PSSSSS----- du finner meg nå på

Hysj! Lesing pågår

Ingen fancy overskrift, jeg sier det som det er: Takk for meg!

Jeg har aldri vært noe særlig god på å holde nyttårsløfter. Lesere av denne bloggen husker kanskje at jeg i januar skrev at jeg har to mål for 2012. Å lese og å blogge. 

Noen uker har gått og etter mye tenking så har jeg kommet frem til at dette blir mitt siste innlegg på denne bloggen. Det er mange grunner til det, men først og fremst ønsker jeg å ha mer lesetid. For det ironiske er at bloggetid det spiser opp lesetid.

Jeg har blogget i over tre år og takket være dere lesere og medbloggere har dette vært en kilde til inspirasjon. Tre år er ganske lenge og det er interessant (og litt gruelig) å se  de første innleggene mine. Bloggingen har vært lærerikt på så mange måter, etter hvert som lesertallene økte og jeg ble en del av det veldig fine bokbloggemiljøet. Jeg kommer fortsatt til å lese bokblogger og kommentere innimellom. Blant annet skal jeg  lese Cold Comfort Farm i slutten av måneden. Det blir ikke noe eget innlegg fra meg, men jeg kommenterer nok på andre sine innlegg.

I begynnelsen skrev jeg for mamma, samboeren min og et søskenbarn. Bare en leste bloggen frivillig. Det er fortsatt uvirkelig for meg at så mange gidder å stikke innom bloggen min hverdag, men lesertall som økte har vært en inspirasjon.

Jeg jobber ikke med bøker, men med bloggingen har jeg fått litt mer innsikt i bokmiljøet. For tre år siden var det få bokbloggere som fikk anmeldereksemplar, i dag kaster forlagene gratiseksemplarer etter bloggerne.  Jeg sier ikke at det er galt og for meg har dette også vært en prosess. Først, en stolthet over å motta leseeksemplar, for å senere bli stresset over alt som skulle ha blitt lest og i det siste halvåret har jeg valgt å si nei til de fleste. Jeg synes det er fint at bokbloggere blir sett og hørt, vi konkurrer ikke med de som lever av anmelde, de fleste av oss skriver om bøker gjør det fordi vi har lyst til å formidle leseglede.

Lesingen min har også endret seg, den har nok blitt smalere, mer organisert og mer litt mindre impulsiv. En periode ville jeg gjerne lese det som alle andre leste, i det siste har jeg valgt å prøve å finne de små perlene selv. Lesingen i 2012 har gått litt trått, det har vært noen fine lesestunder, men nå gleder jeg meg til å gyve løs på lesingen igjen for fullt.

Jeg har ikke tall på hvor mange fine lesetips jeg har fått de årene jeg har lest bokblogger, tusen takk alle sammen! Jeg har lagret de og har tips til lesestoff for mange år fremover.

Jeg er en litt sånn all or nothing person, så å ha blogg hvor jeg sporadisk blogger passer ikke for meg. Kanskje dukker jeg opp i bloggosfæren igjen, men ikke på denne bloggen. Den skal få bestå for nå.

Kjære leser, takk for at du lest og kommenteret, takk for at du har oversett alle skrivefeiler (ja, jeg skriver fort og gærnt) og takk for at du har kommet tilbake tross mitt skiftende lesehumør. Jeg har prøvd å være ærlig, for ærlig skrev en leser i en kommentar en gang, vel kanskje det. Samtidig har jeg prøvd å formidle leseglede.

Kjære leser, jeg ønsker deg mange fine lesestunder. Nå skal jeg dukke ned i en murstein.

Helt totalt uinteressant for deg....

.... men jeg finner grunner til å utsette husarbeidet... 

1. Kor gamal er du om fem år? Er jeg nærmere 40 enn 30 og det merker jeg er litt stressende.. 2. Kven var du minst to timar rundt i dag? Min datter og samboer. 3. Kor lang er du? 170 cm 4. Kva var den forrige filmen du såg? Film... hva er det? Tenke, tenke.... Moneyball var det. Anbefales! 5. Kven ringte du sist? Min søster som satt på Flybussen og kjedet seg. 6. Kven ringte deg sist? Min søster, jeg klarte nemlig ikke å ta telefonen i tide 7. Kva stod på den forrige smsen du fekk? "Ok". Logistikk i husholdningen... 8. Føretrekk du å ringe eller sende sms? Begge deler til sitt bruk. 9. Er dine foreldre gifte eller skilte? Gifte. 10. Når såg du mamman din sist? Forrige helg da de var på besøk! 11. Kva farge har du på augene? Brun 12. Når vakna du i dag? Trommevirvel.... den lille bestemte seg for å sove til kvart på åtte. Ny rekord, og vi glemmer det faktum at noen var våken store deler av natten. 13. Kva er din favorittjulesang? Den fattige gud. 14. Kva er din favorittplass? Så lenge jeg har en bok kan jeg trives overalt. 15. Kva plass likar du minst? Steder meg altfor mye folk. 16. Kvar trur du at du er om ti år? Hvem vet.... 17. Kva skremte deg mest om natta som liten? UFO'er... 18. Kva fekk deg til å le hardt seinast? Min lille datter som marsjerte rundt i altfor store sko. 19. Kor stor er senga di? 180. 20. Har du stasjonær eller bærbar datamaskin? Bærbar, som mangler flere bokstaver på tastaturet. 21. Søv du med eller utan klede? Med, men ikke mye. 22. Kor mange puter søv du med i senga? En. 23. Kor mange land har du budd i? Norge, England og Russland 24. Kvar har du budd? Oslo, Averøya, Moskva, Bodø, Moskva, Bodø, England, Bodø, Averøya, Volda, Oslo! Ups, det ble noen plasser, jeg flytta fra Averøya som 19-åring og kom til OSlo da jeg var 26. You do the math. 25. Likar du sko, sokkar eller berrføtt? Sko 26. Er du sosial? Nei! Gi meg en bok. 27. Kva er din favorittis? En favoritt??? 28. Kva er din favorittdessert? Karamellpudding, hjemmelaget:-) 29. Likar du kinamat? Øh, nei.... Jeg spiste kinamat for første gang i mitt liv da jeg var 31 år.. 30. Likar du kaffe? Nei. 31. Kva drikk du til frukost? Melk og/eller vann. 32. Søv du på nokon spesiell måte? Nei. 33. Kan du spela poker? Nope. 34. Likar du å kosa? Ja. 35. Er du eit avhengighetsmenneske? Om min avhengighet av pepsi max teller så er svaret ja... 36. Kjenner du nokon med samme bursdag som deg? Ja. Mitt eldre søskenbarn. Blant annet. 37. Vil du ha born? Har. 38. Kan du nokon andre språk enn norsk? Engelsk, litt tysk og russisk. 39. Har du nokon gong vore i ein ambulanse? Nei. Heldigvis og bank i bordet. 40. Føretrekk du havet eller eit basseng? Havet. 41. Kva brukar du helst pengar på? Bøker og klær. 42. Eig du dyre smykker? Hva er dyrt? Jeg sier ja. Jeg har verdens snilleste kjæreste:-) 43. Kva er ditt favorittprogram på TV? Bortsett fra nyheter ser jeg bare serier, nå er det House, The Big Bang Theory og How I Met Your Mother, blant annet. 44. Kan du rulle med tunga? Nei. 45. Kven er den morsommaste personen du kjenner? Mange rundt meg er morsomme, men morsomste?? Må tenke litt på den. 46. Søv du med kosedyr? Ikke med mine egne, men av og til blir en tøyvariant av Hinkel Pinkel med opp i senga når den lille kommer på besøk. 47. Kva har du som ringelyd? En sånn standard som alle har.... 48. Har du klesplagg frå du var liten? Jepp. 49. Kva har du nærast deg no som er raudt? To puter i sofaen. 50. Flørtar du mykje? Nei. Ha ha. 51. Kan du bytte olje på bilen? Nei. 52. Har du fått ei fartsbot nokon gong? Nei. 53. Kva var den forrige boka du las? Leser svensk chick lit for tiden. 54. Leser du avisa? Nettaviser, Klassekampen, DN på fredag og lørdag og Morgenbladet. 55. Abonnerer du på noko magasin? Dine penger og et svensk bokbland 56. Dansar du i bilen? Jeg synger derimot i bilen. 57. Kva for radiostasjon høyrte du på seinast? Radio Paradise. 58. Kva var det siste du skreiv ned på eit papir? Handleliste. 59. Når var du i kyrkja sist? Julaften. 60. Er du lykkelig? I bunn og grunn, ja.

Confessions of a GP (lydbok)

I slutten av januar hadde jeg behov for noe veldig enkelt. Noe som fikk meg til å le i minus altfor mye, altfor tidlig ute på morgenen humør. Løsningen ble doktor Daniels. 

Benjamin Daniels er i tretti-årene og jobber som GP, general practitioner i England.  Som GP jobber han for NHS, National Health Service, kanskje kan det sammenlignes med de norske fastlegene. I England er helsetjenestene i prinsippet gratis for brukerne, men ikke ulikt Norge så er det satt prislapp på mange av de offentlige tjenesetytelsene. Noen skal tjene penger på ulike produkter og tjenester, og det er ikke pasientene.

Doktor Daniels (er legene forøvrig den siste yrkesprofesjonen hvor vi fortsatt bruker etternavn?) er både frustrert og litt sinna. I den korte boken Confessions of a GP langer han ut mot oss pasienter, mot de som eierne av legepraksisen, legemiddelindustrien og politikere.

Tross frustrasjon og en del innskutt voksenopplæring, er boka ganske morsom. Daniels gir av seg selv, han forteller om valget å bli lege som han tok som 16-åring, snarveier han har tatt og ambivalente tanker rundt pasientene sine. Som 16-åring har han resonnert seg frem til at hvis han skal dra damer som George Clooney i ER må han faktisk bli lege, for alternativene fotballstjerne og boybandmedlem er ikke så realistiske.

Hverdagen som GP er langt fra glamorøs. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å være lege, men jeg har alltid lurt på hvordan det er å høre på andre sine utfordringer hele dagen. Jeg tenker at det å sitte dag ut og inn på et legekontor må tidvis være ganske frustrerende, en kamp mot klokka og ikke minst er det jo ofte at man ikke har så mange muligheter for å hjelpe.

Korte kapitler tar enten utgangspunkt i en pasient eller et tema, og Daniels går rett på. Dette er en bok man enten liker fordi man tar den som den er, eller så fungerer det ikke. Jeg kan godt skjønne at det for mange kan bli for enkelt, kanskje tidvis flåsete, men samtidig så fenger den korte og konsise stilen.

Som i de fleste yrker har også legene sitt stammespråk og mange av fenomenene kjenner vi her hjemme i Norge også. Bekymrede småbarnsforeldre, de som skal ha antibiotika uansett og de som ikke skal ta medisiner, de som aldri har jobbet en dag og de som aldri har vært borte fra jobben en dag. Som pasient kan man lett føle seg truffet, tilfeldigheten hadde seg slik at jeg hørte kapitlet om stressete småbarnsforeldre da jeg akkurat hadde vært til legen med den lille. Intensjonen til Daniels er nok ikke at man ikke skal gå til legen, men samtidig som han har behov for å fortelle om sin hverdag er det også elementer av voksenopplæring.

Og politikk.... I England som i Norge er det en pågående diskusjon om privatisering av helsesektoren, Daniels har sine meninger. Det har han også om medisinske problemstillinger som også har blitt politikk de siste årene, som hjemmefødsler, ruspolitikk med mer. Han resonnerer på bakgrunn av undersøkelser, men mest med bakgrunn i sin erfaring som lege. Ikke dypt, men han pirker i alle fall nok i overflaten til at man selv får litt å tenke på.

----

Og (lyd) boka? Kjøpt selv på audible.co.uk

----

På direkten av Anne Cecilie Remen (roman)

Maria Bergstrøm blir drept på direkten. Den populære ankerkvinnen hos TV24 faller om under nyhetene. Sjokoladen hun hadde smugspist før sendingen inneholdt cyanid. 

Maria var populær blant seerne, men ikke blant sine egne. Kan etterforsker Christina Fiori Mørk finne morderen blant de som jobber i TV24? Marias siste elsker, kollega Petter, er usikker på hva han skal gjøre. Skal han gi seg til kjenne eller skal fortsette å beskytte Maria også etter hennes død?

Journalisten Runa kjemper med (og mot) klokka og en sjef med et urealistisk syn på hva som hva som kanskje er mulig. Nå er hun satt på mordsaken og vil gjerne bevise at hun også kan.

Etterforskningen til Mørk viser at Maria hadde et hemmelig liv, hun var stadig på jakt etter gode historier og i leiligheten hennes finner politiet blant annet en av Munch sine skisseblokker. Hvor kom den fra og hvem eier den? 

Politiet med Mørk i spissen prøver å orientere seg blant Maria sine kollegaer og finner et hensynsløst miljø hvor lojalitet er ett fremmedord. Petter selv får kjenne på kroppen hvor hensynsløse hans kollegaer kan være når de jakter på neste sak.

På direkten er en spennende, rå og en bok det er umulig å legge fra seg.

Remen introduserer oss for en rekke karakterer, men hvor Christina og Petter er blant de vi hører mest av. Runas karakter føles overflødig og hennes del hadde vi handlingsmessig klart oss uten. Når det er sagt så viser Runas karakter en del av utfordringene med arbeidsrammene når man er småbarnsmor og med Runa får Remen journalistmiljøen til å virke enda mer hensynsløst.

Om det virkelig er slik aner jeg ikke og er forsåvidt ikke så interessant heller, det som er viktig er at miljøet oppfattes som et troverdig bakteppe i en krimroman - og det gjør det.

Under lesingen av På direkten får man inntrykket av at Remen er en dreven krimforfatter. På direkten er faktisk hennes debutroman, en veldig stødig debutroman med andre ord.

Under lesing av bøker kan man fort irritere seg uten at det nødvendigvis ødelegger så mye av leseopplevelsen. Remens språk er godt, men i stedet for å skrive  hun/ho/henne så skrives det ofte a, eksempelvis "Okey, så kom a hjem til meg".  Jeg antar det kan være for å frem sosiologiske forskjeller, men jeg synes kanskje det er litt underlig og nesten litt kunstig uten at jeg kan forklare det nærmere. Ellers er det lite dialekt ser man bort fra en politimann som itte helt har vasket bort sporene fra landet. 

Jeg liker karakterene, siden romanen er på knappe 500 sider så blir vi relativt godt kjent med hovedpersonene. Remen har ikke gått i fellen med å lage et altfor sær etterforsker, Mørk er ung og pen, har venner og er ikke genial. Som leder av etterforskningen går hun i feller, hun peiler seg inn på feil spor og må sove for å komme seg gjennom dagene. Hun er med andre ganske så menneskelig. Likevel får man innblikk i mer av privatlivet til etterforskeren og politiarbeidet tar ikke så mye plass. En krim helt etter min smak!

Anbefales!

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----

 

Guilty as Charged!

Ok, jeg innrømmer det. Jeg har ikke prøvd en gang. 

Andre bokbloggere prøver å begrense kjøp av bøker, jeg derimot, starter 2012 med en skikkelig kjøpefest. Det er ikke nødvendigvis det at man bruker så mye penger, det er bare det at det ikke er så mye plass her de skal bo. Akkurat nå stabler jeg bøker oppover ved siden av bokhyllene og området burde egentlig være merket med et varsel for rasfare.

Jeg har kjøpt Gibbons blant annet. Jeg har kjøpt tre Persephonebøker, fordi om man kjøpte to så fikk man med en gratis bare den hadde fransk tittel. Slike tilbud kan man jo ikke la være å bruke. Bøker har havnet i postkassa uten at jeg har bestilt, jeg klarer aldri å avsluttet alle medlemskapene i Bokklubben. 

Så jeg kjøper og om nødvendigheten av mine kjøp kanskje kan diskuteres, så er det i alle fall et kjøp som ikke kan det. Den lille i huset fikk utvidet sin samling med Eric Carle-biblioket. Jeg har sett disse bøkene, men aldri lest og sett i de. Siden jeg ikke kunne huske de fra min egen barndom så antok jeg egentlig at de var nye. Til min forbauselse er jo ble jo den ene boka gitt ut  allerede i 1969 og det slike klassikere må jo alle private bibliotek ha. Så endelig, nå er historien om larven, edderkoppen og den lille musa i hus.

The Scrapbook of Frankie Pratt - a novel in pictures

I 1920 mottar Frankie en rød scrapbook fra moren da hun er ferdig på high school. Samtidig finner hun frem farens gamle skrivemaskin fra kjelleren og dermed er hun i gang med å forevige sitt liv. Frankie har fått plass på Vassar, men får ikke fullt stipend og må derfor si fra seg plassen. I stedet starter hun å pleie en eldre dame for å spare penger til å bli sykepleier.

Nå klarer moren å skaffe Frankie de pengene hun mangler i siste liten og Frankie kommer seg til Vassar. Fra Vassar går ferden videre til New York og Paris.

Om jeg hadde tilgang en tidsmaskin og kunne ha gjort en reise (det vil si, egentlig to da, siden jeg gjerne kunne tenkt meg å ha returnert til mitt liv) så ville jeg ha dratt til Paris i 20-årene. Klærne, musikken og ikke minst, Paris med Hemningway og Shakespeare and Co. Blant annet.

Frankie er der det skjer. Hun henger med gjengen som danner det fabelaktige bladet The New Yorker, hun møter russiske prinser uten hjemlandet på skipet over til Europa og hun drikker rødvin med alle som etter hvert blir noe i Paris i 20-årene.

Scrapbooken er rett og slett delightful! Jeg var spent på om noen få tekstlinjer og en haug av bilder, for det meste utklipp og annonser fra blader, ville kunne fortelle en historie. Det gjør den så absolutt. Naturligvis er boken relativt overfladisk, men den gir likevel et godt bilde på tilværelsen til en ung pike på 20-tallet. Den klarer å fange inn både stemning og miljø på en enkel måte. Jeg storkoste meg under lesingen og brukte lang tid på se på detaljer på bildene. Dette er ikke en bok som blir stuet bort i bokhyllen, jeg kommer til å ha den fremme og bla i den med jevne mellomrom.

For mange historiske tilfeldigheter  er det eneste jeg har å utsette på denne boken. Som forfattere før henne, går Caroline Preston i den fellen at hun skriver inn for mange møter og hendelser som får større betydning i ettertiden. Det kan fungere en gang eller to, men ikke i lengden.

Uansett, boken ender ganske overraskende, jeg så ikke den slutten komme. Det gjør boken nesten en anelse jordnær og litt mer virkelig.

Om du er nysgjerrig, på forfatterens hjemmeside kan du bla i boken. Boken er altså laget og skrevet av Caroline Preston.
----
Og boka? Har jeg kjøpt selv. Jeg leste først om denne boken på bloggen The Indextrious Reader, men senere har jeg sett omtale av den på flere utenlandske blogger.
----

Diktsamling: løp svartøre løp

For to uker siden skrev jeg om diktsamlingen løp svartøre løp som utfordret meg litt. Boka ble liggende litt før jeg tok den opp igjen.

Vanligvis bruker man en stund på diktsamlinger, de kan ikke leses i ett. Ett par dikt og man må puste litt.

Løp svartøre løp måtte nesten leses i ett. Diktene handler en ung jente og hennes reinsdyr. Diktene er som små fine historier.

Jeg liker ordene i historien. Det er så mange ord som man vanligvis ikke finner i bøker jeg leser til vanlig. Kjenn litt på disse ordene

bjørkestammen

sølvvier

einerkvisten

Ord som gjør at man kjenner naturen litt nærmere på kroppen, eller lukten av natur, slik som man kjenner lukten av regn.

Diktsamlingen er Rawdna Carita Eira sin første. Boka er todelt, de norske tekstene og de samiske tekstene møtes på midten. Hun er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for denne boka.

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----

I en grønn pakke....

Onsdag kom det en pakke i posten, akkurat stor nok (eller liten nok) til å få plass i postkassa. Det var de tre bøkene jeg hadde bestilt fra Better World Books. Alle bøkene er brukte, men det ser ikke ut som de er lest. 

Jeg hadde ingen mål og mening da jeg surfet rundt på nettsiden til denne amerikanske bokhandelen. Det var derfor tre vidt forskjellige bøker jeg fant i pakken. Først ute er A Lady's Life in the Rocky Mountains av Isabella L. Bird. Boken er basert på tekster/brev av en engelsk dame som reiser rundt i Rocky Mountain i 1873. På den tiden fantes det ikke oppmerkede ruter for turister....

Jeg elsker Tupperware. Om enn ikke konseptet, så elsker jeg kvaliteten. Boka Tupperware - The Promise of Plastic in 1950's America handler om Tupperware sin historie. Konseptet har ikke endret seg så mye så jeg spent på hva som er historien bak, strategi og tenking.

Selve høydaren, i alle fall før lesing, er boken Looking for Anne of Green Gables. Mens min forkjærlighet for amerikansk plastikk har kommet i voksen alder var Anne Bjørkely min store barndomsheltinne. Rappkjefta og tidvis en anelse ubetenksom, Anne er fantastisk litterær heltinne. Her har Irene Gammel skrevet om forfatteren L.M. Montgomery og om bøkene om Anne.

Så er det å finne plass i bokhyllene og finne tid på leseplanen, sannelig tror jeg det siste er enklere enn det første...

Roman: Westwood av Stella Gibbons

Set in wartime London, Westwood tells the story of Margaret Steggles, a plain bookish girl whose mother has told her that she is 'not the type that attracts men'. Her schoolfriend Hilda has a sunny temperament and keeps her service boys 'ever so cheery'.

Jeg skulle bare bestille Cold Comfort Farm for Line sin lesesirkel i februar da jeg kom over de nye utgavene av de langt mindre kjente romanene til Stella Gibbons. Jeg leste de første linjene av vaskeseddelen ovenfor og var solgt. 

Fantastisk omslag!

Nå sies det at Westwood og Cold Comfort Farm er ganske forskjellige, men etter å ha tilbragt helgen med Gibbons gleder jeg meg i alle fall til mer.

Margaret flytter til London under krigen, sammen med sine foreldre. Hun har fått ny jobb som lærer på en skole, faren i en avis. Margaret elsker lyrikk, klassisk musikk og bøker, dessverre kjenner få som deler interessene hennes. En dag finner hun en et rasjoneringshefte og bestemmer seg for å gi det tilbake til eieren. Eieren er den unge og pene Hebe som er gift med den kjente kunsteren Niland. Hebe sin far er den anerkjente dramatikeren Challis, herr og fru Challis bor i ærverdige Westwood ikke langt fra der Margaret nå har flyttet. 

Margaret får delvis innpass på Westwood, gjennom en flyktning som jobber der, Zita. Praktisk og fornuftig som Margaret er,  tross sin romantiske naïvitet, står hun alltid beredt når Westwood trenger hjelp. For Margaret sin grenseløse beundring for disse kunstnerne er på ingen måter gjensidig. 

Hilda er en raus person og fordeler sin oppmerksomhet på mange av de som oppvarter henne. En dag får hun hjelp med å komme seg fra t-banen av en langt eldre herremann. Marcus kaller han seg, Hilda bestemmer seg etter hvert for å gå ut med mannen som hun antar er en ugift, eldre, rik herremann. 

Stilen til Gibbons er ganske lett, jeg nileste denne boka på to dager. Selv om det strengt tatt ikke er spekket av handling, sådan mer spekket av karakterer, så klarte jeg ikke å legge den fra meg. 450 sider gikk veldig, veldig fort.

"I'm afraid that you aren't the type that attracts men, so we'd better face it. But he'd find it easier to be pleasant if you'd talk more and not be so stiff."

Likevel, tross den noe overfladiske behandlingen av enkelte karakterer, så er ikke dette ren underholdning. Jeg har lest en del romaner, men jeg har aldri lest en roman hvor så mange karakterer blir så harselert med. I tillegg klarer Gibbons å konstant fortelle oss hvor overfladiske vi egentlig er. Denne overfladiskheten får Margaret, eller Struggles som hun blir kalt på Westwood, kjenne på kroppen. Hennes store helt er herr Challis og hans verk. Hennes verden ramler sammen da hun skjønner at Challis foretrekker den langt mer livelige Hilda. 

She had yet to learn the plain woman's lesson; that a pretty woman will always make men lose their dignity willingly and with pleasure.

Westwood er ikke en roman uten feil. Den er i lengste laget, men den har også altfor mange karakterer. For min del hadde det vært mer interessant å holde seg til et par hovedpersoner. Avslutningen er lagt fra gripende og er således heller ikke tradisjonell. Det blir det forsåvidt lagt opp til underveis og er ingen stor overraskelse. Derimot er det noen tråder (les: karakterer) jeg ikke helt forstår og som blir avspist med noen underlige avgjørelser.

Mye kan sies om denne romanen, men den anbefales. Den kom ut i 1946 og ble i fjor utgitt på nytt.

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

Roman: Nu, jävlar av Heidi Linde

Kongsvinger.

Mens Obama tar verden med sin change sitter Terese, Jessica, Lydia og Kevin på Kongsvinger og funderer på når det gikk galt.

Terese er gravid med nummer tre, klar for å ha en dag alene. Terese har behov for å være alene, hun sniker seg rundt i sitt eget hjem for å være sikker på at naboen ikke ser at hun er hjemme. Plutselig ringer det på døra og der står Jessica med venniner. Jessica og Terese er barndomsvenner, nå er Jessica tilbake for å gifte seg med en svensk snekker. Hennes ungdomskjæreste Kevin jobber på bensinstasjonen, bensinstasjoner skal man forøvrig ikke kimse av på småplasser, det er der det skjer. Han skulle bli fotballproff, men fikk en skade og dro derfor aldri til Sverige for å prøvespille. Lydia er Tereses mor og har en god vennine. Dronning Sonja.

Dette firkløveret, løslig bundet sammen, er hovedpersonene i Heidi Linde sin roman Nu, jävlar. Romanen kom ut i 2011. Det er to ting som griper meg i denne romane. Terese og Linde sin beskrivelse av småsteder.

Terese starter ballet og listen legges derfor høyt. Jeg leser høyt til samboeren min om befolket seng og vi ler av gjenkjenneligheten. Terese er godt gift, har fint hus, en god jobb og pene døtre. Hun har alt, inkludert italienske naturfliser på badet. Men Linde er ikke bare god på det å skrive gjenkjennelig, hun er god på å beskrive en kvinne vil ha tid for seg selv. 

Tereses liv er klamt, Linde beskriver denne klamheten godt. Nesten så godt at det er noe "Tillersk" over romanen. Men ikke hele tiden.

Lydia lever for sin fantasivennine,  det tok meg nesten et kapittel før jeg skjønte hvem Sonja er. Kevin skyver alle fra seg. Både Lydia og Kevin sine liv er klamme. Dessverre så føles jeg ikke klamheten like mye når Linde kretser rundt disse karakterene. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje blir det for mye.

Jessica. Jessica vet ikke hva hun vil, jeg vet ikke hva hun vil. Kanskje er barndomsbildene til Jessica de beste, denne grenseløse beundringen for sin far som er alkoholiker. Barns tilpasningsdyktighet kan være for store. Lydia ser det hele fra en annen side. Naturligvis. Dagens Jessica, hvem sitt liv skal hun nå tilpasse seg. For det er vel det hun egentlig har gjort hele veien, tilpasset seg andre. 

Jeg liker Linde sitt Kongsvinger. Eller at det er Kongsvinger spiller egentlig ingen rolle. Det er et lite sted. Kevin får føle på kroppen hvordan man egentlig aldri kan komme over noe på et lite sted, alltid blir han minnet på hva han kunne ha vært, skulle ha vært. Linde er god på disse miljøbeskrivelsene, uten at det blir for mye. De kommer blant annet godt og naturlig frem i dialoger.

Lines bibliotek skrev i forrige uke en veldig god omtale av Nu, jävlar.

----

Og boka? Lånt av en kollega.

----

Every Eye av Isobel English

How far apart we are, sitting together side by side. I know that is not enough simply to coordinate two lives by the trick of words and vows; rarely spaced are the moments that two people can settle together on a pinnacle of illumination or understanding and count it as unity. I thought always that before the operation on mye eye that the source of discordancy between myself and other people lay in the distortation of my own vision; I did not know then as I do now that this outward sign was only visible proof of inward impediment.

Hatty og Stephen er nesten vei ut døra på en forsinket bryllupsreise da hun får telefon om tanten Cynthia er død. I mange år har Hatty prøvd å få tanten ut av hodet, henne stemme og hennes meninger. På vei til Ibiza, før det ble et partysted for tørste ungdommer, får vi høre Hattys historie.

Hatty vokser opp med en synsfeil som det ikke finnes penger til å korrigere. Hun er en talentfull pianist, men når aldri opp og begynner etterhvert å  undervise. Synsfeilen og lav selvfølelse gjør Hatty til et lett bytte når den eldre vennen av tanten Cynthia dukker opp. Jasper er verdensvant - og interessert i Hatty. 

... nor realise that one is born with one's infirmities and tha tone must carry them always regardless of their visible absence.

Da jeg leste Every Eye av Isobel English gikk tankene mine til romanen Rikka Gan av Ragnhild Jølsen som jeg hører som lydbok i disse dager. De skriver ikke likt, ei heller fra samme tid, men de res romaner "tyter" av visdom. Visdom som er pakket inn i fortellingene og som kommer som perler på tråd eller hva den klisjeen heter nå igjen.

Isobel English lille roman er så spekkfull av følelser,  men også av tomhet av og til. Har noen sett urolig sjø på et sted med sterke strømmer? Konstant bevegelse, sterke krefter. Likevel er det lavmælt, bølgene blir aldri høye.

Hatty er ung, hennes problemer med det ene øyet preger henne livet. Å leve med det man har fått, det er lett å skylde på andre. Jeg mistenker at Hatty sitt sinne mot den inngiftet tanten ikke egentlig er rettet mot tanten. Kanskje er det mot seg selv, eller kanskje er det mot Jasper? Det er uansett ikke så farlig, kanskje løsner det når tanten dør?

Min vakre Persephoneutgave inneholder et fyldig forord. English sin mann har skrevet dette. Jeg leste litt før jeg leste romanen, men gikk tilbake etter endt lesing. Isobel English, aka June Braybooke, skrev ikke mange bøker i sitt liv. Fire. Hennes hverdag var en evig kamp mot migrene. Å skrive klarte hun, men være i rampelyset ville, kunne hun ikke. 

Hattys utfordring er fysisk, den var synlig til den ble korrigert. Å leve med konstante skuffelser når man må avlyse avtaler er også en utfordring. En migrene som kommer når man får dårlige anmeldelser, men som heller ikke klarer å holde seg unna når de gode tilbakemeldingene kommer. En husgjest som aldri forsvinner.

Every Eye kunne ha vært "enda en" oppvekst roman. Det er den ikke, den handler om å leve. Tross alt. Tross det lille, som ofte lager store utfordringer.

----

Og boka? Den har jeg fått i gave av samboeren min.

----

Hanas koffert av Karen Levine

Hana Brady vokser opp i Nové Město na Moravě før 2. verdenskrig. Vi kjenner alle Nové Město, i alle fall del av oss som følger vintersport på TV slavisk på NRK. En tsjekkisk by, allerede da kjent for sine skimuligheter. Hana er en av veldig få jøder, hennes foreldre har en butikk, de er aktive og de lever et godt liv. Så kommer krigen, jødestjernen, isoleringen og etter hvert også deportasjonene.

I Japan på 2000-tallet bygges det opp et eget holocaustsenter, en del av verdenshistorien som ikke er særlig godt kjent i Japan. Fumiko som er leder og primus motor for senteret får etter hvert en gammel og slitt koffert hvor det står Hana Brady, 16.mai 1931 og "foreldreløs". Fumiko starter derfor letingen etter Hana, hva skjedde med Hana?

Historien om Hanas koffert er en rørende historie. Språket er barnslig og vies ikke særlig mye oppmerksomhet. Det er faktisk en anelse naivt, og dermed også litt irriterende. Heldigvis kan man la det ligge og heller konsentrere seg om historien. 

Historien om Hana er dessverre ikke unik, like fullt er det en historie som beveger. Jeg sipper, vi skjønner hvor det bærer. 

Fumiko involverer en gruppe med unge mennesker i sin jakt på Hana, det føles bra at unge generasjoner involverer seg. Noen av disse kapitlene fra Japan de som er litt naive og som kanskje føles litt overflødig.

Likevel, selv om jeg ikke er i målgruppen rt dette en bok man bør lese, gjerne sammen med større barn. Nye generasjoner trenger å vite, kanskje er de smartere?
----

Og boka? Kjøpt selv.

----

The Blue Afternoon

Manila, begynnelsen av 1900-tallet: Den gifte kirurgen Salvador Carriscant blir hodestups forelsket i amerikanske Delphine. Hun er også gift, med en amerikansk offiser.

Los Angeles, 1936: Den skilte, unge arkitekten Kay blir oppsøkt av en mann som mener at han er hennes far. Kay er usikker, likevel velger hun tilslutt å følge mannen som kaller seg Carriscant til Europa, for å gjøre rett som han sier.

I 333 år frem til 1898 var Filipinene en spansk koloni, før den ble solgt til USA. Amerikanerne holdt på kolonien frem til 1935, da Filipinene ble uavhengig. Rundt 1900 var det store konflikter i området, mellom spanjolene, amerikanerne og filipinerne selv. Flere av handlingene var brutale, men i dag er det få som vet om hva som skjedde.

Nok en gang må jeg konstantere at William Boyd er mannen! Han gjør meg målløs og slipper meg ikke. Han tar meg med inn i en historie hvor lagene skrelles av, og når siste ord er sagt sitter jeg nesten målløs og tenker, hva skjedde nå? Egentlig?

Jeg hadde forventet at romanen The Blue Afternoon skulle ha den samme psykologiske innsikten som Brazzaville Beach. The Blue Afternoon er en helt annerledes roman, den har historier som fenger, historien blir fortalt ved hjelp av karakterene og ved hjelp av miljøene som beskrives.

Miljøene som beskrives er alltid unike hos Boyd, en kirurg i Manila på begynnelsen av 1900-tallet, en skilt, kvinnelig arkitekt i Los Angeles på midten av 30-tallet. Likevel er karakterene såpass tidløse, Kay kunne ha levd i dag, Carriscant likeså. Eller for femti år siden. Det er noe gjenkjennelig med karakterene, de bli virkelig.

I begynnelsen har jeg litt problemer med å skjønne hvor romanen skal. Er det krim, er det en spenningsroman? Utålmodig og nysgjerrig hører jeg videre, det tar lang tid før jeg skjønner hvor det bærer. På slutten aner jeg en kjærlighetshistorie, om ever-lasting-love og klisjer i hopetall. William Boyd går naturligvis ikke i den fellen, det gjør han ikke. I stedet viser han hvor god menneskeinnsikt han har, hvor og godt han forstår hva vi menneskene er i stand til å gjøre. Bak masken "alt for kjærligheten" kan det skjule seg mange intensjoner.


The Blue Afternoon er herlig imponerende.

En liten, liten historie på slutten, sånn apropos og egentlig helt meningsløs. Delphine er ganske glad i godis, og hun er spesielt glad i crystallized violets eller candied violets som det også heter. Dette var en ganske vanlig form for sukkertøy før i tiden. Hadde ikke vært for at jeg fikk en boks med Kusmi te til jul, av type Violette så hadde jeg aldri trodd på dette. Men fiolte er faktisk ganske godt, en ny favoritt her i huset. Jeg ble derfor nysgjerrig og googlet derfor crystallized violets og kom blant annet over denne siden hvor det står hvordan man skal gå frem om man ønsker å lage sukkertøy av fioler. Alt man lærer og alt man kommer over....
----
Og (lyd)boka? Kjøpt selv på audible.co.uk
----

Lørdagsdiktet

Rawdna Carita Eira er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen løp svartøre løp. Jeg har lånt boka på biblioteket. Jeg sitter og blar i boka, den utfordrer meg. 

de gamle sa at

man kan se

menneskets sjel

som en makkflue

den kryper ut av nesen

i dødsøyeblikket

og letter

men jeg ser deg

glimte inne i 

rimfrostkvistene

ahkku

Den utfordrer meg, fordi jeg tror lyrikk er små fragmenter. løp svartøre løp er også små fragmenter, men i en større historie.

Favoritt fra bokhylla: De kom til Bagdad av Agatha Christie

Fyrverkeri!

Det er ikke ofte jeg bruker ordet fyrverkeri når jeg skriver om Agatha Christie sine bøker. Intrikate, spennende og humoristiske, ja, men fyrverkeri?

De kom til Bagdad er en utradisjonell roman fra Christie. Hun har beveget seg vekk fra England og landet i Bagdad. I Bagdad er det mange engelskmenn, de har som mange expats tatt med seg mye av det britiske systemet (les:klasse) og kultur inn til fremmede land. 

Bagdad oser, alle kommer til Bagdad. Victoria Jones gjør også det. Victoria er ung, i tjueårene, impulsiv og kjapp i replikken. Hun møter kjekke Edward i en park i London, de finner tonen, men så må Edward dra. Ikke bare er lunsjpausen hans over, men han står på farten til Bagdad. 

Etter å ha parodiert sjefen (eller var det hans frue?) er Victoria uten jobb og det tar ikke lang tid før hun skaffer seg jobb som selskapsdame for en dame som trenger hjelp til å komme seg til Bagdad. Vel fremme i Bagdad tar det ikke lang tid før Victoria roter seg opp i mer trøbbel enn det å være blakk og kjærlighetssyk, en mann banker på hotellrommet hennes. Han er på flukt fra noen som påstår de er fra politiet. Med Victoria sin fantasi og spontane lyve-egenskaper så kommer han seg unna politiet, men dør like etter. 

Plutselig står Victoria midt i et spiondrama. Statsledere er på vei til Bagdad, ryktene svirrer, freden er truet og Victoria, tja, først og fremst skal hun (finne og) vinne Edward.

Persongalleriet er stort, uvanlig stort for selv Agatha Christie. Romanen har ikke det tradisjonelle mordmysteriet som vi kjenner så godt, sjangermessig kan den nok plasseres under spion- eller spenningsroman.

Romanen er drivende og spennende. Korte, konsise kapitler, spekket med ironi og undertoner. Når jeg leser De kom til Bagdad får jeg inntrykket av at Christie har kost seg med skrivingen. Her får amerikanske fruer, distre arkeologer (hun var selv gift med en, en arkeolog altså) og de som skal redde verden gjennomgå. 

Jeg leste denne boka første gang som ung tenåring. Da ville jeg naturligvis være eventyrlystne Victoria, reise etter min Edward og bo i eksotiske Bagdad. Jeg merker at jeg fortsatt blir smittet av den gleden av eventyr. De kom til Bagdad minner meg på hvor langt man kan reise, både i avstand og i tid, i bøkenes verden.

----

Og boka? Denne har stått i bokhylla mi i mange år. Den kom i en bokklubb som jeg var medlem i som ung og jeg har lest den mange, mange ganger. Den var starten på Agatha Christie og meg!

----

Hvorfor være kjedelig når man kan være morsom?

Søndag hadde jeg en liten bestillingsbonanza. Først ute var en bestilling på to romaner på  The Book Depository. Ikke helt fornøyd, jeg var mer klar impulsshopping. Better World Books har jeg lest om i bloggosfæren, men aldri brukt. Better World Books er en amerikansk organisasjon som selger brukte bøker og hvor pengene går til veldedighet. Nå er jeg en anelse skeptisk til alle organisasjoner som sier så, men om min bokhandling skulle komme noen til gode så for all del. Å surfe rundt på sidene der er som å være på et loppis i USA, både med tanke på utvalget og prisene. For under 150 kroner er det tre bøker på vei til meg. Da bøkene ble sendt fikk jeg følgende (standard) e-post fra Better World Books, hvorfor være kjedelig når man faktisk kan ha det gøy?

Hello Karin,

(Your book(s) asked to write you a personal note - it seemed unusual, but who are we to say no?)

Holy canasta! It's me... it's me! I can't believe it is actually me! You could have picked any of over 2 million books but you picked me! I've got to get packed! How is the weather where you live? Will I need a dust jacket? I can't believe I'm leaving Mishawaka, Indiana already - the friendly people, the Hummer plant, the Linebacker Lounge - so many memories. I don't have much time to say goodbye to everyone, but it's time to see the world!

I can't wait to meet you! You sound like such a well read person. Although, I have to say, it sure has taken you a while! I don't mean to sound ungrateful, but how would you like to spend five months sandwiched between Jane Eyre (drama queen) and Fundamentals of Thermodynamics (pyromaniac)? At least Jane was an upgrade from that stupid book on brewing beer. How many times did the ol' brewmaster have one too many and topple off our shelf at 2am?

I know the trip to meet you will be long and fraught with peril, but after the close calls I've had, I'm ready for anything (besides, some of my best friends are suspense novels). Just five months ago, I thought I was a goner. My owner was moving and couldn't take me with her. I was sure I was landfill bait until I ended up in a Better World Books book drive bin. Thanks to your socially conscious book shopping, I've found a new home. Even better, your book buying dollars are helping kids read from Brazil to Botswana.

2012 - nytt leseår, nye muligheter....

Vi skriver uke to i 2012 og jeg er allerede sent ute med mine tanker rundt leseåret 2012. Tankene mine er relativt enkle og langt fra halsbrekkende.

1) Jeg skal fortsette å lese

Ha sier du, jeg sier ja. Det er mange tidstyver i hverdagen, alltid en klesvask til, alltid noe å se på TV, alltid et sted å surfe. Det er enklere å la være å lese, når man er sliten etter å ha stått opp tidlig, for å hente tidlig, for å lage middag og for å alltid føle at man er bakpå med jobb, blogg, lesing, fotoalbumene man skulle lage og smekkene man skulle sy før nevøen sluttet å sikle. Jeg skal fortsette å lese, og om jeg ikke leser over 100 bøker i år, så skal jeg kose meg med alle bøkene jeg velger å lese.

2) Jeg skal fortsette å blogge

Jeg hadde tenkt å slutte, i desember skulle jeg bare blogge ut året. Avslutte med statistikk og si ha det bra. Her er jeg, det er januar og jeg skal fortsette å blogge. Selv om det tar tid så gir det så mye. Så for ei stund til blir jeg her. Fordi det beste med å blogge er alle de andre bokbloggerne; kommentarene og ikke minst deres innlegge som jeg ler, gråter og blir irritert på. Og, fordi jeg i de ymse situasjoner stadig kommer over noen som har lest blogget min og har lest noen av bøkene jeg har skrevet om. Og da blir jeg så glad, glad, glad at jeg klarer ikke å la være. Å blogge.

Så. Ingen store mål, ingen utfordringer. Nå er det er sagt er det ett par bøker jeg skal fullføre og lese i 2012

----- De besatte av Dostojevskij, fordi jeg har bare 100 sider igjen

----- The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe, fordi jeg begynte og ble avbrutt, men vil så gjerne

----- Cold Comfort Farms, fordi jeg har lest om den og fordi den skal leses sammen med andre fine medbloggere

----- Og kanskje, men bare kanskje, skal jeg lese Dickens, fordi det er hans år i år...

84 Charing Cross Road

Endelig fikk jeg sett ferdig filmen 84 Charing Cross Road. Jeg leste boka med samme navn for mange år siden, men har aldri sett filmen. Litt usikker på om hvordan stemmene til forfatteren Helene Hanff og bokselgeren Frank Doel ville bli ivaretatt i en film var jeg anelse skeptisk.

Jeg hadde ingen grunn til det. Bortsett fra noen teatrelske blikk når Helene og Frank avslutter brevene, intens stirring på kameraet, så er det en nydelig film. Det handler om kjærlighet. Til bøker.

Vi kan le litt i dag, av brevene som gikk begge veier over Atlanteren. Jeg kan le litt, jeg som er tastetrykk unna engelske bøker, brukte som nye. Det er nesten som jeg må legge inn en ordre på The Book Depository bare for å vise hvor stor pris jeg setter på at jeg  setter på dagens muligheter. Men noen roman blir det ikke, mine bestillinger på The Book Depository og de automatiske bekreftelsene som kommer fra serveren deres, selv om de er aldri så søte med sin standard innledning Thank you ever so much for placing an order here with at The Book Depository.

2011- statistikk og oppsummering

Ca 110 leste bøker og 30 lydbøker. Kort og brutalt er det 2011 i statistikk. Mye - tja, det er noen papirbøker mindre enn i 2010, men adskillig flere lydbøker.

Her er kommer høydare på sine måter i 2011 (nb - ingen forutsetning at bøkene er utgitt i 2011, gode leseopplevelser kommer i alle aldre):

Årets, årets og årets: Innsirkling og Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller

Årets Romeo og Julie: Leon og Louise av Alex Capus.

Årets klassiker: Medeia av Euripides

Årets ambivalente: Elskeren av Marguerite Duras

Årets overraskelse: Middagen av Herman Koch

Årets brite: Nancy Mitford

Årets brite, kategori under tjue år: Flavia de Luce i Alan Bradley sine romaner

Årets nordmann: Kurt Kurer av Erlend Loe

Årets rareste: Dronning av England av Jørn H. Sværen

Årets islending: Erlendur (når kommer du ned fra fjellet?)

Nådde jeg mine lesemål?

I fjor skrev at jeg hadde noen få mål. Jeg skulle være med på Bokelskerinnens debutantutfordring. I utgangspunktet skulle jeg lese seks debutanter, etter hvert justerte jeg tallet til tolv. Det klarte jeg.

Å lese 52 noveller på 52 uker var også en utfordring jeg ble med på. Det gikk også med god margin.

I begynnelsen av året var jeg også med på Knirk sitt nordiske samlesningsprosjekt. Der fikk jeg lest de bøkene som var nominert og tilgjengelig for Nordisk Råds Litteraturpris. Det var et prosjekt som tok mye tid og tidvis også mye energi. Jeg leste bøker jeg nok aldri ville ha lest ellers.  Moro.

Ellers at jeg en vag ide om å lese flere britiske klassikere. Om Nancy Mitford og deler av utvalget til  forlaget Persephone Books går som klassikere er jeg godt dekket. Jeg hadde nok Dickens, Hardy, Trollope og Shakespeare i tankene, men la gå, en vittig og skarp kvinne fra den erkebritiske adelen er heller ikke å forakte.

2011 var et godt leseår. Jeg oppdaget Nancy, jeg ble Tiller-frelst og jeg lo av Judith Viorst. Jeg føler at jeg er på vei til å finne en mer ro i forhold til blogging og hva jeg ønsker å lese, jeg blir ikke lenger stresset av at alle andre leser andre bøker.

Mål for 2012? De kommer. Kanskje.