torsdag 12. januar 2012

Favoritt fra bokhylla: De kom til Bagdad av Agatha Christie

Fyrverkeri!

Det er ikke ofte jeg bruker ordet fyrverkeri når jeg skriver om Agatha Christie sine bøker. Intrikate, spennende og humoristiske, ja, men fyrverkeri?

De kom til Bagdad er en utradisjonell roman fra Christie. Hun har beveget seg vekk fra England og landet i Bagdad. I Bagdad er det mange engelskmenn, de har som mange expats tatt med seg mye av det britiske systemet (les:klasse) og kultur inn til fremmede land. 

Bagdad oser, alle kommer til Bagdad. Victoria Jones gjør også det. Victoria er ung, i tjueårene, impulsiv og kjapp i replikken. Hun møter kjekke Edward i en park i London, de finner tonen, men så må Edward dra. Ikke bare er lunsjpausen hans over, men han står på farten til Bagdad. 

Etter å ha parodiert sjefen (eller var det hans frue?) er Victoria uten jobb og det tar ikke lang tid før hun skaffer seg jobb som selskapsdame for en dame som trenger hjelp til å komme seg til Bagdad. Vel fremme i Bagdad tar det ikke lang tid før Victoria roter seg opp i mer trøbbel enn det å være blakk og kjærlighetssyk, en mann banker på hotellrommet hennes. Han er på flukt fra noen som påstår de er fra politiet. Med Victoria sin fantasi og spontane lyve-egenskaper så kommer han seg unna politiet, men dør like etter. 

Plutselig står Victoria midt i et spiondrama. Statsledere er på vei til Bagdad, ryktene svirrer, freden er truet og Victoria, tja, først og fremst skal hun (finne og) vinne Edward.

Persongalleriet er stort, uvanlig stort for selv Agatha Christie. Romanen har ikke det tradisjonelle mordmysteriet som vi kjenner så godt, sjangermessig kan den nok plasseres under spion- eller spenningsroman.

Romanen er drivende og spennende. Korte, konsise kapitler, spekket med ironi og undertoner. Når jeg leser De kom til Bagdad får jeg inntrykket av at Christie har kost seg med skrivingen. Her får amerikanske fruer, distre arkeologer (hun var selv gift med en, en arkeolog altså) og de som skal redde verden gjennomgå. 

Jeg leste denne boka første gang som ung tenåring. Da ville jeg naturligvis være eventyrlystne Victoria, reise etter min Edward og bo i eksotiske Bagdad. Jeg merker at jeg fortsatt blir smittet av den gleden av eventyr. De kom til Bagdad minner meg på hvor langt man kan reise, både i avstand og i tid, i bøkenes verden.

----
Og boka? Denne har stått i bokhylla mi i mange år. Den kom i en bokklubb som jeg var medlem i som ung og jeg har lest den mange, mange ganger. Den var starten på Agatha Christie og meg!
----

5 kommentarer:

  1. Denne har jeg aldri lest selv, men jeg har vært på utkikk etter den lenge. Jeg liker Christie-romanene som er lagt til Midtøsten og Nord-Afrika, for hun klarer å fange den mystikken som vi europeere forbinder med områdene. I plott høres det forøvrig ut til at denne romanen er i samme gate som Mann i brun dress, som også har en eventyrlysten og forelsket ungjente som hovedperson. Den var morsom, mye muntere enn de andre Christie-bøkene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg liker også godt de bøkene som er lagt til Midtøsten m.m., jeg synes hun er god på miljøbeskrivelser og hun er en av de forfatterne som får meg til å ønske å reise i tid.

      Mann i brun dress har jeg ikke hørt om men den skal jeg nå sannelig finne. Jeg liker aller best de bøkene ikke har noen av de faste karakterene. En annen favoritt er Hvorfor spurte de ikke Evans? Bøkene er jo også som små kjærlighetshistorier og det liker jeg. Takk for tips!

      Slett
  2. Åhh, nå får jeg lyst til å lese Agatha Christie igjen. Mitt første møte med Agatha Christie var som 16 åring da jeg leste 4.50 fra Paddington. Jeg ble så hekta at jeg kjøpte hele Agatha Christie serien innbundet. Bøkene har jeg hatt/har stor glede av g blir tatt frem med jevne mellomrom. Takk for en glimrende blogg ;=)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fine ord.

      Om det er den serien jeg har sett (svart med noe mønster på?) så er virker det til å være veldig fine bøker, heldige deg:-) Jeg har langt fra alle hennes bøker, og de jeg har er forskjellige design. Jeg synes denne romanen viser hvor stor variasjon hun hadde i forfatterskapet sitt, man har lett for å tenke at romanene hennes er like men det er de ikke.

      Slett
  3. Nei, bøkene jeg har er plommerøde med Agatha Christie selv avbildet med en pistol det ryker av (strektegning i gull må vite). Det er en god stund siden jeg var 16 år så bøkene begynner å gulne litt. Følgelig gir dette meg en følelse av en svunnen tid både mht tid, tema og ikke minst damen selv. Enig med deg at det gjerne er lett å tenke at historiene i bøkene hennes er like. Hercule Poirot og Miss Marple er nok mer kjent.

    Veldig kjekt at du svarer tilbake. Bloggen din presenterer bøker og sjangre jeg ikke kjenner til og kanskje pirrer det meg nok til å lese noen av bøkene også. Ha en fin søndag ;=)

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.