele boken, for den er nydelig. Øm, poetisk, sakte, ord som legger seg på tunga og smelter. Vakker.

Boken er forøvrig oversatt av forfatter og oversetter bak bloggen Epistler Tom Lotheringen. Min lille utgave er fra 2002, men det finnes en senere coffe table utgave med bilder Rolf M. Aagaard.

Debutromanen David Golder

Jeg liker Tsjekhov. Jeg vil kanskje gå så langt å si at jeg har hatt en litterær forelskelse i Tsjekhov, noe som førte til at en vennine og jeg kjøpte noen fine rundt gipsplater med avtrykk av Tsjekhov sitt ansikt på. Anledningen var et besøk i et Tsjekhovmusem i Moskva, jeg tror vi vel så mye ble fascinert av den røde mursteinsbygningen.

Irène Némirovsky tok opp mye av den litterære arven etter Tsjekhov. Hun skrev også en biografi om hans liv. Kanskje dette forklarer noe av min stadig økende begeistring Irène Némirovsky?

David Golder er en brutal skildring av matriell grådighet og hensynsløshet. Golder er en jødisk forretningsmann som nærmer seg 70 år, han er på randen av livet. Hans helse er svak og pengene holder på å forsvinne. Sistnevnte med hjelp av kone som ønsker å være evig ung (les: vakker) og en datter som er så bortskjemt at til og med realityshowene fra Hollywood som har gått på tv de siste årene blir barnemat. I farens forhold til datteren ser vi en slags form for ømhet, alt er ikke svart-hvitt, men råskapen er der.

Skildringene av Golder som ligger på toget og får hjertekrampe er så godt beskrevet at jeg nesten grep tak i sidemannen på t-banen og ba han om å ringe 113. Jeg ble kvalm av personene i romanen, de viser ingen oppriktighet. Datteren er nesten værre enn moren, scenen der hun og elskeren skal skjære opp brød er brutal metafor for hjelpesløshet og forfall.

Boken er aktuell i dag også tidløs som den er. Tidløs er beskrivelsene over personer røyker, drikker, doper seg på andre folks regning. Maktspillet, grådigheten, utnyttelsen og viljen for å overleve. Og ikke minst evnen til å ikke se andre mennesker, Némirovsky setter fingeren et samfunnsproblem som eksisterer i dag også.

Némirovsky debuterte med David Golder i 1929. Romanen vakte oppsikt og nå i 2009 kom den ut på norsk også. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å anbefale Némirovsky sine bøker på det varmeste. Jeg er nå godt i gang med å lese Sjelens herrer som kom ut på norsk i 2008.

Sitat

Ja, sa jeg, hvem ville vel så til åkeren hvis man kjente avlingen på forhånd?

Silvio i Hett Blod av Irène Némirovsky

Hett blod

Hett blod er skrevet av Irène Némirovsky. Manuskriptet ble i likhet med Storm i juni først funnet i nyere tid. Romanen kom ut på norsk i 2008 og er oversatt av Kjell Olaf Jensen.

Jeg var spent på den lille romanen Hett blod. Ville den leve opp til Storm i juni? Ville språket være like sikkert og karakterene like godt beskrevet?

Ja. Ja. Og ja.

Det vil si. Det tok litt tid før jeg ble overbevist. Før jeg skjønte hvor historien ville ende. Før jeg trodde jeg skjønte hvor historien ville ende. Fortelleren er Silvio, en gammel mann med en historie bak seg. Slik som gamle menn (og damer!) ofte kan ha. Med hjelp av han fortelles historien om en familie som han er onkel for. Datteren i familien skal gifte seg og både det nye ekteparet og andre ser på foreldrene som et stødigt, trygt og kjærlig ektepar.

"Kjære venn, når du står overfor en eller annen hendelse i livet, hender det da at du tenker på det øyeblikket den er sprunget ut av, den kimen som har gitt den liv? Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det... Forestill deg en åker som blir sådd til, alt som rommes i et hvetekorn, de fremtidige avlingene... Vel, det er akkurat slik det er i livet."

Etter hvert skjønner vi at det er også Silvio sin historie vi får høre. Han som valgte å reise i stedet for å dyrke. Jeg oppfatter ikke Silvio som en bitter mann, men reflekterende. Undrende over hvordan historiene gjentar seg i nye generasjoner. Igjen og igjen.

Den lille romanen på knappe 130 sider har mange dialoger og Irène Némirovsky får godt frem alt det som ikke blir sagt der.

Nok en perle fra denne forfatteren!

I min begeistring har jeg nå kjøpt Sjelens herre og debutromanen David Golder på Haugen Bok. Førstnevnte har de for bare kun 59 kr nå. Gleder meg til disse to romanene kommer i posten!

Storm i juni

Storm i juni er skrevet av Irène Némirovsky, men ble ikke publisert før lenge etter at hun var død. Hun rakk aldri å skrive ferdig verket, som var ment å være i fem deler. Storm i juni består derfor bare av de to første delene som heter henholdsvis Suite Francaise/Storm i juni og Dolce.

Suite Francaise/Storm i juni
I den første delen møter vi mennesker som er på flukt ut fra Paris. Tyskerne står på trappene og innbyggerne flykter i skrekk. Vi møter flere mennesker, rike og mindre rike, og deres flukt ut på landet.

Dolce 
Andre verdenskrig er godt i gang. Vi er på landsbygda i Frankrike. Innbyggerne må lære seg å leve med okkupasjonsmakten og det er høyst forskjellig hvordan det skjer.

De to delene er svært forskjellig. Den første delen er sett fra et ytre perspektiv, vi ser hvordan overlevelsesinstinktet slår ut. Historien er universal, jeg tror flukten kunne vært fra hvilken som helst, i hvilken som helst krig. Vi møter en mann som mener at nasjonalskattene er verd et par menneskeliv, fruen som glemmer igjen svigerfaren under flukten.

I den andre delen føler vi hvordan de enkelte personene opplever krigen. Vi blir bedre kjent med personene og følger kvalene, angsten og sinnet deres. Jeg vet ikke om det tilsiktet men Irène Némirovsky gir et godt bilde på klassesamfunnet på den franske landsbygda. 

Boken er fortreffelig. Hadde jeg gitt terningkast ville det ha blitt en sekser. Grunnen er en kombinasjon av stilsikkert språk og veldig gode beskrivelser av karakterene. Romanen er oversatt av Kjell Olaf Jensen og han  har gjort en veldig god jobb. Hvorfor? Ikke en gang under lesingen fikk jeg følelse av å lese en oversatt roman, jeg følte jeg leste den på originalspråket. 

Jeg har nå bestilt flere av Irène Némirovsky sine bøker. For dette likte jeg veldig godt. 

Irène Némirovsky

Jeg leser Storm i juni og samtidig som jeg leser denne praktfulle romanen er jeg litt irritert på meg selv. Hvorfor? Fordi jeg ikke har lest noe av Irène Némirovsky tidligere. Storm i juni kom ut allerede i 2006 på norsk, og de siste årene har Arneberg forlag gitt norske lesere muligheter til å lese flere av romanene hennes. I år kommer debutromanen David Golder ut, i fjor kom Sjelens herre og Hett blod.

I Paris i 1929 finner et manuskript veien til en forlegger. Manuskriptet er en roman som heter David Golder. Redaktøren som leser den blir begeistret. Veldig begeistret. Men forfatteren har ikke sendt med adresse, bare en postboksadresse og signaturen Epstein. Den handlekraftige redaktøren setter inn en annonse i en avis og etter hvert dukker Némirovsky på kontoret. Redaktøren er i tvil, har en så ung kvinne skrevet en så moden roman?

Denne anekdoten leste jeg i innledningen av Storm i juni, og ser man bort fra den sedvanlige irritasjonen over mistroen på at unge kvinner kan gjøre store prestasjoner, så blir jeg fascinert over denne forfatterens liv.

Némirovsky ble født i Kiev i 1903. Faren var finansmann, rik sådan. Moren var ikke særlig interessert i datteren og hun vokste opp i ensomhet. Hun likte å lese bøker og behersket etter hvert flere språk flytende. Etter den russiske revolusjon måtte familie flykte og etter et år i Finland havnet de i Paris, slik som så mange andre russere på den tiden. 

I Paris gifter hun seg med Michel Epstein og får to døtre. Etter at hun debuterte i 1929 så utgav hun ut flere romaner frem til 1940, da det ble umulig for jøder å få publisert sine arbeider. Némirovsky var jøde, men i likhet med sine døtre så konverterte hun til katolismen. Hun ble erklært statsløs på grunn av sin bakgrunn og fikk aldri fransk statsborgerskap, selv om hun søkte. I flere av sine romaner er hun kritisk mot jødene. 

Hun ble drept i Auschwitz i 1942. Det var først på 90-tallet at hennes to døtre klarte å lese manuskriptene hun hadde etterlatt, to av dem er senere blitt utgitt som Storm i juni og Hett blod.

Némirovsky døde altså knapt 40 år gammel. Det er mulig jeg er veldig prematur siden jeg bare har lest Storm i juni så langt, men man kan jo spekulere i  hvor forfatterskapet hadde endt om hun hadde fått leve lenger. Det får vi dessverre aldri vite.

Bildet er hentet fra wikipedia-artikkelen om forfatteren. 

Dickie, Aleksandre Dumas, Idioten og Frendeløs på øret

I en uke har vi sust avgårde og siden jeg blir bilsyk hvis jeg leser stedsnavn med mer enn to vokaler så ble lydbok redningen. I utgangspunktet så er jeg ingen fan av lydbøker, jeg liker å bla i boka, bla tilbake, bla litt frem. Lydbøker i bilen, det må jeg innrømme at jeg i den siste uken har jeg funnet ut at jeg kan leve med!

Dickie Dick Dickens - Nå er han her igjen! 

Ren nostalgi. Jeg og pappa var (er) ivrige Dickie Dick Dickens fans. Vi benket oss foran radioen, eller bilradioen om vi var på besøk hos mamma sine slektninger nordpå, klokka to på lørdagene. Radioteatrene om Dickie er kåret til tidenes hørespill -og det skjønner jeg godt. Når jeg hører på episodene om skurken med den sylskarpe hjernen og silke fingrene, så skjønner jeg at tyskerne Rolf og Alexandra Becker har hatt det moro når de skrev disse historiene. Og det tror jeg sannelig skuespillerne har hatt det når de spilte de inn også. Jeg bare digger fortellerne og deres forklaringer og innskytninger! God underholdning!

Frendeløs

Frendeløs er franskmannen Hector Malot sin mest kjente bok. Den har blitt en klassiker for barn, og kom ut første gang i 1878. Den handler om Remi - en ung gutt blir solgt fra sine fosterforeldre til Vitalis, en gatemusikant. Frendeløs skildrer Remi sin ferd rundt i Frankrike. Opprinnelig så var boken mest kjent for sine skildringer av fransk landskap, men i de moderne utgavene så fokuseres det mest på Remi sine eventyr og menneskene han møter. Frendeløs er en trist, men fin historie. Den er saktmodig, samtidig som den bringer håp. Jeg er litt usikker på om den fenger unge i dag, men den var fin underholdning for to (nesten) tretti-åringer. 

Idioten

Å høre en lydbok med romanen Idioten av Fjodor Dostojevskij hadde nok tatt flere kjøretimer enn det vi hadde tilgode. NRK har derimot laget et radioteater på knapt tre timer med Bentein Baardson som fyrst Mysjkin. Fyrst Mysjkin ankommer St. Petersburg etter et lengre opphold i Sveits hvor han har vært på kuropphold. Hans naivitet og ærlighet, og søken etter sannheten berører de som kommer kontakt med han. Glitrerende spilt av Baardson og hans kollegaer. Samtidig er det ikke å legge skjul på at å høre slike komprimert historie av en så lang roman krever oppmerksomme lyttere. Uansett, dette blir ikke den siste klassikeren fra NRK sitt radioteater jeg kommer til å høre på.

Den sorte tulipanen

Jeg var ikke klar over at Alexandre Dumas den eldre var en så produktiv forfatter. Over 100 skuespill og 1000 bind med romaner, reiseskildringer og artikler før han døde i 1870. De mest kjente romanene er De tre musketerer og Greven av Monte Christo, som jeg tror de fleste kjenner til. En annen roman er Den sorte tulipanen. Vi er i Holland på 1670-tallet. Cornelius van Baerle, en ung, velstående herremann, holder på å dyrke frem en unik, sort tulipan når han blir satt i fengsel. Der møter han Rosa, datteren til fengselsvokteren. I den første timen skjønte vi ingenting, jeg begynte på et tidspunkt å lure på om det var riktig cd vi hadde, men så begynte vi å skjønne sammenhengen.  Ok, så jeg innrømmer det, historien er banal og enkel, men den fenger. Og er ikke det det viktigste når man kjører gjennom svenske skoger? Det synes jeg. 

Teater - Andromake

Tirsdagen så vi Det norske teatrets fremføring Andromake. Andromake er skrevet av franske Jean Racine og ble fremført første gang i 1667. Jon Fosse har skrevet den norske versjonen. Racine var en representant for den franske klassisismen. De tok utgangspunkt i Aristoteles sitt verk Poetikken for hvordan verkene skulle være.

Andromake tar oss tilbake i tid. En krig er over. Hektor er drept og hans kone Andromake og deres sønn er i fangenskap hos Pyrrhos (sønn av Akilles) som ønsker å gifte seg med henne. Han er forlovet med Hermione (datter av Helena), som igjen blir beundret av Orestes, som kommer som sendebud for å ta med seg Andromakes sønn. For en smørje! Eventuelt gresk tragedie...

Som Det norske teatret skriver...

Det er en krigsstrøytt generasjon som ikkje døyr på slagmarka, men som går under i sine eigne pasjoner, i hemntørst og destruktiv sjalusi,

Stykket har et ungt stjernelag, og med blant annet Trond Espen Seim og Ellen Dorrit Petersen var forventningene høye. Teksten var god og godt gjennomarbeidet, men av og til følte jeg at skuespillerne ikke helt hang med.

Men for all del. Jeg kjedet meg ikke og nå har jeg lært litt mer. Om Andromake sin skjebne, om Hektor, Helena, Akilles, Hermione.... Ting jeg av og til har på følelsen jeg burde kunne mer om.

Saras nøkkel

Saras nøkkel er skrevet av Tatiana de Rosnay, som er av engelsk, fransk og russisk opprinnelse. Hun har tidligere skrevet 11 romaner, uten at jeg helt klarer å se at noen av de andre er oversatt til norsk.

Julia er en amerikansk kvinne som har bodd i Paris i over tjue år. Hun er gift med franskmannen Bertrand og har en datter. Julie jobber i et engelskspråklig magasin og får i oppdrag å skrive en artikkel om sekstiårsmarkeringen for Vel d'Hiv. I 1942 ble tusenvis av jøder samlet i velodromen for å så bli fraktet til konsentrasjonsleirene.

Lille Sara var en av jødene som blir fraktet til denne velodromen, sammen med sine foreldre. Da politiet kom for å hente de låste hun lillebroren sin inn i et skap i den tro at de er tilbake om et par timer. Når hun etterhvert skjønner at det ikke er tilfellet vokser redselen.

Det er disse to historiene vi får presentert i romanen. Etterhvert som Julia lærer om Sara bestemmer seg hun for å finne ut mer. Og svarene ligger mistenkelig nær henne. 

På en måte ligner Saras nøkkel på Øya. Jeg føler at selv om handlingene er forskjellige så er det klare likhetstrekk... kvinner som har behov for å finne ut av fortiden for å så finne ut av seg selv, hendelser i relativ nær fortid som ingen vil snakke om... Men de Rosnay klarer dette på en mye bedre måte enn Hislop. 

Karakterene i Saras nøkkel er mer sammensatt. Språket til de Rosnay er ikke så klisjefylt som Hislop og hun legger også opp til at leseren skal tenke litt selv. Dette selv om språket er enkelt, og det er en lettlest bok. 

God bok!

Lørdag. Formiddag. Aviser.

Bokmagasinet, Klassekampens nye lørdagsbilag, har i dag et lite intervju med Jenny Hval på side to. Hun får spørsmålet om hva som er en dårlig tekst? Og svarer følgende - Kanskje når vi ikke får noen bilder i hodet av den? Og så når noe er selvfølgelig og klisjefylt, fylt av standardfraser og nostalgi. Ja, nettopp det. En dårlig tekst, være seg en sang eller en roman, er kanskje nettopp når vi ikke klarer å lage våre egne bilder.

Dagsavisen har en lengre artikkel om et mord i England i 1860. En liten gutt blir drept og det blir ganske snart klart at morderen er en av de som befant seg i huset mordnatten. Denne saken skapte i følge Dagsavisen en enorm interesse og politimannen som ble satt til å etterforske mordet Jack Whicher, har i ettertiden inspirert flere kjente krimforfattere. Kate Summerscale har skrevet en roman om mordet, basert på vitneutsagn og andre kilder. The Suspecion of Mr. Whicher har ligget på bestselgerlistene i England i over et år nå og Gyldendal utgir en norsk oversettelse i løpet av våren.

Anna Gavalda fortsetter å imponere. Hennes nye bok er nå utgitt på norsk under tittelen Lykka er ein sjeldan fugl, som jeg tidligere har skrevet om (men da under navnet Trøsterunde). I Bokmagasinet er det en lengre essay om hvordan Anna Gavalda fortsetter med å trollbinde franskmenn med sin magiske skriving. Folk som leser bøkene hennes på pendlerturen fra forstedene hver dag og som finner håp i det hun skriver. Essayet er skrevet av Sandra Lillebø.

Og nå skal jeg kose meg med Andvake av Jon Fosse.

God helg og god påske!!!