The Blue Afternoon

Manila, begynnelsen av 1900-tallet: Den gifte kirurgen Salvador Carriscant blir hodestups forelsket i amerikanske Delphine. Hun er også gift, med en amerikansk offiser.

Los Angeles, 1936: Den skilte, unge arkitekten Kay blir oppsøkt av en mann som mener at han er hennes far. Kay er usikker, likevel velger hun tilslutt å følge mannen som kaller seg Carriscant til Europa, for å gjøre rett som han sier.

I 333 år frem til 1898 var Filipinene en spansk koloni, før den ble solgt til USA. Amerikanerne holdt på kolonien frem til 1935, da Filipinene ble uavhengig. Rundt 1900 var det store konflikter i området, mellom spanjolene, amerikanerne og filipinerne selv. Flere av handlingene var brutale, men i dag er det få som vet om hva som skjedde.

Nok en gang må jeg konstantere at William Boyd er mannen! Han gjør meg målløs og slipper meg ikke. Han tar meg med inn i en historie hvor lagene skrelles av, og når siste ord er sagt sitter jeg nesten målløs og tenker, hva skjedde nå? Egentlig?

Jeg hadde forventet at romanen The Blue Afternoon skulle ha den samme psykologiske innsikten som Brazzaville Beach. The Blue Afternoon er en helt annerledes roman, den har historier som fenger, historien blir fortalt ved hjelp av karakterene og ved hjelp av miljøene som beskrives.

Miljøene som beskrives er alltid unike hos Boyd, en kirurg i Manila på begynnelsen av 1900-tallet, en skilt, kvinnelig arkitekt i Los Angeles på midten av 30-tallet. Likevel er karakterene såpass tidløse, Kay kunne ha levd i dag, Carriscant likeså. Eller for femti år siden. Det er noe gjenkjennelig med karakterene, de bli virkelig.

I begynnelsen har jeg litt problemer med å skjønne hvor romanen skal. Er det krim, er det en spenningsroman? Utålmodig og nysgjerrig hører jeg videre, det tar lang tid før jeg skjønner hvor det bærer. På slutten aner jeg en kjærlighetshistorie, om ever-lasting-love og klisjer i hopetall. William Boyd går naturligvis ikke i den fellen, det gjør han ikke. I stedet viser han hvor god menneskeinnsikt han har, hvor og godt han forstår hva vi menneskene er i stand til å gjøre. Bak masken "alt for kjærligheten" kan det skjule seg mange intensjoner.


The Blue Afternoon er herlig imponerende.

En liten, liten historie på slutten, sånn apropos og egentlig helt meningsløs. Delphine er ganske glad i godis, og hun er spesielt glad i crystallized violets eller candied violets som det også heter. Dette var en ganske vanlig form for sukkertøy før i tiden. Hadde ikke vært for at jeg fikk en boks med Kusmi te til jul, av type Violette så hadde jeg aldri trodd på dette. Men fiolte er faktisk ganske godt, en ny favoritt her i huset. Jeg ble derfor nysgjerrig og googlet derfor crystallized violets og kom blant annet over denne siden hvor det står hvordan man skal gå frem om man ønsker å lage sukkertøy av fioler. Alt man lærer og alt man kommer over....
----
Og (lyd)boka? Kjøpt selv på audible.co.uk
----