tirsdag 25. oktober 2011

No one belongs here more than you.


Alle har lest novellesamlingen No one belongs here more than you.

Alle har skrytt hemningsløst av den.

Nesten ett år tok det meg å ta boka ned fra skyene, unnskyld, bokhylla mi. Først da Bai sparket litt liv i novelleutfordringen 52 noveller på 52 uker, ble jeg inspirert nok til å ta frem denne lille flisa av ei bok.



Det var ikke det at jeg var redd for å bli skuffa. For det kan man fort bli når man ikke er den første til å oppdage perler. Jeg var mest bekymra for at den skulle være trist, og inneholde mennesker med en uendelig tristhet og som sitter i leiligheter og banker. Ok, jeg vet ikke helt hvor og hvorfor Naiv.Super egentlig kom inn i tankerekken min, men bekymret var jeg altså.

Om enn ikke triste så lever de spesielle liv, karakterene i de 16 novellene i samlingen. Uheldige har noen av de vært, med de rundt seg, både de man har valgt selv og de man ikke kan velge. 

De er litt flytende karakterene i historiene til Miranda July,  historiene blir litt diffuse selv om språket er klart. Det er språket som tar meg videre. July skriver med en nesten uforskammet elegant letthet, det virker så enkelt. 

July beskriver vanvittig gode øyeblikk. Du vet, de øyeblikkene. Der du vet at verden aldri vil bli den samme, der hvor du skjønner at livet rakner eller at hvem du elsker. Eller, at ingen egentlig bryr seg. Disse stundene beskriver July som ingen andre jeg har lest. Akkurat som baksideteksten lover.

Og derfor bør du også lese No one belongs here more than you. Og. Fordi, før du starter novellene kan du bruke ett minutt ekstra og kjenne litt på titlene. Hvor mye de egentlig inneholder.
----
Og boka? Fått i julegave.
----

9 kommentarer:

  1. Leser veldig få noveller, for føler ofte at jeg ikke helt forstår hvor de vil. Denne hørtes likevel veldig fin ut, så skal notere den:-)

    SvarSlett
  2. Den høres veldig fin og dyptgripende ut.
    Slikt man må stålsette seg for å lese.

    Det er rart men det er som med Darling River og du sa du ikke maktet og Line er redd for selvdestruktiv litteratur.
    Jeg er redd for slikt som dette.
    Ting som setter verden og menneskeheten i et lys som er umulig å overse. Forgjengelighet og ubetydelighet. Den verste setningen jeg vet er den om at. vi er alle alene når vi dør.
    Eller den om at: 2 mennesker aldri opplever et øyeblikk identisk.
    (shhh til litterære referanser.)

    SvarSlett
  3. Alle...? Er det nå jeg skal holde klokelig kjeft om at jeg ikke engang har hørt om verken bok eller forfatter? Men jeg ble veldig nysgjerrig av omtalen din. Øyeblikk av innsikt er spennende i litteraturen, og det er ikke mange som får det til. Gode noveller er heller ikke enkle å finne, jeg synes mange av dem blir for intetsigende.

    Ingalill: Jeg trodde det var snikende sykdommer som var den store skrekken? For øvrig ble jeg nå helt satt ut av tanken på at to mennesker aldri opplever identiske øyeblikk. Hva skjedde med "no man is an island"?

    SvarSlett
  4. Er hun filmregissør også?

    Du har forresten fått en award av meg :-)

    SvarSlett
  5. Line, litteraturen er full av farer!

    SvarSlett
  6. Jeg synes også navnet var kjent så måtte sjekke imdb. Hun har skrevet, regissert og spilt i blant annet filmen Me and you and everyone we know.

    SvarSlett
  7. @Silje: Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg tenker litt det samme når det gjelder noveller, og ikke minst når det gjelder lyrikk. Derfor har jeg også bestemt at jeg må prøve å lese mer av dette, kanskje man forstår bedre. I tillegg synes jeg at det ofte er større klasseforskjellig på noveller, man må virkelig være en god forfatter for å skrive gode noveller.

    @Ingalilla: Ja, det blir mye av det samme som rundt Darling River. Jeg vet ikke, men det er ikke alltid jeg orker å realisme så nært innpå meg. Jeg orker ikke alltid å føle på alles problemer, av og til vil jeg bare bli underholdt. Når det er sagt er det jo et veldig stort kompliment til de forfatterne som får oss til å føle dette, slik som feks Tiller og July her. Men de er forfattere som det må passe seg å lese. Forfengelighet og ubetydelighet... for en sammenfatning. Er det ikke litt det man alle føler på at man er? Klisjen om at alle er alene når de dør, jeg skjønner at du ikke liker den. Og egentlig så er det jo slik at noen av disse bøkene som griper slik i oss er variasjoner over nettopp dette.

    Og hmmm, til at to mennesker aldri opplever det samme øyeblikket likt, jeg må tenke litt på dette....

    @Line: Boken har gått sin seiersgang rundt om i bloggosfæren, lenge siden jeg har lest noe om de nå. De har vært mange jubelrop og da krever det litt å lese den. Men jeg skjønner hva du mener, kanskje jeg heller burde har skrevet at noen har lest og noen har vært begeistret:-)

    @Silje/Siljeblomst: Som Silje sier, ja hun er regissør også. Tror hun gjør mye forskjellig egentlig. Mulitkunstner eller talent eller hva man nå sier.

    Siljeblomst: Takk:-) Jeg skal følge den opp når jeg er hjemme fra jobbreise:-)

    Noen som har sett Me and you and everyone we know forresten?

    SvarSlett
  8. Innbiller meg at det om øyeblikket var Mykle, men det er bare magefølelsen.
    - konteksten var ihvertfall romantikk.
    Eg, du kan stå der å se på månen og føle deg i ett med både moderjord, mannen og kjærligheten - og tro at den du står sammen med opplever det samme.
    Neihei.

    SvarSlett
  9. Eg er heller ikkje alle, Line. Men det er fleire som har omtalt denne, så eg har også lyst til å lese ho.

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.