En leser vender hjem

Jeg har funnet veien til biblioteket.

Siden jeg flyttet hjemmefra etter videregående har jeg aldri hatt et fast, lokalt bibliotek. Som student brukte jeg biblioteket på høgskolen der jeg studerte, men jeg egentlig alltid kjøpt en god del bøker. Som arbeidstaker har jeg alltid jobbet i organisasjoner som har bibliotek, store, flotte bibliotek med muligheter for fjernlån fra øst og fra vest. Ønsker jeg å låne en bok så bestiller jeg den på nettsidene våre og er den inne ligger den i posthylla mi, tre meter fra kontoret mitt, i løpet av dagen. Skjønnlitterære som faglige bøker. Ja, jeg vet jeg er heldig!

De litt over fire årene jeg har tilbragt i Oslo har jeg mer eller mindre hatt hovedbiblioteket til Deichmanske i nabolaget. Man kan ikke si noe gærnt om det biblioteket, men det er litt stort for ei som vokste opp med et lite lokalt bibliotek på ei øy på Vestlandet.

Så i går fant vi veien til vår lokale avdeling. Jeg tror vi kommer til å trives der.

Jeg plukket med meg tre nye bøker, små, nette bøker jeg planlegger å lese på t-banen. I den siste uken har jeg strevd med Potemkinbiografien av Simon Sebag Montefiore. 700 sider, ikke alltid greit å holde styr på og hele tiden skulle bla frem og tilbake slik man ofte gjør under biografilesning.

De tre utvalgte bøkene er Martha Cerda sin roman Vi som elsker hverandre så høyt, Tove Jansson sin roman Rent spill og sist men ikke minst, ei bok som har stått på listen min over bøker jeg vil lese lenge. Det er En rekke avbrutte forsøk av Selma Lønning Aarø. Jeg har allerede blant litt i sistnevnte og fniste litt for meg selv da jeg leste teksten. Er ikke bare jeg som omskriver barndomsminner slik det passer meg!

Men frykt ikke, etter Gyldendalsalget på torsdag ble det en liten tur på Bislet bok på fredag. Hjem ble med en bok med julefortellinger av Astrid Lindgren og En historie om lesning av Alberto Manguel. En kan jo ikke være fornuftig hele tiden....