Dickie, Aleksandre Dumas, Idioten og Frendeløs på øret

I en uke har vi sust avgårde og siden jeg blir bilsyk hvis jeg leser stedsnavn med mer enn to vokaler så ble lydbok redningen. I utgangspunktet så er jeg ingen fan av lydbøker, jeg liker å bla i boka, bla tilbake, bla litt frem. Lydbøker i bilen, det må jeg innrømme at jeg i den siste uken har jeg funnet ut at jeg kan leve med!

Dickie Dick Dickens - Nå er han her igjen! 

Ren nostalgi. Jeg og pappa var (er) ivrige Dickie Dick Dickens fans. Vi benket oss foran radioen, eller bilradioen om vi var på besøk hos mamma sine slektninger nordpå, klokka to på lørdagene. Radioteatrene om Dickie er kåret til tidenes hørespill -og det skjønner jeg godt. Når jeg hører på episodene om skurken med den sylskarpe hjernen og silke fingrene, så skjønner jeg at tyskerne Rolf og Alexandra Becker har hatt det moro når de skrev disse historiene. Og det tror jeg sannelig skuespillerne har hatt det når de spilte de inn også. Jeg bare digger fortellerne og deres forklaringer og innskytninger! God underholdning!

Frendeløs

Frendeløs er franskmannen Hector Malot sin mest kjente bok. Den har blitt en klassiker for barn, og kom ut første gang i 1878. Den handler om Remi - en ung gutt blir solgt fra sine fosterforeldre til Vitalis, en gatemusikant. Frendeløs skildrer Remi sin ferd rundt i Frankrike. Opprinnelig så var boken mest kjent for sine skildringer av fransk landskap, men i de moderne utgavene så fokuseres det mest på Remi sine eventyr og menneskene han møter. Frendeløs er en trist, men fin historie. Den er saktmodig, samtidig som den bringer håp. Jeg er litt usikker på om den fenger unge i dag, men den var fin underholdning for to (nesten) tretti-åringer. 

Idioten

Å høre en lydbok med romanen Idioten av Fjodor Dostojevskij hadde nok tatt flere kjøretimer enn det vi hadde tilgode. NRK har derimot laget et radioteater på knapt tre timer med Bentein Baardson som fyrst Mysjkin. Fyrst Mysjkin ankommer St. Petersburg etter et lengre opphold i Sveits hvor han har vært på kuropphold. Hans naivitet og ærlighet, og søken etter sannheten berører de som kommer kontakt med han. Glitrerende spilt av Baardson og hans kollegaer. Samtidig er det ikke å legge skjul på at å høre slike komprimert historie av en så lang roman krever oppmerksomme lyttere. Uansett, dette blir ikke den siste klassikeren fra NRK sitt radioteater jeg kommer til å høre på.

Den sorte tulipanen

Jeg var ikke klar over at Alexandre Dumas den eldre var en så produktiv forfatter. Over 100 skuespill og 1000 bind med romaner, reiseskildringer og artikler før han døde i 1870. De mest kjente romanene er De tre musketerer og Greven av Monte Christo, som jeg tror de fleste kjenner til. En annen roman er Den sorte tulipanen. Vi er i Holland på 1670-tallet. Cornelius van Baerle, en ung, velstående herremann, holder på å dyrke frem en unik, sort tulipan når han blir satt i fengsel. Der møter han Rosa, datteren til fengselsvokteren. I den første timen skjønte vi ingenting, jeg begynte på et tidspunkt å lure på om det var riktig cd vi hadde, men så begynte vi å skjønne sammenhengen.  Ok, så jeg innrømmer det, historien er banal og enkel, men den fenger. Og er ikke det det viktigste når man kjører gjennom svenske skoger? Det synes jeg. 

Den dag kjem aldri

Vi er på en lite reise og på hotellrommet vi bor på for natten ligger det en liten bok med skandinaviske dikt. Skjønt spør du meg. Her er et av Aasmund Olavsson Vinje:

Den dagen kjem aldri at eg deg gløymer,
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um nott og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mit hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og til meg te,
men snart eg sitt atter ende ned.

Når vinden lint uti lauve ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der burte eg ser deg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser: deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte - og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.
(Aasmund Olavsson Vinje, 1866)

Det største spillet av Per Hansson

Gunvald Tomstad var en ung mann i 20-årene da 2.verdenskrig startet. Gården hans, Helle, lå litt avsides til og ble tatt i bruk som sendestasjon for motstandsbevegelsen. Etterhvert som krigen hardner til så må motstandsbevegelse bruke nye metoder for å skaffe seg informasjon - og sikre sendestasjonen.

- Og de tenkte ut en plan, en fantastisk og uhyggelig plan. Men skulle den settes i verk, måtte en av dem ta på seg en byrde som kanskje ble tyngre enn noe menneske kunne tåle.

De bad tilslutt Gunvald om å bære den! Ikke en eneste av de andre ville ha nektet å ta denne største av alle risikoer og påkjenninger, men det kunne ikke bli noen annen enn Gunvald, fordi hans gård var base og fordi han hadde spesielle forutsetninger for å klare rollen. - Gunvald skulle bli nazist. 

Det største spillet handler om de to årene Gunvalg spiller et utrolig dobbeltspill, han må lure alle. Til og med sin egen mor. 

Men han kunne ikke røpe dobbeltspillet for henne. Ingen utenom den fåtallige indre kretsen måtte få vite noe. Skulle denne fantastiske dobbeltrollen lykkes, måtte han også bruke morens fortvilelse og skam til å dekke seg med, ja, anstrenge seg for å fylle henne med hat mot ham selv, få henne til å rope ut til kjente og ukjente at "jeg har ingen sønn lenger!"

Fra den dagen Gunvald meldte seg inn i NS, ble han utstøtt. Venner og en tidligere lærer tar veien opp til gården for å snakke han til fornuft. Men Gunvald er steil og han overbeviser.

Når så alle vendte ham ryggen og ønsket ham død, ville den hemmelige senderen kanskje kunne fortsette i enda noen måneder, og senderen betydde alt...

Tilslutt ruller Gestapo opp en stor del av motstandsmiljøet og Gunvald må flykte over til England. Der får han blant annet møte kong Håkon. Da freden endelig kom var Gunvald sterkt preget av dobbeltspillet og selv om han flyttet tilbake til Helle så fant han aldri skikkelig ro.

Dette er en sterk historie. For en historie! Jeg har lest denne boken flere ganger og jeg griner hver gang når jeg leser de siste kapitlene. For en helt! Jeg leste denne historien første gang som tenåring og ble sterkt grepet. Hvorfor hadde ingen fortalt meg om denne historien før tenkte jeg. Jeg synes boken er en av de sterkeste vitnesbyrd fra andre verdenskrig. 

Per Hansson (1922-1982) er en kjent etterkrigsforfatter som har skrevet flere bøker fra krigen, blant annet den kjente - og tok den enn vårt liv om Morset familien. Han var også journalist i Dagbladet og skrev mye om de glemte krigsseilerne. 

Det største spillet kom ut i 1965. Sjangeren er halvdokumentarisk noe Hansson fikk kritikk for da den kom ut. Av og til kan slike bøker irritere meg, men her er jeg egentlig litt for oppslukt i historien til å legge meg borti de klisjeene og dramatiske skildringene som Hansson kommer med. 

Boken, eller med andre ord historien om Gunvald, ble også filmet i 1967 med blant annet Sverre Anker Ousdal. Den kom ut på DVD i serien norske klassikere nå i 2009. Det var jeg ikke klar over, men filmen står nå høyt på ønskelisten neste gang jeg skal besøke Platekompaniet. 

Veldig god bok med en helt utrolig helt!

Churchill i 1930---

Let us learn our lessons. Never, never, never believe any war will be smooth or easy, or that anyone who embarks on the strange voyage can measure the tides and the hurricanes he will encounter. The statesman who yields to war fever must realise that once the signal is given, he is no longer the master of policy but the slave of unforeseeable and uncontrollable events.

                              (sitat fra Warlord: A life of Winston Churchill at War, s143)

Den siste pasienten av P.D. James

Jeg innrømmer det - jeg har blitt litt hekta på P.D. James sine bøker om Dalgliesh den siste tiden. Siste bok ut er Den siste pasienten og her er Aschehough sin omtale av krimdronningen siste roman...

Journalisten Rhoda Gradwyn tar inn på en velrenommert privatklinikk på det herskapelige godset Chevrell Manor i Dorset for å få fjernet et stygt arr hun har i ansiktet. Operasjonen er vellykket. Men morgenen etter blir Rhoda funnet død i sengen - og det er ikke av naturlige årsaker. Adam Dalgliesh og hans team blir tilkalt. Det er den fremstående kirurgen Chandler-Powell som eier godset, men verken han eller hans personale vedkjenner seg å ha hatt noen tidligere forbindelse med Rhoda Gradwyn. Så skjer enda et dødsfall. Er det et uhell eller et drap? Begge sakene er kompliserte, og Dalgliesh kommer tilsynelatende ingen vei. Og imens blir stemningen på Chevrell Manor stadig mer anstrengt. 

Det er med andre ord en klassisk P.D. James roman. Et isolert sted blir åstedet for en makaber handling, morderen befinner seg på stedet og løsningen er ofte å finne i historien (som i fortiden).

Det er ikke til å komme fra at kanskje karakterene til P.D. James er litt ensporet, de er ofte alene, rike (utrolig opptatt av arv) og jeg vet ikke om jeg alltid føler at de er helt troverdige. P. D. James vinner derimot på at hun holder på spenningen og miljøbeskrivelsene. Det er spennende og det er slik som når jeg leser Agata Christie sine romaner - jeg skjønner sjeldent hvem som er morderen. 

Den siste pasienten er en god krimroman som anbefales for de som liker P.D. James eller klassiske krimromaner. Den er  ikke hennes beste, jeg holder en knapp på Hellig død som jeg leste for kort tid siden, men er verd å lese.

Her er omtalen av de andre P.D. James bøkene jeg har lest i år

Det svarte tårnet

Arvesynd

Hellig død

Jane Austen trivia

Jeg klarer ikke helt å legge Jane Austen sitt liv og forfatterskap fra meg...

• Jane Austen sin første tittel på Pride & Prejudice var First Impressions. Jeg klarer ikke helt å befri meg fra at First Impression var en utrolig god tittel - og særs beskrivende for første møte mellom Elizabeth og Mr. Darcy. På den andre siden rommer Pride & Prejudice mer...
• Sense & Sensibility het egentlig Elinor & Marianne... Her kjenner jeg dagens tittel fenger mer, rart det egentlig...
• Jane hadde sju søsken, seks brødre og en søster; Cassandra som etter å ha mistet sin forlovde bodde sammen med Jane og moren til Jane døde.
• Shields skriver i sin biografi at Austen skrev mer om døtre enn om mødre, selv om mødrene var viktig for historien. Det er vel få av mødrene i romanene som kommer heldig ut av det.
• Selv skrev Jane til sin søster en gang... I like the Gown very much & and my Mother thinks it very ugly... døtre var døtre på Austen sin tid også... 
• Northanger Abbey ble først solgt til et forlag for £ 10, men aldri publisert. Først etter mange år kjøpte Austen tilbake manuskriptet.
• En av Austen sine lesere var George IV og Emma er dedikert til han. Dedikasjon lyder som følger..His Royal Highness The Prince Regent This work is, by his Royal Highness's Permission, Most Respectfully Dedicated, by His Royal Highness's Dutiful and Obiedent Humble Servant, the Author... Austen selv ville han en enklere dedikasjon, men ble frarådet dette.
• Persuasion og Northanger Abbey var først publisert i samme bok. Deler av handlingen i begge romanene foregår i Bath.

Jane Austen av Carol Shields

Carol Shields sin biografi om Jane Austen kom jeg over da jeg skulle legge noen av Shields sine romaner til min ønskeliste (les: fremtidige handleliste) på The Book Depository . Shields har vært et hett navn på mange bokblogger den siste tiden og det har gjort meg nysgjerrig på blant annet hennes The Stone Diaries. Nå var det hennes Austen biografi jeg tilslutt kom til å bestille, uten at det har gjort meg mindre nysgjerrige på Shields sine romaner.

Biografien om Jane Austen er en liten og velskrevet bok. Lekende og nærmest lyrisk forteller Shields om Austen sin oppvekst, hennes voksne liv og hennes forfatterskap. På 170 sider tegner hun et levende bilde av Jane Austen. Hennes oppvekst i et relativt fritt og liberalt hjem, med en far som drev egen skole. En lesehungrig familie, en ung pike med ironi og fantasi...

Her novels are set in contemporary England, but her characters and their adventures are of the imagination - so much so that it might be thought to be deliberate choice on her part to separate life and literature. 

Carol Shields skriver i etterordet at hun har vært nysgjerrig på Jane Austen siden hun første gang leste hennes romaner. Hvem er personen bak alle disse karakterene? Mange biografier (legfolk som forskere) har prøvd å forstå Austen i ly av hennes skjønnlitterære verk, Shields argumenterer som ovenfor at hvordan Austen har brukt fantasien.   

Det er ikke tvil om at forfatteren Shields også bruker av sine egne erfaringer i biografien...

Novelists do not write into a void. They require an answering response, an audience of readers outside their family circle, and they also need the approval that professional publication brings. 

Shields klarer denne ørfine balansegangen mellom det generelle og det faktiske om Jane Austen. For oss lesere kan være litt krevende. Det er en biografi som må leses sakte for at man skal få med seg nyanser...

The family response to her deliberate outrageousness may be imagined: a rolling of the eyes and "There goes our Jane again". 

Shields sin biografi om Jane Austen anbefales på det varmeste. 

Betraktning rundt biografier

Jeg leser to biografier nå. Det er egentlig litt tilfeldig. Jeg liker egentlig ikke å lese to bøker samtidig, men av og til må jeg praktiske grunner gjøre det. Noen bøker er for store til å dra med seg rundt - et godt eksempel på det er Carlos D'Este sin biografi om Winston Churchill. En murstein, selve biografien er på 700 sider, mens kildene og referansene utgjør ca 150 sider.  

I veska mi har jeg de siste dagene hatt Carol Shields sin biografi om Jane Austen. Shields sin biografi er knapt et par sider enn det D'Este bruker på referanser og kilder. Den er liten og nett, og passer godt i veska mi.

Det er ikke bare størrelsen som er forskjellig - de to bøkene viser hvor forskjellig sjangeren biografi egentlig er. Shields, en anerkjent amerikansk forfatter som bodde store deler av sitt liv i Canada, bruker av seg selv i denne biografien. Allerede i forordet vever hun sin egen historie inn i biografien og i første kapittel skriver hun... and I have attempted in this short life of Jane Austen to read into my own resistance, instead of seeking confirmation or denial embedded in the fiction (s 11)... 

Carlos D'Este, en amerikansk militærhistoriker, har skrevet en mer tradisjonell biografi. Naturligvis er han tilstede i biografien, det er hans språk jeg leser og det er hans valg av hendelser og kilder jeg leser. Men han, altså D'Este, er fraværende. Warlord: A life of Winston Churchill at War er en mektig bok. Det skinner igjennom at D'Este er fascinert av Churchill og hans militære karriere. Men han lar også Churchill sine mindre gode egenskaper komme frem. Churchill var som ung ekstremt bøllete. D'Este prøver heldigvis ikke å forklare dette bort med manglende oppmerksomhet fra foreldre og et sårt far-og sønn forhold. D'Este konstanterer fakta - så kan vi lesere tenke hva vi vil.  

Jane Austen. Winston Churchill. To forskjellige personer. To forfattere, ikke minst. Churchill ble først kjent som en ypperlig og fargerik skribent. Mens Churchill sine biografer har overflod av materiale, så finnes det i dag to kjente skisser av Jane Austen. Brev har blitt brent. Det er lite vi faktisk vet. Mye av Austen sitt liv er blitt tolket fra hennes skjønnlitterære produksjon. Vi vet ikke hvordan hennes stemme var. Churchill sine taler finnes på youtube. Der kan man høre hans lille talefeil som han jobbet med hele livet for å bli kvitt. 

Fascinerende sjanger biografien. 

Mordene i Betlehem av Matt Rees

Denne uken har jeg gjort et nytt bekjentskap. Britiske Matt Rees er tidligere korrespondent for Time Magazine i Betlehem og har skrevet til nå to romaner om historielæreren Omar Yussef. Mordene i Betlehem kom ut i 2008 og bok nummer to En grav i gaza kom ut nå i år. Og Omar er et interessant bekjentskap.

Omar Yussuf tar på seg oppgaven som detektiv da en av hans tidligere elever George blir arrestert. Bakgrunnen for arrestasjonen er at han har samarbeidet med israelerne og har bidratt til mordet av mannen til en annen av Yussuf sine elver. Omar skjønner at her er det noe som ikke stemmer og setter i gang en egen etterforskning hvor han risikerer livet for sin kristne venn.

Og Omar Yussuf er så langt du kan komme fra nordiske krimhelter. Riktig nok er han en tørrlagt alkoholiker, men har går til arbeidet med et moralsk utgangspunkt og i noen tilfeller naivitet som slår de fleste krimhelter. Bare tenk på hans arbeidsforhold, still-ingen-spørsmål-mentalitet og trusler mot familien!Og det er noe av det som gjør denne boken god. I tillegg til å være en spennende krimhistorie med et intrikat politisk plott, så viser den oss hvordan livet for mange er i Betleham. Ved å ha en historielærer for både kristne og muslimske barn så har Omar et stort kontaktnettverk og ferdes blant mange. Slik møter vi et mangfoldig galleri av karakterer.

Jeg skal innrømme at det tok litt tid å komme inn i boken. Den er ikke vanskelig å lese, men heller ikke lettlest. Det har noe med hvordan dialogene er - for meg blir en del av disse samtalene veldig høytidlig. Og samtidig troverdig.

Spennende, spennende. En godt alternativ om du vil ha en annerledes krim.

13.uke av Marianne Mjaaland

I fjor sommer hadde Marianne Mjaaland og Willy Pedersen en brevveksling i regi av Morgenbladet der de diskuterte abort. Noe av bakgrunnen for denne meningsutvekslingen er Mjåland sitt nye syn på abort som kommer frem i romanen 13. uke. Debatten gjorde meg nysgjerrig på 13.uke, selv om Mjaaland ikke gjorde noe særlig inntrykk på meg. Kanskje burde jeg ha tatt det som et hint?

Vera er en ung kirurg som har sin første arbeidsdag på Kvinneklinikken. Under noe som går for å være en standard provosert abort oppstår det komplikasjoner. Den unge jenten som ligger på operasjonsbordet viser seg å være godt over 12 uker på vei. Vera tar et valg.

Slik starter romanen - så durer den avgårde før den kulimininerer i en orgie av tragiske historier. I løpet av litt over 250 sider med relativt stor skrift prøver Mjåland å være innom så mangt. Abortloven. Tidsklemma. Legers etiske dilemmaer. Kirurger og kvinnesyn. Legemiljøet. Samliv. Troskap. Vennskap. Arv fra Læstadianermiljøene. Jeg skjønner at hun har noe på hjertet, men det fungerer ikke i denne romanen.

Noe av det som ødelegger er Mjaaland sine beskrivelser. Janke brukte uttrykket "den ekstreme norske overtydeligheten" i et av sine innlegg på bloggen sin - og den diagnosen kan Mjaaland også få. Problemet er at det hun ikke får fortalt gjennom hovedpersonene sine, det greier hun ut om i det vide og brede. Spesielt gjelder dette beskrivelsen av lege/kirurgmiljøene. Hun prøver ikke å være subtil en gang, her skal alt opp og frem.

Jeg tviler ikke på at Mjaaland er kunnskapsrik og dyktig. Hun er tidligere kirurg og har jobbet blant annet i Afganistan. Men i 13.uke vil hun for mye. Språket er varierende, men for det meste ikke imponerende. Skrivefeil som mørgenmøte i den første linjen i et kapittel er unødvendig og burde vært fanget opp av forlaget.

Skulle jeg ha gitt denne boken et terningkast ville det ha blitt 2. Det for at hun prøver å gi oss en innblikk i et for de fleste lukket miljø - og fordi hun prøver å bruke en roman til å skape debatt for noe hun tror på. Med trykk på prøver.

Og mens vi venter...

... kan vi kose oss med anmeldelser av helgens (sommerens) store film - Harry Potter and the Half-Blood Prince...

BBC har tatt med seg en 9 år gammel gutt og hans dom er som følger...

The Half-Blood Prince is probably the best Harry Potter film made. It has
plenty of everything, but maybe a bit too much kissing.

Anmeldelsene i Norge er ikke like panegyriske, men de fleste bemerker at det er litt klining i krokene innimellom. Den sisten boken, eller filmen, før den store finalen vil alltid være litt transportetappe. Men jeg tviler på at jeg kommer til å kjede meg.

Hellig død av P.D. James

Hellig død er den tredje boka av P.D. James jeg leser i år. Og P.D. James briljerer!

I Hellig død blir Adam Dalgliesh utkommandert av en innflytelsesrik herre som krever en etterforskning av sin sønns død. Dalgliesh, som uansett skulle ha litt fri, drar opp til St. Anselm, et privat, lite teologisk college for å undersøke dødsfallet. Ikke lenge etter at han ankommer St. Anselm så skjer det et mord. Og sannsynligheten for at morderen befinner seg blant colleget sine studenter (eller kandidater) eller ansatte er stor.

Hellig død ble utgitt på norsk i 2002 (engelsk i 2001) og er så langt den beste boken jeg har lest av P.D. James. I Det svarte tårnet irritererte jeg meg over at ting var litt gammeldags og i Arvesynd klagde jeg litt på at hun var konservativ. I Hellig død synes jeg P.D. James møter det nye århundret ganske så riktig. Dette er en av de første romanene hvor jeg også synes hun klarer å formidle en del viktige samfunssutfordringer. En av de røde trådene i boken er hvordan politiske krefter jobber for at St. Anselm skal nedlegges og at det er bare noen få universitet som skal få lov utdanne prestekandidater. Sentralisering av universitetssektoren er en kjent debatt i England også. Ved å plassere handlingen på et teologisk college så får vi også et innblikk i splittelser i den anglikanske kirken, og ikke minst dens utfordringer for å møte det moderne samfunnet.

Sentralisering og tro, Hellig død er først og en krimroman. I begynnelsen av ble jeg litt redd for at handlingen skulle bli litt lik Det svarte tårnet, men jeg trengte ikke å bekymre meg. Det tok ikke mange kapitlene før jeg var oppslukt. Det som er litt interessant med Hellig død er at både Dalgliesh og hans hjelpere kommer litt i bakgrunnen. Dette selv om Dalgliesh her møter en foreleser fra Cambridge. Romanen har et rikt galleri av personer, flere av disse føler jeg at vi blir godt kjent med. Og spenningen, den er der. Tro meg.

God bok!

Etter å ha lest Hellig død ble jeg litt nysgjerrig på hvor mange bøker hun har skrevet om Dalgliesh. Til nå er det 14. Her er listen...

Cover Her Face (1962) - Martingale-mordet
A Mind to Murder (1963) - Anlegg for mord
Unnatural Causes (1967) -
Shroud for a Nightingale (1971) - Mens englene sover
The Black Tower (1975) - Det svarte tårnet
Death of an Expert Witness (1977) - Døden i laboratoriet (oppdatert 10.01.10)
A Taste of Death (1986) - Dragning mot død
Devices and Desires (1989) - Intriger og begjær
Original Sin (1994) - Arvesynd
A Certain Justice (1997) - I rettferdighetens navn
Death in Holy Orders (2001) - Hellig død
The Murder Room (2003) - Morderrommet
The Lighthouse (2005) - Fyrhuset
The Private Patient (2008) - Den siste pasienten (oppdatert 23.07.09)

Jeg ser at det er bare en roman fra 60-tallet som ikke er oversatt til norsk, mon tro om den også kommer. De som jeg har fetet ut er de jeg har i bokhylla mi, de andre skal jeg se etter når jeg er på loppemarked og i bruktbutikker utover sommeren og høsten.

Shakespeare, Oscar Wilde og den ukjente W.H.

Oscar Wilde sin lille bok Portrettet av Mr. W.H handler om en dedikasjon i Shakespeare sine sonetter. Shakespeare gav ut sine sonetter første gang i 1609. Denne dedikasjonen til en Mr. W. H. har i mange år vært gjenstand for diskusjon - både for forskere og lesere.

I Portrettet av Mr. W.H. presenterer Wilde historien om at W.H. var en ung gutt, en skuespiller med navnet William Hughes, som Shakespeare skrev sonettene til. Sonettene var først og fremst ikke skrevet for et allmennt publikum, Shakespeare distribuerte de først bare til nære venner.

I boken er det en anonym jeg-person som er blir forelagt denne teorien og vi følger hans varierende oppfatning om historien han får presentert er plausibel eller ikke.

I første del av boken, som i alt er på litt over 100 sider, ble jeg revet med i begeistringen. Jeg ble fenget av historien. Omtrent midtveis så begynte jeg å kjede meg litt. Noe av det tror jeg kommer av at en del av referansene går hus forbi, men også fordi historien nesten ble litt repeterende.

En ting fører ofte til noe annet og boken har gjort meg litt nysgjerrig på Oscar Wilde, og ikke minst, Shakespeare himself! Kanskje skal jeg lest litt av Shakespeare i sommer. Hjemme på Vestlandet har jeg hans samlede verker på engelsk liggende, men kanskje burde jeg lese de oversatt. Det finnes jo flere gode norske forfattere som har oversatt hans verker. Hmm...

Den nye kalde krigen av Edward Lucas

I dag har den russiske presidenten Medvedev og Barack Obama blitt enige om at de skal trappe ned på lagrene med sine lands respektive atomvåpen. Det har også blitt inngått avtaler om økt økonomisk samarbeid, såfremt dette skjer i henhold til lov og rett. I følge korrespondenten for The Economist og forfatteren Edward Lucas er dette for sent. Vesten holder på å tape mot Kreml hevder han i det han kaller for Den nye kalde krigen.

Den nye kalde krigen er også tittelen på Edward Lucas sin bok fra 2008. Den handler om hvordan Kreml har regjert i Europa etter murens fall. Lucas ser spesielt på hva som har skjedd med Putin og prøver blant annet å forklare hans enorme (og for oss utlendinger uforståelige) popularitet. Men, hovedbudskapet i boken er at Vesten er i ferd med å tape for Kreml sitt håndgrep. Det er ikke lenger den militære utrustningen i øst som bør bekymre oss hevder Lucas. Det er naturressursene.

Les gass. Les olje.

Kanskje er det litt slik at økonomisk makt er et slags tabu i dag? Ukens papirutgave av Time har en fyldig artikkel og en forside med bildet av Barack og en bjørn (kanskje fordi de fleste av oss ikke ville ha gjenkjent den russiske presidenten selv?) i forbindelse med toppmøtet, men nevner knapt nok spørsmålet rundt naturressursene. Men, som de skriver avslutningsvis... For this truth hasn't changed since the end of the Cold War: when Russia and the U.S. don't get along, the rest of the world has every right to feel uneasy.

Lucas gir også kraftige stikk til den vestlige verden. Tidligere statsledere som Schrøder får gjennomgå. Det gjør også andre lands naivitet, først og fremst knyttet til gassrørene, men også når det gjelder relasjonene til de tidligere sovjetiske landene. 

Den nye kalde krigen er en lettskrevet bok, om et alvorlig tema. Lucas skriver selv i et etterord at boken har blitt skrevet kjapt, noe dens muntlige stil nok preges av. Boken har godt med noter og kilder, men vil det i en slik bok bli nok?

Russland har alltid vært et myteomspunnet land. Før jeg dro til Russland første gang fikk jeg høre en haug med historier fra dette grå, kalde landet som skulle være sanne. Etter en stund der oppdaget jeg at de fleste var uriktige. Men, under mine opphold i Moskva hørte jeg naturligvis en haug med nye historier for å si det sånn. Historier som aldri ble bekreftet, men som ble godtatt som sannhet fordi de ble fortalt ofte nok. I et av de første kapitlene forteller Lucas at det hver måned er 12 soldater i det russiske forsvaret som tar selvmord. Det er 12 for mye og et høyt tall, men jeg kan ikke se at han har noen undersøkelser som dekker opp om dette. Da jeg var i Russland gikk en av historiene ut på befal brukte soldater som arbeidskraft på egne gårder på grunn av manglende betaling. Jeg tviler ikke på at er sant, men det har aldri blitt bekreftet.

Men.

En av de grunnene til at det er så mange ubesvarte spørsmål er utfordringen med å drive undersøkende journalistikk i Russland. Les Politkovskaja. 

Boken Den nye kalde krigen er urovekkende. Jeg som forlot Russland siste gangen på den tiden Putin kom til makten (uten sammenheng forøvrig) har lært mye og fått mange nye spørsmål.  Jeg likte ikke det jeg leste, og jeg håper Lucas overdriver. Hvis ikke, ja, da hjelper det kanskje ikke noe at Barack svipper innom Ukraina og Georgia på hjemveien?

Hva er det som egentlig skjer med den store russiske bjørnen??

Jane Austen... i dag...

Noe av det jeg liker med Jane Austen sine skarpe romaner er det at historiene er høyst aktuelle i dag. Det har filmer som Bridget Jones og Clueless vist oss. I går hadde jeg fornøyelsen av å se en filmversjon av Mansfield Park fra 1999. Romanen Mansfield Park er ikke en av mine favoritter, jeg har lest den en gang, men jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg kjente igjen handlingen. Filmen er forøvrig litt mindre subtil enn Austen selv når det blant annet gjelder slaveplantasjene. Denne versjonen av Mansfield Park var ikke glitrende, men god. Ingen store Hollywood-kjendiser på rollelisten, men Harold Pinter som fikk Nobels litteraturpris for et par år siden spiller Mr. Bertram.

For et par dager siden kom jeg over et par fine blogger dedikert til Jane Austen...

Austenprose 

Jane Austen Today

I tillegg er det en blogg som heter The Written Word som for tiden har en Everything Austen Challenge, for de som er interessert. 

God søndag!

Dorothy L. Sayers

Jeg ble nysgjerrig på Dorothy L. Sayers etter å ha lest om henne på bloggen Flimre. Sayers har skrevet flere romaner om detektiven Lord Peter Wimsey og er en kjent britisk forfatter. Nysgjerrig som jeg er bestilte jeg Gaudy Night for å bli bedre kjent Sayers. I Gaudy Night møter vi først og fremst Wimsey sin venninne - krimforfatteren Harriet Vane. 

Harriet Vane drar tilbake til Oxford til sin gamle Alma Mater, det oppdiktede Shrewsbury College, for å delta på Gaudy Night. Gaudy Night er en slags alumni- samling. Under hennes besøk i Oxford skjer det mystiske ting og da Harriet får en invitasjon av dekanen i etterkant av besøket om å komme tilbake for å oppklare flere mystiske hendelser, så klarer hun ikke å takke nei. 

Gaudy Night er Oxford på 30-tallet. Sayers har selv studert i Oxford, faktisk var hun en av de første kvinnelige studentene der. Hun gikk ut derfra i 1915, ca 20 år før denne boken kom ut. Hun beskriver omgivelsene i Oxford slik at jeg får lyst til å finne meg en tidsmaskin og dra tilbake til denne tiden. Oxford! 30-tallet. Det er kanskje bare på et slikt sted at man høre følgende samtale mellom akademikere som står og ser ut av vinduet...

Dear me! said the Dean. Abduction of Helen de Vine by Paris and Hector.

No, no said Miss Pyke. Paris was the brother of Hector, not his nephew. I do not think he had any uncles.

Talking of uncles, said the Dean, is it true, Miss Hillyard that Richard III - I thought she was here.

She was here, said Harriet.

Helen is being returned to us, said the Dean. The siege of Troy is postponed.

Samtidig... å være kvinnelig akademiker ved Oxford på 30-tallet var nesten ensbetydende med å være et ugift peppermø (eller attglem som det heter på min dialekt). Sayers har klart å få noe av dette med i plottet på en ganske fiffig måte, som jeg ikke skal si så mye om uten å ødelegge spenningen for de som ikke har lest boken.

Like mye er dette en bok om Harriet Vane sitt forhold til Lord Peter Wimsey. Jeg har ikke lest noen av de andre bøkene om Wimsey, og å lese Gaudy Night blir litt som å sette seg ned og se en film som har vart i en time. Uten at det ødelegger boken noe særlig, en god bok er en god bok uansett. Derimot kan jeg si at det har gjort meg nysgjerrig på resten av romanene om Lord Peter Wimsey og jeg kommer nok helt sikkert til å lese mer av Sayers.  

Victoria, Victoria...

Johannes og Victoria vokser opp sammen, men tilhører to forskjellige verdener. Johannes er sønn av mølleren, mens Victoria er vokser opp på den lokale herregården - også benevnt som Slottet. 

Vi møter Johannes og Victoria første gang som henholdsvis ti og fjorten år. Johannes er en drømmer. I det ene øyeblikket så vil han bli fyrstikklager ... Det var så deilig farlig, han kunde få svovl på fingrene så inge torde hilse på ham. Det vilde stå megen respekt av ham blandt kameraterne for hans uhyggelig håndverk..., i det neste vil han bli dykker... kom ned i fremmede riker og lande hvor store, underlige skoger stod og duvet og et slot av koral lå på bunden. Og prinsessen vinker til ham fra et vindu og sier: Kom ind! Kanskje er det Johannes slik avreagerer måten han blir behandlet på (brukt) av sine standsmessige naboer. 

For det kommer ganske fort frem at selv om kjærligheten er der, både fra Johannes og Victoria sin side så vil det aldri bli de to. Familien hennes har økonomiske problemer og etter hvert som Victoria blir eldre blir det bestemt at hun må gifte seg den mer bemidlete Otto. 

Victoria er først og fremst en kjærlighetshistorie, en klassisk historie mellom to personer som ikke kan få hverandre. Det er Johannes vi blir kjent med...

En hjælpeløs ærgelse grep ham, han ønsket sig langt, langt bort; naturligvis måtte hun dennegang tro at han hadde fulgt efter hende. Skulde han hilse nu igjen? Han kunde kanskje se til en anden kant, dessuten hadde han dette hvepsestik.

Johannes er tro i sin kjærlighet, han prøver, prøver å klatre på rangstigen og etter hvert blir han en kjent dikter. Victoria, derimot... Hamsun sine kvinneskikkelser blir ofte litt diffuse for meg, de er vanskelig å få tak på. Victoria dør tilslutt og etterlater seg et lengre brev til Johannes der hun erklærer sin kjærlighet.

Knut Hamsun har selv sagt at dette er som litt lyrikk. Selv om selve historien er klassisk, så skriver Hamsun så nydelig...

Spør nogen hva kjærligheten er da er den intet andet en en vind som suser i roserne og derpå stilner av. Men ofte er den også som et utbrytelig segl som varer for livet, varer til døden.

Jeg tror det er få forfattere i Norges litteraturhistorie som kan si så mye med så få ord og så presist som Hamsun. Det er akkurat som ordene har danset ut av pennen hans. Hamsun har tatt en universell historie og gjort den om til nettopp lyrikk.