Lørdagsdiktet og lørdagsyting....

(Vennligst ikke les dette innlegget, det eneste jeg gjør er å komme med edder og galle. Kom heller tilbake på mandag når jeg har en omtale av Terrorjegerne av Tom Bakkeli, eller senere i uken når jeg skriver om den første romanen med Lord Peter Wimsey av Dorothy L. Sayers. Men nå, nå klager jeg...)

Det har vært stille på bloggen min her denne uken. Vi er høstsyke.

Jeg er skikkelig dårlig på å være syk, jeg tror alle jeg som kjenner meg vet dette. Denne uken har vi vært syke, ikke ordentlig syke eller farlig syke, men helt vanlig halsbetennelse, forkjølelse, hosting som har vart siden den lille startet i barnehagen og en øyekatarr som ikke kjenner sin besøkelsestid. Virkelig. Og slik syke har vi vært, av og på, mest på, siden midten av august. Ja ja, sier alle, slik er det første år i barnehagen. Hmmm, første år? Første år?

Kan du ikke lese da sa en tidligere sjef av meg da jeg en morgen ringte for å si at jeg hadde blitt sykemeldt (ufrivillig og meningsløst), men forkynte at jeg likevel kunne komme og jobbe. Jeg kan jo bare sitte med foten på pulten og ligge i slakk stilling så er foten over hjertet, akkurat som legen sa at den skulle være. 

Nei, det er ikke det samme å være å hjemme og lese. Å ,jeg elsker  jo å lese, jeg kunne godt å ha sittet hjemme lest flere dager på rad, men ikke, ikke når jeg skulle ha vært på jobb. 

Så, i min sykelige mismodighet (ikke bokstavelig) googler jeg etter dikt om å være forkjøla, om hauger av papirlommetørkler og jakten på den siste pakken med Fishermen's Friend. Ingen resultater så langt, så mitt lørdagsdikt til dere er en av mine favoritter nemlig Lille Persille av Inger Hagerup. Et så fint dikt kan ikke gjentas for mange ganger....

Lille persille i hagen står,

lysegrønn kjole og krusete hår.

Hvorfor så stille, lille persille.

Kanskje du ville på ball i år?

(Hallo, er du her ennå? Slutt og les dette sytet, kom heller tilbake senere!)