Konsulene av Ivo Andric

Jeg har vært på en reise. Jeg er på en reise.

I forrige uke besøkte vi Mostar i Bosnia og Herzegovina. Samme dag begynte jeg å lese Konsulene av Ivo Andric. Andric var en jugoslavisk forfatter, født i Bosnia og Herzegovina. Han fikk Nobelprisen i 1961 blant annet for sin mest kjente roman Broen over Drina. 

Konsulene foregår i Travnik, en by i Bosina og Herzegovina. I virkelighetens verden så har jeg aldri vært der. I hodet mitt har jeg vært der i ei uke. Jeg har ledd og jeg har vært forbanna sammen karakterene i boken. I mitt hode ser jeg for meg Travnik, kanskje mistenkelig lik Mostar, men uten broen.

1807. I byen Travnik går det rykter. Napoleon Bunaparte har sendt bud om en konsul. Hit - til utkanten av det Ottomanske riket! De har naturligvis allerede en vesir, sultanens utsending som selve ikke de lokale tyrkerne liker. Så skal det komme en franskmann. Og kommer det en konsul, kommer det gjerne flere. Det gjør det også i Travnik.

Travnik er delt. Det finnes muslimer, katolikker, ortodokse og jøder. Men en ting er de alle enig om, de nye konsulene liker de ikke!

Kort sagt er romanen historier fra livene til konsulene fra Østerrike og Frankrike, og fra vesirens verden. Andric tegner mange fargerike karakterer, men det er uansett ikke det som gjør at jeg er grepet. Det er byen, det er atmosfæren. Spenningen mellom de som bor der, hvordan konsulene prøver å smiske for vesiren, hvordan utlendinger oppfører seg når de skal bosette seg i utlandet.

Kortere sagt - dette er en klassisk, tidløs, dagsaktuell og veldig god roman! 

(Bildet av førsteutgaven er stjælt fra http://www.ivoandric.org.yu/html/bosnian_chronicle.html) 

Lettere ferielektyre...

The Sanctuary av Raymond Khoury

Raymond Khoury er mest kjent for Den siste tempelridder. The Sanctuary, som på norsk er oversatt til Ringen er sluttet, følger samme oppskriften. Her er kort handlingen kort oppsummert fra det norske bokomslaget:

En mystisk vitenskapsmann som blir antatt å arbeide med et biokjemisk våpen, forsvinner plutselig en dag og tar med seg den utrolige sannheten om sitt arbeid. Han etterlater seg et forvirrende spor: et sirkelrundt symbol som forestiller en slange som prøver å sluke sin hale.

Jeg liker slike historier, jeg. Spenning, historiske artifacts som forsvinner, noen spioner her og der, helter og antihelter. The Sanctuary er en slik historie. Vi møter arkelogen Evelyn, hennes datter Mia, CIA-agenten Jim, Evelyn sin tapte elsker Tom Webster med flere. Khoury har vevd flere historier inn i hverandre og for å bruke en klisje, så snører nettet seg sammen for alle og enhver. God underholdning for oss som liker slike bøker!

Norsk litteratur historie - fritt etter hukommelsen av Knut Nærum

Denne boken har jeg egentlig tenkt på å lese lenge. Men det har aldri blitt slik. Og greit er i grunnen det. Her har Nærum skrevet norsk litteraturhistorie etter prinsippet sjekk aldri en god historie. Han starter med gudebilder og hellerestningene og fortsetter frem til 2001, året da boken kom ut.

Jeg liker tanken og ideen. Men så stopper det. Jeg er ganske sikker på at Nærum og Co har hatt det ganske morsomt når de skrev boken, men den er full av billige poeng. Jeg fikk følelsen av å sniklese et manuskript til Nytt på nytt. Det eneste er at jeg under lesningen fikk laget meg en mental liste med norske forfattere jeg skal se nærmere på. Og det er jo noe.

Kort sagt - god ide, dårlig gjennomført.

Utdrag fra Joy in the Morning

Noen utdrag fra Joy in the Morning av Betty Smith

- They loan out books?
- No. But sometimes you can pick up a good book for cheap. Secondhand, of course.
- You mean a book I can keep?
- That you can own.

(..)
Browse! Annie savoured the word. To her, it had meant cows looking for grass. Imagine! It also applied to books! She had never heard the word sounded before. Now she was anxious to say it and make it her own. Carl came over.
- Found anything yet?
- I haven't even started to look. Carl, why don't you go get a haircut while I browse in the books?

(..)
Where to start? Oh, where to start? she thought in delicious indecision. I can't browse all the books, so I better start with the big fat ones.
She pulled out the biggest, fattest one of them all. Immediately she fell in love with the strong, terse title: War and Peace. She noted the author's name. Count Leo Tolstoi.

(...)
- Oh, I must have you she whispered to the book.

Norsk mat og kultur - en reise i vårt land

Jeg blir stadig ertet på jobben... Grunnen til dette er min forkjærlighet for vestlandske retter som blandaball og bacalao. De fleste har hørt om bacalao, men blandaball eller baill som vi kaller det hjemme, er det er desverre få forunt å ha smakt. Blandaball må heller ikke forveksles med de mange varianter av raspeball eller komler.

I mange år dro jeg på hybler i Bodø og Volda med blandaball i bagasjen. Etter at jeg kom til Oslo har også et par kilo med blandaball blitt fraktet nedover. Men, åh, lykke, i fjor hadde jeg to fine oppdagelser her i Tigerstaden.

En søndag vi tuslet forbi Kaffistova, jo, hva står på menyen? Hver fredag - blandaball fra Averøya!

En lørdag i august. Vi er innom vår lokale fiskebutikk her på St. Hanshaugen. Hva ser jeg i fiskedisken? Baill!

Her om dagen kom vi over kokeboken Norsk mat og kultur - en reise i landet vårt. Den er skrevet av Arne Brimi og Ardis Kaspersen. Kokeboken er geografisk inndelt og under Møre og Romsdal kunne jeg lese følgende:

Rettene bacalao og blandaball står selvsagt øverst på menyen vår, ingen kan beskrive gourmetopplevelsene med en slik innlevelse som møringene i denne sammenhengen.

Og østlendingene på jobb trodde det var bare meg de...

Her er forøvrig oppskriften på blandaball, hentet fra ovennevnte bok:

1 kg renskåret fiskefilet (hyse, sei eller lyr)
1 kg skrellede, rå poteter
2 1/2 ts salt
2 ss potetmel
2 ss hvetemel
ca. 100 g flesk

Skyll og tørk fisken godt. Ta bort eventuelle ben, og del den opp. Mal fisken og potetene hver for seg. Arbeid med fiskefarsen med saltet til den er seig. Spe med potetmassen, litt om gangen. Bland i potetmel og hvetemel. Form i ballene etterhvert og ha et lite stykke flesk inni dem. Noen lager avlange uten fleskebiter. Legg ballene i kokende, lettsaltet vann - en og en. La dem trekke til de er gjennomkokt.

Tilbehør: kokte poteter, kålrot (kokt vel og merke), stekt flesk og sur melk (ikke helt overbevist om den).

Matglede!

The Book Depository

I høst en gang, kom jeg tilfeldigvis over The Book Depository. Hmmm, en engelsk nettbokhandel som attpåtil har fri frakt til Norge. Kunne verden blir bedre?

I mange år har jeg brukt Amazon, de leverer raskt og har rimelig priser. Men med frakt. I tillegg kan man kjøpe bøker (fraktfritt) på play.com, men play er mer for dvder.... Det er liksom ikke helt det samme å kjøpe bøker der.

Så da ble The Book Depository redningen. Og det er jeg veldig glad for -spesielt i disse dager hvor Amazon tenker tanker de aldri burde har gjort. Men også fordi The Book Depository har en veldig fin nettbutikk. Den er mindre overveldende og oversiktlig. De har også intervjuer med kjente og ukjente forlag og forfatter, samt anmeldelser. I det siste har de fått en morsom funksjonalitet som viser hva den siste kunden rundtomkring i verden har kjøpt.

Så gjelder det å beherske seg litt da...

Kroatisk litteratur

Kroatia. Lørdag til lørdag.

Kroatia?

Kroatisk litteratur??

Tidligere i denne uken gikk det opp for meg at jeg skulle på ferie i et land vis litteratur for meg er ukjent. Lettere feberhet googlet jeg kroatisk litteratur, og klikket på det første treffet som var Store norske leksikon.

Det var et av de siste avsnittene i artikkelen fanget oppmerksomheten min.

I 1980-årene kom det frem flere kvinnelige forfattere i Zagreb som tok opp feministiske motiver, bl.a. Dubravka Ugrešić (f. 1949) og Slavenka Drakulić (f. 1949); sistnevnte er oversatt til norsk.

Dubravka Ugrešić står i bokhylla mi. Vel, hennes to romaner Museum for betingelsesløs overgivelse og Smertens ministerium gjør det. Lest er de også. Litt lettet over at jeg i det minste har lest noe og litt skamfull over at jeg ikke husket at Ugrešić er eksilkroater. Forøvrig er begge de to forfatterne oversatt til norsk.

I tillegg har jeg nå jugoslaviske Ivo Andric sin roman Konsulene med meg i kofferten som ferielektyre. En annen bok jeg gjerne ville lese var Ikke en flue fortred av ovennevnte Slavenka Drakulić. Den er nå fjernlånt på vår ypperlige bibliotek på jobben men kom desverre ikke tidsnok til å bli med meg. Den får bli en slags form for post-Kroatia-ferietur-lesing.

Teater - Andromake

Tirsdagen så vi Det norske teatrets fremføring Andromake. Andromake er skrevet av franske Jean Racine og ble fremført første gang i 1667. Jon Fosse har skrevet den norske versjonen. Racine var en representant for den franske klassisismen. De tok utgangspunkt i Aristoteles sitt verk Poetikken for hvordan verkene skulle være.

Andromake tar oss tilbake i tid. En krig er over. Hektor er drept og hans kone Andromake og deres sønn er i fangenskap hos Pyrrhos (sønn av Akilles) som ønsker å gifte seg med henne. Han er forlovet med Hermione (datter av Helena), som igjen blir beundret av Orestes, som kommer som sendebud for å ta med seg Andromakes sønn. For en smørje! Eventuelt gresk tragedie...

Som Det norske teatret skriver...

Det er en krigsstrøytt generasjon som ikkje døyr på slagmarka, men som går under i sine eigne pasjoner, i hemntørst og destruktiv sjalusi,

Stykket har et ungt stjernelag, og med blant annet Trond Espen Seim og Ellen Dorrit Petersen var forventningene høye. Teksten var god og godt gjennomarbeidet, men av og til følte jeg at skuespillerne ikke helt hang med.

Men for all del. Jeg kjedet meg ikke og nå har jeg lært litt mer. Om Andromake sin skjebne, om Hektor, Helena, Akilles, Hermione.... Ting jeg av og til har på følelsen jeg burde kunne mer om.

Fru Marta Oulie av Sigrid Undset

- Jeg har været min mand utro.

Sigrid Undset debuterte i 1907 med dagbokromanen Fru Marta Oulie. I denne korte romanen på cirka 70 sider blir vi kjent med Marta, gift med Otto, utro med Henrik. Det er kort sagt det boken handler om.

Marta forteller oss forelskelsen, bryllupet, livet som lærerinne og etter hvert som småbarnsmor. Og om utroskapet. Hun er fortvilet, men samtidig sterk. Og ulykkelig. Svært ulykkelig.

Gjennom det Marta skriver ned i dagboken sin så blir hun kjent med seg selv, men fortvilelsen forsvinner ikke. På slutten av romanen gjør hun et sterkt og modig valgt.

Hva synes jeg?

Dette er den første av Undset sine samtidsromaner jeg prøver meg på, så jeg ante ikke hva jeg skulle vente meg. Jeg slet litt i begynnelsen av boken, men etterhvert så fenget den mer og mer. Jeg liker Marta, selv om jeg ikke liker det hun har gjort, eller kan/vil unnskylde det. Men fortvilelsen hennes blir ekte for meg... og det er nok til at jeg synes Undset er realistisk og god i sine skildringer. Det skal sies at da boken kom ut så var det en del anmeldere som syntes at Marta var egoistisk.

En tanke som slo meg var at dette kunne være en gift Bridget Jones, 90 år eller så etter at Bridget entret verden. Nå er Undset av et annet kaliber enn Fielding, det skal ikke betviles. Men Martha var en moderne kvinne i sin tid. Ja, sukk, det kan kanskje være slik at det er mange som kjenner seg igjen i Marta i dag også.

Jeg likte Marta og jeg likte romanen. Nå har jeg fått mersmak på Undset og skal jakte på et eksemplar av Jenny.

PS!
Utgaven jeg har er fra 2007, utgitt av Aschehoug med støtte fra Det norske språk - og litteraturselskap. Det er fin liten utgave som i tillegg til et forord har en fin stor-liten innledning. Over tjue sider spekket av informasjon om anmeldelse (interessant), hvordan romanen ble til (mer interessant) og rettskriving etter 1907 (øh, litt mindre interessant). Jeg ser at Aschehoug og Det norske språk- pg litteraturselskap har utgitt flere slike bøker så nå skal jeg holde øynene åpne for blant annet Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson.

Anmeldelse av Hjemkomsten i Dagbladet...

Etter å ha lest Øya av Victoria Hislop rett før påske, vurderte jeg å lese hennes nye roman Hjemkomsten. I lunsjen i dag leste jeg en anmeldelse i Dagbladet. Den var ikke særlig oppløftende. Vanligvis bryr jeg meg ikke så mye om anmeldelser (smaken er jo som kjent som baken - delt), men anmelderen påpekte en del ting ved den nye romanen som irriterte meg ved den gamle. I tillegg er går anmeldelsen over to sider i papirutgaven og er relativt grundig og lang. Her er kopi av noe av det Cathrine Krøger skriver om Hjemkomsten...

Både personer og sted er byttet ut. Men opplegget er så likt at det nesten er litt pinlig. Og boka er blitt en blåkopi, en litt matt blåkopi.

I «Øya» fulgte vi britiske Alexis som reiste til Kreta på jakt etter sin greske mors hemmelighetsfulle fortid. I «Hjemkomsten» er det unge Sonia sin tur. Hennes avdøde mor var spansk, men like taus og hemmelighetsfull om fortida som Alexis’ mor var. Boka åpner idet Sonia reiser til Granada sammen med en venninne for å danse flamenco. I likhet med Alexis, flykter også Sonia fra en gørrkjedelig britisk ektemann som hun lever et gørrkjedelig britisk liv sammen med. Litt tilfeldig havner hun i en bar, der hun kommer i snakk med den vakre gamle mannen som eier baren. Baren er tapetsert av gamle fotografier, og mannen begynner å fortelle om de tidligere eierne av baren. En fortelling som vi nokså raskt forstår involverer Alexis hemmelighetsfulle morsslekt. Deres historie blir den virkelige romanen i romanen. Også dette identisk med innfallsvinkelen i «Øya».

Hm... jeg tror jeg styrer unna for denne gang! Resten av anmeldelsen kan du lese her.

Påskegave

Hjemme på Vestlandet ventet det meg en påskegave. Min kjære søster har vært i New York og hjem kom hun, om enn ikke bare med bøker til meg.

I et nett fra Strand Bookstore lå det to bøker. Den ene boken var Two Lives, som handler om ingen andre enn Gertrude Stein og hennes Alice B. Toklas. Boken er skrevet av Janet Malcom og har vunnet flere priser.

Den andre boken Franklin and Winston - an intimate portrait of an epic friendship er skrevet Jon Meacham. Her kan dere lese de første sidene i boken. Jeg har alltid vært veldig interessert i Churchill og til jul fikk jeg en annen biografi om Churchill, som jeg enda ikke har lest.

Mon tro om Churchill skal bli hovedtemaet når vi drar på ferie i neste uke?!

Utskudd av Sadie Jones

Jeg fortsetter min påskelesning utenfor krimverden. Lenge trodde jeg at jeg hadde lest romanen Utskudd, som kom på norsk i fjor. Da jeg var i England i fjor plukket jeg opp en bok som het Gifted, så en eller annet sted på veien så fikk jeg det for meg at det var den som var oversatt til Utskudd. Ja ja, gifted, utskudd... 

Året er 1945. Syv år gamle Lewis sitter på toget sammen med moren sin. De er på vei til London der de skal møte Lewis sin far, som er på vei hjem fra krigen. De gleder seg, men livet tar en brå vending denne dagen. Faren er ikke lenger den han var, og den lille familien går i oppløsning. Så ofte de kan, drar Lewis og moren på piknik. De spiser, prater og bader -- akkurat som de gjorde under krigen. Når Lewis kommer hjem alene en dag, blir det klart at en tragedie har inntruffet ...

Et tiår senere står Lewis alene på stasjonen i hjembyen. Han er nitten år gammel og har akkurat sluppet ut av fengsel. Den eneste som er kommet for å møte ham, er femten år gamle Kit. Kit og Lewis pustet inn den samme luften da de var små, den kvelende luften fra en liten by ødelagt av krigens grusomheter. Nå kaster hjemkomsten hans mørke skygger over dem som står ham nær. Men Kit forstår mer enn de fleste, og hun er den eneste som ser Lewis' fortvilte sorg og undertrykte sinne. Nå lover hun seg selv at hun skal hjelpe ham. Men i sitt desperate forsøk på å sette dem begge fri, undervurderer hun de sterke kreftene som er i spill.

Da jeg leste Utskudd tenkte jeg litt på romanen Om forlatelse (Atonement). Etter at jeg var ferdig med boken så jeg at det også ble nevnt inne i omslaget til boken. Men det er ingen kopi. Romanen klarer å bygge opp sin egen verden. Hovedpersonen er Lewis, men vi får også historien fortalt fra andre også som Kit, hans stemor Alice, faren hans, Kits voldelige far...

Selve tittelen på romanen er litt bombastisk. Utskudd.  Samtidig viser den, veldig sakte, hvor enkelt det er å bli nettop et utskudd. Lewis har det bra, får masse kjærlighet av sin mor, er godt likt av venner og gjør det bra på skolen. Til ulykken skjer... 

Det er ikke en optmistisk roman, men heller ikke en roman om uten fremtidsutsikter. Det er en roman om livet og det som skjer når det skjer. Og hva det gjør med oss. Den handler om å overleve. Den handler om vakker kjærlighet, råskap og grusomme hendelser. 

Anbefales!

Saras nøkkel

Saras nøkkel er skrevet av Tatiana de Rosnay, som er av engelsk, fransk og russisk opprinnelse. Hun har tidligere skrevet 11 romaner, uten at jeg helt klarer å se at noen av de andre er oversatt til norsk.

Julia er en amerikansk kvinne som har bodd i Paris i over tjue år. Hun er gift med franskmannen Bertrand og har en datter. Julie jobber i et engelskspråklig magasin og får i oppdrag å skrive en artikkel om sekstiårsmarkeringen for Vel d'Hiv. I 1942 ble tusenvis av jøder samlet i velodromen for å så bli fraktet til konsentrasjonsleirene.

Lille Sara var en av jødene som blir fraktet til denne velodromen, sammen med sine foreldre. Da politiet kom for å hente de låste hun lillebroren sin inn i et skap i den tro at de er tilbake om et par timer. Når hun etterhvert skjønner at det ikke er tilfellet vokser redselen.

Det er disse to historiene vi får presentert i romanen. Etterhvert som Julia lærer om Sara bestemmer seg hun for å finne ut mer. Og svarene ligger mistenkelig nær henne. 

På en måte ligner Saras nøkkel på Øya. Jeg føler at selv om handlingene er forskjellige så er det klare likhetstrekk... kvinner som har behov for å finne ut av fortiden for å så finne ut av seg selv, hendelser i relativ nær fortid som ingen vil snakke om... Men de Rosnay klarer dette på en mye bedre måte enn Hislop. 

Karakterene i Saras nøkkel er mer sammensatt. Språket til de Rosnay er ikke så klisjefylt som Hislop og hun legger også opp til at leseren skal tenke litt selv. Dette selv om språket er enkelt, og det er en lettlest bok. 

God bok!

Øya av Victoria Hislop

Victoria Hislop debuterte for et par år siden med romanen Øya. Romanen har solgt veldig godt i Norge og har ligget på bestselgerslistene lenge. Litt nysgjerrig, men uten de helt store forventningene, kjøpte jeg boka i forrige uke.

Alexis Fieldings mor, Sofia, har aldri fortalt noe om bakgrunnen sin. Alt hun vil si er at hun vokste opp i en landsby på Kreta før hun flyttet til London. Da Alexis bestemmer seg for å dra til Kreta, gir imidlertid Sofia henne et brev som hun ber henne overlevere til ei gammel venninne. Da hun ankommer landsbyen Pláka, oppdager Alexis at den ligger et steinkast fra den forlatte øya Spinalonga, ei øy som tidligere var bebodd av spedalske. Når hun møter Sofias venninne, Fortini, får hun høre historia om oldemora Eleni og døtrene hennes, og en familie som var hjemsøkt av tragedier, kriger og lidenskap.

Historien om Eleni og ikke minst hennes datter Maria er god. Hislop beskriver landsbyen og livet i leprakolonien godt. Jeg er hele tiden nysgjerrig på hva som skjer. Hislop skriver lett og underholdende. Litt klisjefylt, ja og det er ikke en bok fylt av mysterier. Hislop legger alt i fanget på leserne, her er ikke noe overlatt til tilfeldighetene. Historien blir innimellom altfor riktig og altfor skikkelig.

Romanen foregår hovedsaklig på trettitallet og frem til femtitallet. Det er altså ikke så lenge siden det var leprakolonier i Europa. Lepra, eller spedalskhet, er utryddet i Europa i dag, men er et stort problem i mange land. Hislop gjorde et godt valg når hun bruker dette som bakteppet i romanen sin, det er annerledes, samtidig så får vi innblikk i noe nytt.

Jeg synes historien hadde vært vel så bra om det ikke hadde tatt med Alexis sin historie. Historien om Eleni, døtrene og skildringene av livene i Plaka og Spinalonga hadde vært nok for å fortelle historien. I stedet blir alt vel klissete på de siste sidene, med all denne mor-datter forståelsen av fortiden.

Historien om den trofaste Ch'unhyang

Denne verdensberømte klassiske koreanske romanen har sitt opphav i en koreansk folkeopera fra middelalderen, som først ble nedtegnet i litterær form ved begynnelsen av 1700-tallet. Boken blir både i Korea og utlandet betraktet som en av de viktigste kilder til kunnskap om koreansk etnisk identitet. Fortellingen omhandler Ch'unhyang, ei jente fra lavklassen som forelsker seg i en guvernørsønn. Han blir tvunget til å flytte, men lover å gifte seg med henne når han har bestått sin statseksamen. I mellomtiden får området Ch'unhyang bor i en ny guvernør. Han fatter interesse for henne og ber henne bli hans elskerinne. Da hun nekter, blir hun kastet i fengsel og dømt til døden.

Historien om den trofaste Ch'unhyang* er en kort, men klassisk kjærlighetshistorie. Historier som dette finnes i alle kulturer, men nå er vi altså i Korea.

Boken har et fyldig forord som gir oss en kort innføring i koreansk historie og klassesamfunn. Uansett så blir en del referanser borte, både i oversettelsen, men også fordi mine kunnskaper om Korea før Koreakrigen er mer eller mindre ikke-eksisterende. Korea? Før amerikanerne kom?? Når man leser en slik historie kan man ikke henge seg opp i referanser og detaljer. En må bare lese historien og se for seg jenta som sitter på en huske og en gutt som får hakeslepp av skjønnheten hennes, ispedd eksotiske blomster, mat og skikker. Og det klarer historien - å formidle. Gi et innblikk i en annen verden. Og fenge leseren med en skjønn historie!

God bok. Anbefales!

Og tilslutt.... Hipp hurra for Solum forlag som utgir romaner som dette. I tillegg til klassisk russisk litteratur som for eksempel Et adelshjem som.... sukk.... er en annen skjønn kjærlighetshistorie, så gir de ut litteratur som ikke kommer fra vår egen navle. Takk.

* Oversatt av Ane Husstad-Nedberg og Cho Juhyung.

Andvake av Jon Fosse

No byrjar livet, seier ho
No seglar me inn i livet, seier han

... og Alida set netta sine ned, og ho set seg ned på huk og haka hennar fell ned på brystet og augeloka hennar fell ned over augo hennar...

Og eg høyrde deg spela, du sat der på benken framom Naustet og spelte og det var så fint å høyre på, og så kom far gåande og han song og du spelte, seier ho

Andvake av Jon Fosse er en sterk, sterk fortelling om et ungt par som er på jakt etter husly i Bjørgvin. Asle og Alida kommer fra et lite sted utenfor byen, men blir nødt til å søke ly og arbeid i Bjørgvin etter å ha blitt kastet ut fra Asle sitt barndomshjem.

På snaue 70 sider forteller Fosse denne historien. På 70 sider får han sagt mer det andre kan bruke tusenvis av sider til. Eller, det er ikke en historie her i denne fortellingen. Det er mange. Historien og Asle og hans forhold til faren som var felespiller, Alida som ikke husker sin far og som har en mor som foretrekker søsteren, historien om de to ugifte som jakter på husly og Alida som er høygravid... Her bruker Fosse historier fra bibelen som vi alle kjenner til. Det gjør han på en glimrende måte. Så vondt. Så vakkert. Så uhyggelig.

Anbefales!

Lørdag. Formiddag. Aviser.

Bokmagasinet, Klassekampens nye lørdagsbilag, har i dag et lite intervju med Jenny Hval på side to. Hun får spørsmålet om hva som er en dårlig tekst? Og svarer følgende - Kanskje når vi ikke får noen bilder i hodet av den? Og så når noe er selvfølgelig og klisjefylt, fylt av standardfraser og nostalgi. Ja, nettopp det. En dårlig tekst, være seg en sang eller en roman, er kanskje nettopp når vi ikke klarer å lage våre egne bilder.

Dagsavisen har en lengre artikkel om et mord i England i 1860. En liten gutt blir drept og det blir ganske snart klart at morderen er en av de som befant seg i huset mordnatten. Denne saken skapte i følge Dagsavisen en enorm interesse og politimannen som ble satt til å etterforske mordet Jack Whicher, har i ettertiden inspirert flere kjente krimforfattere. Kate Summerscale har skrevet en roman om mordet, basert på vitneutsagn og andre kilder. The Suspecion of Mr. Whicher har ligget på bestselgerlistene i England i over et år nå og Gyldendal utgir en norsk oversettelse i løpet av våren.

Anna Gavalda fortsetter å imponere. Hennes nye bok er nå utgitt på norsk under tittelen Lykka er ein sjeldan fugl, som jeg tidligere har skrevet om (men da under navnet Trøsterunde). I Bokmagasinet er det en lengre essay om hvordan Anna Gavalda fortsetter med å trollbinde franskmenn med sin magiske skriving. Folk som leser bøkene hennes på pendlerturen fra forstedene hver dag og som finner håp i det hun skriver. Essayet er skrevet av Sandra Lillebø.

Og nå skal jeg kose meg med Andvake av Jon Fosse.

God helg og god påske!!!

Mr. Darcy, I pressume...

Mr. Darcy's Diary... Her er historien fra Fitzwilliam sin side...

Underholdende tenkte jeg og kjøpte Maya Slaters Mr. Darcy's Diary på loppis i forrige uke. Fin underholdning tenkte jeg på strekningen Oslo S - Lillehammer - Oslo S denne uken. Og pakket boken ned i vesken.

Dagboken starter når Mr. Darcy er på Netherfield hos sin gode venn Charles Bingley og hans søstre. Og fortsetter til han og Elizabeth skal snarte gifte seg. Innimellom får vi da et godt innblikk i livet til datidens gentlemen... de går på horehus, holder tjenestepiken unna så lenge Elizabeth pleier sin syke søster på Netherfield... Forfatteren har valgt å være realistisk, og det synes jeg forsåvidt er et greit utgangspunkt. Men hun prøver for hardt å sette seg inn i rollen som Mr. Darcy (og som mann) og boken faller derfor fort igjennom.

Problemet er at jeg ikke finner boken underholdende, den er rett og slett litt treig. Jeg trodde det ville være en bok jeg kunne humre og le litt av. En bok der jeg ville kose meg med hvordan forfatteren har brukt fantasien til å fylle en del hull. Jeg vet jo godt hvordan det ender og her forskjellen på det å lese en god bok og en dårlig bok. Jeg kan lese Pride and Prejudice og kose meg Austens språk, selv om jeg vet hva som skjer på neste side. Men når du allerede vet hva som skjer i en dårlig bok...

Alle har en Mr. Darcy i hodet, kanskje litt visualisert av Firth for noen, men likefult en Mr. Darcy. Jeg tror jeg holder meg til originalen fremover og ved behov fyller jeg ut hullene i historien selv.

Piss. Ville ei jeg kjenner ha sagt. Roger that!