En svunnen tid av Kate Morton

Kate Morton sin siste roman En svunnen tid får meg til å huske hvorfor jeg elsket å lese som ung. Hvordan jeg ganske ukritisk ble med til andre univers, med bøker, slott og hemmeligheter. Den får meg til å glemme alt annet som skjer, det jeg skulle ha gjort. Litt over 600 sider slukt på ett par dager og jeg er skuffet når siste side er lest. Skuffet fordi jeg vil ha mer, selv om jeg skjønner at det er på tide å slippe karakterene fri nå.

Edith jobber i et lite forlag. Samboeren har akkurat flyttet fra henne, snart må hun ut av leiligheten de har delt. En dag hun er hjemme hos foreldrene får moren et brev. Et brev som ble sendt for 50 år siden, men som på grunn av et postbud med altfor mye alkohol innabords ble liggende på et loft, ikke kommer frem før mange år senere. 

Moren reagerer på brevet, men vil ikke ut med detaljer. Hun forteller derimot at hun som ung pike under 2. verdenskrig ble evakuert fra London og utpå landsbygda. Der havnet hun på slottet Milderhurst hos de tre søstrene Percy, Saffy og Juniper. Edith blir nysgjerrig men moren vil ikke forteller mer.

En dag havner Edith tilfeldigvis i landsbyen ved siden av slottet. På en bokhandel oppdager hun at barndomsfavoritten Den sanne fortellingen om Muddermannen er skrevet av søstrenes far, forfatteren Raymond Blythe. Da hun får muligheten for en omvisning neste dag bestemmer hun seg for å bli værende i landsbyen ei natt. 

Søstrene på Midlerhurst skjuler noe. Gamle, ugifte, to med talent for historiefortelling, hvorfor har de valgt å leve sine liv på slottet som holder på å forfalle? 

Romanen minner meg mye om Den trettende fortellingen av Diane Setterfield, En svunnen tid er også en bok man koser seg med. I teorien. I praksis er det en bok man koser seg med mens man sluker den. 

En svunnen tid er lest av mange, bloggere som har skrevet om den er:
Groskro 
Fjordlandet
Les mye
Elida 
Knirk
Min bokhylle 
Ikke bare ei bok
----
Og boka? Den lånte jeg av mamma'n min som også er begeistret for Kate Morton sin bøker.
----

Den glemte hage av Kate Morton

Australia 1913: En liten pike blir funnet forlatt på et skip på vei fra England til Australia. Alt hun kan huske er en mystisk kvinne som hadde lovet å passe på henne, men kvinnen er sporløst forsvunnet. I 1975 er Nell Andrews en gammel dame og reiser til England for å finne sannheten om sitt opphav. Hennes søken fører henne til Cornwall, og eiendommen Blackhurst Manor, som har vært i Mountrachet-familiens eie. Når Nell dør i 2005, arver barnbarnet Cassandra et hus på eiendommen.

I jula leste jeg Tilbake til Riverton og likte den godt. Selv om den var underholdende så må innrømme at jeg var litt skeptisk til Den glemte hagen, men det hadde jeg egentlig ingen grunn til å være. Den var faktisk god!

Midtveis i boken begynte jeg å fundere på om Kate Morton sin favoritt i barndommen var Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett siden en del ting lignet, men her overrasket Kate Morton gitt. Da jeg begynte å tenke at dette var litt mye kopi har hun på en snedig måte skrevet Frances Hodgson Burnett inn i selve historien... Ha, det skal hun ha ekstra poeng for.

Ikke at hun trenger ekstrapoengene. Historien er lettskrevet og spennende. Nysgjerrig blar jeg videre, det er stadig noe som dukker opp. Boka er tjukk, nesten 600 sider. Noe kunne vært med fordel være kuttet ned, slik er det ofte med denne typen romaner. Det blir uansett aldri kjedelig og jeg klager ikke, fordi jeg ville ikke at historien skulle slutte heller.

God underholdning!

Picnic at Hanging Rock av Joan Lindsey

Valentinsdagen 1900. 19 jenter og to lærerinner drar på piknik til det vulkanske fjellet Hanging Rock. Fire av jentene, som går på pensjonatskolen Appleyard College for kondisjonerte unge piker, legger ut på en liten tur. To av de kommer aldri tilbake, i tillegg blir en av lærerinne sist sett springende vekk fra pikniken uten skjørt. De som kommer tilbake kan ikke gi noen forklaring på hva som har skjedd.

Det var Brit Bildøen i Litterær salong som introduserte meg for Joan Lindsey og hennes roman Picnic at Hanging Rock. Romanen kom ut første gang i 1967 og har blitt en suksess i Australia. I følge Bildøen har det omtrent vært en nasjonalsport å fundere på hva som skjedde med jentene på dette fjellet. Det har også blitt utgitt en bok hvor man har samlet forskjellige teorier om hva som skjedde - The Murders at Hanging Rock. 

Romanen gir seg ut for å være basert på virkelige hendelser. I begynnelsen av boken kommer en liste med personer som opptrer i boken, og til slutt står setningen... And many others who do not appear in this book... Litt lenger ned på siden står det videre ... Whetever Picnic at Hanging Rock is fact or fiction, my readers must decided for themselves. As the fateful picnic took place in the year nineteen hundreed, and all the charachters who appear in this book are lond since dead, it hardly seems important...Ingen kan egentlig finne noe spor på at en slik forsvinning faktisk har skjedd. 

Genialt. Lindsey har med andre ord klart å skape en mystikk rundt boken. Jeg merket at hele veien var nysgjerrig på hva som egentlig skjedde med jentene, var det noen hint i boken som kunne gi meg noe mer å gå på? Boken er spennende. Litt grøsseraktig. Og litt ekkel. 

Det er ikke bare mystikken rundt boken som gjør den verd å lese. Hun skrev godt også. Romanen starter på selve piknikdagen og vi følger en del av de involverte i tiden etter hendelsen. Noe av det er bare oppsummert i utvalgte personers avhør, i tillegg til noen brev før det hele blir kort oppsummert i en avisartikkel fra 1913.

Boken er full av gode karakterbeskrivelser. Disse unge jentene som forsvinner, hvor forskjellige de er. Rektoren på skolen, mrs Appleyard, de to unge mannlige heltene... Spesielt bra er beskrivelsen av en lunsj hvor ingen har egentlig noe å si til hverandre... Lindsey gir et godt bilde på hvor forskjellig vi mennesker reagerer når en tragedie inntreffer. 

Picnic at Hanging Rock har også blitt filmatisert. Ved et googlesøk ser jeg at den har fått gode anmeldelser, men jeg tror den blir litt for grøssende for meg...

Romanen derimot, den anbefaler jeg! 

PS! Lindsey skrev faktisk et siste kapittel hvor hun beskriver hva som har skjedd med jentene. Tro meg, godt er det at hennes redaktør fjernet det. Forklaringen er ikke på nivå med resten av romanen og bør bare leses av spesielt interesserte - etter at man har lest selve romanen.

People of the Book (Bokens folk) av Geraldine Brook

Det var den norske utgaven av denne romanen som fikk meg nysgjerrig. Bokens folk. Etter å ha lest baksiden så tuslet jeg til hylla med engelsk pocket og der lå stod den. People of the Book. Siden har den ligget i bokhylla mi ei stund og jeg har funderte litt på tittelen... Bokens folk... Hvordan kan ei bok "ha" folk?

En vakker dekorert, håndskrevet bok, Sarajevo Haggadah, blir reddet under krigen i Bosnia. Hanna Heath skal restaurere det 500 år gamle dokumentet. Hun gjør bemerkelsesverdige funn: en bit av en insektvinge, et hvitt hår, en rustrød flekk, saltkrystaller. Funnene fører leseren tilbake til Wien, Venezia, Tarragona og Sevilla.

Hanna, en tretti år gammel bokorm fra Australia, lander i Sarajevo i 1996 for å restaurere Haggadahen. Ved hjelp av gode venner og kontakter (utrolig hvordan helter alltid har venner som er forsker på et eller annet sært tema) lærer Hanna om historien til boken. For hver ledetråd får vi høre en historie om folkene som har hatt denne boken i sin eiendom - eller som har reddet den. Det er samtidig en historie om jødedommen i Europa, eller kanskje bedre, om religion i Europa frem til i dag. Men det er også en bok om kjærligheten til bøker. Om hvordan bøker kan endre og hvor viktig bøker er for oss. Ja, bøker har folk.

Brook skildrer "dagens" historie gjennom Hanna. Det gjør hun ypperlig. Hanna er pessimistisk, ironisk og sårbar. Hun har en tanke om det meste hun ser, noen overflatiske (healthy scandinavians? og typical German smile?), mens andre er mer treffende. I tillegg så lar hun Hanna hoppe i seng med "helten" omtrent på side to i boken, omtrent da jeg hadde bestemt meg for at dette er en typisk kjærlighetshistorie i en spenningsroman (vi redder verden først og så forsvinner vi inn i solnedgangen sammen på siste side). Det er flere slike overraskende trekk i romanen, som gjør at den blir spennende. Jeg skrev spenningsroman, men jeg har egentlig litt problemer med å kategorisere den. Spenning, kjærlighet, drama, historikk, religion...

Dette er ypperlig underholdning. Lettlest, moro og innimellom sårt. Jeg tror ikke dette blir den siste boken jeg leser av Geraldine Brooks.