Jeg har litt problemer med Strindberg. Han treffer meg ikke helt. For et par år siden så jeg Hotel Strindberg på Nationaltheatret. Hotel Strindberg var en oppsetning med tre av Strindberg sine stykker; Frøken Julie, Kreditorer og Fadere. Det var tungt og det var langt. Det tok litt tid før jeg turde å nærme meg Nationaltheatrets hovedscene etter den forestillingen.
Den store landevegen på Det norske teatret er på knapt en og en halv time. Kan ikke være så tung tenkte jeg og dro avgårde. Og dype spor, det satte heller ikke. Dessverre.
Den store landevegen er Strindberg sitt siste stykke. Regissøren Rune Hodne mener den er skrevet før og etter forfatterens store 60-års jubileum, stykket blir betraktelig mer moro i andre halvdel. Stykket handler om en mann, jegeren, som er på jakt etter sjelen sin. På vandringen møter han fortiden.
Jeg ble ikke engasjert, jeg tror ikke det var skuespillerne sin feil, kanskje var det teksten. Slutten var god, det skal de ha, intens og god:
Det verste i livet var smerta ved å ikkje kunne vere den eg ville.
.........
Bildet ovenfor er hentet fra Det norske teatret sine hjemmesider og er tatt av Fin Serck-Hanssen. Sitatet ovenfor er hentet også hentet fra samme nettsted.
Eg liker å lese Strindberg, men eg liker ikkje teateroppsetningane eg har vore på. Eg har sett Faderen, Dödsdansen, Påsk og Fröken Julie. Og tekstane er mykje betre.
SvarSlettÅh, det var litt fint du sa. Jeg har Draumspel liggende i bokhylla og har egentlig avskrevet den foreløpig, men nå fikk jeg litt lyst til å lese den.
SvarSlett