Every Eye av Isobel English

How far apart we are, sitting together side by side. I know that is not enough simply to coordinate two lives by the trick of words and vows; rarely spaced are the moments that two people can settle together on a pinnacle of illumination or understanding and count it as unity. I thought always that before the operation on mye eye that the source of discordancy between myself and other people lay in the distortation of my own vision; I did not know then as I do now that this outward sign was only visible proof of inward impediment.

Hatty og Stephen er nesten vei ut døra på en forsinket bryllupsreise da hun får telefon om tanten Cynthia er død. I mange år har Hatty prøvd å få tanten ut av hodet, henne stemme og hennes meninger. På vei til Ibiza, før det ble et partysted for tørste ungdommer, får vi høre Hattys historie.

Hatty vokser opp med en synsfeil som det ikke finnes penger til å korrigere. Hun er en talentfull pianist, men når aldri opp og begynner etterhvert å  undervise. Synsfeilen og lav selvfølelse gjør Hatty til et lett bytte når den eldre vennen av tanten Cynthia dukker opp. Jasper er verdensvant - og interessert i Hatty. 

... nor realise that one is born with one's infirmities and tha tone must carry them always regardless of their visible absence.

Da jeg leste Every Eye av Isobel English gikk tankene mine til romanen Rikka Gan av Ragnhild Jølsen som jeg hører som lydbok i disse dager. De skriver ikke likt, ei heller fra samme tid, men de res romaner "tyter" av visdom. Visdom som er pakket inn i fortellingene og som kommer som perler på tråd eller hva den klisjeen heter nå igjen.

Isobel English lille roman er så spekkfull av følelser,  men også av tomhet av og til. Har noen sett urolig sjø på et sted med sterke strømmer? Konstant bevegelse, sterke krefter. Likevel er det lavmælt, bølgene blir aldri høye.

Hatty er ung, hennes problemer med det ene øyet preger henne livet. Å leve med det man har fått, det er lett å skylde på andre. Jeg mistenker at Hatty sitt sinne mot den inngiftet tanten ikke egentlig er rettet mot tanten. Kanskje er det mot seg selv, eller kanskje er det mot Jasper? Det er uansett ikke så farlig, kanskje løsner det når tanten dør?

Min vakre Persephoneutgave inneholder et fyldig forord. English sin mann har skrevet dette. Jeg leste litt før jeg leste romanen, men gikk tilbake etter endt lesing. Isobel English, aka June Braybooke, skrev ikke mange bøker i sitt liv. Fire. Hennes hverdag var en evig kamp mot migrene. Å skrive klarte hun, men være i rampelyset ville, kunne hun ikke. 

Hattys utfordring er fysisk, den var synlig til den ble korrigert. Å leve med konstante skuffelser når man må avlyse avtaler er også en utfordring. En migrene som kommer når man får dårlige anmeldelser, men som heller ikke klarer å holde seg unna når de gode tilbakemeldingene kommer. En husgjest som aldri forsvinner.

Every Eye kunne ha vært "enda en" oppvekst roman. Det er den ikke, den handler om å leve. Tross alt. Tross det lille, som ofte lager store utfordringer.

----

Og boka? Den har jeg fått i gave av samboeren min.

----