Jeg liker gamle bøker. Når er jeg på loppis, bruktbutikker eller antikvariat blir jeg ofte stående og tenke på hvor alle disse bøkene har vært. Hvilke historier de kunne ha fortalt. Jeg mener, naturligvis forteller de historier, men historier om eiere og hvor de har reist.
Noen bøker kan fortelle noe. Et navn på første side, kanskje en hilsen fra mor til datter julen 1997. Da jeg for noen år siden bodde en kort stund i England kjøpte jeg en del bøker på Barter Books, deriblant historieboka på bildet. Mye senere, for boka ble aldri åpnet og lest da jeg bodde i England, fant jeg et kort i boka. Et kort fra en kone til en mann, gift i 20 år. Jeg liker å se for meg dette paret, han med briller, litt distre, med oppbrettet skjorte og vest. En leser som ble glad for å få bok nummer åtte i en serie om engelsk historie og som bruker kortet han fikk som bokmerke.
Da jeg i helga fant boka og kortet på nytt oppdaget jeg at man kunne brette ut kortet. Og der inne, nesten litt gjemt, fant jeg en hengiven hilsen fra konen. Nesten borte, men likevel der.
Det er så gøy når historien bak boken blir like fascinerende som innholdet.
SvarSlettMin hittil største oppdagelse av det slaget var da jeg ifjor fant en bok som farmoren min hadde fått som liten, datert i 1942, i bokhyllen til mormoren min. Hvordan boken har havnet der er et stort mysterium, for de bodde på helt forskjellige steder og kjente ikke hverandre før foreldrene mine møttes som voksne. Verken jeg, mamma eller mormoren min kan huske å ha sett boken før, og farmoren min er død. Vi får nok aldri vite hvordan den kom seg dit, og jeg får gåsehud av å tenke på det.
Oi, det var en veldig spesiell historie. Kanskje bokens reise kommer for en dag, i mellom tiden kan man bare spekulere.
SvarSlett