La stå. Bokstavelig talt.

I 2007 kom novellesamlingen La stå av Ingvild H. Rishøi ut. Jeg fikk ikke med meg denne debutanten som ble bejublet fra alle hold. Tidligere i år hørte jeg titt og stadig om en bok som det ble snakket om. Historien om Fru Berg het den. Tittelen gjorde at eg trodde det var en klassiker som hadde blitt vekket til livs, men det var det ikke. Ingvild H. Rishøi hadde kommet med en ny novellesamling.

La stå burde være pensum. Jeg vet ikke hvor den skulle være pensum, kanskje i livet, men jeg vet hvorfor. 

Sju noveller er det i samlingen. Sju noveller som ikke har mange andre likheter enn at de er veldig gode, utrolig fine. De står godt for seg selv, alle novellene, men jeg synes Rishøi binder de sammen med den første og siste novellen. Et smart og uventet grep som setter ekstra spiss på historiene.

Alle de sju novellene er forskjellig. Noen er som lange monologer, andre i jeg-form, andre er hilsninger i en hyttebok.

Jimmy sa heter en av novellene. Jimmy bor hjemme hos moren sin og sin eldre søster. Når søsteren flytter ut rakner alt sammen, ingenting blir som før. Jimmy får det for seg at han er adoptert, men hvor kommer han fra?

Novellesamlinger kan være kjedelig sier noen. Korte historier sier noen andre, ingen dybde. Hmm. Historiene til Rishøi har ikke bunn, de er korte i form av tekst, men det er det eneste. Vi ser bare toppen av isberget, lagene under avdekker vi under lesingen.

La stå var en fin avslutning på leseåret 2011.Varierte noveller i et variert leseår.

Og. Med disse sju novellene rundet jeg godt over 52 noveller på 52 uker og har dermed fullført Bai sin leseutfordring. Hurra! 

Og. Med dette ønsker jeg alle dere leser et godt nytt år!

----

Og boka? Fikk jeg i julegave fra lilleminstesøster. Tusen takk!

----

I am Half-Sick of Shadows

I am Half-Sick of Shadows.

Sukk.

Jeg sier det igjen. Jeg får vondt av lille Flavia.

Sammen med sine storesøstre og sin fraværende far bor hun i et forfallent herskapshus. Moren døde da Flavia var hun veldig lita og hun fikk aldri sjansen til å bli kjent med moren. Sorgen over moren har gjort at faren er mest opptatt av frimerkesamlingen sin og søstrene takler sorgen på sin måte som ikke nødvendigvis er den beste for Flavia.

Rett før jul får den lille familien besøk. På grunn av familiens store økonomiske bekymringer har faren leid ut Buckshaw til et filmselskap som skal gjøre opptak, med seg har de den store stjernen Phyllis Wyern. På selveste julaften går Wyern med på å ha skape litt underholdning for innbyggerne i landsbyen. En snøstorm gjør at alle tilhørerne må overnatte. I løpet av natten blir Wyern funnet drept.

Mordmysteriet denne gangen er et tilnærmet "whodunnit"-mysterium. Egentllig, om jeg er helt ærlig, husker jeg knapt hvem som var morderen. 11 år gamle Flavia og hennes liv er nok en gang det som opptar meg i den fjerde boka i serien. Rammene, atmosfæren i bøkene er det beste. Ikke det beste som i at alt er fryd og gammen, men som i skape en en god ramme rundt en god historie.

Money, to Daffy, meant books, and even though Buckshaw contained more books than the Bishops Lacey Free Librabry, to my sister it was not enough.

- Books are like oxygen to a deep-sea diver, she had once said. - Take them away and you might as well begin counting the bubbles.

I am Half-Sick of Shadows gir forfatteren Alan Bradley Flavia de Luce en liten pause fra søstrenes mobbing. Han gir oss et litt innblikk i livet til Dogger, farens tjener. Dogger sin historie er forsåvidt delvis også farens historie, men vi har fortsatt til gode å bli godt kjent med faren til Flavia. Flavia viser i denne boka at hun faktisk er bare elleve, en troverdighet som jeg har savnet i de foregående romanene om Flavia er nå på plass.

Alan Bradley, kom igjen - gi oss mer Flavia!

PS! Tittelen på boka kommer forresten fra et dikt av Tennysson som heter The Lady of Shalott.

PSPS! Labben har også skrevet om boka.

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

Colin Dexter: Last Bus to Woodstock

The Last Bus to Woodstock er den første boka i serien om Inspector Morse. Tretten romaner og noen noveller ble det, før forfatteren Colin Dexter sa takk og farvel til Morse. 

Jeg har noen vage minner om TV-serien om Inspector Morse. Eldre mann, krøllete hår,  i sofaen med klassisk musikk (Bach?) i bakgrunnen og et kryssord i hånda. That's it. Hva var det som fikk meg til å bestille alle tretten romanene om Morse før jeg egentlig visste om jeg ville like serien?

Jo, varme anbefalinger fra Line og Labben, jakten etter ett nytt krimprosjekt etter at jeg var ferdig med Erlendur og ikke minst, et lavt pund og The Book Depository. Farlige kombinasjoner med andre ord.

Mitt første møte med Inspector Morse i litterær form var en god leseopplevelse. Som leser føler jeg at Colin Dexter tar sin oppgave (rolle, yrke?) som krimforfatter alvorlig. Her skorter det ikke på et plott som er både spennende og overraskende, samtidig klarer å Dexter formidle dette på en særdeles god måte.

En ung jente blir funnet drept. Den unge jenta ble sist sett sammen med en vennine, men en ingen venner melder seg når nyheten om drapet dukker opp. Morse og hans assistent, den gode Lewis, må derfor bruke deduksjon for å finne en man i rød bil.

Av og til glemte jeg at jeg leste en krim. Jeg glemte mordet og lar meg rive med i språket. Det er ikke nødvendigvis et lett språk, det er setninger som må leses. Jeg mener, man må lese de a til å og ikke hoppe over noe. En liten setning kan inneholde en større historie, og det er en roman hvor man ofte stopper opp og tenker over det som sies kan innebære for historien videre.

Last Bus to Woodstock viser at det å høre på medbloggere er fint. Jeg har fortsatt tolv bøker om Morse i hylla, 2012 står på trappene, kanskje blir det månedens Morse til neste år?

----
Og boka? Kjøpt selv.
----

Herr Han av Hwang Sok-Yong

Romanen Herr Han er fortellingen om Han Yengdeok, en koreansk lege som ikke vil favorisere partitoppenes behandling på sykehuset han jobber på. Korea på begynnelsen av 50-tallet er et land som holder på å bli splittet. Storpolitikken får konsekvenser for alle, også for mannen i gata.

I mine yngre dager (for å være helt ærlig, det er ti år siden og ikke bare noen år siden som jeg ynder å  både skrive og si) studerte jeg sammen 4 koreanere i Moskva. To gutter på min alder, en jente som aldri sa noe og litt eldre doktorgradstudent. Vi var sju i klassen, i tillegg til meg var det to fra Japan.  De var gode i grammatikk, jeg var god i gjøre meg forstått. Jeg var den første vestlige personen de ble kjent med og de spurte om alt mulig. I begynnelsen var spørsmålene begrenset til ett i hver pause, etterhvert lot la de høfligheten til side og spørsmålene var alt fra hvorfor håret mitt krøller seg litt på siden når det er lett regn ute til å oppklare misforståelser som at nei,  jeg mener ikke at det bor 4,5 millioner mennesker på den øya jeg kommer fra, men i hele Norge. 

Søte var de i alle fall og flere ganger inviterte de meg med på arrangementer. En kveld tok de meg med på en konsert med en veldig kjent koreansk musiker, folkemusikk fra Korea med hodepine, ikke en fulltreffer forøvrig. Hyggelig var det uansett, det var visst umulig å oppdrive billetter til vedkommendes konserter i hjemlandet. Senere tok de med meg på kino og vi så en koreansk film som gjorde det ganske bra internasjonalt, den handlet om soldater på grensen mellom Nord-og Sør-Korea. Før filmen fikk de det for seg at jeg trengte et kortere kurs i koreansk historie så de spurte meg hva visste. Jeg fortalte hva jeg kunne om Korea, altså Korea-krigen og at landet var delt. Noe måpende spurte de om jeg hadde studert koreansk historie, jeg prøvde å forklare at dette var verdens historie og at alle visste dette. De ble imponert og neste dag møtte jeg en annen koreansk jente utenfor studenthjemmet vi alle bodde på og hun kunne fortelle meg at hun hadde hørt om mine særdeles gode kunnskaper i koreansk historie.

Dessverre er det langt fra sannheten. Lesingen av Herr Han viser at jeg vet særdeles lite bortsett fra det jeg lærte i verdenshistorien på videregående (og kanskje en episode eller to av M*A*S*H). Jeg vet ikke hvorfor jeg henger meg opp i dette med bakgrunn da jeg leste Herr Han, for egentlig er det ikke viktig.

Det er ikke viktig for mye av det som skjer i romanen kunne ha skjedd i hvilken som helst krig. Personer som blir tøylet fordi de de prøver å stå i mot. Forfatteren Hwang Sok-Yong er en kjent koreansk dissident. Det sies at historien er basert på hans egen familie og deres historie.

Han Yengdeok, sistnevnte er fornavnet, er i starten av romanen en sliten mann. Han leier seg et rom og for oss kan det virke som han egentlig venter på å dø. De andre leieboerne i huset er bekymret, de vil av flere årsaker få han ut av huset. Historien hans kommer frem, om legegjerningen, om flukten til den sørlige delen av Korea og om livet som en utstøtt.

Den koreanske doktorgradsstudenten i klassen min fortalte om tanter og onkler han aldri har sett. De bor i nord. De fortalte alle kort, i en bisetninger, om familier som ble delt. 

Av og til trenger vi verdenshistorien og verdenspolitikken inn i stua vår for å forstå. Eller, å forstå det kan vi nok aldri helt gjøre. Men vi kan lære.

Andre som har lest Herr Han:

Solgunn

Rose-Marie  

Labben

Kasiopeiias

----

Og boka? Kjøpt selv. Etter å ha lest denne ble jeg nysgjerrig på om det finnes flere koreanske romaner der ute, helst oversatt til norsk? Noen som sitter på noen tips? Det er bare to år siden jeg sist jeg leste noe fra Korea.

----

Julestemning - leserapport del II

De' bles.

De' e frøkteli' ka' de' bles.

Av en eller grunn gir ikke Dagmar eller arvingen som herjer i dag den helt store julestemningen. Vi får trøste oss med at det er innendørs vær og om vi er heldige så får vi strøm i hele kveld og kan se julespesialen om Downton Abbey.

I går kveld fullførte jeg den koreanske romanen Herr Han med hodelykt i senga. Strømmen gikk og jeg hadde bare et par sider igjen. Jeg likte boka og den gav meg inspirasjon til å lese flere bøker fra andre land, og med andre land menes det land uten for den vestlige sfære.

Ett eller annet innfall fikk meg til å ikke sette bøker på årets ønskeliste. Mistforstå meg ikke, jeg blir alltid glad for bøker, men jeg tenkte at kanskje jeg skulle ønske meg andre ting i stedet. Lille juleaften lå jeg nesten i sofaen og grein da jeg skjønte at dette kunne bli den første jula på over 20 år hvor det ikke lå noen bøker under juletreet til meg.

Heldigvis. Den bejublede novellesamlingen La stå av Ingvil H. Rishøi lå der. Det passer bra, da jeg bare har noen få noveller igjen for å ha lest 52 i år. Praktboken Kunsten å leve med illustrasjoner av Weidemann var også der, sammen med en fin utgave av bibelen i ny-oversettelse. Jeg har fulgt litt med på debatten da den nye oversettelsen kom, men glemte å sette den opp på ønskelisten min. Jeg fikk også et års abonnement på Bokvennen, heldige meg!

Jeg ga bort mange bøker i år. Egentlig gjør jeg vel det hvert år. Til de amerikanske gjestene i huset gav meg bort Ut og stjæle hester til den eldste, mens den yngste fikk Sofies verden. Oversatt naturligvis. Sistnevnte fikk også den amerikanske utgaven av Kerstin Gier sin Rubinrød. Jeg er ganske sikker på at den faller i smak.

To kokebøker gav jeg også bort i år. Miss Dahls frodige fristelser og Veas Lettlaget barnemat . Jeg har begge bøkene selv og liker de godt. Forhåpentligvis faller de i smak hos mottakerne også.

En bok jeg er veldig nysgjerrig på, som pappa fikk, er Simon Sebag Montefiore sin biografi om Jerusalem. Jeg har enda tilgode å ikke like Montefiore sin bøker, dessverre er størrelsen på denne boka litt avskrekkende.  Det var mange bøker under juletreet i år, dette var bare et lite knippe.

Det rister i huset og stormen er tilbake. Det blinker allerede i lysene, vi får se hvor mye julestemning vi får fra Downton i kveld. Fortsatt god jul til dere alle, håper alle får lest masse.

Julestemning - leserapport

Jeg (vi) er nå kommet hjem til jul. Det blåser og regner på Vestlandet, det er med andre ord tid for jul. Vi er elleve hjemme hos foreldrene mine.

Jeg har allerede lest ut min julebok I am Half-Sick of Shadows av Alan Bradley, den fjerde boka om Flavia de Luce og hennes krimmysterier. Serien blir bare bedre og bedre, jeg gleder meg allerede til femte bok kommer ut. Nå er jeg litt usikker på hva jeg skal lese, men jeg tror kanskje jeg skal lese en biografi om Roald Dahl som står i bokhylla her hjemme.

Min lillesøster leser Kate Mortons En svunnen tid, men ønsker å påpeke at hun i tillegg til å lese denne kjærringboken som hun kaller det også leser på Beijing Coma av Ma Jian. Hun om det. Hun venter egentlig på svogeren, altså herr midi-søster skal bli ferdig med Dance with Dragons, den foreløpige siste boka i serien A Song of Ica and Fire. Fru midi-søster er ikke kommet fullt så langt i serien, hun holder på den tredje boka som heter A Storm of Swords.

De to aller minste (3 og 17 måneder) er fortsatt mer på pekestadiet, så der går det i pekebøker. Disse bøkene blir også brukt av herr midi-søsters mamma, som ikke snakker norsk og gjerne vil lære seg noen ord. Først lastet hun ned en app hvor hun fikk et norsk nytt ord hver dag, de første ordene var påstige, motstander og tårer, og vi fant ut at kanskje pekebøkene kunne være en bedre kilde.

Herr midi-søster har også med seg en søster som er ivrig leser. Som tenåring har jeg skjønt at hun er glad i fantasy og boka hun akkurat nå leser (det virker som det går en bok om dagen) er den for meg ukjente Crazy Beautiful av Lauren Baratz-Logsted. Boken er forøvrig en biblioteksbok, fra Cedar Mill Library. Så det ble en liten juleferie i Norge på den boken også.

Min bedre halvdel vet ikke hva han leser akkurat nå, han har med seg Kindlen og har derfor et hav av muligheter. Jeg vil bli overrasket om det ikke er i sjangeren fantasy eller SF. Mamma mener at hun ikke får lest så mye akkurat nå, hun lager mat og forbreder julen mens vi andre sitter bevisstløse i sofaen og leser. Boken hun leser på mellom slagene er Du skal elske lyset av Margaret Skjelbred.

Pappa har i løpet av høsten funnet ut at han ikke er den eneste som er mer enn gjennomsnittlig interesert i ved. Jeg har vondt for å skjønne hvordan Lars Mytting sin bok Hel ved har klatret til topps på bestselgerlistene men det har den altså.

Vi alle her ønsker alle dere en riktig god jul! Vi sees igjen i romjula!

Snart er det oss

11 noveller med utgangspunkt i hverdagslivet til forskjellige karakterer, Snart er det oss handler kanskje først og fremst om de som ikke er tilstede.

Hverdagsobservasjoner, å være den som sitter igjen og gå-litt-rundt-grøten er stikkord jeg sitter igjen etter lesingen av novellesamlingen.

Det er hverdagslivet til karakterene i novellene vi får innblikk i. Hverdager, hvor personene lever videre med de utfordringene de har fått. De høres hardt ut og det er ikke nødvendigvis enkle utfordringene karakterene må møte. Forfatteren klarer likevel, dempet og nøkternt å skildre livene deres. Hverdagsobervasjonene er skarpe, jeg husker en setning om en far som ikke kunne bestemme over bestemoren så da bestemte han over datteren i stedet.

Jeg oppfatter at mange av novellene handler om å sitte igjen. Hvordan tankene ofte kretser rundt de som ikke er tilstede. Hvorfor de ikke er tilstede kan det være mange grunner til. Jeg er ikke sikker på om det egentlig er så viktig heller.

Novellesamlingen er godt skrevet, men den kryper ikke under huden min. Jeg irriterte meg en anelse i de novellene hvor man kretser rundt personer som ikke er tilstede og man ikke helt vet hvor man skal plassere personene. Går rundt grøten. For meg ødelegger det litt, men det bør ikke stoppe noen fra å lese boken.

Forfatteren bak novellesamlingen Ida Zachariassen Sagberg debuterte med denne boka i år. Hun skriver også på bloggen Ziarah sier.

Og boka? Lånt på biblioteket. Og damer og herrer, dette er min tolvte debutant i år, og jeg kan si at jeg klarte Bokelskerinnens utfordring Les en debutant 2011. Hurra for meg som har fått så mange fine leseopplevelser i år. I tillegg så har jeg lest novelle 40-51 i Bai sin novellutfordring.

Hjem te' jul

Snart er det på tide å dra hjem til jul og det får meg alltid til å tenke på Terje Nilsens fine sang med nettopp tittelen Hjem te' jul. Det har gått ett år siden sist og det er på tide å dra hjem.

Terje Nilsen har skrevet veldig mange fine tekster, blant annet om Mjelle som jeg skrev om tidligere. Dessverre ligger albumet med alle tekstene i en av boksene som aldri bli prioritert da vi flyttet (for to år siden - hysj) og det store internett kan heller ikke hjelpe meg med teksten. Youtube har flere versjoner, blant annet med Bodøgruppen Kråkesølv, ingen med Terje Nilsen selv.

Glem bildene, lytt til teksten. Senk skuldrene, det er snart jul og mange av oss skal hjem te' jul.

Lydbok: Brazzaville Beach av William Boyd

- Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra han med det samme. (Relling i stykket Vildanden av Henrik Ibsen).

Hope sitter i huset sitt ved siden av Brazzaville Beach, et sted i Afrika. Hun ser tilbake på to perioder som gjør at hun befinner seg i strandhuset. Med en doktorgrad i ryggsekken møter Hope John Clearwater, en ung og lovende matematiker. De gifter seg, men det tar ikke lang tid før de begynner å begynner å se forskjellig på fremtiden. Parallellt får vi høre om Hope sitt opphold i en leir i Afrika hvor hun studerer sjimpanser. Han som leder og organiserer arbeidet skal snart publisere en bok om sine funn, men Hope ser bevegelser som ikke er i samsvar med antatte normer. 

Uten å være spesifikk hverken på tid eller sted har William Boyd skrevet en glimrende roman. Det skjer lite og de delene av romanen hvor det faktisk skjer noe er overraskende nok de jeg likte minst.

Hope er ingen karakter eller person. For meg er Hope et speil på oss mennesker. Kanskje du er av den typen som alltid vet hva du skal si og som aldri lar den smålige delen av deg selv komme frem. Jeg er ikke der, jeg er som Hope. Av og til vet jeg at jeg ikke sier det riktige, likevel klarer jeg ikke å å la være. 

Vi mennesker er opptatt av å observere. Vi ønsker forklaringer, svar og en rød tråd for å forklare hva som skjer. Som Hope og hennes kollegaer studerer sjimpanser legger Boyd frem et persongalleri for oss å studere. Selv om det er Hope som forteller sin historie, har hun også en viss distanse. Jeg opplever at hun også forteller og observerer, men at det er opp til oss å trekke konklusjoner.

Det er et sitat fra Ibsen som stadig dukket opp i mitt hode under høringen av denne lydboken. Livsløgnen. Hva skal man leve for når den blir tatt fra deg? Jeg vet ikke hvorfor det sitatet alltid har gjort et stort inntrykk på meg, men det har det gjort.

Boyd har skrevet en hel roman om livsløgner, jeg merker at romanen har gjort inntrykk.

William Boyd, altså! Jeg har lest en roman av han tidligere Hvileløs, som foreløpig er den eneste av hans romaner som er oversatt til norsk.
----
Og (lyd)boka? Kjøpt selv på audible.co.uk.
----

Serien om Cat Royal ruller videre....

Cat Royal blir stående uten sted å bo og jobb når teatret hun er oppvokst i stenges. Etter et tappert, men mislykket forsøk på å være hushjelp havner i hun i Paris. Der er det revolusjon og briter blir sett på med skeptiske øyne.

Jeg har lest bok nummer tre, fire og fem i serien om Cat Royal. Cat Royal og jeg stiftet bekjentskap i fjor høst og jeg har egentlig gledet meg litt til å følge Cat videre på eventyrene sine. I bok nummer tre Den of Thieves havner altså Cat i Paris, i Cat o'Nine Tails havner Cat ombord på et marineskip som er på vei over Atlanteren og i Black Heart of Jamaica sier det vel seg selv hvor hun havner. Bøkene er skrevet av Julia Golding.

Lille Cat Royal som er i begynnelsen av tenårene, selv benevnelsen tenårene nok eksisterte ikke på slutten 1700-tallet. Ser man bort fra det at Cat alltid havner der det skjer noe er bøkene gode historier. Og god historie. Bøkene er myntet på et mye yngre publikum enn meg og man merker at forfatteren gjerne vil at leserne skal bli interessert i historie. Når man allerede er interessert er bøkene veldig fordøyelig kost.

Cat er oppvokst i et teater, hun aner ikke hvem hennes foreldre er. I de første bøkene blir hun venner med et adelig søskenpar, men utover serien er hennes refleksjon rundt det britiske klassesamfunnet ganske sterkt. 

I Black Heart of Jamaica tar også forfatteren et uventet grep. En av Cats nærmeste venner er Pedro, en gutt som har sluppet unna slavehandelen. På Jamaica blir Cat vitne til slavehandelen og ser også hvordan folk hun kjenner fra England tar seg til rette. En av hennes bekjente setter Cat i en umulig situasjon, hun må enten ta i mot en av slavene eller så må slaven ut og jobbe på markene.

Heldigvis for meg er det fortatt tre bøker igjen om Cat og hennes liv. Ryktene har det til at hun nå skal sette kurs for gode, gamle England. Jeg gleder meg!
----
Og bøkene? Kjøpt selv. Jeg fant bok nummer to og fem i serien på salg hos Norli. De hadde så kule omslag. Så har jeg bestilt de resterende hos The Book Depository.
----

Gavetips - romaner

Vet du fortsatt ikke hva du skal gi bort? 

Her er noen kjappe tips om romaner som kan passe under juletreet.

Innsirkling 1 og Innsirkling 2 er i mine øyne noe av det beste som er skrevet de siste årene i Norge. Sier hun som leser alt for lite norsk. Romanene er skrevet for alle oss som er interessert i mennesker og relasjonene mellom menneskene. Begge bøkene er nå ute i pocket og er en glimrende gave for de som tåler å få kaffen i halsen.

Langt skjønnere og mer romantisk er den lille boken Léon og Louise skrevet av Alex Capus fra Sveits. Romanen handler om et ungt par som kommer fra hverandre under 2. verdenskrig og mister dermed også muligheten til å leve et liv sammen. 

En overraskende, men lettlest roman er Middagen av Herman Koch. Jeg ble tatt på sengen av denne boken, den passer nok like bra for kvinner som menn, foreldre som unge. En leseopplevelse som man gjerne vil diskutere etterpå.

Det finnes også bøker jeg har lest om, men som jeg ikke har lest selv. Her er noen av de omtalene jeg har bitt meg merke i løpet av året.

• Til ungdommer: Spøkelset på Frostøy; Bak Dødsfjellet av Hilde Hagerup (omtale av Bokelskerinnen)
• Til krimelskeren: Straff og Paradis tapt av Birger Baug (omtale av Lines bibliotek)
• Til de som leser engelsk: Porcupine av Julian Barnes (omtale av Labben)

Lykke til med førjulshandlingen! Husk - det fine med bøker er at de alltid kan byttes!

Gavetips - til de aller minste

Jeg er frekk nok til å tro at du trenger tips. 

Jeg er forbauset over hvor tidlig barn fascineres av bøker. Å bla i bøkene, spise litt på kantene og peke på er aktiviteter starter de tidlig med. Bøker er viktig for barns utvikling sies det, jeg tror på det. Selve kjøpte jeg barnebøker lenge før den første rosa bodyen kom i hus.

Fortellerforlaget utgir noen veldig fine bøker for barn mellom null og tre år,med lyd. Selv har vi flere varianter, blant annet den med fugler og fuglelyder. De er populære hos den lille. Hun var ikke gamle jenta da hun klarte å trykke for å frem lyden, i tillegg er lyden voksenvennlig. Bildene er også ganske fargerike og klare.

En bok som lager forundring både hos store og små er den svenske billedboken Gnatto Pakpak. Jeg blir glad når jeg ser i denne morsomme boken. Boka er et slags moderne bestiarum, en ypperlig pekebok for store og små. La fantasien komme frem sier jeg!

Denne ønsker hun seg sa jeg til en stolt tante i sommer da den lille fyllte ett år. Jeg stod i butikken og pekte på den store billedboken Verden i ord og bilder av Ole Könnecke. Størrelsen gjør den kanskje en anelse uhåndterlig for de aller, aller minste, men det er vakker bok. Selv om det egentlig er en pekebok, er det en pekebok hvor man kan bruke fantasien til å lage historier. Bildene er fine, den har en rød tråd og jeg tenker at denne boka kommer til å bli mye brukt fremover her i heimen. Om den ikke blir spist opp først da...

Forlaget Mangshou har gitt ut Verden i ord og bilder, men også en annen bok som jeg har blitt begeistret for. En bok av Hervé Tullet. Jeg ble først oppmerksom på boka på bloggen Bokmerker.org, men jeg rakk egentlig aldri å sette den på en ønskeliste før den lille fikk den i gave. Det er en fantastisk bok. Ikke bare for de minste, men også for de store. Ha ha, gjør som boken sier og du får sannsynligvis en helt annerledes leseopplevelse enn det du forventet. En helt annen opplevelse egentlig. 

Så det var mine tips basert på mine erfaringer. For flere tips - besøk Mari hvor hun samler alle gode julegavetips for deg.

IKON: Virginia Woolf av Hilde Hagerup

Først en liten innrømmelse. Jeg har aldri fullført en eneste roman av Virigina Woolf. Jeg har prøvd, både Mrs Dalloway og To the Lighthouse, både på norsk og engelsk. Jeg kommer aldri lenger enn de første sidene. Stopp sier det og det er virkelig stopp.

Likevel er jeg interessert i Virginia Woolf og hennes forfatterskap. Virginia Woolf er en forfatter jeg tror jeg kan noe om, men når jeg skreller det ned til fakta vet jeg egentlig ingenting. Bortsett fra navnet på en del av romanene hennes og at navnet hennes knyttes til Bloomsbury-kretsen.

Gyldendal har de siste årene gitt ut biografier om kjente personer i en serie de kaller IKON. Utvalger er variert, fra Astrid Lindgren til Michael Jackson. All ære til forlaget for at de satser på biografier om forfattere som Virginia Woolf, kjent ja, men jeg må innrømme at jeg ikke nødvendigvis føler at romanene hennes ikke er veldig tilgjengelige. 

Som ung slukte jeg biografier, spilte egentlig ikke en rolle hvem som ble portrettert. Hjemme fantes det flere, slitte utgaver av Historien om... Biografiene var ganske standard, en kronologisk oppramsing fra fødsel til død. De ga oss fakta, men lite analyse. Spørsmålene, både rundt kildebruk og følelser, var det lite av.

Hilde Hagerup sin biografi om Virigina Woolf er av et helt annet kaliber. Hun selv går inn i historien og tar oss med inn i Woolf sitt liv. 

Kronologisk oppramsing av Woolf sitt liv finnes ikke. Biografien er på 90 sider og på disse sidene er forfatterskapet viet stor plass. Nå har jeg inntrykk av at man kan ikke snakke om Woolf sine romaner uten å se på hennes liv og omvendt, det viser også denne biografien. Ikke bare ble min nysgjerrighet tilfredstilt, men jeg ble mer nysgjerrig på flere av Woolf sine romaner. Med noen rammer rundt lesingen blir det kanskje enklere å fullføre noen av hennes romaner.

Hagerup har et språk som innbyder til ettertanke. 

De populære jentene var gode speil for de mennene som ville reflekteres i dobbelt størrelse.

Virginia Woolf var ikke noe godt speil. Hun var for interessert i bøker, for nysgjerrig. Belest, men uten formell utdanning. Det fikk bare guttene i familien. Som Nancy Mitford var Woolf bitter på sin manglende utdanning, men hun leste seg gjennom biblioteket til faren. Hun skulle bli forfatter - og hun ble et av 1900-tallets store forfattere.

Anbefales!

----

Og boka? Jeg var så heldig og vinne fire bøker hos Mari da hun hadde jubileum tidligere i høst. Takk Mari!

----

Lørdagsdiktet - hentet en fra en av Ruters ruter...

Huset er en brønn
vi kaster dagene ned i,
ønsker oss noe

og holder det
hemmelig.

Fordi vi begge
ber om det samme, får
vi det ikke.

En av mange fine ting med Oslo er at man plutselig sitter på bussen og leser dikt. Og det diktet beveger deg. Hvorfor? Dikt skal være fine, eller såre, eller triste, de skal formidle natur og følelser. Likevel er kanskje de aller fineste diktene de som handler om de små tingene i livet. Om hverdagslivet.

Jeg måtte gå mot strømmen for å se navnet på forfatteren av diktet. Synne Lea. Et navn jeg kommer til å holde utkikk etter heretter.

To som ikke falt i smak

I de siste ukene har leselysten ikke vært helt tilstede. Grunnen har nok vært litt valg av lektyre. En lydbok som ikke fungerte og en novellesamling jeg bare stampet i. Ingen av formatene var særlig lange, men når man ikke bruker alle minuttene man kan til å lese eller høre litt til, vet man at bøkene ikke fenger.

Whose Body? var Dorothy L. Sayers første roman om privatdetektiven Lord Peter Wimsey. Jeg har lenge hatt en tanke om å lese alle bøkene om Wimsey i kronologisk rekkefølge. Jeg bestemte meg for å prøve meg på lydboken. 

Sayers skrev krim i Agatha Christie- stil, selv har jeg bare lest Gaudy Nights som jeg likte godt. I Whose Body? blir Wimsey involvert da en død og naken mann blir funnet i et fremmed hus, samtidig som en annen mann forsvinner. 

Lydboken blir helt feil, av og til forstår jeg knapt av oppleseren sier fordi hun gjør til stemmen sin så mye. Jeg måtte ta senke hastigheten til 0,75, men fortsatt var mye uklart. Kjedelig, fordi historien i seg selv var ganske fiffig og jeg likte godt hvordan Lord Peter Wimsey bruker kjennskapen til en gentlemans sin hverdag for å løse saken. 

Valentin Rasputin sin roman Aldri glemme engasjerte meg. Jeg forventet meg at novellesamlingen Brannen og andre fortellinger skulle gjøre det samme. Dessverre gjør den ikke det. Rasputin skriver godt om livet i Sovjet. Jeg blir oppmerksom på hvordan jeg som har bodd i Moskva ser på Russland er lik Moskva. Eller omvendt.

Novellesamlingen består av seks noveller, hvorav den lengste er Brannen. Det var en underlig leseopplevelse, som sagt ble jeg aldri helt med, jeg leste bare masse ord for å bli ferdig.

Hvorfor legger du da ikke fra deg bøker som ikke gir deg noe har du kanskje lyst til å spørre meg. Jeg vet ikke, jeg liker ikke å legge fra meg halvleste bøker. Har jeg først kommet meg gjennom de første 20 sidene er det sjeldent jeg avbryter en bok. Jeg liker å tro at jeg gir bøkene jeg leser en ekstra sjanse, kanskje kommer det til å skje noe. Men egentlig tror jeg at det bare at det er min egen stahet som får fritt spillerom.

Kanskje skal jeg i 2012 lære meg å legge vekk bøker som ikke fenger?

----

Og bøkene? Lydboka er kjøpt selv på audible.co.uk og novellesamlingen fikk jeg i bursdagsgave.

----