Samtidsdramaet Plastilina er debutstykket til Vassilij Sigarev. Han ble kjent over natten da han fikk den prestisjetunge britiske Charles Wintour Award i 2002.
Bildet er tatt av Erik Aavatsmark og er hentet fra Nationaltheatret sine sider. Plastilina eller modelleire som jeg kalte det i mine yngre dager er virkelighetsflukten til hovedpersonen Maksim. Han er 14 år, forlatt av sin mor og bor hos sin gamle bestemor. Figurene han lager av modelleire er de(t) eneste han har kontroll over.
Vi møter ingen knapt noen noen normale voksne, de Maksim treffer på har ofte uærlige hensikter og er ikke til å stole på. Vennene på hans egen alder er svikefulle, Maksim kjemper for å overleve, men for hva? Selv (tidligere) tenåringer som er vokst opp i mer stabile rammer vil kunne kjenne seg igjen her.
Nationaltheatret har tatt i bruk gode lyd- og lyseffekter som gjorde at de formidlet gode og vekslende stemninger på den skitne scenen. Handlingen er satt i Russland etter murens fall og en del av arven fra Sovjettiden kommer godt frem. Kim Sørensen som spiller Maksim gjør en veldig god jobb, det samme gjør en del av de gamle traverne som Anne Marie Ottesen og Erik Hivju.
Stykket er godt, det er vondt og det er til tider morsomt. Det er galgenhumor vi her snakker om. Dessverre var den forestillingen vi var tilstede på skjemmet av et lite mottakelig publikum.
Nå fikk jeg lyst til å gå på teater!
SvarSlettHva mener du med det lite mottakelige publikum? Nysgjerrig.....
Så bra!
SvarSlettVel, jeg hadde inntrykk av at mange som var der ikke snakket så mye norsk (en del russere, noen som sikkert var veldige gode i norsk også), slik at når det var faktisk morsomt så var det få som skjønte det og som lo. Så jeg hadde inntrykk av at publikum forventet elendighet og det fikk de, men de fikk ikke med seg humoren ellers. Jeg tror forfatteren selv har sagt at han ser på stykket som litt komedie...