The Book of Five Rings

The Book of Five Rings ble skrevet i 1643 og er en lærebok i sverdkunst. Forfatteren var Miyamoto Musashi, en ubeseiret samurai, viden kjent for sine kunnskaper. Min utgave inneholder også boken The Book of Family Traditions on the Art of War av Tagya Munenori, skrevet 11 år før Musashi skrev sin bok.

Nysgjerrig på om en nesten 400 år gammel lærebok i strategi i sverdkunst og kampsport kan overføres til dagens virkelighet bestemte jeg meg da altså for å lese disse to bøkene.

Når jeg leser historiske romaner funderer jeg ofte på dette med mentalitet. Jeg vet lite om dette men jeg antar at man kanskje tenkte annerledes før i tiden enn man gjør i dag, hvordan var mentalitet, innstillingen, overlevelsesinstinktet? Gjennom å lese historiske tekster kan man forsøke å forstå litt mer. 

Ofte finner jeg forordet i historiske bøker veldig interessant. En god historisk tekst (les: bok) har ofte et forord som setter teksten i en historisk kontekst. The Book of Five Rings er intet et unntak. Og det starter drastisk, med revisjon av bruken av ordet samurai. Hvilket forøvrig ikke bør forundre meg da det meste jeg kan om samuraier har jeg lært av Tom Cruise, og som vi vet, Hollywood har løssluppent forhold til fakta...

The rise and empowerment of the samurai class in Japan may be seen in the two terms used to refer to its members, samurai and bushi. The word samurai class comes from the Japanese verb saburau, which means "to serve as an attendent". The word bushi is Sino-Japanese and means "armed gentry". The word samurai was used by other social classes, while the warriors reffered to themselve by the more dignified term bushi. 

Boken The Book of Five Rings har en veldig enkel stil. Den er inndelt i fem deler som kalles ground, water, fire, wind og void. Delen om vann handler om strategi og er den som jeg fant mest lesbar, sammen med delen om ild. Grunnen til dette var at disse tekstene har en viss overføringsverdi. Strategiene om Musashi kommer med er enkle.

Becoming an opponent means you should put yourself in an opponent's place and think from the opponent's point of view.

Dessverre blir det ikke sagt noe om hvordan det skal utføres. Ved nærmere ettertanke så er det kanskje vel så greit siden det ofte handler om dueller som skal vinnes.

The Book of Family Traditions on the Art of War er skrevet av Munenori som tilhørte en annen retning enn Mushasi. Boken er basert på buddhistisk filosofi og har en annen stil enn Mushasi sin tekst om hvordan man skal vinne konfrontasjoner. 

Your stride should not be too quick or too slow. Steps should be taken in an unruffled, casual manner.  It is bad to go too far or not far enough, take the mean. When you go to quickly, it means you are scared and flustered. When you go too slowly, it means that you are timid and frightened. 

Interessant lesning, selv om rådene tidvis kanskje virket en anelse logisk og bære preg av at de er enklere sagt enn gjort. Samtidig er det fasinerende hvor "ryddig" disse to samuraiene er i sin presentasjon av kampsport og sverdkunst. Sistnevnte er ikke nødvendigvis en forutsetning i dagens lærebøker.

Anbefales for de med interesse for Japan og samuraier (nei, Karin, nå har du lært at de heter bushi!).

Wikipedia om Miyamoto Musashi.

The Samurai Archives Japanese History Page.

----

Og boka? Vel. Da jeg skulle bestille Klougart-boka på tanum.no så kom denne boka opp i rubrikken under Sist solgt. Jeg ble nysgjerrig og sannelig ble den ikke solgt en gang til. 

----

Elskede Sputnik av Haruki Murakami

Mens noen fikk se Murakami live her i Oslo, eller i det minste på storskjerm, måtte jeg nøye meg med ammetåken og den siste oversettelsen av Murakami sine bøker på norsk. Elskede Sputnik kom ut i Japan i 1999, men ble først tilgjengelig for norske lesere i år.

Historien (i den grad man noen gang kan si at det er en hovedhistorie i Murakami sine bøker) spinner rundt tre ensomme personer. Hovedpersonen, jeg-fortelleren, er en ung mann som går under bokstaven K. Han er håpløst forelsket i Sumire. Sumire skal bli forfatter, hun lever og ånder for sin skriving og bøker. Hun skriver mye, men det er fragmentert og usammenhengende. Da Sumire er 22 år blir hun for første gang tiltrukket av et annet menneske - den 17 år eldre forretningskvinnen Miu.

Den lite praktiske Sumire blir tilbudt en jobb hos Miu. Dette gjør at hun endrer stil - og skrivingen stopper. Etter ei stund i jobben drar Sumire og Miu på en forretningsreise til Europa, hvor de ender med en uke ferie på en gresk øy. En dag blir K. oppringt - det har skjedd noe med Sumire - kan K. komme til Hellas?

Jeg skal innrømme at det tok litt tid å komme inn i historien. De første 100 sidene av boka var rett og slett litt daffe. Stilmessig og karakterene minte meg litt om Norwegian Wood, uten at jeg synes det var samme drag over historien. Det hele endrer seg når K.  kommer til Hellas. Her kommer den surrealistiske uttryksmåten frem, stilen som gjør at mange med meg digger Murakami sine bøker. Et eksempel er det med håret til Miu - så enkelt, så genialt. Der har du Murakami i et nøtteskall. 

Likevel, skal du bare lese en bok av Murakami bør du ikke lese denne. Les Kafka på stranden i stedet!

Japansk proletarroman fra 1929: Krabbeskipet

Hvem skulle tro at jeg skulle tilbringe helgen med å lese en japansk proletarroman om krabbefiske rundt Kamtsjatka? Forfatteren Takiji Kobayashi kom i 1929 med romanen Krabbeskipet eller Kanikōsen som den heter på originalspråket. Kobayashi historie er verd å få med seg.

Han ble født i Odate, Akita og vokste opp under trange kår. Etter økonomieksamen ved universitet i Otaru jobbet han for Hokkaido Takushoku Bank. Hans mest kjente verk er Krabbeskipet i 1929. Takiji Kobayashi sluttet seg til det japanske kommunistpartiet i 1931. Han ble torturert til døde av politiet to år senere, bare 29 år gammel. *

Krabbeskipet skildrer krabbefisket ved Kamtsjatka på skipet Hakkō Maru. Forholdene er mildt sagt forferdelig for fiskerne og de andre som arbeider på skipet. Kapteinen er heller ikke kaptein over sitt eget skip, selskapet som eier skipet har en ansvarlig person som har siste ordet. 

Krabbeskipet er en uvanlig roman. Det er ingen hovedpersoner, det er akkurat som om forfatteren glir rundt skipet og observerer det som skjer. De fleste personene har ikke navn, det er en fordel å være en av mange.

Romanen er oversatt direkte fra japansk til norsk, noe som jeg tror er ganske uvanlig. Jeg inntrykk av at de fleste romanen fra Japan blir oversatt fra den engelske versjonen. Jeg synes at oversetteren Magne Tørring har gjort en veldig god jobb her, tro meg, etter å hatt russisk tekstanalyse sammen studenter fra Japan så har jeg stor respekt for de som oversetter fra språk så er så forskjellig fra norsk.

Tørring har skrevet et fyldig forord der han redegjør for dialektbruken i boka, originalen har også utpreget dialektbruk. Jeg synes det kler boka, men må innrømme at jeg ikke trodde jeg noen gang skulle lese ordet fraukjeller i en roman fra Japan. Tørring har også skrevet et etterord om boka sin plass i det japanske samfunnet, den fikk en renessanse i 2008 og det er vel derfor den norske oversettelsen har kommet. Dette etterordet, hvor han også kretser rundt hvem vi er i boka er særdeles interessant lesing.

Krabbeskipet er ikke en roman man leser for å oppleve den store skjønnlitterære teksten, det er en roman som opplyser og får deg til å stille spørsmål.

* Bildet er hentet fra Bokvennen sine sider, mens teksten er hentet fra boken.

En vakker fabel om kjærlighet

Jeg kom over den lille romanen Snø i forrige uke. Snø er debutromanen til franske Maxence Fermine og handler om Yuko Akita. Det er forventet at Yuko Akita skal bli prest eller kriger når han blir voksen, det er familietradisjonen. Men han vil skrive dikt, dikt om snø. Han starter en reise.

Det er to slags mennesker.

Det er de som lever, leker og dør.

Og så er det de som aldri gjør annet enn å balansere på eggen av livet.

Det er de som handler.
Og de som danser på line.

Jeg kunne ha sitert hele boken, for den er nydelig. Øm, poetisk, sakte, ord som legger seg på tunga og smelter. Vakker.

Boken er forøvrig oversatt av forfatter og oversetter bak bloggen Epistler Tom Lotheringen. Min lille utgave er fra 2002, men det finnes en senere coffe table utgave med bilder Rolf M. Aagaard.

Verd å lese fra Japan

Unge Ginko gifter seg med en velstående ung, mann. I løpet av de første årene av sitt ekteskap blir hun smittet av mannen sin med gonoré og flykter hjem til familien sin. Ginko drar etter hvert til Tokyo og får hjelp av leger innen vestlig medisin. Dette er 1870-årene. Rettelse, dette er Japan i 1870-årene. Etter å følt ydmykelsen på kroppen etter å ha blitt behandlet av mannlige leger bestemmer hun seg for å selv bli lege.

Beyond the Blossoming Field er en roman som er basert på historien om den første kvinnelige legen i Japan Ginko Ogino og hennes kamp for å bli lege.

- This is something that men do. I understand he doesn't indulge himself more often than usual.

- But --

- He's the son of a rich family. It's only natural that he'd go to Kumagaya occasionally to enjoy himsel. I'm sure he wasn't aware he had the disease.

Romanen beskriver et samfunn som var lukket for kvinnene. Eller, det viser hvordan det japanske samfunnet tidligere lukket kvinnene inne. Ginko liker å lese, men får ingen utdannelse. Hun skal ikke bli sett, ei hørt. Hun får skilsmisse fra sin mann, men familien hennes nekter å la henne dra til Tokyo for å studere. Den dagen hun gjør det blir omtrent utstøtt fra familien.

Det er kanskje uansett samfunnet som portretteres som gjør mest inntrykk på meg. Menn, menn, menn - overalt!

Til slutten av 1800-årene så var det tradisjon for kinesisk medisin i Japan, mens på den tiden Ginko begynte å praktisere så ble det tatt i bruk mer og mer vestlige metoder. Ikke uten kollisjoner naturligvis og det kommer godt frem i boken.

Forfatteren Juni'chi Watanbe skriver godt, i alle fall er den engelske oversettelsen er god. Jeg føler at en del av den japanske korrektheten/høfligheten blir formidlet. Innimellom sprer forfatteren på med saksopplysninger, dette er kanskje litt unødvendig, men det ødelegger ikke mye. Kanskje er det fordi jeg har null kunnskap om dette samfunnet fra før av.

God bok som anbefales alle som er litt interessert i Japan og/eller kvinners historie.