Etter å ha lest Øya av Victoria Hislop rett før påske, vurderte jeg å lese hennes nye roman Hjemkomsten. I lunsjen i dag leste jeg en anmeldelse i Dagbladet. Den var ikke særlig oppløftende. Vanligvis bryr jeg meg ikke så mye om anmeldelser (smaken er jo som kjent som baken - delt), men anmelderen påpekte en del ting ved den nye romanen som irriterte meg ved den gamle. I tillegg er går anmeldelsen over to sider i papirutgaven og er relativt grundig og lang. Her er kopi av noe av det Cathrine Krøger skriver om Hjemkomsten...
Både personer og sted er byttet ut. Men opplegget er så likt at det nesten er litt pinlig. Og boka er blitt en blåkopi, en litt matt blåkopi.
I «Øya» fulgte vi britiske Alexis som reiste til Kreta på jakt etter sin greske mors hemmelighetsfulle fortid. I «Hjemkomsten» er det unge Sonia sin tur. Hennes avdøde mor var spansk, men like taus og hemmelighetsfull om fortida som Alexis’ mor var. Boka åpner idet Sonia reiser til Granada sammen med en venninne for å danse flamenco. I likhet med Alexis, flykter også Sonia fra en gørrkjedelig britisk ektemann som hun lever et gørrkjedelig britisk liv sammen med. Litt tilfeldig havner hun i en bar, der hun kommer i snakk med den vakre gamle mannen som eier baren. Baren er tapetsert av gamle fotografier, og mannen begynner å fortelle om de tidligere eierne av baren. En fortelling som vi nokså raskt forstår involverer Alexis hemmelighetsfulle morsslekt. Deres historie blir den virkelige romanen i romanen. Også dette identisk med innfallsvinkelen i «Øya».
Hm... jeg tror jeg styrer unna for denne gang! Resten av anmeldelsen kan du lese her.
Enig i at opplegget er likt i de to bøkene, men de har begge to fantastiske historier. Personlig likte jeg faktisk Hjemkomsten nesten bedre enn Øya : )
SvarSlett