Tirsdagen så vi Det norske teatrets fremføring Andromake. Andromake er skrevet av franske Jean Racine og ble fremført første gang i 1667. Jon Fosse har skrevet den norske versjonen. Racine var en representant for den franske klassisismen. De tok utgangspunkt i Aristoteles sitt verk Poetikken for hvordan verkene skulle være.
Andromake tar oss tilbake i tid. En krig er over. Hektor er drept og hans kone Andromake og deres sønn er i fangenskap hos Pyrrhos (sønn av Akilles) som ønsker å gifte seg med henne. Han er forlovet med Hermione (datter av Helena), som igjen blir beundret av Orestes, som kommer som sendebud for å ta med seg Andromakes sønn. For en smørje! Eventuelt gresk tragedie...
Som Det norske teatret skriver...
Det er en krigsstrøytt generasjon som ikkje døyr på slagmarka, men som går under i sine eigne pasjoner, i hemntørst og destruktiv sjalusi,
Stykket har et ungt stjernelag, og med blant annet Trond Espen Seim og Ellen Dorrit Petersen var forventningene høye. Teksten var god og godt gjennomarbeidet, men av og til følte jeg at skuespillerne ikke helt hang med.
Men for all del. Jeg kjedet meg ikke og nå har jeg lært litt mer. Om Andromake sin skjebne, om Hektor, Helena, Akilles, Hermione.... Ting jeg av og til har på følelsen jeg burde kunne mer om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.