fredag 29. juli 2011

Hvor var du?

Det er en uke siden Norge ble forandret. Jeg er redd for at det uskyldige spørsmålet hvor var du da Brå brakk staven kommer til å bli skiftet ut med hvor var du 22. juli. Årstall ikke nødvendig. 

Avisene er fortsatt fulle av historier som skjedde og det skulle bare mangle. Nå kommer historiene, offrene har ansikt, navn og alder. Vi leser om glade kamerater som spiller volleyball, kommende politikerstjerner og gutten som stod i mål fordi ingen andre ville være keeper. Vi gråter, fordi det hele føles uvirkelig og fordi vi føler med heltene som overlevde og ikke minst, de som ikke fikk hjem sine. Hverken fra Regjeringskvartalet eller fra Utøya.

Jeg var hverken var der eller gjorde en heroisk innsats. Ikke kan jeg heller si at jeg satt trygt hjemme hos familie på verdens vakreste øy og satte pris på de (t) rundt meg. Jeg var på verdens vakreste øy,  ja, men jeg var sur. Pottesur.

Forrige fredag var det innspurt i Tour de France. Jeg hadde et håp om at Cadel Evans endelig skulle klare å få den gule trøya. Eller skulle Voeckler være med i slutten. Jeg var sur fordi jeg hadde en ett-åring som så sårt trengte søvn, men som ikke ville sove. Så siste alternativ var å sette henne ned i vogna for å gå en tur. Jeg var sur fordi det pissregnet og jeg var sur fordi ingen andre rundt meg tilbydde seg å gå en tur ut med den lille. Av samme grunn som meg, innspurten i et fransk sykkelritt. I dag tror jeg ingen i Norge vet hvem som vant den etappen.

I det jeg går ut, stikker et hode frem fra en lap-top i sofaen og sier noe om at det har vært en bombe i  VG-bygget. I kaoset av klær som skal på og grinete unge tenker hvem jeg kjapt hvem f**n er det  som ønsker å bombe VG? 

Jeg var sur fordi da søvnen hadde kommet så måtte jeg sitte ute, dog under tak, fordi vi hadde glemt baby-callen i Oslo. Jeg var sur fordi ingen inne gadd å lete etter telefonen min, så der satt jeg ute og leste bok. Og lurte på hva som skjedde under den siste fjelletappen i Tour de France. 

Da jeg kom inn igjen var alles blikk rettet mot TVen. Ekstra nyhetssendinger. Noen har bombet Regjeringskvartalet. Mitt Oslo, og for meg har det vært en lang prosess å like Oslo, lignet på noe vi ser fra krigsområder. Kaos. Komplett kaos.

Kaoset blir større når det kommer rapporter om skyting på Utøya. Det høres uvirkelig ut. Slikt skjer da ikke i Norge? Utpå kvelden intervjuer NRK (eller var det TV2?) et vitne som snakker om at han hadde sett 20 - 25 stykker døde på en strand. Reporteren og de i studio prøver febrilsk å roe oss seerne ned med å si at dette ikke er bekreftet antall døde. Det spiller uansett ingen rolle.  Ingen av oss tror at det ligger 25 døde på Utøya. Trygt i sofaen på verdens vakreste øy ser vi på hverandre og rister på hodet. Dette kan jo ikke stemme. Hvis det er 25 døde er det jo en massakre? 

Sjokket kommer lørdagsmorgen. 80 døde. Selv om tallet senere ble nedjustert er det fortsatt uvirkelig. 

Jeg har alltid vært stolt av å være norsk. Jeg elsker 17. mai og bunader. Jeg gråter når nordmenn vinner gull i særnorske idretter. Jeg elsker alle de småtingene som vi har fått for oss i Norge, at det skal være norske flagg på juletreet, at nybakt brød med brunost og melk er det beste vi vet og at pannekaker er middag. 

Jeg blir enda mer stolt når jeg ser hvordan mine landsmenn har oppført seg den siste uken. Massemønstringer, roser og maning om mer åpenhet. Om unge politikere som har vist mer skjønn og mer fornuft enn mange statsledere rundt i verden. En statstminister jeg nesten hadde avskrevet har vist seg å være en god statsleder i en tung tid.

Om ikke verden endret seg 22. juli så gjorde Norge det. La oss håpe at vi kan bruke noe av dette uvirkelige, grusomme til å gjøre Norge enda bedre. Det skylder vi de som døde.

8 kommentarer:

  1. Jeg er helt enig med deg, og var i utgangspunktet like håpefull som deg da jeg så hvor mye omtanke hendelsen utløste i befolkningen. Inntil jeg oppdaget hvor mye hat, frykt og forakt for norske muslimer som strømmet til overflaten hos så mange nordmenn i forbindelse med angrepet. Folk som også ga uttrykk for at de håpet at sosialister var blitt drept i angrepet, slik at de kunne få sin fortjente straff for å ha sluppet "djevelskapen" inn i landet. Det var mye mer skremmende å oppleve enn noe terrorangrep.

    Derfor håper jeg også at vi kan bruke dette til å gjøre Norge enda bedre. La hele hendelsen være et bevis på hva som skjer når hatet for andre mennesker får fritt spillerom, uansett hva man begrunner hatet med og hvor gal man er.

    Veldig fint innlegg, Karin.

    SvarSlett
  2. Hvor jeg var? På jobb som intensivsykepleier. Ikke en veldig bra vakt, akkurat. Har skrevet om det på bloggen.

    SvarSlett
  3. Anita: Jeg leste ditt innlegg da jeg publiserte det. Hadde det faktisk litt i bakhodet da jeg skrev heroisk innsats. Det var mange som både direkte og indirekte som deg gjorde en utrolig bra innsats den helga. Her er innlegget til Anita, anbefales å lese:
    http://anitastaahle.wordpress.com/2011/07/25/en-uvirkelig-jobbehelg/

    Jeg håper at i etterkant, når sorgprosessen er kommet litt lengre enn den er i dag så kanskje man kan ha en diskusjon rundt ressurser i helsevesen og ikke minst hos politiet. Nå har sistnevnte fått flere stillinger på Østlandet, men en generelt bør politiet få større budsjetter. Til logistikk, utstyr og andre ting som trenges for å bygge på den kompetansen de har (jeg mener ikke at den er dårlig, men dere skjønner hva jeg mener).

    Line: Takk. Før det ble klart hvem som hadde gjort det så var jeg også ganske bekymret. Ikke så mye for sikkerheten, men mer for konsekvensene hvis dette var et angrep utenfra. Jeg tror dette også er viktige ting å ta med i prosessen videre.

    Det er interessant det du skriver om fritt spillerom, det er viktig med diskusjoner. Jeg ser at det er en diskusjon som pågår i media nå - skal man "tie" (ikke bokstavelig, men om manifestet m.m.) eller skal man diskutere?

    SvarSlett
  4. Jeg tror mange var bekymret for at dette var et angrep utenfra. Men det er i mine øyne en ganske lang vei fra å være bekymret til å hetse mennesker og strø om seg med deportasjonsoppfordringer og drapsønsker, og det var denne aggresjonen fra "vanlige" mennesker som skremte meg.

    Bare for å understreke: Med fritt spillerom mente jeg hvilke holdninger folk lar vokse i fred hos seg selv, ikke hva man skal kunne diskutere når holdningene først er der. Jeg mener det er viktig å diskutere både manifestet og andre holdninger som nå har kommet til overflaten. Folk som ABB føler seg allerede tiet i hjel, og mener at deres synspunkter ikke har noen plass i samfunnet vårt. En ytterligere fortielse vil bare gjøre vondt verre. Demokrati og ytringsfrihet er dessuten ikke mye verdt hvis alle offentlige debatter skal være politisk korrekte. Så må vi heller være flinkere til å møte det som bare er hatefullt oppgulp med et krav om argumentasjon.

    SvarSlett
  5. Jeg synes også det er skremmende hva som kommer opp av tanker. Og faktisk, i det jeg skriver dette sitter jeg i leiligheta vår med vinduene på vid gap (varmt i Oslo i dag) og jeg hører noen som ser ut som helt vanlige mennesker ytre ganske rasistiske uttalser vedr. angrepene. Skremmende ja.

    Jeg skjønte hva du mente vedr. fritt spillerom. Jeg hengte meg opp i ordene fritt spillerom fordi jeg da jeg leste kommentaren din kom på den diskusjonen som man ser tendenser til i media, om man bør diskutere manifestet. Diskusjoner er viktig, vi må diskutere dette. Utfordringene kommer når man ikke tør å diskutere, fordi man ikke tilhører det politiske korrekte. Diskuterer man ikke får man ingen motstand og alle vet hvor fint ting kan være i hodet før man setter ord på ting.

    Jeg liker det du skriver om å møte med et krav om argumentasjon.

    SvarSlett
  6. Fint innlegg.
    - og godt poeng om, kravet om argumentasjon.
    Selv har jeg ikke kommet meg over antipatien og den overveldende innskytelsen til å holde for både øyne og ører hver gang jeg leser avisa eller ser han på tv - men på sikt, kommer jeg etter.

    Da det smalt, sprang jeg rundt og rundt på Trondheim Stadion, i regnet.

    SvarSlett
  7. Jeg har også lyst å holde for øyne og ører. Når jeg først begynner å lese så klarer jeg ikke å slutte. Så tilslutt sitter jeg der og griner fordi noen har skrevet noe vakkert om det hele og tårene bare triller. Igjen og igjen.

    Jeg var faktisk i Trondheim dagen før det skjedde. Men jeg sprang ikke på Trondheim Stadion;-)

    SvarSlett
  8. Takk for at du la ut adressen til det innlegget, kommenterte via mobilen og fikk ikke til å gjøre det selv...

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.