Eit lykkeleg sjølvmord?

Kvifor leva?

Dramatikeren Nikolai Erdman skrev i slutten av 20-årene det satiriske skuespillet Selvmorderen. Stykket var naturligvis for mye å svelge for de sovjetiske partipampene og det tok lang tid før det ble satt opp. Senere har det blitt kjent som et av de viktigste stykkene fra sovjettiden. Nå har Det norske teater i Oslo satt det opp under navnet Eit lykkeleg sjøvmord.

Semjon er arbeidsledig og har problemer med å forstå hvorfor han skal leve. En natt vekker han sin kone for å spørre om han spiste opp kveldsmaten. Dette er begynnelsen på historien om en ung mann som bestemmer seg for å ta sitt eget liv. Dette sprer seg som ild i tørt gress og han blir oppsøkt av alle mulige grupperinger som mener de kan tjene på hans død. Hans nabo er mellommannen som organiserer disse møtene. Ja, hvem er det som ikke vil tjene på Semjons død???

Stykket er absurd. Morsomt. Tankevekkende. Skuespillerne driver det hele fram. Jeg synes det var interessant å se flere elementer fra hvordan boforholdene var under sovjettiden. Felles kjøkken og bad. Privatlivet fantes ikke. Man tok med seg sitt eget toalettpapir på do... Det norske teatret sparer aldri på kulisser og kostymer, det hele er meget bra satt sammen.

Erdman var veldig fascinert av blant annet Majakovskij sin satiriske tone. Sistnevnte er en kjent sovjetisk poet, hvis museum i Moskva er meget spesielt. Da jeg besøkte det første gangen ble jeg fortalt at de hadde tatt utgangspunkt i hvordan de trodde det så ut i Majakovskij sitt hode... I Russland er uttrykket for å være gal å ha vind i hodet. Det så mer ut som det hadde vært en storm på det museumet. Nåja, det var en digresjon om noe helt annet. Erdmann ble født i 1900 og døde 70 år gammel. Det var ikke før på 1990-tallet at teatrene i Russland kunne sette opp hans stykker uten å bli sensurert.