En fortelling om kjærlighet og mørke

I Amos Oz sin biografi En fortelling om kjærlighet og mørke er vi i Jerusalem på 1940- og 50-tallet. Jeg har bare såvidt startet boken, men så langt lukter det en skikkelig leseopplevelse hvor man må ha alle sanser åpne. Amos og hans foreldre bor i en liten, liten leilighet full av bøker.

Hvis det et par-tre ganger forekom at at det ikke var penger nok til å kjøpe det som skal til på en sabbat, så mor på far, og far skjønte at tiden var kommet. Nå måtte han velge det neste offeret. Så gikk han rett bort til bokskapet: Han var en mann med høy moral og visste at brødet først og fremst kom fra bøkene, og at barnets behov kom i første rekke. Jeg husker den bøyde ryggen hans i det han gikk ut av døren med tre-fire av sine kjære bøker under armen og med tungt hjerte bega seg til Mayers butikk for å selge noen dyrebare binde, som om noen hadde skåret et stykke levende kjøtt at av kroppen hans. Det må ha vært slik vår stamfar Abraham følte den morgenen da han forlot teltet med sønnen Isak over skulderen, på vei til Moriafjellet.

Jeg kunne bare gjette meg til den sorgen han følge: Far hadde et sanselig forhold til bøker. Han elsket å ta på dem, stryke dem, klappe dem, snuse på dem.