Kongsvinger.
Mens Obama tar verden med sin change sitter Terese, Jessica, Lydia og Kevin på Kongsvinger og funderer på når det gikk galt.
Terese er gravid med nummer tre, klar for å ha en dag alene. Terese har behov for å være alene, hun sniker seg rundt i sitt eget hjem for å være sikker på at naboen ikke ser at hun er hjemme. Plutselig ringer det på døra og der står Jessica med venniner. Jessica og Terese er barndomsvenner, nå er Jessica tilbake for å gifte seg med en svensk snekker. Hennes ungdomskjæreste Kevin jobber på bensinstasjonen, bensinstasjoner skal man forøvrig ikke kimse av på småplasser, det er der det skjer. Han skulle bli fotballproff, men fikk en skade og dro derfor aldri til Sverige for å prøvespille. Lydia er Tereses mor og har en god vennine. Dronning Sonja.
Dette firkløveret, løslig bundet sammen, er hovedpersonene i Heidi Linde sin roman Nu, jävlar. Romanen kom ut i 2011. Det er to ting som griper meg i denne romane. Terese og Linde sin beskrivelse av småsteder.
Terese starter ballet og listen legges derfor høyt. Jeg leser høyt til samboeren min om befolket seng og vi ler av gjenkjenneligheten. Terese er godt gift, har fint hus, en god jobb og pene døtre. Hun har alt, inkludert italienske naturfliser på badet. Men Linde er ikke bare god på det å skrive gjenkjennelig, hun er god på å beskrive en kvinne vil ha tid for seg selv.
Tereses liv er klamt, Linde beskriver denne klamheten godt. Nesten så godt at det er noe "Tillersk" over romanen. Men ikke hele tiden.
Lydia lever for sin fantasivennine, det tok meg nesten et kapittel før jeg skjønte hvem Sonja er. Kevin skyver alle fra seg. Både Lydia og Kevin sine liv er klamme. Dessverre så føles jeg ikke klamheten like mye når Linde kretser rundt disse karakterene. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje blir det for mye.
Jessica. Jessica vet ikke hva hun vil, jeg vet ikke hva hun vil. Kanskje er barndomsbildene til Jessica de beste, denne grenseløse beundringen for sin far som er alkoholiker. Barns tilpasningsdyktighet kan være for store. Lydia ser det hele fra en annen side. Naturligvis. Dagens Jessica, hvem sitt liv skal hun nå tilpasse seg. For det er vel det hun egentlig har gjort hele veien, tilpasset seg andre.
Jeg liker Linde sitt Kongsvinger. Eller at det er Kongsvinger spiller egentlig ingen rolle. Det er et lite sted. Kevin får føle på kroppen hvordan man egentlig aldri kan komme over noe på et lite sted, alltid blir han minnet på hva han kunne ha vært, skulle ha vært. Linde er god på disse miljøbeskrivelsene, uten at det blir for mye. De kommer blant annet godt og naturlig frem i dialoger.
Lines bibliotek skrev i forrige uke en veldig god omtale av Nu, jävlar.
----
Og boka? Lånt av en kollega.
----
Det var sannelig bra du skrev en omtale om denne nå, for Line sin har jeg allerede lest, 1 + 1 = lest og god samvittighet når jeg tropper opp på Lindes biblioteksamling. Da kan jeg rekke opp hånda og trygt påstå jeg vet alt, mens jeg skryter rundt med deres opplevelser og adjektiv.
SvarSlett(typisk at du måtte trekke Tiller inn her, da ble det straks mer interessant -)
Litt Tiller, men ikke fra A til Å. Hadde forøvrig et lite håp om at Tiller skulle dukke på vårlisten til Aschehoug, med Innsirkling 3, men det ser ut som vi må vente litt til.... :-(
SlettFor en fin opplevelse for en gangs skyld å lese innlegg om en bok jeg allerede har lest! Ellers går det stort sett bare i sukking over alt jeg ikke får tid til. Slå gjerne om deg med min opplevelse, Ingalill, det må til for å korte ned på må lese-lista.
SvarSlettKanskje jeg flyttet fra bygda for tidlig til å gjenkjenne Lindes småbyliv. Eller kanskje det var for lite baksnakking i romanen til å minne om mitt hjemsted;-) Uansett: Fint innlegg!
Jeg skjønner litt hva du mener, så mange bøker, så lite tid - og endelig, der en man faktisk har lest:-)
Slett