Diktsamling: løp svartøre løp

For to uker siden skrev jeg om diktsamlingen løp svartøre løp som utfordret meg litt. Boka ble liggende litt før jeg tok den opp igjen.

Vanligvis bruker man en stund på diktsamlinger, de kan ikke leses i ett. Ett par dikt og man må puste litt.

Løp svartøre løp måtte nesten leses i ett. Diktene handler en ung jente og hennes reinsdyr. Diktene er som små fine historier.

Jeg liker ordene i historien. Det er så mange ord som man vanligvis ikke finner i bøker jeg leser til vanlig. Kjenn litt på disse ordene

bjørkestammen

sølvvier

einerkvisten

Ord som gjør at man kjenner naturen litt nærmere på kroppen, eller lukten av natur, slik som man kjenner lukten av regn.

Diktsamlingen er Rawdna Carita Eira sin første. Boka er todelt, de norske tekstene og de samiske tekstene møtes på midten. Hun er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for denne boka.

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----

Roman: Nu, jävlar av Heidi Linde

Kongsvinger.

Mens Obama tar verden med sin change sitter Terese, Jessica, Lydia og Kevin på Kongsvinger og funderer på når det gikk galt.

Terese er gravid med nummer tre, klar for å ha en dag alene. Terese har behov for å være alene, hun sniker seg rundt i sitt eget hjem for å være sikker på at naboen ikke ser at hun er hjemme. Plutselig ringer det på døra og der står Jessica med venniner. Jessica og Terese er barndomsvenner, nå er Jessica tilbake for å gifte seg med en svensk snekker. Hennes ungdomskjæreste Kevin jobber på bensinstasjonen, bensinstasjoner skal man forøvrig ikke kimse av på småplasser, det er der det skjer. Han skulle bli fotballproff, men fikk en skade og dro derfor aldri til Sverige for å prøvespille. Lydia er Tereses mor og har en god vennine. Dronning Sonja.

Dette firkløveret, løslig bundet sammen, er hovedpersonene i Heidi Linde sin roman Nu, jävlar. Romanen kom ut i 2011. Det er to ting som griper meg i denne romane. Terese og Linde sin beskrivelse av småsteder.

Terese starter ballet og listen legges derfor høyt. Jeg leser høyt til samboeren min om befolket seng og vi ler av gjenkjenneligheten. Terese er godt gift, har fint hus, en god jobb og pene døtre. Hun har alt, inkludert italienske naturfliser på badet. Men Linde er ikke bare god på det å skrive gjenkjennelig, hun er god på å beskrive en kvinne vil ha tid for seg selv. 

Tereses liv er klamt, Linde beskriver denne klamheten godt. Nesten så godt at det er noe "Tillersk" over romanen. Men ikke hele tiden.

Lydia lever for sin fantasivennine,  det tok meg nesten et kapittel før jeg skjønte hvem Sonja er. Kevin skyver alle fra seg. Både Lydia og Kevin sine liv er klamme. Dessverre så føles jeg ikke klamheten like mye når Linde kretser rundt disse karakterene. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje blir det for mye.

Jessica. Jessica vet ikke hva hun vil, jeg vet ikke hva hun vil. Kanskje er barndomsbildene til Jessica de beste, denne grenseløse beundringen for sin far som er alkoholiker. Barns tilpasningsdyktighet kan være for store. Lydia ser det hele fra en annen side. Naturligvis. Dagens Jessica, hvem sitt liv skal hun nå tilpasse seg. For det er vel det hun egentlig har gjort hele veien, tilpasset seg andre. 

Jeg liker Linde sitt Kongsvinger. Eller at det er Kongsvinger spiller egentlig ingen rolle. Det er et lite sted. Kevin får føle på kroppen hvordan man egentlig aldri kan komme over noe på et lite sted, alltid blir han minnet på hva han kunne ha vært, skulle ha vært. Linde er god på disse miljøbeskrivelsene, uten at det blir for mye. De kommer blant annet godt og naturlig frem i dialoger.

Lines bibliotek skrev i forrige uke en veldig god omtale av Nu, jävlar.

----

Og boka? Lånt av en kollega.

----

La stå. Bokstavelig talt.

I 2007 kom novellesamlingen La stå av Ingvild H. Rishøi ut. Jeg fikk ikke med meg denne debutanten som ble bejublet fra alle hold. Tidligere i år hørte jeg titt og stadig om en bok som det ble snakket om. Historien om Fru Berg het den. Tittelen gjorde at eg trodde det var en klassiker som hadde blitt vekket til livs, men det var det ikke. Ingvild H. Rishøi hadde kommet med en ny novellesamling.

La stå burde være pensum. Jeg vet ikke hvor den skulle være pensum, kanskje i livet, men jeg vet hvorfor. 

Sju noveller er det i samlingen. Sju noveller som ikke har mange andre likheter enn at de er veldig gode, utrolig fine. De står godt for seg selv, alle novellene, men jeg synes Rishøi binder de sammen med den første og siste novellen. Et smart og uventet grep som setter ekstra spiss på historiene.

Alle de sju novellene er forskjellig. Noen er som lange monologer, andre i jeg-form, andre er hilsninger i en hyttebok.

Jimmy sa heter en av novellene. Jimmy bor hjemme hos moren sin og sin eldre søster. Når søsteren flytter ut rakner alt sammen, ingenting blir som før. Jimmy får det for seg at han er adoptert, men hvor kommer han fra?

Novellesamlinger kan være kjedelig sier noen. Korte historier sier noen andre, ingen dybde. Hmm. Historiene til Rishøi har ikke bunn, de er korte i form av tekst, men det er det eneste. Vi ser bare toppen av isberget, lagene under avdekker vi under lesingen.

La stå var en fin avslutning på leseåret 2011.Varierte noveller i et variert leseår.

Og. Med disse sju novellene rundet jeg godt over 52 noveller på 52 uker og har dermed fullført Bai sin leseutfordring. Hurra! 

Og. Med dette ønsker jeg alle dere leser et godt nytt år!

----

Og boka? Fikk jeg i julegave fra lilleminstesøster. Tusen takk!

----

Snart er det oss

11 noveller med utgangspunkt i hverdagslivet til forskjellige karakterer, Snart er det oss handler kanskje først og fremst om de som ikke er tilstede.

Hverdagsobservasjoner, å være den som sitter igjen og gå-litt-rundt-grøten er stikkord jeg sitter igjen etter lesingen av novellesamlingen.

Det er hverdagslivet til karakterene i novellene vi får innblikk i. Hverdager, hvor personene lever videre med de utfordringene de har fått. De høres hardt ut og det er ikke nødvendigvis enkle utfordringene karakterene må møte. Forfatteren klarer likevel, dempet og nøkternt å skildre livene deres. Hverdagsobervasjonene er skarpe, jeg husker en setning om en far som ikke kunne bestemme over bestemoren så da bestemte han over datteren i stedet.

Jeg oppfatter at mange av novellene handler om å sitte igjen. Hvordan tankene ofte kretser rundt de som ikke er tilstede. Hvorfor de ikke er tilstede kan det være mange grunner til. Jeg er ikke sikker på om det egentlig er så viktig heller.

Novellesamlingen er godt skrevet, men den kryper ikke under huden min. Jeg irriterte meg en anelse i de novellene hvor man kretser rundt personer som ikke er tilstede og man ikke helt vet hvor man skal plassere personene. Går rundt grøten. For meg ødelegger det litt, men det bør ikke stoppe noen fra å lese boken.

Forfatteren bak novellesamlingen Ida Zachariassen Sagberg debuterte med denne boka i år. Hun skriver også på bloggen Ziarah sier.

Og boka? Lånt på biblioteket. Og damer og herrer, dette er min tolvte debutant i år, og jeg kan si at jeg klarte Bokelskerinnens utfordring Les en debutant 2011. Hurra for meg som har fått så mange fine leseopplevelser i år. I tillegg så har jeg lest novelle 40-51 i Bai sin novellutfordring.

Terrorjegerne av Tom Bakkeli

Bjørnar, Mags og Raheel er på oppdrag. Som topptrente, elitesoldater skal de inn på russisk område og ta seg inn på et hemmelig forskningssenter. Bakgrunnen er informasjon om at den nye Al-Qaida-gruppen har fått tilgang til å kjøpe et biologisk våpen av utro tjenere i den russike etterretningen.

Tom Bakkeli har tidligere skrevet to dokumentarer om skarpskyttere og kommandosoldater, i år debuterte han med thrilleren Terrorjegerne. Takk for det, for vi trenger flere spenningsforfattere som Bakkeli. Det er ingenting som kan fenge mer enn en god spenningsroman, gjerne med spioner og et internasjonalt tilsnitt. Det skrives mange slike bøker, men ikke alle er gode.

Bakkeli har bygd opp sin roman godt, vi blir kastet inn i et drama som binder sammen tradisjonelle konflikter. Nordområdene og den territorielle varhetsfølelsen, samt den nye Al- Qaida- organisasjonen som holder på å skaffe seg biologiske våpen, er bakteppet i romanen.

22. juli har naturligvis gjordt noe med meg, også som leser. Nå leser jeg spenningsromaner først og fremst for å bli underholdt, samtidig må slike romaner være realistiske. Det har blitt enklere å være realistisk i mine øyne, fordi jeg selv tror at mer kan skje.

Norsk naivitet, også særs omdiskutert etter årets sommerferie, er også et tema hos Bakkeli. Selv er jeg litt usikker på hva jeg tenker vedrørende denne omdiskuterte naivitet og ikke minst diskusjonen rundt den. Men det at den tar såpass stor plass i en roman som er skrevet før 22. juli er interessant og er med på å vise at Terrorjegerne er en aktuell roman.

Jeg har møtt mange topptrente, spesialsoldater i mitt liv, i litteraturen vel og merke. Mange av de har vært karakterer, svart/hvite i den forstand at de kan alt, løser alt og kommer fra det uten skrammer. Og uten MacGyver sin sjarm. Bjørnar, Mags og Raheel er mennesker og har en uvanlig dybde til sjangeren å være. Dette gir romanen ekstra spenning, når man heier på Bjørnar, Mags og Raheel og håper de kommer seg gjennom bragdene. Eller kulden. Usj.

Det er mange tråder som skal løses og rundes av i en spenningsroman, Terrorjegerne er intet unntak. Med noen tradisjonelle, og handlingsmessig enkle, likvidasjoner tilslutt blir nesten alle tråder løst. Nesten - for jeg håper at jeg egentlig bare har lest starten.

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Og hermed kvitterer jeg ut den ellevte boka i Bokelskerinnens Les en debutant utfordring for 2011. One more to go!

----

Lille hjelper

Jeg har lest en bok og jeg har lyst til å si at - dette, dette er Norge anno 2011. Dessverre.

Jeg tilbringer tid på Facebook, hvem gjør ikke det? Jeg ser på feriebilder fra Karibien, på familiebilder og kommenterer når venner er fyllesyke, gravide eller plutselig har giftet seg. Det er ikke bare Facebook, det er Twitter og det er blogger. Ja, nettopp, nå blogger vi alle. Enten om hvitskurte gulv med hjemmelagede filleryer (økologogisk sådan), om slankekurer, om politikk og om bøker man ikke rekker å leser. Aller blogger, du og jeg og vi to.

Hva skjer med oss når så stor del av vårt liv foregår virtuelt? Hvordan forholder vi oss til den stadige informasjonsflyten rundt oss, alt skjer fort, fortere, fortest og plutselig er øyeblikket med et utall av kommentarer på Facebook over. 

Cesilie Holck sin lille roman Lille hjelper er ingen tradisjonell roman. Tekstene på de knappe 100 sidene er delt i tre. Vi møter Konstantin som er (selvoppnevnt) leder i støttegruppen for Kine Skog. Kine, lokal pornoskuespillerinne, har blitt drept og reaksjonene skal snart fra impulser langt unna Helgeland hvor dette skjer. Konstantin skriver tekster, jeg antar det er blogginnlegg, men blir aldri helt sikker. Så følger kommentarer (til bloggen eller på Facebook?), før vi får overskrifter (eller  kanskje er det navnet Facebook-grupper?).

Som dere skjønner er det mye jeg ikke forstår, men det spiller egentlig ikke noe rolle. Det er det Holck skriver har betydning.

Skjønner hva du mener.

Skjønner absolutt hva du mener.

Det som er skremmende er at mye av det som Holck skriver har jeg lest tidligere. Jeg har lest alle disse kommentarene tidligere, jeg har skrevet noen av disse setningene tidligere.

Mordet på Kine kan ikke ha skjedd forgjeves.

Konstantin, nå arbeidsledig, tidligere tillitsvalgt ved den nå nedlagte fabrikken på lokalstedet tar Kine Skogs død (eller sin egen sorg) til nye høyder. Med Pepsi som sponsor i bakryggen skaffer de både arbeidsplasser (men lite livsgnist) til bygda.

VI SOM ØNSKER KINE SKOGS BEGRAVELSE DIREKTESENDT PÅ TV.

Noe av det jeg synes Holck er veldig presis på er hennes observasjoner på hvor (fort) vi mennesker reagerer når det skjer noe. Noe har knapt nok skjedd før det opprettes en støttegruppe på Facebook, for og i mot, alle er rystet, alle har en mening. Så endrer folkeopinionen seg, gradvis, en sak har ofte flere sider, vi skjønner at det ikke var så enkelt.

Holck sin roman viser at man ikke nødvendigvis trenger store ord for å trenge gjennom, selv om det av og til er fint med caps lock. Jeg skjønner ikke helt hvorfor alle disse korte setningene rystet meg slik, kanskje var det å se det man ser hverdag i trykt form. 

Er det skremmende det som Holck beskriver? Skremmende godt, samfunnssatirisk og av og til ganske så morsom. Hun tar 2011 på kornet, hun beskriver oss skremmende godt. Og det er litt ekkelt å se seg selv på den måten som hun får meg til å gjøre. 

Men aller mest, aller mest har jeg lyst til å danne en egen Facebook-gruppe og kalle den "Vi som mener at alle bør lese Cesillie Holck sin roman Lille hjelper".

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Leste om den i Klassekampen og ble nysgjerrig.

----

Lørdagsdiktet på en søndag: Gamle, kloke fru Ugle

Gamle, kloke fru Ugle
likar slett ikkje den lyse dag.
Da sit ho i ro på kvisten
og ser mest ikkje det slag.

Men når det lid mot kvelden,
pussar ho brillene sine.
Og så flyg fru Ugle ut på jakt.
Pass dykk, små-fuglene mine!

Ugler er i vinden, de er på smykker og skjerf. Klokskap og kunnskap skal den symbolisere. Jeg møtte aldri Halldis Moren Vesaas, men jeg er sikker på at hun var en klok kvinne. Diktene hennes er full av observante betraktninger om nære tema, her er det ingen strender, ingen palmesus. Gamle, kloke fru Ugle er et av barnediktene hun skrev.

Navnet på den ensomme er frigitt

snø er det eneste som ikke lager spor i snø

og sorg setter ikke spor i sorg

Sandra Lillebø sine dikt gjorde meg nesten målløs da hun leste utvalgte dikt under Bokfestivalen. Å lese diktene selv ble derfor en utfordring, men en fin utfordring.

Fint kan være et ladet ord, men fint kan også være fint. Fint som i at man bare lener seg tilbake og nyter ordene som kommer, litt som perler på en snor. Sånn finn er Lillebø sin diktsamling.

Navnet på den ensomme er frigitt er Lillebø sin debut. En liten lefse med et litt kjedelig omslag, men med mange fine setninger. 

når jeg våkner ligger det sjokoladepapir i senga

sola har stått opp for tidlig igjen

og ennå er det bare mars

Jeg liker setningene bedre enn hele diktene, noen setninger er bare så utrolig fine.... sola har stått opp for tidlig igjen.... Jeg mener, kan man si så mye med så lite og så vakkert. Akkurat som man pakker inn hverdagen i fint papir, gjør det litt bedre enn det egentlig er.

Jeg savner en litt bedre organisering av diktsamlingen, organisering i mangel av et ord. Noen setninger er så fine og de som ikke vekker oppmerksomhet på samme måte trekker hele tiden ned hovedinntrykket.  

En del av diktsamlingen handler om en datter med mor som har blitt kontaktet av britisk etteretningstjeneste hvor de fortalte at de (altså mor og datter) var av adelig herkomst. Kontaktmetoden var telepati. Jeg likte kanskje denne delen best, dette såre forholdet om personer og hva man gjør med/for de man er glad i.

Anbefales!

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Dette er (hurra) bok nummer ti i Bokelskerinnens Les en debutantutfordring for 2011. Da er jeg endelig ajout med tanke å lese en debutant per måned i 2011.

----

Debutant: Dødelige dråper av Sidsel Dalen

Tre nordmenn befinner seg i Brasil. En frustrert frue, en mann som har fått sin livs sjanse på karrierestigen og en journalist som måtte gå fra sin jobb fordi hun ville grave i stedet for å skrive klikkvinnere. Før de vet ordet av det er de alle fanget i et spill hvor de alle har en ting til felles. Null kontroll.

Ah, ingenting er som en god spenningsroman. Sette seg ned i sofaen og bli med på en kjapp rundreise i Bond-stil og plutselig er det gått tre timer. Dødelige dråper er en roman som fenger fra side en.  Med mange karakterer, kanskje ett par for mye for å få en viss dybde og korte kapittel skjer det noe hele veien.

Brasil er ukjent for meg, forfatteren Sidsel Dalen derimot har gjort grundig research og kjenner landet godt. Utfordringer knyttet til miljø og olje kontra vekst er et av mange tema, men Dalen gjør også en god jobb i å få frem nordmenn i utlandet. Frustrert frue i utlandet og hennes handlinger, både fysisk og virtuelt, er utrolig nok det jeg husker best en uke etter at jeg lest boken.

Jeg har ikke lyst til å si så mye om handlingen, det er en bok som gjør seg best uten å vite for mye. Tidvis er den halsbrekkende og ganske så røff. Overraskende og engasjerende, samtidig som det er en roman som er slutt på sist side.

Anbefales!
----
Og boka? Lånt på biblioteket. Dette er forøvrig bok nummer ni i Bokelskerinnens debutantutfordring. Flere debutantomtaler kommer!
----

Debutroman: Skinn av Carl Johansen

Velkommen til det norske overflodssamfunnet. 

Overflod av ord.

Thomas Hansen er informasjonsrådgiver i Handels- og næringsdepartementet. Som høyrehånd for en statsråd som er mer på vei ut enn tilstede, skal Hansen orientere seg i mediene og samtidig i sitt eget departement. Han føler seg uvel, er plaget av hodepine og har samtidig distansert seg fra de andre kollegaene.

En dag får media snusen i at et stort norsk konsern, hvor staten har eienandeler, har vært involvert i en leir i Iran. En torturleir for politiske fanger. Hoder må rulle og Hansen befinner seg plutselig selv på forsiden av dagsavisene. 

Debutromanen Skinn av Carl Johansen var en annerledes leseopplevelse. Det er ikke uvanlig at bøker kan starte litt treigt, men at de tar seg opp. For meg ble lesingen av Skinn det motsatte. Jeg kom ganske fort inn i boka, de første hundre sidene gikk veldig fort. Jeg humret av møtebeskrivelser og av klisjeer, men så sa det stopp. Resten av romanen ble for utmattende, det ble for mye.

For mye hva da tenker dere kanskje. For mye ord. Ord på ord på ord, uten at det egentlig skjer noe eller at man får noe informasjon. Offentlige ord.

Kanskje er det tanken bak forfatteren å vise hvordan man i det offentlige  forholder oss til ord. Hvordan politikere og ledere prøver å gjemme bort sannheten i ord, mange ord, fine ord. Om det er det forfatteren ønsker så klarer han å vise dette, men problemet er at leseopplevelsen blir deretter. Utmattende. 

Jeg har egentlig lyst til å like denne romanen. Jeg liker at handlingen foregår i et departement, og ikke i en hip organisasjon. Samspillet mellom media og departementet, men også de forskjellige rollene i et departement (politisk ledelse, kontra byråkrater, kontra informasjonsfolk, dere skjønner hvor jeg) er for som ikke kjenner dette miljøet godt beskrevet.

Handlingen, både karakterens ytre og indre handling driver romanen fra begynnelsen til slutt Noe særlig spenning blir det aldri, men likevel interessant nok til å lese videre.  For meg har selve plottet et ganske stort hull også, for meg er det utenkelig at et departement ikke operer med krypterte passord til sine ansatte, men noen kameler må man vel svelge.

Anbefales? Tja. Alle bør gjøre opp sin egen mening av alle bøker. Dette er ingen dårlig bok, den er stødig skrevet og selv om språket er utmattende er det godt. Men nei, denne ligger nok ikke under årets juletre fra meg i alle fall.

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Dette er forøvrig den åttende boka jeg leser i forbindelse med Bokelskerinnens Les en debutant 2011 utfordring.

----

Lettlaget barnemat

For lite? For mye? For mye sukker? For lite næring? 

14 måneder ut i "morskapen" har jeg skjønt at på listen for evig dårlig samvittighet ligger mat ganske høyt. Både for store og små.

Tips og råd florer. Dagbladet, for eksempel, gir oss ukentlige råd om helse og velvære, problemet er bare at de rådene de gir den ene uken kjører de kontra på neste uke. Det første leveåret kan man støtte seg til Helsedirektoratets sine informative, enn om noe trauste brosjyrer. Helsesøstre kan også gi råd, men vår (helsesøster)vikar måtte spørre hva avakado er da jeg sa at vi gav det til den lille, så det er ikke alltid mer å hente fra den kanten heller.

Jeg ble derfor ganske fort begeistret for Lettlaget barnemat av Margit Vea. Kokeboken er gjennomtenkt fra A til Å, inndelt i alder (boken dekker spektret fra 6 måneder til 3 år) og har i tillegg til gode oppskrifter, god informasjon om de forskjellige matsortene, hva man bør styre unna og ikke minst; historier fra kjøkkenlivet.

Det som kanskje er aller viktigst boka er at alle kan spise maten, det er mat for hele familien. Vi lar den lille spise det samme som oss, det har ført til at det meste går ned. Lettlaget barnemat har oppskrifter for hele familien. Vi har prøvd flere, til glede for både store og små. Kjøttbollene har blitt inntatt ved flere anledninger, krydrede bananhavrekjeks har blitt med i barnehagen for feiring av eid og luksusbrødet har vært i med matboksen. Blant annet.

Når det gjelder mat gjelder å finne sin egen stil. Jeg er ingen helsefreak, men jeg er glad i gode råvarer. Jeg prøver å være obs på hva man putter i munnen, samtidig som ingenting slår en pose med smågodt. Matglede er uansett noe av det viktigste man kan prøve å formidle sine barn, og matglede kommer som oftest av god mat.

Anbefales!

PS: Forfatteren av boka har sin egen blogg, som du finner her.

----

Og boka? Jeg kom over denne ved tilfeldigheter. Den stod på hyllen med nyheter på  biblioteket, tok den med meg uten å bla i den. Etter å ha lest i den og prøvd ut noen av oppskriftene var veien til å bestille den ganske så kort Så nå har jeg et eksemplar selv, og jeg kommer nok helt sikkert til å kjøpe flere av denne for å gi bort i gave også. 

----

Lørdagsdiktet: Den vesle kalven

Vesle, rare kalven min,
du er neimen ikkje sein!
Trur du at du alt kan stå
på så lange, ustø bein?

Du er nettop komen til,
frys og skjelv så hutte-tu.
Enda trur du du kan stå
som du var ei vaksen ku?

Uff, der datt du over ende.
Prøv att, prøv att, utan stans!
Hei, i bingen og på bordet
skal det snart bli kalvedans.

(Et barnedikt av Halldis Moren Vesaas).

Kom ikke uten begjær - 50 essays

Gammelbabylonsk trylleformular for å få en baby til å roe seg ned, fedre som uttroper seg selv til keisere og en selvhjelpsdialog mellom Zevs og Eros, hvor sistnevnte råder Zevs til å ikke forelske seg. Eros svarer "Å nei! Jeg vil ha hanky-panky, men jeg vil at det skal skje uten alt for mye prakk. Når det skjer, setter jeg deg fri".

Hvem har sagt at gamle, i noen tilfeller eldgamle, tekster er kjedelige?

I samlingen Kom ikke uten begjær har Thea Selliaas Thorsen samlet 50 essay om tekster. 37 av tekstene har tidligere blitt publisert i Morgenbladet. Med utgangspunkt i sin akademiske bakgrunn,i klassike fag, med blant annet doktorgrad i latin, tar Selliaas Thorsen oss med i en reise i en for meg ukjent litteratur.

Essayene er korte, rundt fire sider. I full fart og med et vidt spekter å ta av, introduserer Selliaas Thorsen oss for ukjente tekster. Noen forfattere er kjente, men for de aller fleste av oss er de fleste verkene og forfatterne som nevnes, har jeg knapt hørt om. Etter litt etterarbeid har jeg skjønt at det er flere jeg burde ha hørt om...

Lettleste er essayene, selv om forfatteren har en tendens til å ha veldig lange setninger. Essayene krydret med personlige anekdoter, som for det meste fungerer, men ved et tilfelle føler jeg det går over grensen for hva som er for privat. I tillegg, og dette er egentlig bare smårusk, det er ikke så mye jeg husker fra norsktimene fra skolen men jeg husker at det var fy-fy å starte setninger med "og" og "men". Det ødela litt at jeg etterhvert begynte å telle i essayene hvor mange setninger som startet med og...

Jeg ble nysgjerrig på alle disse tekstene og jeg tror det er det forfatteren vil. Samtidig håper jeg at neste gang vi hører fra Selliaas Thorsen så går hun mer i dybden - jeg gleder meg til å lese mer!

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----

Anfall av Guro Hoftun Gjestad

Bøker er rare. Vi mennesker er rare. Det er rart hvordan vi liker bøker som tar oss med ut i et eventyrlig universt. Neste dag snur vi kappen, vi liker bøker som beskriver oss mennesker, relasjoner og det vi har kjært.

Anfall av Guro Hoftun er ei slik bok, som beskriver oss mennesker og våre relasjoner. 

Å være mor er å våke når du vil sove. Orke når du er tom. Stige når du vil synke. Dykke når du må ha luft. Fylle vann til barnets mage, sitte på huk med oppbrettede ermer, sende gul gakk-gakk ut på åpent kav. 

Ella er jeg- personen, fortelleren. Sammen med sin mann Filip og datteren Bess er de på vei til Vestlandet hvor de skal feire jul hos Ellas foreldre. I bygda der Ella og broren vokste opp. Ei helt normal bygd i en helt normal fjord på Vestlandet. En fjord hvor Ellas bror gikk på sjøen, la fra seg jakken og gikk ut i det kalde, kalde vannet.

Ella, Filip og Bess bor i Oslo. Ella er arkitekt og har akkurat vært til sengs med kollegaen Kristian. Fine Kristian, tenker Ella, som ikke er redd for å spørre om broren og det som har skjedd. 

Da jeg startet å lese denne romanen var jeg litt redd for at det skulle være en typisk roman med sure bemerkninger og betrakninger. Det er det ikke, fordi i Hoftun Gjestad sin roman er ting tilsynelatende normalt. Menneskene, fordi forfatteren skriver om oss menneskene, fungerer normalt. Hoftun Gjestad klarer derfor å ganske godt å skape en roman som består av personer og ikke bare karakterer. 

Foreldrene til Ella fungerer, tross tapet av en sønn. Ella gjør det bra, tross tapet av en bror. Ser man bort i fra Ellas sitt sidesprang med Kristian er det ingen i familien som gjør noe dumt. Familieselskaper beskriver den tanketomme praten som vi ikke unnslipper, den beskriver tomheten. Så lite, så mye av det lille. De kan holde gående i det uendelige, tenkte jeg. Ella reflekterer under en middag hos svigerforeldrene.

Hoftun Gjestad har skrevet enveldig solid roman. Hun har skrevet en roman som rører i meg som leser, en roman som får meg til å tenke på de små detaljene rundt oss.

Tilslutt, jeg kan ikke dy meg. Dette avsnittet fra da Ella er hjemme på juleferie er til  dere alle (ufrivillige) byfolk, tross en oppvekst i grisgrendte strøk:

- Ser man det, ser man det. Er det byfolk på besøk?
- Ja, sa jeg.

- Hjemme til jul?
- Kan vel ikke nekte for det, smilte jeg.

- Du bor i Oslo, du, gjør du ikke?
Jeg nikket:

- Det stemmer det, ja.

Han reiste seg opp: - At du vil deg sjøl så vondt, sa han. Magen hans presset mot olaskjorten, dekket sidevinduet.

- Støv og asfalt og kjeltringer overalt, sa han og bøyde seg ned igjen, inntok samme positur inn vinduet.

----
Og boka? Lånt på biblioteket, som med så mange bøker jeg ender med å ta med meg hjem derfra så  finner jeg de på hylla over nyheter.  Dette er forøvrig den sjuende boka jeg leser i Bokelskerinnens Les en debutant 2011.
---- 

Lydbok: Dypet av Tom Kristensen

 Oslo 1981: Oljeministeren sitter  med et trusselbrev. Hvis ikke kravene som blir stilt i brevet vedrørende Troll-feltet i Nordsjøen blir oppfylt så kommer en borerigg til å gå ned. En borerigg går ned, men er det tilfeldigheter? Når trusselbrev nummer to blir levert mennene rundt maktens runde bord nervøse. Hvordan skal de håndtere dette?  

Nordsjøen 1981: Dykkeren Tord og hans team blir sendt ned for å gjøre noe arbeid i dypsjø. Oppdraget ender i døden for Tord sin bellmann, selv kommer Tord seg tilbake i dykkerklokken. Hvordan vet han ikke. Ikke lenge etterpå går den samme boreriggen ned. 

Tønsberg 29 år senere: Tord sønn Jonas får en varm sommerkveld besøk av en av farens tidligere kollega. Tydelig nervøs og ruset, han forsvinner igjen før Jonas får noe vettugt ut av han. Jonas har aldri klart å legge farens forsvinning bak seg og hans samboer Helle oppmuntrer han til å finne ut av hva som skjedde med faren. 

Tom Kristensen har igjen skrevet en aktuell thriller. Utnyttelsen av nordsjødykkerne, politisk spill om oljeressurser og sovjetiske spioner i Norge, alle ingredienser til en god historie er der. Vanligvis sluker jeg Kristensen sine bøker, de har vært umulige å legge fra seg. 

Dypet ble derfor en skuffelse. Ingen store overraskelser og ganske tidlig i boka begynner jeg å skjønne hva som skjer, det er uvanlig for meg. Mangelen på overraskelser og tvister gjør (lyd)boka tidvis kjedelig. 

Boka er lest av Ivar Nergaard som gjør en god jobb. 

----

Og (lyd)boka? Lånt på biblioteket.

----

Dronning av England av Jørn H. Sværen

Kan man like noe man ikke helt forstår?

Jeg liker debuten til Jørn H. Sværen. Boka heter Dronning av England er en samling av tekster og bilder. Brev, dikt, fakta. Bilder, maleri, utsnitt av bøker.

[...h]vis jeg må velge, så velger jeg verbet å være. Og presens. Dette er presens. Hvis jeg beskriver et bilde, så skriver jeg i presens. En skognymfe står ved siden av gjeterne. Preteritum er prosa, eller skjønnlitteratur. En skognymfe sto ved siden av gjeterne. Fortidsformen antyder et forløp. Men nåtiden står stille. Jeg foretrekker substantiv fremfor verb, og entall fremfor flertall.

Jeg tror forfatteren prøver å si noe. Jeg skjønner at han prøver å si noe, men jeg tror ikke at jeg forstår hva. Egentlig tenker jeg. Egentlig spiller det ingen rolle. Jeg leser tekstene og jeg leser høyt for han ved siden av meg i senga. 

Jeg ser på bildene. På fotografiene. Jeg synes forlaget er gnien med størrelsen. Jeg ser. Snur på boka og studerer illustrasjonene. Jeg vet ikke alltid hva jeg ser og hva forfatteren vil at jeg skal se. Men jeg liker det jeg ser.

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Dette er den sjette boka jeg leser av debutanter i år. Gjennom Bokelskerinnens utfordring har jeg planer om å lese 12 debutanter i 2011. Nå er jeg halvveis!

----

Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy

Første gang jeg leste om romanen Min mangel på stolhet og fordom i jakten på Mr. Darcy tenkte jeg at dette var en bok jeg ville lese. Som forfatteren var jeg selv på jakt etter den store kjærligheten på slutten av 90-tallet. 

Hovedpersonen Ingrid vokser opp i Kragerø, nei det er feil. Hun er fra et sted like ved Kragerø. Alle som ikke kommer fra bykjernen vet hvor viktige disse skillene er. Selv måtte jeg ta ferge for å komme meg på videregående og var derfor ganske så langt nede på rangstigen. Uansett. Som på de fleste andre steder var det ikke flust med drømmeprinser. Så da Mr. Darcy vender hjem blir det uro i Ingrid sitt hjerte. Mr. Darcy har da virkelig "vokst seg" kjekk i Oslo? Ingrids kamp for å vinne Darcy sin gunst blir mildt sagt brokete. 

Dessverre så ble ikke lesingen av Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy helt slik som jeg regnet med. Det er ikke det at boken ikke er morsom,  men jeg føler ikke at språket og stilen er på høyde med ideen. 

Fortelleren Ingrid forteller, nei, hun durer i vei. Historien blir som en lang monolog. Der historien har tendenser til spenning, så punkteres denne ganske effektiv ved å komme med noen forklaringer. Det beste eksemplet er der Ingrid ser Darcy "første" gang på et utested. Akkurat i det man kjenner at det ligger noe i lufta kommer en lang utgreiing om røyking... Joda, vi husker alle røyken på utestedene før Høybråten. I det hele tatt er det mange forklaringer og omveier, alt blir sagt og alt blir grundig forklart. For meg blir det rett og slett litt mye, spesielt i de avsnittene hvor de legges ut om Jane Austen sin Stolthet og fordom. Føles unødvendig at de littærere referansene stadig forklares.  

Språket er lett og muntlig, men varierende. Til tider føler jeg nesten at det er slurvete og lite gjennomtenkt. Kanskje snakket de annerledes i Kragerø på slutten av 90-tallet, ikke vet jeg, men setningene og ordbruken oppfatter jeg også som merkelige. 

Jeg har en stahet som gjør at jeg nesten aldri legger fra meg bøker når jeg er først i gang. Jeg har alltid tro på ting vil ta seg opp. Her må jeg innrømme at jeg flere ganger tenkte på å legge den fra meg. Jeg gjorde ikke det. En viss nysgjerrighet er jeg da også utstyrt med, ville Ingrid ende opp med å bli husfrue på Pemberly, nei unnskyld, en sliten leilighet på Grünerløkka?

En fin side med romanen som kan ikke skal kimse er at man kjenner seg igjen. Jeg kjenner ikke Kragerø, men jeg har dummet meg ut på cafe i Oslo jeg også for å si det slik. Jeg synes romanen ble bedre da handlingen beveget seg til Oslo, til steder jeg kjenner. Jeg vil derfor tro at de som en gang gikk på byen i Kragerø på slutten av 90-tallet vil mimrefaktoren være høy.

Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy er Ingrid Schibsted Jacobsen sin debut. 

Dette er forøvrig min femte bok i Bokelskerinnens utfordring Les en debutant 2011. Mitt mål er å lese tolv norske debutanter i år. 

----

Og boka? Den har jeg fått (gratis) av forlaget Silke Forlag for en ærlig omtale. 

----

3 x Engel: Englefjes, Englejakt og Engleslakt av Ingelin Røssland

YEAH! Det var på tide med en ny littærer heltinne. Kjære leser, møt Engel Winge. 

Jeg liker å snoke i bokhyllene på ungdomsavdelinga på vårt lokale bibliotek. Jeg er ikke så sikker på at alt var så bra før, i alle fall når det kommer til utvalget for ungdommer. De aller fleste titlene er nye for meg, ungdomslitteraturen får altfor liten spalteplass i dag. Synd er det, for gode bøker kan leses av voksne også, selv om de er merket med en U. 

Engel Winge har sommerjobb i lokalavisa, 17 år gammel og ikke redd for noen.  Hun slenger med kjeften, gjemmer seg bak jobben sin og er så sikker, men likevel usikker. 

Trilogien om Engel starter med Englefjes, fortsetter med Englejakt og avsluttes med Engleslakt. Den er skrevet av Ingelin Røssland, en forfatter jeg aldri har lest noe av. Før nå. 

Engel oppsøker ikke bråk, hun lager bråk. Hennes journalistiske metoder er ikke i samsvar med det redaktøren for lokalavisen mener er god journalistikk på et lite sted. Diplomatiske evner har hun heller ikke arvet fra sin fraværende jobber-i-utlandet-for-Norge far.

I Englefjes er hun på jakt etter lokale kommunepamper, i Englejakt utfordrer hun synske damer, mens i Engleslakt blir hun selv truet på livet. Fart og spenning, de bøkene som er rundt 160 sider blir i en glupsk fart. "Æh, ferdig  allerede nå" tenkte jeg hver gang siste side var lest.

Det skjer et skifte i bok nummer tre. De to første foregår rett etter hverandre, mens i den siste har Engel blitt et år eldre. Engleslakt er også mye mørkere, røffere og vondere. Med litt vett i skallen er det umulig å ikke like Engel, samtidig som man har lyst å finne en måte slik at hun kan hjelpe seg selv. 

Etter morens død, er hun tidvis destruktiv i tankegangen og slipper ingen innpå henne. Alle blir stoppet ved porten. Ikke klarer jeg helt å forstå hva som driver henne, rettferdighetssans eller sinne? Hun er med andre ord ganske så menneskelig. Røssland har laget en troverdig karakter, samtidig som hun har krydret romanene med bikarakterer som enten er gjenkjennbare, spesielt for oss som er vokst i grisgrendte strøk.  

Bøkene er skrevet på nynorsk, godt nynorsk.

Anbefales!

----

Og boka? Biblioteket. Og mer om Engel Winge finner du her.

----

Ravnene av Vidar Sundstøl

Stopp! Har du tenkt å lese de to første romanene i Minnesota- trilogien bør du stoppe her. Siste roman er nå ute og trådene skal nøstes. Og du vil vel ikke vite slutten før du har begynt?

Endelig er Ravnene ute og vi kan få vite hva som skjer med Lance Hansen og mordmysteriene vi ble introdusert for i Drømmenes land. En ung, norsk turist ble funnet død og Lance finner liket. Under etterforskningen begynner Lance å mistenke sin egen bror Andy. I den altfor korte oppfølgeren De døde, går Lance og broren på jakt sammen. Det blir nærmest en dødsjakt.

I Ravnene har Lance tatt ferie fra jobben som politi hos US Forest Service på ubestemt  tid og flyktet fra livet sitt. Livredd for hva broren kan finne på bestemmer han seg likevel for å dra tilbake. På en brun bar møter han Chrissy, brorens datter. Hun sitter inne med informasjon som er med og bekrefter Lance sin mistanker til broren. 

Parallellt prøver Lance å nøste i en eldgammel forsvinning. Medisinmannen Swamper Caribou forsvant for mange, mange år siden og i den første romanen fant Lance ut et medlem av hans egen familie kan ha skyld i forsvinningen. Nå vil Lance ha hjelp av den døde Caribou. 

Ravnene kan best beskrives som en roman med lag på lag med historier. Familiedrama og mordmysterium står i sentrum, fortid, kulturer og oppgjør med seg selv. Jeg var spent på hvordan Sundstøl ville ro dette i land. Heldigvis skjønte tidlig at jeg slapp å bekymre meg for dette. Stødig, men lang fra kjedelig kommer vi i mål. De litt falmende trinnene fra Drømmenes land er borte, men intensiteten fra De døde er heldigvis fortsatt med. Det er også de fine og mektige naturbeskrivelsene fra området rundt Lake Superior. 

Lance er en herjet mann i begynnelsen av Ravnene. Ikke overraskende plages han med både uro og søvnløshet. Samtidig tar han sine første steg fremover. Jeg skulle ønske at Ravnene ikke var siste bind i en trilogi. Jeg ønsker det var mer.

Veldig god bok!  

 ----

Og boka? Leseeksemplar fra Tiden Forlag. Begeistringen i omtalen er det innholdet i boka som har skapt, ikke det at jeg fikk et gratis eksemplar.
----

Omtaler av

Drømmenes land 

De døde 

Novellesamling: De vanlige av Jo Sannem

De flykter fra virkeligheten, hovedpersonene i Jo Sannems novellesamling. Samlingen, med tittelen De vanlige, består av seks noveller, noen lange og noen korte. Hovedpersonene er vidt forskjellige. Vi møter en nybakt mor som gråter når kjendiser dør, og som flykter inn i et virtuelt liv når ting blir for vanskelig. Vi møter en far, en ektemann, en sjef som både lurer seg og kona, selv man på slutten blir usikker på hvem som lurer hvem. Blant annet.

Det fine med novellesamlinger (generelt) er at de er øyeblikksbilder. Vi går inn i personers liv, og er det gode novellesamlinger føler man at karakterene lever både før og etter. Det var bare en av novellene som fikk frem denne følelsen i meg.

Novellene var ikke dårlige, språket er godt. Flere av novellene er dialogbaserte, og noen av de ble litt flate, litt uinspirerte. I det siste sammenligner jeg alle dialoger med de jeg leste i Tiller sine Insirkling og Insirkling 2 og da blir det meste flatt.  Litt sånn som å se film i vanlig 2-D etter å ha sett en i 3-D.

De vanlige er debuten til Jo Sannem og den kom ut i 2010.

PS! Siden dette var er novellesamling og en debutbok har jeg med denne boka kommet videre i to utfordringer, Bai sin 52 noveller på 52 uker (noveller 12-17), og Bokelskerinnen sin utfordring Les en debutant 2011.

PSS! Du kan også lese en omtale av denne boka på Stines notater.

----

Og boka? Lånt fra biblioteket.

----